Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Flinke jenter

Ikke alle går den asfalterte veien, noen av oss liker best å tråkke opp stien selv.

Folk som skiller seg ut fordi de er ekstra flinke, eller velger utradisjonelt, tilfører oss andre nye måter å se ting. De åpner opp øynene for at ting ikke trenger å bli slik man har sett for seg at det skal. Det er spennende å lese om slike mennesker fordi det kan trekke fram egenskaper vi selv har, men er blinde for at er der. Noen ganger skyldes det egen manglende selvtillit, mens andre ganger er det våre nærmestes forventninger som hindrer oss i å gjøre det vi mest av alt ønsker.

Mariam Kaynia er 28 år og har to mastergrader og en doktorgrad. Ifølge Dagens Næringsliv disputerte hun før julen 2010 med en oppgave om hvordan algoritmer kan forbedre mobilnettverk. Jeg er imponert.

 «Du må nyte det positive i alt som skjer. Legger du sammen de positive sidene, spesielt i vår del av verden, vil de alltid ha overvekt. Det hjelper deg å komme videre», sier Mariam til Dagens Næringsliv

Hun legger også vekt på å lære av motgang og trosse den, for det er da man utvikler seg. Man skal ikke la seg stoppe av motstand, men stille seg undrende til hva den kommer av og jobbe videre.

Sunniva Rose kaller seg rosanerd kjernefysiker. Hun blogger (link i navnet) og spiller på det mange av oss forbinder med rosablogging, som selve fargen rosa i kombinasjon med interiør, mote, klær og sminke. Jeg synes det er kult med folk som trosser det forventede, som finner sin egen vei og gjør det de ønsker og som de er gode på. Det er ikke flest damer som er doktorgradsstipendiat i kjernefysikk, vi trenger flere som Sunniva.

Jeg tror de fleste av oss har begrensede forventninger til egen framgang og at vi lite utfordrer oss selv. Jeg tror de fleste gjør lite sprell, men holder seg til den asfalterte vei. Jeg tror også det gjør at vi ikke løfter barna våre høyt nok, men nøyer oss med «godt nok» når vi kunne lagt forvetningene litt høyere. Med litt større innsats kunne vi kjent litt mer på gleden ved å oppnå noe vi har ønsket oss og blitt litt mer stolte av oss selv.

Uten forventninger slukner vi litt, med for lave forventninger til innsats og resultat stagnerer vi. Uten å tåle motstand og motgang, kommer vi heller ikke over den, men trekker oss tilbake og glemmer potensialet vårt. Og vi lar barna tro at de selv ikke kan og at akkurat nok er bra nok. Men med «akkurat nok» sneier vi ikke engang borti potensialet. Det skal gjøre litt vondt underveis.

Tenk på det.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

23 comments on “Flinke jenter

  1. Marthe
    1. april 2012

    Applaus!

    Får meg til å tenke på tigermammaer vs. løvemammaer, og hele den diskusjonen.

    Lik

  2. villkatta
    1. april 2012

    «Man skal ikke la seg stoppe av motstand, men stille seg undrende til hva den kommer av og jobbe videre.»

    Den setninga likte eg særs godt. For ei fin vinkling og flott syn på livet! Den skal eg ta med meg vidare, då eg har mange, spennande utfordringar som ligg foran meg dette året.

    Helsig ei som skal stille seg undrande til 😉

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2012

      Fint at du likte setningen. Den er inspirert av Mariam som jeg skriver om her. Det er jo ofte slik at motstand blir forsøkt unngått, det oppfattes som noe negativt, men trenger altså ikke være det.

      Lykke til med utfordringene, villkatta!

      Lik

  3. Godt skrevet! Vi er nok mange som har godt av en påminnelse om at ikke alle valg trenger å være tradisjonelle. Om at de muligheter vi ofte ser på som urealistiske slett ikke trenger å være det. Vi kan mer enn vi aner, bare vi våger!

    Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med egen innsats da. Ikke noe utradisjonelt med å ta en MBA (master of business administration). Men jeg gjorde det ved siden av full jobb, og underveis i studiene fikk jeg bare nr. 3! De to eldste ble i denne perioden vel vant med at mamma gikk på universitetet i tillegg til jobben sin. Det er jeg glad for. At et sånt valg ble veldig normalt for dem. At de vet at det aldri er for sent å skaffe seg den utdannelsen man ønsker, selv om man har valgt den asfalterte vei med tradisjonell utdanning først, mann, barn og alt det der. Selv med huslån herfra til evigheten kan man velge en ny retning, for jammen kan man gjøre mye som deltidsstudent!

    Så får vi se da, om jeg hviler på mine laurbær fremover. Eller om jeg tør å realisere flere drømmer. For drømmer har jeg. Men janteloven! Motet?! Den som lever får se. Men en doktorgrad i kjernefysikk blir det nok ikke. 😉

    🙂

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2012

      Hei Liv-Inger!

      En annen av mine kjernesaker er at vi ikke må streve så etter å være flinke at vi ikke tillater oss å være svake. Når begge deler får plass, tror jeg vi kommer lengst. Det handler vel mest om å kjenne seg selv og tørre utfordre seg slik at en kommer dit en vil. Og målene kan endres underveis.

      Heldigvis er et blitt vanlig å ta utdannelse i flere perioder og man blir ikke for gammel, det er godt at veien ikke er stengt når en passerer 30!

      Det er så viktig å ta med seg, for det er gjennom oss (som er er foreldre/voksenpersoner med ansvar for barn) at neste generasjon kan endre seg – særlig med tanke på hvilke forventninger de kan ha til seg og verden.

      Å finne drømmen og erkjenne den, selv om den avviker fra det en «skal», tror jeg kan være en lang prosess. Det kan kreve mot å være, og velge, annerledes.

      Lik

  4. John Olav Ytreland
    1. april 2012

    Slik jeg forstår det dreier det seg vel egentlig om kreative og individualister. Det er spennende med kreative mennesker. Innlegget ditt får neg til å tenke på Robert Frosts dikt The Road Not Taken.

    I næringslivet liker de ord som kreativitet og innovasjon, men jeg er ikke sikker på om næringslivet har et like positivt syn til begge. Fornyelse er nødvendig, men kreative mennesker er gjerne individuelle og forholder seg nok ikke til regler i samme grad som andre. Derfor tror jeg det henger igjen noen gamle skeptiske holdninger.

    Men de som tør å gå vekk fra asfaltens perfekte underlag (med mindre du bor i vest-Telemark), kan få mange gode opplevelser. Tviler ikke på at Sunniva Rose har det bedre fordi hun trives utenfor asfalten. Dessuten er hun nok en drøm for de som vil rekruttere flere kvinner til faget.

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2012

      Damene jeg skriver om er absolutt forbilder for andre jenter. Og det trenger vi, særlig når det kommer til realfag, som for mange er definert som kjedelig.

      Hehe.. må le av kommentaren din om asfalteringen i Telemark!

      Lik

  5. mormor
    1. april 2012

    Jeg undrer meg på hvor vi mister den indre motivasjonen underveis. Det tror jeg nok en del av oss gjør. Og den indre motivasjonen må næres, men hvordan? Er det ordene, forventningene eller motbakkene som gjør at den blir borte?

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2012

      Den indre motivasjonen er ikke stabil, men varierer med en rekke ting. Motivasjon, slik du skriver om det her, forstår jeg som noe som ikke nødvendigvis henger sammen med drømmer, men kanskje med mål. Drømmene endres og vokser og krymper ettersom hva vi går gjennom i livet av erfaringer. Det er kanskje personligheten som har størst betydning for hva vi våger satse på?

      Lik

  6. fjellcoachen
    1. april 2012

    Motivasjon handler ofte om hvilke drivere vi har, hva vi opplever som viktig nok, og hvorfor vi tenker at det er viktig. Dette påvirkes både av indre drivkraft og ytre stimuli. Vi får gjerne til det vi mener er viktig nok… Jeg tenker at vi trenger mange ulike rollemodeller, blant annet de du beskriver her, men også mennesker som tar helt andre valg.

    Det mormor lurer på, tror jeg ikke det finnes ett svar på. Noen ser ut til å bli trigget av motstand til å gjøre det enda bedre, mens andre trekker inn årene. Hvor oppstår forskjellen mellom disse to?

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2012

      Jeg tror ikke denne forskjellen oppstår, jeg tror den er genetisk. Det er evnen til å stå på til tross for motstand som kalles løvetannsbarn. Selv om begrepet løvetannsbarn handler om dem som har hatt uverdige oppvekstforhold og likevel klart seg, tenker jeg at det er samme fenomenet som beskriver dem som står på til tross for hindringer. Iallfall når det gjelder det ekstreme.

      Jeg synes det er viktig å understreke her at det ikke alltid er sammenheng mellom gode resultater og innsats. Det kan ligge enorm stor innsats i relativt beskjedne resultater og noen oppnår ting vi beundrer uten å jobbe hardt for det. Det siste høster ofte beundring, mens det første ikke gjør det og noen ganger heller blir sett ned på.

      Lik

      • fjellcoachen
        3. april 2012

        Tror det er en blanding av arv og miljø jeg, grunnregelen er at barn som vokser opp med en grunnleggende trygghet på at de er ønsket og elsket er bedre rustet til å takle motgang senere i livet. I tillegg kommer de genetiske forutsetningene som blant annet slår ut hos løvetannbarna, og heldigvis for det.
        De første etablererkursene jeg holdt, trodde jeg på de beste forretningsideene og de beste faglige forutsetningene for å få det til. Etter hvert lærte jeg at det aller viktigste var vedkommendes vilje til å skape denne bedriften, evnen til å tåle motgang uten å miste målet av syne, og evnen til å skape gode relasjoner…

        Lik

        • Lammelåret
          3. april 2012

          Hvordan klarer du å skille de to tingene når du treffer etablerere? Jeg vil tro at begge typene viser engasjement, og at egenskapene du nevner sist først og fremst viser seg når motstanden kommer. Derfor ser jeg for meg at det er vanskelig å se tidlig. Kan du si litt om det?

          Lik

          • fjellcoachen
            3. april 2012

            Først o gfremst handler det om å ta alle på alvor ut fra deres egen presentasjon av ståsted og pågangsmot. Skillet blir først tydelig når noen systematisk går løs på nye oppgaver, både kjente og ukjente, mens andre kommer tilbake med forklaringer på hvorfor det ikke gikk,,, Noen ber om hjelp til å bryte egne mønstre, og vet hvor de vil og hva de trenger hjelp til, andre forteller at det bare «ble slik», at hverdagen kom i veien… Senest i går hadde jeg en samtale med en etablerer som virkelig vil selv om det koster «blood, sweat & tears» å tørre å stikke seg fram med seg og sitt, og hun er villig til å ta den kampen. Det står det respekt av.. .

            Lik

  7. gamle ugle
    1. april 2012

    Leser innlegget og kommentarene og tenker at dette er komplisert. Tror for egen del at det er et innfløkt samspill mellom genetikk og miljø som gjør at ting blir som de blir. Litt tilfeldig hva som dukker opp og fører mennesker hit eller dit.

    Næringslivet vil gjerne ha kreativitet ja. Men som det sies her oppe, det er en mulig konflikt mellom det jeg kaller «temmet kreativitet» og kreativitet som virkelig bryter med det bestående, og som kan bli ganske farlig.

    Eller tror jeg å velge utradisjonelt kan være så ulike ting. Spørs hva tradisjonen er det.

    Lik

    • Lammelåret
      2. april 2012

      På hvilken måte kan kreativitet som bryter med det bestående bli farlig?

      Hvis vi skal kalle det å utfordre seg selv for modighet, så kan det være mange former for modighet. Ikke all er like synlig og noe oppfattes som modig, når det for den det gjelder er trygt.

      Et eksemple er Mariann Thomassen. Hun skiller seg ut og blir antakelig oppfattet som tøff av mange fordi hun kler seg som ingen andre. Uten å kjenne henne eller vite hva som foregår inne i henne, så dette er bare teoretisering fra et konkret eksempel, så kan det være at for henne er det trygt å ikke være en del av den grå massen. Kanskje føler hun seg slukt dersom hun skulle gått i anonyme klær som de fleste av oss. For henne ville det vært tøft gjort å kle seg anonymt, mens vi som vanligvis gjør det kanskje føler beundring for henne som tør.

      Det å bryte med forventninger (fra seg selv, fra ens nærmeste, fra samfunnet) er det som gjør at en blir kjent med nye sider av seg selv. Og som kanskje gjør at en får flere ben å stå på fordi en våger å risikere. Det er så lett å tenke lite og begrenset. Vi tror for lite på oss selv og dermed kommer vi heller ikke dit vi vil, fordi vi ikke tør lete etter drømmene eller gjøre drømmene til virkelighet.

      Innspillet ditt fikk meg til å tenke en hel del.

      Lik

  8. Ellen Roberg-Askim
    2. april 2012

    Jepp, jeg har påtatt meg: To educate the human potential, innimellom kjennes det litt vel hårete ut!

    God på påske Lammelårtanker!

    Ps: Skriver under med fake epost fordi om jeg skriver med den ekte så linker den til en wordpressblogg jeg ikke har lenger. Kommer opp feilmelding om jeg lenker til bloggen jeg bruker nå også. Er det mulig å justere på sånne ting, det skjer nemlig ikke på alle wordpressblogger??? Om du vil da.

    Lik

  9. Ellen Roberg-Askim
    2. april 2012

    bare en test

    Lik

  10. Jenny
    3. april 2012

    Respekt til damen!

    Dette er likevel et tveegget sverd. Flinke piker. Spiseforstyrrelsesavdelingene i landet er fylt opp av flinke piker. Piker med enorme krav til seg selv. Perfeksjonister. De trenger å lære noe om hva som er «godt nok». Du skal være veldig sikker på personligheten og evnene til barnet før du forsøker å strekke det. Mange vil ha godt av det, så finnes det også barn med sårbarheter.

    Men man trenger ikke å dra til spiseforstyrrelsesavdelingene. Man kan bare kikke rundt seg. Mange «flinke piker» brekker ryggen for å fikse alt i livet sitt, jobb, karriere, barn, hus, ekteskap, hobbyer.

    Lik

    • Lammelåret
      3. april 2012

      Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i at sf-jenter er flinke piker. Jeg mener vel heller at sf-avdelingne er fylt opp med jenter som har langvarige og sammensatte problemer. Kanskje ser de flinke ut fra utsiden, men fra innsiden ser landskapet annerledes ut.

      Å vise anerkjennelse og gi bekreftelser på at barnet er bra som det er mener jeg er en forutsetning for at barnet skal få trygghet i seg selv. Det er likevel viktig at vi har forventninger til barnet og at barnet lærer å ha forventninger til seg selv. Det er et voksent ansvar å justere forventningene slik at de blir realistiske, men likevel at de krever noe. Det er når man må jobbe for å oppnå resultater at stoltheten vokser fram. Og det er viktig å skille mellom stolthet over hva man har oppnådd og å være god nok som person. Det er man uavhengig av prestasjoner.

      Ved å lese boken «100 løfter til min baby» av Mallika Chopra oppdaget jeg mine forventninger til barna mine. Jeg oppdaget at jeg ikke så for meg at de har ubegrensete muligheter. Begrensningene er i stor grad skapt av en selv og av de sterke båndene til forbildene. Dersom vi frigjør oss fra det vil mulighetene tre tydeligere fram og det blir kanskje lettere å finne sin egen plass?

      Tilbake til flinke pike-symptomene så tror jeg det i hovedsak handler om mangelfull grensesetting, både fra nære omsorgspersoner og siden fra en selv. Møter en ikke grenser der de burde være kan veien mot utbrendthet og redusert selvtillit (evt -bilde) være kort, fordi en jobber og jobber uten å takke seg selv eller gi anerkjennelse til seg selv. Ved å få grenser lærer en om egne muligheter og egne begrensninger. Om ingen forventer noe og gir skryt uansett hvor liten innsats som ligger i resultatet, kan det føre til likegyldighet og usikkerhet.

      Lik

  11. Tilbaketråkk: Smurfine slår til mot mannsdominans | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: