Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Vi må ikke være så selvrettferdige! Hipp hurra for 8.mars

Den internasjonale kvinnedagen markeres 8. mars.

Tradisjonelt brukes dagen til å sette fokus på diskriminering av kvinner og på å fremheve kvinners rett til deltakelse i den generelle samfunnsutviklingen. Ofte er det også slik at det oppsummeres hvor langt vi har kommet i likestillingsprosessen. Målet er å øke bevissthet og engasjement for disse spørsmålene.

Jeg synes dagen heller skal brukes til å se på hvilke områder vi trenger å jobbe med oss selv, for det er ikke til å komme unna at det er mange problemer og utfordringer å ta tak i i egne rekker. Jeg opplever at det er like lite akseptert å sende barna i barnehagen som å ikke gjøre det, alt ettersom hvor du bor og hvilket miljø du tilhører. Hvorfor tror vi at vår egen måte å leve på er den beste for alle? Hvorfor så liten forståelse for andres valg?

Dette er hverdagslige utfordringer som i hovedsak er av den enkle sorten. Det handler om egen trygghet for å stå for egne valg. Og den nedlatende «dårlig mor»-holdningen mange sprer rundt seg mot dem som velger annerledes er vel, når alt kommer til alt, et forsøk på å bekrefte for seg selv at det en gjør er godt nok?

Vi har større samfunnsproblemer enn denne småkjeklingen mødre imellom driver med, som er særlig utbredt på forum med høy andel av småbarnsmødre. Jeg vil snu disse mindreverdighetskompleksene til styrke og kraft til å kjempe. Hva kan vi gjøre for å bedre vår egen situasjon og dermed også barnas barndom?

Det er en godt bevart hemmelighet at noen mødre utsetter ungene for krenkelser. Skal vi tro media er det bare menn som slår og skal vi tro romantiske komedier og tegnefilmer er det å slå, sparke og dytte bare morsomt – særlig dersom den som dytter er en stor fyr og den som spretter av gårde er liten og litt rar. Enda gøyere blir det dersom ei dame slår til en mann, det fremstilles som direkte latterlig. Har du noen ganger tenkt på hvor normalt det er å bruke vold som underholdning?

For barn som blir utsatt for slike krenkelser er det ikke det minste morsomt. Fordi kvinner bare blir fremstilt som gode og vennlige, og i verste fall som overbeskyttende, er det enda vanskeligere for barn å si ifra om dette. Det er lettere å tro på den sannheten som hele tiden blir fortalt enn på egne opplevelser og følelser når disse strider mot Sannheten, i form av holdningene til hva en mor er.

Med tanke på at fysisk og psykisk vold er forbudt ved lov i Norge, skulle en tro at det ville gi en større åpenhet for å snakke om dette. Når det likevel ikke er slik tror jeg noe av problemet ligger i at det folk vanligvis oppfatter som vold er noe som ligner på mishandling, som er voldsomt og utløst av sinne. Det trenger ikke være verken voldsomt eller massivt. Det er fremdeles mange som mener at å knipse fingre er en helt grei måte å lære ettåringen av «nei» betyr «ikke lov». Barnet trekker seg bort fordi det ikke vil få vondt, det betyr ikke mer. Krenkelser har ingen aldersgrense. Og det er ikke lov, heller ikke som et ledd i barneoppdragelsen. Det er ord vi må bruke, men heller ikke de skal krenke.

Vi må ta tak i oss selv, se på hvilke holdninger som råder i vårt miljø. Dersom vi hører at noen knipser fingrene til ett-åringen må vi si ifra, vi må protestere når noen hevder at mødre er engler og fedre er demoner, eller i beste fall forsørgere, slik at vi kan realisere våte drømmer om den evige hjemmetilværelsen. Vi må ha lav tåleterskel for syt og klaging og vende det mot hva vi kan gjøre. Vi kan ikke vente på at andre skal ordne opp, vi må først og fremst ordne opp i oss selv. Gå på stressmestringskurs, kommunikasjonskurs, Alternativ til Vold (ATV) eller psykolog. Vi må sørge for avlastning dersom hverdagen er tyngre enn vi takler og de av oss som har ekstra kapasitet må gi noe av den til dem som sliter. Det er flere enn vi vet.

Vi må ikke bare sitte med hendene på tastaturet og fordømme andre, men ta tak i oss selv og gjøre noe med det vi kan med de midlene vi har. Så kan vi gjerne protestere litt også, kaste oss med i et 8.mars-tog og skrive om urettferdigheter for verdens kvinner – det er også viktig –  men jeg tror at de aller fleste i realiteten har nok med seg og sine og det nærmiljøet de er en del av. Det er også her vi kan gjøre det største innsatsen for likeverd og likestilling.

******

Kilder: Lovdata, dobbeltdiagnose.no om barn og vold/overgrep (her finner du en rekke lenker), FN-sambandet om den internasjonale kvnnedagen

Tankevekkende kronikk av Rannveig Svendby om Kvinners seksuelle overgrep mot gutter og menn, her skriver hun om ulike forventninger til kvinner og menn når det kommer til seksualitet. Sterk lesning, men den anbefales.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

8 comments on “Vi må ikke være så selvrettferdige! Hipp hurra for 8.mars

  1. Siri
    7. mars 2012

    Du har så rett. Godt innlegg. Jeg blir opplyst og tankefull.

    Lik

    • Lammelåret
      7. mars 2012

      Så bra at jeg kan vekke noen tanker, Sir! Det er det jeg ønsker.

      Lik

  2. Ane
    7. mars 2012

    Bra og tankevekkende innlegg, og noe av det jeg også beveger meg ut på i mitt 8 mars innlegg, som publiseres i morgen tidlig. Skal vi tenke likestilling må vi ut av landet og jobbe for kvinner i andre land. Her hjemme må vi sette pris på hverandre, mennene og gi oss selv lov til å leve det livet vi selv synes er best for oss!

    Lik

  3. mormor
    7. mars 2012

    » Har du noen ganger tenkt på hvor normalt det er å bruke vold som underholdning?»
    JAAA og skrevet om det, snakket om det, mast om det. Oppad stolper og nedad vegger.

    Inntrykk setter avtrykk som kommer til uttrykk.
    Hos hver og en av oss.

    Begynn med den minste enheten og arbeid videre derfra. Når jeg har kommet dithen at jeg ikke finner mer å rette på ved meg selv, kan jeg begynne å rette på andre .

    Ha en god dag 🙂

    Lik

  4. villkatta
    7. mars 2012

    Utruleg viktig og fint skrive. Fekk nye tankar om dette med å vere heime og det med barnehage, noko eg tenker mykje på og lyt ta eit val om snart.

    Og takk for at du skriv om borna si velferd. Ingen born burde vakse opp med vald, ikkje ein gong knipsing. Noko som var vanleg i England, dessverre, kvar eg var mykje som lita sidan pappa var derifrå.

    God 8 mars til deg 🙂

    Lik

  5. Tilbaketråkk: Då var det 8. mars «

  6. Tilbaketråkk: En hyllest til norske menn. På kvinne dagen.

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: