Husmor – en valgt rolle?
Husmora er blitt moderne igjen, iallfall i media.
Drømmen om en tilværelse som hjemmeværende forblir med drømmen hos veldig mange. Drømmene virker forlokkende på avstand, men om drømmen står på terskelen til å realiseres, kan den miste sin forførende effekt. Som bare drøm fungerer den best.
Hvorfor lever drømmen om husmorrollen? Handler det om jenter som ikke trives i jobbene sine? Eller handler det om å kompensere for noe en selv har savnet i sin barndom?
Hilde Danielsen er forsker ved Rokkansenteret og er redaktør av Tidsskrift for kjønnsforskning, hun er intervjuet i dagens Aftenposten. Dagens moderne husmødre finnes i alle utgaver, sier hun. Dagens moderne husmødre velger ut de oppgavene i huset hun liker, hun gjør bare det hun vil. Resten kan delegerers til hushjelpen eller mannen. De færreste er hjemme på heltid, med mindre de er i foreldrepermisjon eller har en sykdom som gjør at de likevel ikke kan jobbe. Likestilling er viktig, men «likestilling» forstås som retten til å gjøre det en vil og at det en selv ikke vil utføre skal mannen gjøre. Likestilling er retten til å velge uten å bli dømt for valget en tar.
Likestillingsdebatten er ofte kvinnefiendtlig, sier mammadamen. Hun er forbanna fordi hun opplever at
«Meninger og holdninger som ytres oppleves så vanvittig fordomsfulle og stigmatiserende mot eget kjønn.»
Lill May Vestly skriver:
«Den perfekte mor er en illusjon og en myte. Hun har aldri eksistert, er like usannsynlig som et perfekt menneske og finnes kun i media og i våre drømmer. Likevel prøver mange av dagens unge mødre av alle krefter å være henne.»
Jeg tror det er naturlig å strebe etter et ideal, en forestilling om hvordan ting skal være. Å være fornøyd med seg selv og den plassen en har tatt (fått?) her i livet, tror jeg svært få mennesker er mer en korte øyeblikk. Problemet oppstår når vi glemmer oss selv og hva som er våre indre verdier i streben etter det som synes som en opphøyd form for lykke bestående av cup-cakes, cake-balls og hjem fulle av interiørsaker inspirert av blogger og siste trendskrik. Uten at dette er verdier forankret i oss selv.
Hvilke verdier er våre egne, forsøkt sett uten ytre påvirkning? Det er vanskelig å svare på. Vi er i konstant samhandling med samfunnet rundt oss, å isolere verdiene er som å trekke en løs tråd ut av et garnnøste, ikke mulig?
Å ha noe å strebe mot er bra, å ville bli bedre og utvikle seg er det også, jeg tror vi trenger å være i utvikling. Så lenge vi ikke glemmer hvorfor vi gjør det. Og ikke glemmer at vi allerede har mye som er bra, akkurat slik som det er.
God helg!
Om Anne-Helene
9 kommentarer på “Husmor – en valgt rolle?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg tror de sosiale mediene som blogger og facebook har bidratt til at vi (kvinner) ikke lenger velger enten/eller men både/og. På 50- og 60-tallet var det husmorrollen som gjaldt for de fleste. Med «syklubber» som den store skrytearenaen. I dag skal man både fremstå som vellykket i arbeidslivet, god mor, god husmor og med mange kreative hobbier. For ikke å snakke om alle treningstimene man skal rekke i tillegg! Det er ingen tvil om at man mister noe på veien når man gaper over for mye. Jeg er absolutt for at kvinner skal være yrkesaktive mødre. Faren ligger i det «presset» om å være flink til ALT, fordi «alle andre» jo klarer det….. Man har jo ikke noe å fortelle i bloggen eller på facebook, hvis man etter jobben bare legger seg ned på sofaen og lar støvet ligge og gumler kjøpekake fordi man absolutt ikke gidder eller orker å bake selv! …..
LikerLiker
Drømmen om å være husmor er, for mange, drømmen om en anderledes barndom, tror jeg. 🙂
Og å være husmor i dag, er nok anderledes enn for 30, 40 år siden. Dersom man skal være fulltidshusmor, vel og merke.
Er man ikke det, men tar de bitene som er morsomme og tiltalende går det sikkert bra. Men det fordrer hjelp og avlastning for alle de kjedelig jobbene, som ofte er de viktigste.
Skrytearenaene er anderledes.Og sjelden kontrollerbare. Man kan avbilde seg og barn i festlige outfits og legge i blogger og på fjasboka, slik at man fremstår som dyktig og vellykket.
Kanskje sannheten er en annen? Kanskje husmoren ikke er på vei tilbake?
Jeg undres….
Ha en vakker søndag 🙂
LikerLiker
Interessant å få svar fra to som kaller seg mormor og som begge snakker av erfaring!
Jeg tror det er tabu å ikke gidde, særlig når det gjelder kakebakst. Det er vel ikke noe område der det er mer forventet at man skal stå på kjøkkenet enn nettopp når det gjelder kakebakst!
Jeg forsøker ikke å unngå å nevne at jeg baker når jeg gjør det, vet ikke om noen oppfatter det som skryt. Skryt er blitt noe negativt, veldig synd at det er slik. Vi burde heller skryte mer, vise fram det som er bra.
Vi fremstiller oss ikke som hele mennesker, men velger ut områder som vi vet gir anerkjennelse eller en reaksjon vi trenger. Det vi velger å vise fram sier en del om vårt eget selvbilde og selvtillit, vi forsøker noen ganger å overbevise andre, når det i virkeligheten er oss selv vi gjør det for. Tror jeg.
LikerLiker
Tror det er mange grunner til «husmordrømmen». Mer tid til ungene, mer tid til seg selv, mer hobbytid, «det perfekte liv» osv.
Jeg ville helst vært hjemmeværende i en periode. Ikke for å tro jeg da var den «perfekte mor» og skryte over alt jeg fikk til, men for at familien totalt skal ha bedre tid. For at minsta kunne vært hjemme lenger og 6-åringen ha kortere dager på sfo/fri. Og uten at det må et voldsomt puslespill til for å få aktivitetene på ettermiddagene til å klaffe. For at husarbeid og ærender kan gjøres unna på dagtid. Og ungene kan få være syke uten at foreldrene stresser med å komme tilbake på jobb.
Jeg liker de huslige gjøremålene, så lenge jeg har tid nok til dem. Det er i den hektiske hverdagen de blir kjipe.
Men vi har bosatt oss i et dyrt område og latt ungene bli med på kostbare aktiviteter, og da trenger vi mer enn en lønning. Noe kunne vi latt være å unne oss for at det økonomiske skulle gått opp, men ikke alt.
LikerLiker
Husmordrømmen er kanskje heller en drøm om en fleksibel hverdag med mye tid?
I min verden handler det om verdier, hva som dypest sett er viktigst. En skal følge sine egne verdier og drømmer, ikke andres.
LikerLiker
Jeg synes du har en veldig god oppsummering, og kjenner meg godt igjen i den. For meg handler det mest om at familien er viktigst akkurat nå, og det er viktig for meg å ta best vare på tiden nå når barna er små. mannen min og jeg er helt enige om prioriteringene vi gjør, og han er like mye med i hjemmet som meg. Blant annet byttet han jobb da vårt første barn kom, og etterhvert fikk også jeg til det. Det betyr at vi nå begge har god tid til å være sammen som famlie med barna våre. De «husmorsyslene» jeg gjør, gjør jeg for at familien skal få det bedre. utover det må jeg innrømme at jeg synes slik sysling er veldig kjedelig. Men det må gjøres, og vi deler de altså likt hos oss:-)
LikerLiker
Takk Mammadamen!
Jeg tror det beste for ungene er å ha lik tilgang på foreldrene sine, det er en av mine kjernesaker.
LikerLiker
Det å være hjemmeværende
Jeg har tenkt litt på dette i det siste, og senest i dag (Aftenposten 24.9.11) er det en artikkel i avisen om «de nye husmødrene» – som studerer, jobber, blogger og baker boller med barna – alt på en og samme gang. Da jeg var liten, på 70 og 80 tallet, var alle mødrene hjemmeværende der jeg bodde. Men det var IKKE sånn at jeg opplevde at jeg var hjemme SAMMEN med mamma. Vi var 4 barn, og hun brukte all sin tid på å vaske (vaska kjøkkengulvet og trappene HVER dag, og det var ikke bare hun som var så ekstrem!), vaske klær (tungvint, halvautomatisk vaskemaskin og ingen tørketrommel) og lage mat fra bunnen av (ikke fordi hun var spesielt interessert i å lage mat, men fordi økonomien var så stram at det å kjøpe halvfabrikata var utelukket). I tillegg vasket hun opp for hånd – etter 6 mennesker – 3 ganger hver dag.
Jeg hadde en fin barndom, jeg lekte med nabobarna, vi var alltid ute …
Men, nå komme poenget, selv om jeg var «hjemme med mamma» i 7 år, så følte jeg aldri at jeg var «nær» henne. Hun brukte nesten aldri tid i hverdagen sammen med meg, jeg fikk aldri være med «å hjelpe til» før jeg faktisk kunne gjøre nytte for meg, og da fikk jeg oppgaver, egne oppgaver. Jeg fikk ikke være inne sammen med henne, ut skulle vi, alle barna i «grenda». Nå i dag, 35 år senere, vet jeg MYE mer om hva min datter tenker og føler, hvordan hun har det og hva som skjer i livet hennes, enn min mor noen gang visste om meg. Og jeg var hjemme ett år med datteren min (og mannen min var hjemme 1,5 år etterpå). Jeg føler at jeg lever mye mer sammen med mine barn – følelsesmessig – selv om vi i stor grad lever parallelle liv i store deler av døgnet. Min mamma var tilstede, men distansert, jeg er på jobb, men tilstede.
LikerLiker
Takk for gode refleksjoner, hysterika!
Jeg legger ved link til tråden svaret ditt er hentet fra, da det er mange andre gode svar der:
http://www.dinbaby.com/forum/thread/143608521
LikerLiker