Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Forstyrret søndagsidyll

Jeg skulle skrive et idyllisk innlegg om søndagsfred i tobarnsfamilien, om årets første snøfall (endelig), tilfredsheten ved minnet om en lørdag slik vi vil ha den og om håndlaget sjokolade og rolige timer, men idyllen ble forstyrret av lyden fra dørklokken og ordet «maddam» fra en munn med bare en tann.

Gufset fra uteluften blandet seg med den lune peisvarmede stuenluften bak ryggen min. Lappen med de norske bokstavene ble rakt meg, men ble aldri lest, for uten å tenke ble svaret «nei» og «jeg kan ikke hjelpe» servert med en vagt smil. Han smilte tilbake og trakk seg bort, fortsatte videre til neste hus.

Tilbake i sofakroken dukker spørsmålene opp: Var jeg slem? Skulle jeg sagt ja? Hvor har han sovet i natt?

Å ta stilling til hjelp eller ikke på så kort tid, det går meg forbi og et innøvd svar er det jeg gir. Det spørsmålet som likevel sitter i er hva som får ja og hva som får nei. Hjelper jeg der jeg kan?

Freden i stua gjenvinnes, balansen er som den var, men et sted der ute vandrer mannen på jakt etter annen hjelp. Hans behov var kanskje ekte, jeg kunne kanskje gjort en forskjell, vist barna at døren skal være åpen i praksis og ikke bare i teori. En forskjell kan vi alle gjøre, men hvor, når og hvordan er de ubesvarte spørsmålene vi kanskje altfor sjeldent stiller.

Har idyllen din blitt forstyrret i dag?

*******

Ting er ikke alltid som det ser ut, vi er altfor raske med å dømme.  Ege Denne har gitt meg noe å tenke på, trykk på lenken i orange for å lese innlegget hennes.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

16 comments on “Forstyrret søndagsidyll

  1. mormor
    22. januar 2012

    Ingen forstyrrelser i dag.
    Bare et jevnt hvitt dryss og noen tanker.

    Ikke alltid er det et reellt behov for hjelp, som ringer på døren. Det er synd, for ellers kanskje man hadde vært mer raus med tid og annet.

    Jeg har sjelden kontante penger av noen mengde liggende på søndag (det meste blir brukt på fredag eller lørdag), så i de tilfellene må jeg i alle fall si nei.
    Her har vi vært «plaget» av noen som påstår at de er studenter og trenger penger og slikt. Men om jeg har spurt om studiebevis, så har de ikke det og vet ikke hva det er. Da blir det i alle fall tvert nei.

    Men i dag? Bare hvitt dryss og noen tanker.
    Ha en fin kveld 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      22. januar 2012

      mormor

      Det er ikke lett å bare overse når mennesket tar deg i hånda og starter med å si goddag.

      Og jeg som skulle late som om dagen bare var idyll og velbehag til en forandring, men det er jo alltid bare slik dersom en snevrer fokuset kraftig inn.

      Lik

  2. lise
    22. januar 2012

    Vi hadde en kar som så ut som han kom fra Afrika her litt før jul. Jeg var så sliten, jeg orket ikke si nei en gang, så jeg ba mannen min komme og overta. Min far og samboeren var også her, og det endte med at de kjøpte hvert sitt maleri av ham. De fleste gangene noen har vært her for å selge egen kunst, har de fått nei, men ikke den gangen det var blyanttegninger av valper og kattunger..

    Synes ikke vi trenger å ha dårlig samvittighet for å si nei. Forhåpentligvis sier noen andre ja.

    Lik

  3. Ege Denne
    22. januar 2012

    Takk. Det er ikke alltid like enkelt å vite når man skal si ja. Vi er jo opplært til å være mistenksomme mot det vi ikke kjenner. Så hver og en må finne sin egen måte å si ja på.

    Lik

  4. Pia
    22. januar 2012

    Ingen sånne forstyrrelser…Har nok blitt mer kynisk til dørselgere, klarer å si nei. Det var verre før – det å si nei…
    Får lest Eges blogg, men får bare blankt kommentarfelt.

    Lik

    • Ege Denne
      26. januar 2012

      Sjekk hvilken nettleser du har. Det er få problemer med chrome og firefox. Internet explorer og flere andre nettlesere har trøbbel.

      Lik

  5. mamma i eksil
    22. januar 2012

    enda et flott innlegg 🙂
    jeg pleide gi hundemat til tiggeren utenfor supermarkedet i spania (han hadde hund), tenkte at hvis jeg ga penger, så kjøpte han bare øl.
    Her hvor vi er nå, er det ikke mange som forviller seg forbi, de eneste jeg har er 10.klassingene som skal ha tomflasker for å finansiere klassetur 🙂

    Lik

  6. Spirea
    22. januar 2012

    Dette var et innlegg jeg ble sittende og grunne over. Er innom bloggen din for første gang, og har sittet og lest og lest. Du skriver veldig bra, og jeg blir nødt til å tenke gjennom en hel del saker – og det liker jeg så godt 🙂 Har derfor lagt meg til som følger her hos deg!
    Og ja, min idyll blir til stadighet forstyrret for tiden…Av sykdom, som gjør at kroppen nekter å gå med på at jeg har lyst til å bruke altfor mye energi på altfor mange prosjekter…og av alle prosjektene som da ikke blir gjort og ligger og ergrer meg i hodet mitt 😉 hehe…
    Men vi får håpe det snur en dag.
    Forøvrig har vi også hatt slike besøk som du beskriver. Det er ikke alltid like lett å ta i mot. Noen ganger har vi gjort det, invitert inn på kaffe…andre ganger passer det så veldig, veldig dårlig…og dermed kommer samvittigheten snikende etterpå…

    Takk for flott innlegg!

    Lik

    • Lammelåret
      24. januar 2012

      Spirea

      Så hyggelig at du har funnet noe du har likt her inne! Velkommen skal du være!

      Det er ikke lett å si nei når det kommer så brått på. Jo lenger jeg blir værende og studere budskapet eller produktene, f.eks, jo vanskeligere vil det også være å avbryte og si nei. Å invitere inn blir veldig utglidende ifht grenser, synes jeg.

      Jeg griper fast i idyllen når jeg finner den, men mange av innleggene her har noe mer ved seg som utfordrer og det blir kanskje slitsomt å lese i lengden? Hm.. Iallfall var meningen at jeg skulle skrive et rent idyll-innlegg, men det ble ødelagt av en som har en helt annen livssituasjon. Altså måtte han få plass her.

      Lik

  7. tantebe
    22. januar 2012

    Jeg synes også sånne møter er vanskelige..Vi vet aldri. Kan ikke vite andres historier. Det er årsaker til at noen lyver også. Jeg blir helt smertelig klar over hvor mye jeg har!

    Lik

  8. Jenny
    23. januar 2012

    Kanskje kynisk, men mange av disse som går fra dør til dør vet hvordan de kan spille på følelser. Det er jobben deres. En periode var det døvstumme som gikk rundt. De pratet når de trodde ingen hørte dem.

    Det eneste som forstyrret søndagen min var et lass snø som ikke falt ned ferdig måkt.

    Lik

  9. Fjellcoachen
    23. januar 2012

    Vi kan ikke alltid si ja og vi bør ikke alltid si nei. Vi bør ikke alltid si ja heller, tenker jeg. Den dårlige savittigheten vår er ofte litt unyansert og slåt til for sikkerhets skyld ogtså i situasjoner den ikke hører hjemme,,

    Lik

  10. Sjokoladeheksa
    23. januar 2012

    Jeg synes dette var viktige tanker. Det er ikke lett å vite hva som er riktig. Bor vi i et land hvor man egentlig trenger å tigge? Jeg vet ikke, jeg har alltid hatt det bra.

    Lik

  11. Lammelåret
    24. januar 2012

    Jeg vet at noen opplever de som går fra dør til dør som plagsomme, noen oppfatter dem som truende og blir redde. Det siste gjelder især eldre mennesker som vet at de ikke kunne gjort noe dersom den som ringer på ikke hadde ærlige hensikter. Og vi hører om folk som blir ranet i hjemmene sine. Det er ikke rart at det gjør folk usikre og skeptiske.

    Tigging er ikke forbudt, heller ikke når det foregår på dørene til privatfolk. Et unntak er dersom det oppleves som truende. Og det er et tips å ikke åpne for noen en ikke vet hvem er.

    Litt av poenget i dette innlegget er at selv om vi har det godt og lar det overskygge de dårligere dagene, ser livet vårt annerledes ut i perspektiv og til sammenligning. Noen ganger kan vi godt trenge å se livet vårt i lys av andres.

    Lik

  12. Røsslyng
    24. januar 2012

    Skjønar kva du meinar. Eg veit om folk som alltid støttar dei som kjem på døra slik. Kanskje går det meste til slue bakmenn. Men kanskje det verkeleg hjelper dei som går rundt? Uansett gjer ein aldri meir enn at ein klarar seg heilt fint sjølv.

    Men er ikkje så flink sjølv, til å gje. Litt for skeptisk. Dumt, kanskje?

    Hadde ein fin søndagskveld, då feira me toårsdag og idyllen var på plass:) Klem til deg!

    Lik

    • Lammelåret
      24. januar 2012

      Å alltid støtte dem som kommer på døren er vel ikke særlig lurt, med mindre de er forberedt på å gi og gi? Vil tro at de som går rundt vet hvor de får penger og derfor går tilbake gang på gang.

      Selv synes jeg det er best å gi i organiserte former, altså via en organisasjon som har direkte kontakt med dem som trenger hjelpen.

      Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: