Barnløs og barnfast

Livet er ikke som det var før jeg fikk barn, det er annerledes. Jeg gjør ingen kvalitetsvurderinger og kan ikke si om det var bedre eller fælere før jeg fikk barn. Jeg er mamma og mammarollen har gjort meg til noe større enn jeg var.

Å bære på en drøm om å bli mor er med på å skape forventninger om hvordan det er å være mor. Forventningene formes av egen oppvekst, holdninger i miljøet en tilhører og trivsel på jobb.

Jeg har en teori om at folk som ønsker lengst mulig tid i permisjon ofte ikke trives like godt på jobben sin som folk som stortrives på jobben. Jeg tror det økonomiske perspektivet er underordnet trivsel og følelser. En mor som tidlig går tilbake til jobb etter foreldrepermisjonen blir noen ganger sett på med undring, noen ganger med skepsis og fordømmelse. Vil hun ikke være sammen med barnet sitt? En mor som tar mest mulig permisjon blir noen ganger sett på som lite ambisiøs, noen ganger som lat og lite oppdatert og som bremsekloss for likestillingen.

Å bli mor er ikke slik man forestiller seg at det er. Å forestille seg og drømme om barn har likevel en hensikt. Det er hyggelig og fint, men det er også med på å klargjøre en til foreldrerollen. Man kan forestille seg alt, bortsett fra følelsene som settes i sving. Å være sliten etter en dag med en baby kan på ingen måte sidestilles med å være sliten etter en dag på jobben. Jobben regulerer ikke følelsene og er ikke en del av deg slik som barnet er. Å få barn er å bli kjent med en ny side ved seg selv som ligger der latent, som en spire klar til å vokse ut under riktige forhold. Man vet ikke helt når det skjer, hvordan det vil utvikle seg og se ut.

Å bli mor er å bli møtt med andres fordommer, med en hel verden av meninger. En selv er der først og fremst for noen andre, det er en pause fra livet som var. Når pausen, også kalt foreldrepermisjonen, er over kjemper noen for å finne tilbake til seg selv, men i virkeligheten kan du aldri det. Det som har vært er lagt bak, og man kan ikke gå baklengs inn i framtiden. Når man får barn blir livet annerledes enn det var, man er aldri helt alene lenger, en blir selv omorganisert. Det er for de fleste nødvendig for å kunne gi barnet det barn trenger.

Å bli mor er en forandring fordi livet blir rikere, det får mer fylde og gir mindre tilgjengelig tid til tøys og fjas.

Jeg leser om karrieredamer som stortrives i jobben og som er stolt av hvor mye tid de bruker der. Jeg leser om karrieredamer som kombinerer jobb og hjemmeliv og lurer på om det ikke blir et vilt kaos med utbrenthet som resultat hos flere av dem. Er det virkelig attraktivt med jobbsamtaler samtidig som man hjelper to-åringen med jakken? Eller fleksibilitet som får den mindre strukturerte til å alltid være tilgjengelig for jobb og bare halvveis tilstede i sitt eget privatliv?

Det finnes mange ukeblader som handler om å være mamma, eller kanskje handler de mest om hvordan man skal være det? Hva gjør mammamagasinene med vårt syn på hvordan mammaer skal være?

Jeg tror mye var lettere før internett, det var mindre å sammenligne seg med, færre områder å være utilstrekkelig på, for følelsen av å lykkes, eller å være en god mamma, var ikke så tett knyttet til ukjente andre og materialistisk styrte idealer. Det skal ikke lange tiden til på et forum for foreldre for å oppdage at fordømmelsen sitter løst. Det er lettere å gjøre feil enn rett og overdrivelsene av konsekvensene for feilene er massive. Idealene er gjerne høye og urealistisk fokusert på ting som egentlig betyr ingenting.

Det vi alle ønsker mest av alt er å være der for barna når de trenger oss, vi vil se at de har det bra. Med trygghet i magen er det lettere å være mor enn med utrygghet. Det er nettopp tryggheten som søkes når nyblitte mødre søker fellesskap på forum, men ofte er det ikke trygghet de møtes med. Tenk på det når du skriver om foreldrerollen selv: Bidrar du til større trygghet, eller skaper du tvil og usikkerhet?

*******

Andre har skrevet: Hva er det med mammaer? av Mammadamen og Ylvalia: Ikke alle kan være Martine Aurdal

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →