Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Merket for livet – 1.del: Strekkmerkene

Minnene sitter på hofter, lår og pupper: Korte og lange striper, vekker assosiasjoner til en pus fra et annet land. Mens jeg smyger meg mellom husets hjørner med kvasse klør og lystent blikk er oppmerksomheten min rettet mot neste bytte: Pizza!

I motsetning til den jaktlystne begrenses min jakt til et rom kalt kjøkken og byttet er godt innpakket i plast. Fra butikken. Ulikheten mellom oss er større enn likhetene, men stripene er utvilsomt et fellestrekk.

Strekkmerker er unge jenters skrekk. Et google-søk gir 189 000 treff på ordet ‘strekkmerker’ og mange av disse handler om hvor mye kanskje-gravide eller gravide jenter gruer seg for strekkmerkene som kanskje kommer og hvordan de kan forebygge dem eller bli kvitt dem etterpå. Veldig mange av treffene er på Klinikker for plastisk kirurgi og reklame for diverse kremer som visstnok skal hjelpe. Visstnok.

Hvorfor er folk så redde for en endret kropp? Strekkmerker er ikke farlig og de påvirker ikke livskvaliteten, med mindre de får mye oppmerksomhet av eieren, som ikke klarer akseptere at kroppen ikke ser ut som før. Uttalelser på forum viser at mange er mer redd for strekkmerker enn for urininkontinens.

Er det slik at vi har så høye uskyldighetsforventninger at vi ikke tåler at kroppen blir merket av det den går gjennom? Hvordan reagerer du dersom du ser en person som selv har merket seg, med kniv? Reagerer du annerledes da enn på en person som er dekket av tatoveringer? Legger du i det hele tatt merke til om folk har strekkmerker?

Jeg søker etter større toleranse for annerledeshet. Jeg vil ikke at mine sønner skal møtes av en verden der det ytre blir så viktig at man gjemmer bort kroppen i skam over et liv den har levd. Jeg vil ikke ha et samfunn som ser ut til å være homogent, men et samfunn der annerledeshet er bra.

Å akseptere kroppen og forandringene den går gjennom, handler ikke om å være perfekt eller å være superfornøyd med seg selv, men å akseptere at ting er som de er. Noen ganger er det beste metode for tilfredshet.

*****

Andre innlegg om kroppsfokus: Kroppen din er ikke bra nok, Merket for livet 2.del: Arrene – rester av en historie

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

15 comments on “Merket for livet – 1.del: Strekkmerkene

  1. Røsslyng - Dikt for dagen
    15. august 2011

    Viktige ord, som mange burde lest. Håpar dei ikkje-kanskje-gravide som søkjer etter førebyggjande råd, dumpar inn til deg i staden;) Du har heilt rett. Eg brydde meg faktisk ikkje så veldig då eg var gravid, og sjølv om eg ikkje har kome så langt at eg er stolt av merka, er det heller ikkje noko eg tenkjer negativt om. Dei høyrer til på kroppen min, og fortel om dei beste tinga i livet mitt:)

    Lik

    • Lammelåret
      16. august 2011

      Kroppsfokuset er sjokkerende blant gravide og etter fødselen snakkes det om silikonimplantat i brystene. At noen kan mener at det er verre med strekkmerker enn urininkontinens, vel det sier ganske mye om verdiene. Ille.

      Lik

  2. mormor
    16. august 2011

    Har man vært gravid, fått barn og slikt synes det på kroppen. Da vil jeg si noe jeg hørte da jeg fikk min første:
    «Det er fortjenstmerker, det forteller at du er fruktbar. Vær stolt av dem».
    Ikke lett i en verden som bare vil akseptere vedtatte normer for kropp, styrt av massemedier og sosiale medier.

    Ha en fin dag 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      16. august 2011

      Strekkmerkene etter graviditetene er det kuleste jeg har, synes det er fin kroppskunst, helt naturlig!

      Jeg synes noen skulle starte en bevegelse med fokus på hvordan kroppen virker og på å ha det gøy. Jeg er så lei av utseende-fikseringen.

      Lik

  3. Bente
    16. august 2011

    Da jeg var ganske ung .. sånn nitten,tyve,jobbet jeg som aktmodell for en kunstklasse. Jeg fikk et helt annet forhold til min egen kropp etterpå .. Jeg syntes den var fin. Nesten vakker. Akkurat som den var. Med strekkmerker,eller litt for mye mage,eller for små bryster. Det var min kropp. På veggen min henger det enda tre skisser av meg. Jeg synes det er trist at mange har så dårlig syn på seg selv og kroppen sin ..

    Lik

    • Lammelåret
      16. august 2011

      Det var tøft gjort av deg! De fleste hadde nok ikke vært så modige.

      Lik

  4. whitebite
    16. august 2011

    fantastisk skrevet!
    og har nettopp skrevet om noe lignende, men med min enkle vri.

    alt jeg kan si er at jeg er så hjertens enig!
    jeg er så lei av samfunnets streben etter det homogene.

    Og kroppsidealene i dag er helt sykelige,Jajaja til individualisme og annerledeshet!

    klem;o)

    Lik

  5. Fru Andersen
    17. august 2011

    Helt sant! 🙂 Jeg er stolt av forandringene på kroppen min! Jeg har synlige beviser for det store som har hendt meg, at jeg er en mamma, og det er fint.

    Lik

  6. Tilbaketråkk: Merket for livet – 2.del: Arrene – rester av en historie « Lammelårtanker

  7. Tilbaketråkk: Kroppen din er ikke bra nok « Lammelårtanker

  8. Tilbaketråkk: For slike jenter vil vi ha? « Lammelårtanker

  9. Monica
    27. juni 2012

    Nuvel, må ikke ha vært gravid eller fruktbar for å få strekkmerker. Just sayin’.

    Lik

  10. Tilbaketråkk: Insta-perfekte kropper og sunnhet | Lamme Tanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: