Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Vi snakker ikke om ensomhet

Vi snakker ikke om virkelig ensomhet, det ligger kanskje i sakens natur.

Å være ensom er nesten uhørt i samfunnet vårt, særlig når det gjelder unge mennesker. Media elsker å snakke om suksessrike mennesker, mennesker med for liten tid og for mange venner som de ikke rekker å prioritere.

Hvem snakker om alle som ikke passer inn?

Å være ensom kan være skamfullt. Siden vellykkethet måles i antall venner og fullt program blir mennesker uten stort nettverk enda tydeligere alene. Det er synlig på en måte som ikke fantes tidligere. På den andre siden er det også enklere å ta kontakt, selv om det kanskje ikke er lettere. Terskelen for å ta kontakt kan være høy, fordi risikoen kan kjennes stor. For noen vil det være enkelt f.eks å sende venneforespørsel på Facebook fordi kjennes lettere å gjøre det og få svar, det er klart språk. For andre (de fleste?) er det vanskelig å få avvisningen så konkret tilbake.

Å spørre tydelig om å bruke tid sammen eller være «venner» på Facebook er til hinder for den langsomme bli-kjent-fasen. Har selv kjent en del ganger at det er skummelt-spennende å spørre noen personer. Redselen for avvisning kan være stor.

Ensomhet er vondt. Når en ønsker å være sammen med andre, men ikke kan være det, kjennes det tungt. Etterhvert som tiden går og savnet blir større, kan en liten sosial angst vokse fram. Spørsmål om en selv er verd vennskap sniker seg fram, tanker om egen utilstrekkelighet, annerledeshet og redsel for å ikke være bra nok, kommer nærmere. Usikkerheten gjør en klønete og famlende. En blir kanskje tryglende og føler seg masete bare fordi en finnes.

Det er ikke lett å komme ut av en slik spiral, og det blir ikke lettere ved å bli fortalt alle «bare-rådene», de enkle, kanskje sanne rådene som synes for vanskelige og for lite empatiske. Å bli fortalt at en selv må ta ansvar for eget liv, kan oppleves som et hån når situasjonen virker låst.

Ofte er det ikke situasjonen som er låst, men tankene som har begynt å gå i ring, eller i en nedagående spiral. Det er ikke lett å finne ut av på egenhånd. Og terskelen for å søke hjelp og fortelle om egen situasjon, kan være veldig høy.

Kanskje noen av de som synes dette er vanskelig og som ikke ser håp, leser dette og har søkt seg fram til innlegget mitt om «Slik får du venner i voksen alder«? Kanskje noen av dem ser at de ikke er alene? Jeg håper det og jeg håper at de opplever å bli forstått, at skammen reduseres nok til å tørre å utfordre seg selv til å ta kontakt. Jeg vet det er vanskelig, men det er ikke umulig.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

14 comments on “Vi snakker ikke om ensomhet

  1. mormor
    2. oktober 2011

    Vi snakker ikke nok om ensomhet, den ikkevillede ensomheten. Vi snakker ikke nok med hverandre, snakker som med ord fra munn til øre.
    Det skrives mye flott og fint om sosiale medier og avhjelping av ensomhet, de hjelper noen, men kanskje ikke dem som burde hjelpes? Og kan ikke alle disse være med på å øke ensomheten?

    jeg bare spør, jeg.

    Ha en god kveld 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      2. oktober 2011

      Jeg skiller mellom å være alene og å være ensom. Å være ensom er å være ufrivillig alene og lengte etter fellesskapet og vennskapsbånd. Det er ikke godt.

      Skrives det mye om å avhjelpe ensomhet? Jeg har ikke sett noe (ett unntak), jeg ser helst at det snakkes om nettverk og bekjentskap, som blir litt annet enn vennskap. Foruten vennskap er familie det som beskytter best mot ensomhet.

      Fb og andre sosiale media er fasade, vi viser det vi ønsker og det lar seg ikke korrigere av kroppsspråk, mimikk, klær mm som når vi møter folk. Å ikke klare å samle en stor gjeng på Fb engang, tror jeg gjør at mange føler seg utenfor, enda mer.

      Lik

  2. Kamelryttersken
    2. oktober 2011

    Jenni skrev i dag om akkurat det motsatte
    http://kakedeg.net/2011/10/02/en-heten/

    Lå i innboksen etter at jeg hadde vært ute og ruslet i ensom majestet rundt i nabolaget

    Tankevekkende

    Lik

    • Lammelåret
      2. oktober 2011

      Jeg kjenner meg igjen i det hun skriver, takk for tips!

      Lik

  3. kakedeg
    2. oktober 2011

    Vi skriver på en måte om det samme likevel, nettopp dette med at vellykkethet måles i antall venner og hvor sosial man er. Man skal liksom ha mange hundre venner på facebook, enda all forskning tilsier at det er menneskelig umulig å være venner med og ikke engang «bekjent» med så mange personer. Hjernen vår er ikke lagd for så mange vennskap. Maksgrensa for nære venner ligger på rundt 5.

    Ingen trenger å vær ensomme, verden er så full av folk, men det er en treningssak å kunne bli kjent med og prate til nye mennesker, er min hypotese. Som når man oppnår god kondis, ligger det mye pinefull trening bak. Jeg fant en gang ut at jeg skulle lære meg å prate til mennesker fordi jeg syntes jeg virket så mislykket som ikke gjorde det, og det var både skummelt og vanskelig. Jeg sugde. Jeg snakket om ting de ikke brydde seg om. Jeg misforsto hva som var ment bokstavelig og hva som bare var tomprat (i større grad enn jeg gjør nå, får jeg legge til). Jeg visste ingen annen måte å begynne en samtale og holde den i gang på enn å stille masse spørsmål, noen ganger om ting som folk syntes var merkelige.

    Det var pinefullt å mislykkes så hardt og så mye. Men etter all den slitsomme treningen syntes jeg plutselig det var kjempelett å prate med folk…
    og skjønte at det også var oppskrytt, men det er en annen historie!

    Jeg tror den der «treningsfasen» er vanskelig å begynne på, og enda verre å fortsette med, og at mange blir motløse av nettopp det.

    Lik

    • Lammelåret
      4. oktober 2011

      Jeg tror mye av den opplevde ensomheten ligger i følelsen av å være alene med ting, gjerne det som er vanskelig eller spesielle erfaringer som få deler, når man hadde ønsket og trengt et fellesskap. Det er ikke fravær av menneskene i seg selv som gir ensomhetsfølelse, om det var slik ville vi ikke følt oss ensomme blant andre.

      Å like å være alene når vellykkethetskravet sier at det er feil, har noen ganger forvirret meg: Er det noe galt med meg?

      Kjenner igjen det du sier om å stille en haug med spørsmål. Noen oppfatter det som kverulerende. Selv har jeg oppdaget at jo mer sliten jeg er jo mer spør jeg, mister litt av selvstendigheten.

      Å lære småprat er nyttig (jeg øver meg i blogger), det kan være vanskelig å legge fra seg seriøs-kvalitetsprat og finne seg selv i en mer uhøytidelig sammenheng.

      Skjønner treningstankene dine og jeg tror mye ligger her.

      Lik

  4. mormor
    3. oktober 2011

    Et fint innlegg! 🙂 Jeg er heldig og har nær familie i huset (generasjonsbolig), og jeg har venner fra stedet jeg bodde før. Allikevel, og særlig kveldene, har nok facebook og forskjellige interresse-grupper der blitt en hyggelig erstatning for å ha venner rett i nærheten (som jeg var vant til før). Allikevel treffer jeg venner rimelig ofte….så heldigvis er ikke ensomheten lammende!

    Lik

    • Lammelåret
      4. oktober 2011

      Det som er vesentlig er å finne det som fungerer for en selv. Med en større bekjentskapskrets er det lett å finne noen å snakke med, synes blogging er en hjelp også her. Selvsagt er det en annen kvalitet over det enn en-til-en samtaler med noen som kjenner en godt, men det er iallfall noen å kommunisere med, noen som gir respons.

      Lik

  5. fjellcoachen
    3. oktober 2011

    Nyttig og viktig diskusjon. Sosiale medier virker, som de fleste andre mellommenneskelige relasjoner, både inkluderende og ekskluderende alt etter bruksmåte og tilhørighet. Styrken i et vennskap kan ikke måles verken i antall kommentarer eller «liker» eller i hyppigheten av fysiske møter. Jeg treffer med jevne mellom mennesker som beskriver ensomhet etter en skilsmisse, eller etter et tap/en sorg. I det første eksemplet kan ønsket om å slippe å ta parti gjøre at tidligere omgangsvenner skygger banen, eller det kan være at de faktisk har tatt parti for den andre i forholdet. Ei venninne som ble enke for noen år siden, beskrev vennskap slik for meg: «De som oppsøkte meg da jeg var lengst nede, har jeg fortsatt kontakt med, de som ba meg ringe når jeg hadde behov, har jeg fortsatt ikke ringt.»

    Jeg tenker at vi som medmennesker har et ansvar for hvordan vi møter andre mennesker. Et viktig bidrag kan være å stoppe opp og snakke med personer vi vet har hatt det vanskelig, eller med den nye naboen. Selv å smile og si hei når vi treffes på butikken er en oppmerksomhet som gjør en forskjell for den det gjelder, samtidig som det ikke forplikter mer enn vi har kapasitet til i en travel hverdag.

    Lik

    • Lammelåret
      4. oktober 2011

      Ordene til venninnen din sitter i meg, det aktiverer tanker. Takk!

      Når du sier «stoppe opp og snakke med personer vi vet har hatt det vanskelig», tror jeg mange har lett for å tenke komplisert, at en må snakke om det vanskelige, men jeg tror ikke det er nødvendig. Så lenge en ikke forsøker å unngå det, så tror jeg det viktigste er å møte folk som de er. Selv om folk har gjennomgått, eller er i, en krise, er de fremdeles seg selv mest. En blir ikke sykdommen/krisen sin.

      Det er dette jeg tror mange lar seg skremme av, kanskje særlig folk som allerde er usikre og litt redde følelser.

      Takk for at du la igjen spor etter deg, det setter jeg pris på!

      Lik

      • fjellcoachen
        5. oktober 2011

        Hei igjen, er fersk som blogger (debuterte i august) og har mye å lære, det er en spennende verden av kunnskap og meningsytringer her ute 🙂

        Du utfordrer meg på hvordan jeg formulerer meg, og det setter jeg pris på.

        Som du sier, å snakke med mennesker som har det vanskelig, behøver ikke bety at vi må snakke om det vanskelige. Mennesker har behov for å bli sett, men har ikke alltid behov for å eksponere seg, og slett ikke for å miste ansikt. «Utleverende» samtaler på nærbutikken er ikke noe mål i seg selv. Noen ganger når jeg ikke vet hva jeg skal si, eller rammen for ei hyggelig samtale ikke er til stede, kan jeg stryke en person lett over armen når jeg går forbi, for å signalisere: «Jeg tenker på deg». Og jeg velger å tro at det gjør en forskjell.

        Lik

  6. Tove Halse Digernes
    4. oktober 2011

    Hei til deg! Tusen takk for fine kommentarar på bloggen min i det siste! Når det gjeld matbloggen, så var det matprat.no som tok kontakt med meg og seks andre bloggarar, etter å ha brukt laaang tid på studere norske matbloggar. Difor er det eit STORT privilegie å få lov til å vere med på denne satsinga. Vi sju skal vere «hovudbloggarane» deira, men så ynskjer dei veldig gjerne at andre òg går inn og lagar seg matbloggar gjennom bloggportalen deira. Kjempespennande!

    Lik

    • Lammelåret
      4. oktober 2011

      Artig!

      Å bli kontaktet slik er gøy, det bekrefter at en er god på det en tror/håper og det motiverer til å fortsette med det en liker så godt.

      Lykke til!

      Lik

  7. Tilbaketråkk: Slik får du venner i voksen alder « Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 2. oktober 2011 av i Personlig med stikkord , , , , , , .
Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: