Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Nok reaksjon?

Dagene etter terroren på Utøya og bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet har for mange vært lange og seige. Å skjerme seg fra nyhetene er nesten umulig dersom man kikker innom nett eller slår på tv-en.

Jeg ser av statusoppdateringer på Facebook og meldinger på Twitter at folk har behov for å snakke om andre ting. De største reaksjonene er dempet og «alle» er ikke opptatt av bare det som skjedde. Dermed kommer det også reaksjoner fra dem som har nyhetene tett innpå seg og som kjenner noen som kjenner noen som har vært direkte berørt. For disse menneskene, og for dem som er nærmere de berørte, er fem dager i aktiv reaksjon for lite. Disse menneskene har fremdeles behov for fellesskapet som dannes når vi er mange om de samme opplevelsene. Den offentlige sorgen er betydningsfull og lager samhold og fellesskap.

Når avisenes forsider ikke lenger fylles av bare tragediene, men gir plass til andre nyheter, kan det for noen kjennes som om sorgen deres ikke er viktig lenger. Statusoppdateringer om hverdagslige, trivielle ting kan oppleves som ufølsomhet eller hån. For andre er det hverdagslige godt å lese, det minner dem om at livet stort sett er godt.

Litt om litt vender vi tilbake til hverdagen vår, vi irriterer oss på nytt over melken vi ikke drakk opp før holdbarhetsdatoen gikk ut eller blir lykkelige for å ha handlet en genser på tilbud. Vi lever de fleste dagene våre i det lille perspektive. Det store er flyktig.

Det som skjedde blir ikke mindre viktig selv om vi vender tilbake til daglige rutiner og hverdagslige bekymringer. Det som skjedde er også en del av oss som ikke er direkte berørt, selv om vi ikke lenger er i aktiv reaksjon.

Psykologisk sett er det viktig å vende tilbake til hverdagen så snart det er naturlig. Kanskje særlig gjelder det for barn. Rutiner er bra for dem. Når det ikke er ferietid, anbefales det at barn ikke er borte lenger enn nødvendig fra skolen. Rutiner virker beskyttende fra kaos. Det virker samlende på sinnet og det trygger. Den hverdagslige tryggheten gjør oss rustet til å takle kriser og vanskelige situasjoner. Når det kjennes naturlig å fylle hodet med andre ting, er det det vi skal gjøre.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

22 comments on “Nok reaksjon?

  1. Innie
    27. juli 2011

    Godt skrevet. 🙂
    Beskriver veldig godt hva jeg tenker, for jeg er jo av de som ikke er berørt eller kjenner noen som er berørt, og da blir det jo til at hverdagen går tilbake igjen, selv om vi er sympatiske ovenfor de som er berørte.
    Men jeg har også da blitt sett på med fiendtlige øyne over at jeg våger å snakke/skrive om andre ting enn denne katastrofen… men som jeg har sagt tidligere så hjelper det jo ikke noen av de berørte at jeg sitter i sofaen å griner. Og dessuten så føler jeg på et vis at det blir en slags konkurranse over hvem som har det fælest og hvem som reagerte eller fortsatt reagerer mest…og det for meg blir bare teit.
    Man skal ha respekt for de som er berørte og da synes jeg ikke det er på sin plass og «sørge» på samme måte som de når man slettes ikke er en av de.

    Lik

    • Lammelåret
      27. juli 2011

      Innie
      Husker jeg rett i at du ikke bor i Norge?
      Jeg tror ting blir annerledes når man befinner seg i andre land, men samtidig er meldingene på Facebook (iallfall blant mine venner) er så stor og mektig at meldinger som ikke omhandler ondskapen og andre relaterte ting, blir sett negativt på. Jeg har vært der selv. Da reagerte jeg på en melding som jeg fant ytterst upassende og jeg sa ifra.

      Jeg synes det er godt, og nødvendig, å snakke om dette også.

      Lik

  2. Hilde
    27. juli 2011

    Er så enig. Jeg kjenner det er godt å gjøre/lese om andre ting også. Godt å fylle hodet med «uviktige» ting. Skrev et innlegg om det i går, hvor jeg kjente på det at nyhetene nesten har tatt over meg, og det nesten føltes som en vond drøm. Jeg må ha andre input også, men jeg glemmer jo ikke det som har skjedd. Det vil prege oss og hele landet i lang tid. Men hverdagen må likevel gå videre.
    Men vi skal huske, og vi skal la de som trenger tid få den tiden de har behov for. De som er direkte berørt vil vel aldri komme over det, og deres tanker og følelser skal respekteres.
    Hendelsene er like forferdelige og sjokkerende i dag som på fredag, vi må bare fylle hodet med flere ting, i tillegg til sorgen.

    Lik

    • Lammelåret
      27. juli 2011

      Hilde
      Jeg har kun lest et blogginnlegg siden fredag, men skal snart oppdatere meg på hva andre skriver. Skriving er på mange måter også bearbeiding, så det er viktig, men så tenker jeg at for dem som ikke vil ta del i det som har skjedd, kanskje trenger dem å skjerme seg, for dem er det ikke mye rom for å ikke delta. Det er synd.

      Etterhvert som inntrykkene blir flere og flere er det også godt å kunne bry seg om andre ting. Det kan bli for mye tunghet. Livet er mye mer. Vi trenger normaliteten og hverdagen. Også.

      Lik

  3. Prinsesse-mamma:)
    27. juli 2011

    Hei, her har det blitt lest- og sett nyheter nesten kontinuerlig siden vi fredags kveld hørte om hendelsen på bilradioen (kjørte over fjellet Bergen/Fredrikstad). Det tar så lang tid før det synker inn. Og når det gjør det, så er det bare fryktelig! Helt ubeskrivelig! Det er godt for oss som ikke er pårørende å kunne gå videre i livet. Men dette kommer nok til å prege samfunnet vårt fremover. Vi vil alltid møte andre som har vært involverte. F. eks som da jeg i går var hos frisøren, og det ble kondolert til en annen kunde. På den annen side, så er jeg stolt over Norge – og samholdet! Ønsker oss lykke til!:)

    Lik

    • Lammelåret
      27. juli 2011

      Det som har skjedd er viktig, både for enkeltpersoner og for Norge som land. Selv om nyhetstrøkket kan bli stort og tungt og man kan stille spørsmål ved etikken i en del tilfeller, er det også viktig å få med seg hva som skjer, ikke bare tenke at det ikke angår meg selv. Dette er en del av oss alle, siden vi er en del av Norge. Likevel, det må være lov, og aksept for, å skjerme seg og si at nok er nok, nå er det hverdagen som teller.

      Jeg er også stolt, og overrasket, over samholdet som viser seg. Det er så bra! Og jeg er også stolt over alle som har hjulpet til og som fortsetter å hjelpe til i tiden vi har foran oss. Det er mange modige mennesker der ute.

      Lik

  4. mormor
    28. juli 2011

    Man føler, stort sett, at egen sorg blir feiet unna, når det ikke er hovedoppslaget for alle.

    Hverdagen er vanskelig og vil være vanskelig, lenge.

    Ha en god dag <.-<9

    Lik

  5. whitebite
    28. juli 2011

    enig! hverdagen må komme, og livet går videre.
    Vi må passe på å ikke bli sittende fast i det tunge, men heller ikke glemme at hverdagen blir tøff for de rammede.

    Godt skrevet, som alltid!
    Og takk for fin kommentar inne hos meg.
    Blir alltid ekstra smigret av intellektuelt begavede som deg!

    :o)

    Lik

  6. Kristine
    28. juli 2011

    Sant det du skriver, Lammelaar. Vi er jo så forskjellige. Veldig godt skrevet, forresten.

    Lik

  7. Alexia
    28. juli 2011

    Godt skrevet, og helt enig.
    Jeg trenger litt tid merker jeg- klarer ikke fjaseblogge selv men synes det er greit å lese andre sine statusoppdateringer og blogginnlegg om andre ting nå. Livet må gå videre.

    Lik

    • Lammelåret
      28. juli 2011

      Alexia
      En må være tro mot egne behov. Jeg kjenner meg klar for hverdagens små og store hendelser, men når jeg ser nyheter, blir alvoret hentet fram igjen. Jeg kommer nok til å skrive et par innlegg til som er relatert til hendelsene, tror jeg.

      Lik

  8. Ingeborg
    28. juli 2011

    Takk for et fint innlegg -glad du la igjen et spor så jeg fant bloggen din. Sender gode tanker.

    Lik

    • Lammelåret
      28. juli 2011

      Det begynner å gå opp for meg hvorfor jeg har følt meg så alene her i bloggekroken min: Jeg har vært for inadvendt og sagt hei for sjeldent.

      Velkommen til bloggkroken min!

      Lik

  9. Yoshimi
    29. juli 2011

    Jeg merker meg at jeg MÅ fylle hodet med uviktige ting, rett og slett for å få til å fordøye dette som har skjedd også. Det blir rett og slett en overload for hjernen min.

    MEN. Etter terrorangrepet i London husker jeg at «Alle andre» kom tilbake til normalen så altfor fort. Det føltes usmakelig at TV viste Big Brother på skjermen to dager etter, mens vi enda ikke visste om vi hadde mistet venner i eksplosjonene.

    Vanskelig å finne rette balansen av hensyn her, mener jeg. Men det viktigste er vel at de etterlatte, pårørende og affekterte vet at ikke verden er ferdig med dette enda, selv om den også snakker om andre ting etter hvert.

    Lik

    • Lammelåret
      1. august 2011

      Jeg fulgte med på Twitter og tv fra en halv time etter bomba smalt til langt utover natten, og da jeg stod opp lørdag fulgte jeg med noen timer til og fra. Da kvelden kom følte jeg behov for normalitet, en pause fra alt det tragiske. Jeg skulle ønske det ble sendt fine filmer og programmer med lett og koselig innhold. Krimserier var ikke helt tingen der og da. Jeg tror ikke jeg var alene om å trenge ufarlige ting å koble av med. Det er å vise varsomhet og respekt for både dem som er direkte berørt, men også dem som trenger noe «friskt».

      Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er å være midt i situasjonen, men jeg skjønner at alle trenger støtte, noen trenger profesjonell hjelp.

      Jeg håper du klarer å gjøre det du vet du må! Og jeg skjønner at du kanskje ikke vil, hvis du er redd for hva det kan aktivere.

      Klem til deg, Yoshimi!

      Lik

  10. ella
    29. juli 2011

    Godt skrevet! Vi trenger ikke ha skyldfølelse for at behovet for hverdag begynner å melde seg. Det betyr ikke at jeg har glemt de som er direkte berørt.

    ella

    Lik

  11. Jill
    30. juli 2011

    Godt skrevet! Jeg er jo tilbake i spania nå og merker det er litt godt å være litt på avstand, men en ting er sikkert og det er at jeg som mange andre er utrolig stolt over å være norsk, føler meg mer norsk enn noen gang og vil enda mere tilbake til Norge for å bo der 🙂

    Lik

  12. Speilvendt
    1. august 2011

    Jepps, skjønner godt at det kan bli for mye for folk, men også at andre igjen reagerer på at folk tenker på andre ting. Det føles litt rart nå når det nesten ikke er noen statusoppdateringer eller twitringer om saken…

    Lik

  13. Lammelåret
    1. august 2011

    ella

    Enig med deg, men ofte ligger skyldfølelse, eller den dårlige samvittigheten, under og murrer. Tror det er helt normalt.

    Jill

    🙂

    Speilvendt

    Jeg merker gjennom de bloggene jeg leser at folk vender tilbake til hverdagene sine igjen. De samme velkjente «problemene» dukker opp. Det er noe godt ved det som er kjent og trygt, men jeg tror også mange er nølende i forhold til hva de kan blogge om.

    Jeg opplever at det offentlige Norge går over i en ny fase, med analyser av hva som har skjedd, og en gryende start på diskusjonene om hvem som skal få slippe til i de store avisene, moderering mm. Når fokuset i de store mediene dreier seg vekk fra hendelsene 22.7, tror jeg også privatfolk gjør det. Det er på en måte et klarsignal. Eller hva tror du?

    Lik

  14. Tilbaketråkk: 22.7 i balanse? « Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: