Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Hvorfor er kirken tom?

Norge er et kristent land, men hvor er alle de kristne?

Jeg leser at antall kirkegjengere er sunket til 7 %, tallet gjelder dem som går i kirken minst en gang i måneden. Den som er kristen har et personlig forhold til Gud, men han bruker ikke det rommet som er laget for å komme nærmere den Gud han tror på. Hvorfor bruker ikke kristne kirken mer aktivt?

Vi er midt i påsken og de vante ingrediensene fyller huset: Gule kyllinger, gule lys og blomster, malte mandler med kunstig farge og eggehvite, sol i fjeset og solkrem fra ifjor. Solbrillene testes i år igjen og MUK-maten ligger i kjøleskapet. Bibelen står på sin vante plass i bokhyllen, der den har stått siden bokhyllen ble montert.

Kirken er ikke et naturlig sted å være, den gjør seg godt i landskapet, men det er også alt. Jeg skulle ønske den var mer synlig, og åpen; at kirken kunne være et sted  å søke stillhet og ro, ettertanke kanskje. Uten timebestilling og henvisning.

Kirken er et lukket rom; lukket salighet og stengt forkynnelse. Prester henvender seg bare til dem som allerede er der, med mindre de unntaksvis er av den sorten som våger stille til debatt eller som skriver kronikker med tema om hva som er synd og fy. Prester flest har en distansert forutinntatthet, som ikke innbyr til samtale, fortrolighet og dialog. Det er kanskje en filosof jeg etterlyser?

Hvor er Gud?

Skygger prestene for Gud og dekker over det som egentlig er? Jeg tror ikke vi trenger Gud, de av oss som har det godt. Det går bra med Norge, vi glemmer å være takknemlige. Krisene er livskriser utløst av feil type smør og et forhold i knas. Det er i virkelige kriser vi trenger noe som er større enn oss selv, noe tidsuavhengig, som blir. Gud er populær i nedgangstider. Hvorfor viskes han ut når livet er bra igjen?

Jeg lurer på om det kan være slik at tro er blitt et valg. Religionsmarkedet er større enn noen gang her i Norge, kunnskapen om religion er større, fordommene òg. Vi velger religion etter hva som passer oss, etter hva som passer i vår egen livsfilosofi og vårt praktiske liv. Religionen blir en vare og ikke noe som kommer innenfra.

Har den norske kirken en framtid i Norge? Er den en ettertraktet vare?

*****

Innlegget er inspirert av artikkelen Få tror på et liv etter døden/ABC-nyheter og Kan prester tenke selv? av Jon Gelius

Tidligere bloggpost om religion skrevet av meg: Ingen jul uten Gud? 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

17 comments on “Hvorfor er kirken tom?

  1. LAL
    3. april 2012

    Slik kristendommen er bragt til Norge – har den noengang kommet innenfra? Krstendommen i Norge ble innført under trussel om dødsdom, og ble opprettholdt ved lov. Helt inn i nyere tid kunne man straffes for ikke å gå i kirken på søndag, og presten hadde mye verdslig makt over folk. Den Norske Kirke har blitt tappet for det innholdet den engang hadde. Dels selvforskyldt, mener jeg. DNK krever ikke, etterspør ikke medlemmenes tro. Dåpen krever ingen tro. Tidligere skulle man i konfirmasjonen bekrefte foreldrenes dåpsløfte, nå er også konfirmasjonen tappet for personlig overbevisning. Tilbake sitter DNK med mange medlemmer, hvorav svært mange ikke tror på Gud, ikke tror på et liv etter døden. Men er medlem «for sikkerhets skyld» ( som om Gud ikke gjennomskuer det..) eller for å ha tilgang til et seremonirom, tenkt brukt gjennomsnittlig 2-4 gg pr pers. Det er ganske… overraskende… hvor lite kunnskap medlemmer i DNK har om trosgrunnlaget i kirkesamfunnet sitt. Det står i kontrast til andre store kirkesamfunn, f.eks. den katolske, som ikke tar lett på innmelding, men krever opplæring i troen av en prest før man tar steget. Det som er igjen av DNK, som statskirke betraktet, er det som preger mange av de svært store kirkesamfunnene; politikk, penger og makt. Det er symptomatisk at eks-fotballpresten det vises til ikke har gått i kirken siden han mistet jobben. Var det Gud eller posisjonen som trakk mest? Samtidig ser vi at de frikirkelige menighetene har et aktivt menighetsliv med trosfeller verden over som de har kontakt med, aktivt forenings- og dugnadsliv i menigheten sin. Fordi de har et fellesskap ut fra en felles overbevisning. Og et personlig valg.

    Lik

    • Lammelåret
      3. april 2012

      Jeg vil tro at kirken har mest kulturell betydning og minst religiøs betydning for flesteparten som bruker kirken. Ellers ville vel folk brukt kirken mer eller forsøkt å forandre den slik at de følte seg mer hjemme der?

      Kan det være at «statskirketrua» anses for å være privat, i motsetning til alternative menigheter der troen er en del av (hverdags)livet?

      Jeg tenker høyt.

      Lik

    • annebloggen
      3. april 2012

      Jeg er ikke helt enig i det du skriver om konfirmantene, Man må huske på at tidligere var man «voksen» når man var konfirmert. Slik er det ikke lenger. Konfirmantene er unge, og de lever i et samfunn med mange inntrykk og mange forventninger. De trekkes i alle retninger Jeg synes det er fint at de får bruke denne tiden til å være underveis. Til å lære og samtale og reflektere. Speiderloven sier «En speider er åpen for Gud og hans ord». Det synes jeg passer for konfirmanter også. At de skal være åpne. Og så må de få lov til å diskutere og protestere og undres. Menighetens oppgave er å ta i mot dem og få dem til å føle seg trygge og velkomne.

      Jeg kjenner meg heller ikke helt igjen i den statskirken du beskriver.

      Jeg er glad for å være medlem i en kirke der det er lov til å tvile og undres og der ingen andre enn Gud skal dømme over om min tro er god og verdig nok.

      Og jeg ser heller ikke hva som er galt i at folk som ikke helt vet hva de tror og ikke går i kirka til vanlig finner trøst og hjelp der når de trenger det.

      Men for all del. Jeg ser jo at det er klare svakheter i statskirkesystemet også. Det blir interessant å se hva som skjer den dagen alle må ta et aktivt valg. Kanskje det vil føre til lavere medlemstall, men økt engasjement.

      Lik

  2. annebloggen
    3. april 2012

    Dette er noe jeg har mange tanker om. Jeg har ikke lest de artiklene du nevner men vil bare dele noen av mine personlige erfaringer knyttet til speiderlivet mitt:

    Som speider har jeg et veldig naturlig forhold til kirka og kirkerommet. Jeg er ikke så veldig ofte på gudstjenester selv om jeg er meget fornøyd med prestene våre. De passer ikke inn i den beskrivelsen du gir av prester. Men jeg er ofte i kirka og jeg kjenner absolutt hver krik og krok av kirkebygget vårt. For meg er det et godt, trygt og helt naturlig sted å være. Jeg er helt enig i at kirkene burde være åpne så man kan gå inn der og tenne lys, eller bare sitte der litt. Jeg er nok heldig som ofte har den muligheten.

    Speiderne lager ofte sine egne gudstjenester. Enten i kirka, eller når vi er på tur. Disse gudstjenestene har en form som passer for meg. Nå sist lagde de eldste speiderene en kveldsgudstjeneste med mye musikk (en del av det framført av dem selv), preken i form av en dialog de hadde skrevet selv, bønnevandring, lystennings osv. En dempet, rolig gudstjeneste med tid til ettertanke. Etterpå var det kveldsmatkafé der inntekten gikk til solidaritetsarbeid.Her var både speidere med famile og venner som ikke går så ofte i kirka, og de som går i kirka hver søndag. Slike gudstjenester føler jeg meg hjemme i.

    Speiderne «mine» er helt vanlige ungdommer. De går absolutt ikke i kirka hver søndag for å si det sånn, men de inntar den med stor trygghet og kaster seg uredde over bibeltekstene. Jeg tror de vil fortsette å ha det forholdet til kirka når de blir voksne også.

    Det jeg har tenkt mye på, er hvordan det at jeg ble med som speiderleder for mange år siden brakte meg tilbake til kirka som jeg ikke hadde hatt noe forhold til på mange, mange år. Jeg var utmeldt i mange år også fordi jeg syntes det var mye fordømmelse som jeg ikke kunne stå inne for. Her i Vadsø møtte jeg en kirke med lav dørstokk og prester det absolutt gikk an å snakke med om det meste og så gled jeg naturlig på plass. Det er noe jeg er takknemmelig for. Jeg vet ikke om jeg hadde funnet tilbake uten denne veien inn.

    Tro er et komplisert tema. Jeg vet slett ikke alltid hva og hvordan og om jeg tror. Og om det er riktig og godt nok. Men jeg føler nok at jeg har en Gud i livet mitt både i medgang og motgang selv om det ikke er noe jeg tenker på hele tiden.

    En kollega jeg hadde en gang, mente oppriktig at tro på en guddom var et resultat av en feil i hjernen. Det er helt ok 🙂 Jeg ble ikke sur på henne. Det var hennes oppfatning.

    Lik

    • Lammelåret
      3. april 2012

      Jeg er glad du svarer, Anne!

      Jeg tenker at det ville vært lettere å få et positivt og naturlig forhold til kirken dersom en kunne bruke den på en intuitiv måte, etter eget behov. Kanskje den kunne vært en godt og rolig sted der en kunne ha sine personlige møter med Gud og ikke møte Gud på prestens premisser?

      Presten har stor makt til å påvirke hva slags forhold folk har til kirken. Høres ut som om dere har funnet en fin måte å bruke kirkerommet på.

      Tro er neppe en feil i hjernen, hehe..

      Lik

  3. elisabethinnerstiveien
    3. april 2012

    Jeg kaller meg kristen, men ikke religiøs og jeg er en av de som kun oppsøker kirka ved høytider. Noen steder har de engasjerte prester som skaper tilhørighet med menigheten og gjør tro spennende. Slike steder vil overleve. Steder med mer konservative prester sliter nok mer med rekrutteringa. For religion, tro og kirkebesøk skal vel ikke behøve å være kjedelige, langdrøye prekener med vanskelige ord. Det appellerer ikke.

    Ofte er de som kaller seg personlige kristne som jeg har møtt, de som er mest fordømmende overfor andres livsførsel, dessverre. Helt motsatt av Jesus.

    Enig i at vi glemmer å være takknemlige.

    God påske, fyll den med det du måtte ønske.

    Lik

    • Lammelåret
      3. april 2012

      Hva er forskjellen på å være kristen og å være religiøs?

      Lik

  4. Jeg har valgt å melde meg ut av statskirken i voksen alder. Jeg bestemte meg for å ta stilling til om jeg egentlig tror eller ei, ikke bare «henge med» lenger. Og jeg fant ut at nei, jeg tror ikke. Hvorfor skulle jeg det? Bare fordi jeg siden barnsben av er blitt fortalt at Gud finnes, at Jesus sto opp fra de døde? At noen sier at noe er sant betyr ikke at det er sant, fant jeg ut. Og når jeg begynte å stille kritiske spørsmål fant jeg ingen logikk i å tro. Tro er dessuten avhengig av kultur. Hadde vi vært født i en annen del av verden hadde vi trodd på en annen gud. Noen må ta feil? Eller?

    Hmmm, dette ble mye babbel fra meg, ser jeg. Jeg tror det blir endringer med tanke på statskirken. Det må det. Når så få føler at de ønsker å ta del i kirkens aktiviteter i hverdagen, hvorfor skal den da kalles statskirke? Jeg syns man skulle kreve mer for å melde seg inn. Hvis alle medlemslister ble skrotet og folk ble bedt om å melde seg inn, da tror jeg ting hadde sett annerledes ut. For der henter jo kirken sine medlemmer. Med at man ikke selv velger. Foreldrene tar valget når man er barn. Og så henger man bare med. Bruker kirken til dåp, bryllup og så videre. Men på spørsmål om vi tror på et liv etter døden for eksempel svarer 50 % av oss nei. Interessant.

    Lik

    • Lammelåret
      4. april 2012

      DNK ville hatt et problem dersom alle medlemsregistre ble slettet og man måtte melde seg inn aktivt. Kirken er bygget på passivitet. Siden medlemmene (= statsstøtten) ikke må jobbes for er de vel heller ikke presset til å tenke nytt.

      Jeg lurer på hvorfor folk som er kristne ikke bruker kirken, trodde det var en naturlig plass å være og treffe andre hvis Gud var viktig i livet. Ellers blir vel troen bare en privatsak som ikke deles med andre?

      Har du fått noe inntrykk av dette etter det stormet hos deg med innlegget ditt som var på VG?

      Lik

  5. Ege Denne
    4. april 2012

    Jeg tror en stor del av de kristne heller går til diverse menigheter i dag, enn til kirken. Jeg antar at de føler mer tilhørighet til en menighet, enn ett kirkebygg med en prest.

    Lik

    • Lammelåret
      5. april 2012

      Det kan være at det sosiale teller mer enn stedet for religionsutøvelse, men samtidig kan jeg ikke forstå at kirken ikke er et sted der man ønsker/trenger å være.

      Lik

      • Ege Denne
        5. april 2012

        Når folk kanskje har den troen at Gud er inni dem, (slik Gelius snakker om) da har de vel ikke behov for det bygget en kirke er?

        Lik

  6. John Olav Ytreland
    5. april 2012

    Jeg ser på meg selv som kristen, men vet ikke om andre gjør det. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til kirken, og delvis til troen, men i langt mindre grad.

    Jeg går sjelden til gudstjeneste selv, for Gud er ikke spesielt til stede i kirkene. Det er i alle fall slik jeg opplever det, men flott hvis andre treffer på han der. Jeg har aldri vært medlem av statskirka, men ble Baptist da jeg døpte meg som 26-åring. Jeg meldte meg imidlertid ut seinere, mest fordi jeg foretrekker å stå utenfor alle organisasjoner. Ingen av dem gjør noe fornuftig likevel. De fleste gjør troen mer komplisert enn den trenger å være. Jeg forstår godt at så få menesker i den vestlige verden er faste kirkegjengere. For min del har det kanskje like mye å gjøre med at jeg er veldig lite sosial.

    Jeg mener også mange mennesker har et for nært forhold til Bibelen. Vi kan kritisere den og plukke den fra hverandre i kildekritikk, for det er verdens mest misforståtte bok. Der andre har trukket den konklusjonen at de må bli ateister, fordi det er så mange feil i Bibelen, har imidlertid jeg kommet fram til Jesus korrigerte kursen. Denne kursen er tross alt ikke så ille.

    Lik

    • Lammelåret
      5. april 2012

      Hvor er Gud for deg? Er han et udefinerbart sted inne i deg eller «ser» du han i naturen, andre menneskers handlinger, eller hva?

      Jeg tror at det å kalle seg kristen for mange er ensbetydet med en bestemt livsførsel. Gruppementaliteten får kontrollen og makten og på den måten blir Gud kanskje en myte, som et slags lokk over fellesskapet?

      For nært forhold til Bibelen, ja, noen tolker ikke, men tar alt konkret. Dette blir kanskje bedre pga den nye oversettelsen, eller kanskje disse folkene ikke aksepterer den nye oversettelsen.

      Lik

      • John Olav Ytreland
        7. april 2012

        Du er inne på det, men dette er noe jeg sliter med. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til tro. Den har vært av og på, men til forskjell fra de fleste kristne kan jeg ikke påstå at Gud føles nær. Jeg tror likevel Gud er i alt han har skapt, i mennesker og naturen, men at vi for det meste må klare oss alene, med de redskapene han ga oss gjennom det nye testamente.

        Er ellers enig i at det er mye mytepreget over kristendommen.

        Lik

  7. mormor
    7. april 2012

    Kirken står tom når lysene er slått av og frasene klinger i det tomme rommet. Med andre ord, omtrent alltid. Det er et bygg.
    Institusjonalisert tro gir kirke, kirke gir hierarki og byråkrati. Dette gir rangering av mennesker, til tross for fagre budskaper gitt i bibelen.

    «Der to eller tre er forsamlet i mitt navn, er min kirke», eller noe slik skrives det at Jesus sa.

    Ha en god påske. 🙂

    Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: