Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Tingene skjuler mer enn støv, ting gir identitet og røper hvem du er

Skuffer blir tomme og posene fulle. Skapene fylles med luft og gulvet i kjelleren kan skimtes under tjukke lag med støv. Jeg rydder! Det er deilig å få ut ting som ikke har vært brukt på mange år, ting som kanskje kunne brukes igjen hvis midjen ble smalere og barna flere. Det er deilig å få ut meter på meter med tegninger og kilo på kilo med leker, godt å se hvor stor leiligheten er når den bare inneholder ting som fremdeles er i bruk!

Midt i all ryddingen er det noe som får meg til å stoppe opp, det sniker seg inn faglige tanker om demente på sykehjem som blir minnet på sin egen historie, på egen identitet, gjennom erindringsbøker. Bøker fylt av minner som en gang satt i hodet, men som nå bare lever gjennom det andre har samlet for dem.

Jeg tenker på sanserom som er rom der ulike gjenstander er samlet for å sette den gamle inn i egen historie og gi dem opplevelser som de ikke klarer å gjenvinne selv. Jeg tenker at det kanskje ikke er dumt å spare på ting som ikke brukes lenger.

Hva gjør det med vår historie dersom den bare finnes i hodet? Hva skjer med oss dersom vi blir utsatt for en ulykke eller får en sykdom som gjør at hukommelsen svikter? Hvordan kan de rundt oss da vite hva som var viktig for oss og hva vi knyttet identiteten opp mot?

Uten hukommelse ingen identitet. Uten hukommelse ingen handling. Uten hukommelse må andre gjøre ting for oss og bruke hjelpemidler for å tilpasse hjelpen til personen. Fysiske ting gir mye informasjon om hvem personen var og om hva som var viktig for denne. Informasjon om hvordan en best kan hjelpe og se personens liv slik det var og dermed forstå personen.

Om jeg plutselig skulle dø, vet jeg at barna mine har mye igjen etter meg, for jeg skriver mil etter mil og i det jeg skriver gir jeg mye av meg selv. Tenk om jeg hadde kastet alt jeg har skrevet? Da hadde de bare sittet igjen med noen fysiske bilder og sine selvkonstruerte og hadde mistet muligheten til å finne ut mer om meg. Ting som ikke engang mannen min vet.

Jeg har stoppet opp i ryddingen, jeg er usikker. Skal jeg heller spare, på mer? Eller kanskje det kan være lurt å skjule seg, ikke være så synlig?

****************

Dette er et republisert innlegg hentet fra min første blogg som nå er nedlagt.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

9 comments on “Tingene skjuler mer enn støv, ting gir identitet og røper hvem du er

  1. Kamelryttersken
    14. september 2011

    Det du kaster, er ting som en gang var viktige, de hadde en funksjon i livet ditt da.
    Ja, det kan være godt å ha ting som har en historie rundt seg/med seg. Bamsen jeg fikk til min første jul for eksempel. Alle klærne hans er forsvunnet, men minnene om at han hadde sin egen garderobe og ble kledt av og på er der. Om de minnene er viktige for andre enn meg? Vet ikke, tror ikke det
    Tror det er viktig at jeg har oversikt over hva er viktig for meg, hva som definerer meg, NÅ, ikke hva som definerte meg for X antall dager, måneder, år siden. Ungene kjenner meg, er alltid nok igjen når jeg en gang flytter på kirkegården. Det er som kjent ikke lommer i liksskjorta.

    Lik

  2. mormor
    14. september 2011

    Ting forteller, mye og historiene knyttet tingen forteller også.
    Jeg sparer, alt for mye. Men jeg vet hva små fysiske gjenstander gjør med hukommelsen. De er krykker for en hukommelse som ikke fungerer helt. Min mor døde for veldig mange år siden. Jeg har få fysiske minner etter henne, noen albumblader og noen ord hun skrev, da hun ikke kunne snakke lenger og et kjede med tilhørende armbånd. De to siste tingene blir nesten ikke brukt, til pynt. De blir tatt frem for å huske MOR og jeg forteller mine barn og barnebarn om MOR og tingene hennes.
    Kast ikke alt. La noe være, til egen og etterkommeres glede. Men spar heller ikke på alt.

    Ha en fin dag 🙂

    Lik

  3. Røsslyng - Dikt for dagen
    14. september 2011

    Kjenner meg att. Eg har eit hus fullt av boder, og dei er snart fulle… HAr ikkje så store problem med å kasta ting frå eigen barndom. Men synest det er vanskeleg å «bestemma» kva handfaste minne borna skal ha frå sin barndom… Utset det litt til eg, og er spent på kva du finn ut. Men ein mellomting funkar vel? Kast ein del, men ikkje alt, liksom? Lat borna vera med og bestemma?

    Lik

  4. KristinB
    15. september 2011

    Nei, den balansen mellom å kaste og spare er vanskelig 🙂 Har titta innom Ekstreme Samlere på en eller annen tv-kanal et par ganger, og det setter jo det hele litt i perspektiv for meg ihvertfall; å se hvordan det kan ende opp når folk knytter følelsene sine opp mot TING… i sykelig grad, javisst, men også gjenkjennelig på noen måter.

    For over ti år siden brant huset jeg bodde i ned til grunnen, og jeg mista alt jeg eide av materielle ting. Og jeg er en samlertype, så det var ikke lite! Det rare er at det gikk veldig raskt å akseptere det tapet, og det er ikke mange ganger etterpå at jeg har savna noe av det som forsvant, hverken av antikviteter eller fotoalbum(!).

    Tror det er viktig å våge å gi slipp også – tåle tanken på at en gang vil uansett alt være borte, over, glemt…

    Klem, KristinB

    Lik

  5. Lammelåret
    15. september 2011

    Jeg har noe å jobbe med, på en måte tenker jeg at beste løsning ville vært en dramatisk en som fjerner alle spørsmål med en gang. Å slippe å vurdere.

    Ting ungene har brukt gis bort med samtykke fra ungene, bortsett fra klær, som må gis bort i smug. Noen klær er enkle å gi bort fordi de vet hvem som får arve dem. Andre klær stikker de bort og vil aldri gi slipp på!

    På ekstreme samlere handler det om psykiatri på ulike nivåer. Tingene har en funksjon som samlerne ikke finner i andre mennesker. De søker kanskje trygghet, men klarer ikke knytte trygge relasjoner og sparer på ting istedet. De kan gjerne samle på ting uten verdi, la være å kaste søpla osv. Dette er syke mennesker som trenger mye og omfattende hjelp. Det er ikke normalt å bo i en søppelhaug.

    De tingene som blir spart på er påminnere, de gir en annen opplevelse enn hukommelsen kan gi. Tingene har en egen verdi, en funksjon i det de viser tilbake til. Spørsmålet er vel hvorfor det er vanskelig å gi slipp på det de minner om og hva som skal forbli der det hører til og hva som skal få være med på å dra linjene i livet og historien videre fra den gang og gjennom livet mitt og siden kanskje videre til barna mine.

    Takk for fine kommentarer alle sammen!

    Lik

  6. Tilbaketråkk: Loppedagen « Lammelårtanker

  7. mormor
    16. september 2011

    Jeg flyttet for et år siden. Etter 29.5 år på samme sted. Kastet mye. De tingene jeg har spart etter mine foreldre, er kanskje ikke de tingene som betydde mest for dem. Men jeg tenker slik, at de minnene jeg har etter dem, er hva de har plantet i hjertet mitt. Ikke tingene. Alle historiene, alt de fortalte, all kjærligheten de viste, all den gode omsorgen….. Det vil jeg ta vare på for alltid, og det er de minnene jeg bringer videre til barn og barnebarn….

    Lik

  8. Tilbaketråkk: IKEA-produkter og eget design | Karavanseraiet

  9. Tilbaketråkk: Jeg – et resultat av dine holdninger | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: