Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Senabort: En privatsak eller et samfunnsansvar?

Jeg er på ingen måte imot selvbestemt abort og jeg har stor forståelse for dem som velger det.

Likevel reagerer jeg når jeg leser i VG om jordmødre ved Oslo Universitetssykehus som påpeker at det faktisk utføres aborter etter uke 22. Det er betenkelig med tanke på at mange av disse barna kunne startet livet så tidlig. Barn i mors 20. svangerskapsuke er omtrent 27 cm og veier rundt 450 gram, i følge Klikk/Barn i magen. Barn på denne størrelsen kan i dag bli reddet takket være moderne teknologi og dette vekker flere etiske problemstillinger. Er abort i uke 22 abort eller er det snakk om å føde et barn som forlates i hjelpesløs tilstand slik at det dør? Hvor går grensen?

Det er godt mulig at jeg er naiv og har liten innsikt i dette, men min enkle tanke er at dersom man velger abort så sent i svangerskapet at barnet er levedyktig utenfor livmoren med noe hjelp; ville det ikke da være mer nærliggende å adoptere barnet bort?

Alt vi gjør er en privatsak, men samtidig vil alt vi gjør få betydning for noen andre. Derfor er det viktig at temaer som senabort diskuteres i det offentlige, men når det diskuteres skal vi være bevisst ordbruken og være klar over at dem som velger abort sent i svangerskapet ikke er i en lett situasjon. Fordømmelse hjelper aldri.

I følge en ganske gammel artikkel fra jordmorforeningen  skyldes de fleste svangerskapsavbrudd etter uke 18 alvorlige misdannelser. Det kan kanskje øke folks forståelse for handlingen, men selv om denne informasjonen balanserer saken noe er det ikke til å komme unna at artikkelen Jordmødre varslet etter abort av levende foster berører følelsene og får meg til å trampe på tastaturet.

Hva kan vi gjøre for at ingen skal komme i denne situasjonen?

Downs Syndrom er ingen alvorlig misdannelse, men blant dem som får påvist Downs hos fosteret velger 90 % å avbryte svangerskapet. Siden det enda ikke er tilbud til alle gravide om ultralyd før cirka 18. uke, kan dette være med på å øke antall senaborter. Kan det være slik at Downs-aborter utgjør en større andel av det totale antall senaborter?

Jeg tenker at uttrykte holdninger betyr mye for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Det er vanskeligere å velge det som er riktig for seg dersom det er veldig annerledes enn det som er sosialt akseptert i det miljøet en tilhører. Derfor har vi alle innvirkning på andres valg. De store livsvalgene er ikke bare private, for vi lever i samspill med omgivelsene hele tiden. Vi påvirker samfunnets utvikling ved de valgene vi tar og det er bare de tøffeste blant oss som velger å føde et barn med alvorlige misdannelser eller med store funksjonshemminger. Samfunnet er mest av alt tilpasset dem som er velfungerende og som ikke krever stort; å bære fram et liv som trosser dette er nok tøffere enn de fleste av oss kan forestille oss.

**

Kilder som ikke er inkludert i teksten: Leve eller la dø, Flere barn ulovlig abortert,

Tidligere innlegg skrevet av meg: Uvelkomne liv? 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

20 comments on “Senabort: En privatsak eller et samfunnsansvar?

  1. Liselotte
    11. mai 2012

    Det er en viktig debatt som reises her. Samtidig vet vi lite om hva som rent faktisk ligger bak. For min egen del tviler jeg på at Downs i seg selv kvalifiserer for senabort – men jeg kan ta feil. Med Downs syndrom følger ofte multifunksjonshemninger, hjertefeil m.v. Dette hører vi lite om. Kanskje fordi det ikke er de foreldrene som stiller i media. Flere av syndromene som kan diagnostiseres før fødsel er svært alvorlige. Noen er ikke forenlig med liv utenfor mors kropp ( evt. bare for et begrenset tidsrom). Dette kan være manglende utvikling av hjerne o.l. Eksemplet som ble nevnt i pressen var at et foster ved senabort var fullt friskt. Da kan man naturligvis tenke annerledes. Men igjen : Hva lå bak? Hva om f.eks. et barn ble gravid som følge av overgrep – man kan lett tenke seg at en tiåring er «godt på vei» før noen oppdager det. Det er uten tvil mange dilemmaer. Det er viktig å diskutere dem.

    Lik

    • Lammelåret
      11. mai 2012

      Enig og jeg håper at det etterhvert kommer fram mange eksempler på problemstillinger og realiteter som sjelden kommer fram i media. Det er mediasaker folk flest har tilgang på, derfor er det så viktig at mange sider ved disse sakene kommer opp og ikke bare de mest ekstreme.

      Lik

  2. sotengelen
    11. mai 2012

    Vanskelig tema det her. Vil si du har forklart godt og belyst flere utfordringer. Jeg sitter på veldig lite egen erfaring med dette.

    Jeg vil allikevel si en ting. Det er ikke sant alt det som står i avisene. Av de saker jeg selv har hatt innsikt i, som har dukket opp i media, så har jeg aldri vært enig i fremstillingen og i alle har det vært store faktafeil.

    Lik

    • Lammelåret
      11. mai 2012

      Nei, ikke alt som står i avisene stemmer helt, men når det gjelder kjølige tall, kan iallfall noen av dem letes opp f.eks på Statistisk Sentralbyrå (ssb), legger ved en lenke jeg fant nå:
      http://www.ssb.no/emner/03/01/20/abort/tab-2006-04-26-06.html
      (om aborter foretatt i hvilken svangerskapsuke)

      Den er ikke helt ny, men gir likevel et bilde av hvordan det ligger an. Kjenner at jeg elsker ssb, littegrann.. !

      Jeg synes forresten folk som finner faktafeil skal sende en epost til journalisten slik at de kan rette opp feilene sine.

      Lik

      • sotengelen
        11. mai 2012

        Rene tall kan en bruke, men de sier jo lite om hva som ligger bak.

        Ofte har ikke de som finner faktafeil lov til å ringe og informere. De sakene jeg har vært borti dreier seg om lekasje av opplysninger og taushetsplikt fra de som sitter på andre siden.

        Lik

        • Lammelåret
          11. mai 2012

          Det må være vanvittig frustrerende når man ser feil og at folk reagerer som om det som står skrevet skulle vært faktum og så kan man ikke si noe fordi man da bryter taushetsplikten! Om jeg hadde vært borti noe slikt måtte jeg nok hatt noen trær jeg kunne hogget ned etterpå (bare for å få ut frustrasjonen).

          Lik

          • sotengelen
            11. mai 2012

            Det er jo også svært synd for de som tror på det som blir skrevet også. Vi går trolig alle rundt med litt skrudd syns på hvordan ting «egentlig» er.

            Lik

  3. Bustenellik
    11. mai 2012

    Man skal selvfølgelig være forsiktig med å uttale seg for bastant i saker som denne, men jeg må si at jeg ble sjokkert da jeg leste artikkelen du referer til. Jeg har forståelse for at det kan ligge særlige årsaker til grunn, og abort er helt sikkert ikke et enkelt valg å ta, men jeg klarer ikke med min beste godvilje å forstå at noen kan velge å «abortere» et foster så sent i svangerskapet. Og nei, jeg syns ikke dette er snakk om abort. Dette er tidlig fødsel, slik jeg ser det, der barnet blir overlatt til seg selv for å dø. Som deg, tenker jeg at adopsjon måtte ha vært et bedre alternativ. Skal barn født for tidlig, av foreldre som ønsker det, få medisinsk hjelp til å leve, også skal barn som fødes til samme tid, av foreldre som av ulike årsaker ikke ønsker det, ikke få denne hjelpen og dermed dø? Jeg ser ikke helt etikken. Det er ikke riktig at noen barn skal fratas livet bare fordi foreldrene ikke evner å ta vare på dem. Eller?

    Lik

    • Lammelåret
      12. mai 2012

      Jeg hadde ingen anelse om at senabort kunne skje så sent i svangerskapet her i Norge! Jeg trodde uke 18 var seneste mulighet.

      Generelt er dette kanskje symptom på samfunnets perfekthets- og effektivitetskrav? Vi har ikke tid til barn som ikke følger normen og det som regnes som normal utvikling blir snevrere og snevrere. Dersom det var lettere å være «annerledes» ville skepsisen mot å få et barn med ekstra behov kanskje vært mindre. Og aborter så sent færre?

      Jeg synes også det er vanskelig å kalle dette abort. Kanskje fordi jeg har et bilde av abort som noe som foregår innen tre måneder og dermed skjærer det dypt å skifte det bildet ut med en liten baby på en halvkilo.

      Lik

  4. Siri
    11. mai 2012

    Jeg har lest saken i både Vg, Dagbladet og i Aftenposten. Jeg er sjokkert.Jeg trodde ikke det gikk an, ikke var lov.Og det er ikke det, det bare skjer likevel. Av årsaker vi ikke kjenner til.

    Når det gjelder hvor tidlig man kan redde barn, så har den utviklingen hatt en rasende utvikling,derfor er gapet mellom «aborter» og tidlig fødte blitt mindre – og nå altså kun dager.

    Forøvrig kan barn som blir abortert og hjertet slår en time etter – som vi leste om – fortsatt ha misdannelser, mangel hjerne etc. likevel.
    Vi skal være svært forsiktig med å dømme – men at det for jordmødre er vanskelig, er jeg ikke i tvil om.

    Jeg leste forresten en bok om Kina… der er alt aborter til ungen er født. Der ble barn abortert med å fullbårent bli nesten født og fikk en avlivende sprøyte i fonteanellen. Da snakker vi drap.

    Lik

    • Lammelåret
      12. mai 2012

      Herregud, så grusomt det er det du forteller om fra Kina!

      Og det slår meg at abort-drap-foster-baby det handler mest av alt om følelser, for teknologien er så god at grensen mellom de ulike tingene blir vanskelig å finne. Det var på en måte lettere da en ikke visste noe om fosterets tilstand og utvikling i livmoren. En «celleklump» vekker ikke så mange følelser som et foster, eller en baby.

      Lik

  5. tuppelina
    11. mai 2012

    du har påpekt en ting som jeg har tenkt på siden jeg først hørte om saken; hva er grunnen til at abortene blir utført?
    -kan det være dødelige skader på fosteret som viser at det ikke ville overlevd, kanskje bare fått leve noen timer/dager før barnet døde?
    -kan det vare at mor til barnet er enda et barn selv?
    -kan det være at mor har fått påvist kreft og må velge mellom å dø selv ved å gjennomføre svangerskapet eller å la barnet dø?
    det er så mange variabler som er med i dette at jeg har automatisk ikke hatt en eneste fordømmende tanke mot den/de som har tatt valget å avslutte svangerskapet….

    men hjertet mitt har blødd og jeg har grått ved tanken på barna;for jeg kan ikke kalle dem foster!!
    -får tårer i øynene selv nå når jeg skriver -gjør egentlig hva jeg kan for å ikke tenke for mye på det jeg skriver om…

    men jeg får også utrolig vondt for alt helsepersonell som har vært med -å ta imot et lite barn og bare skulle legge det fra deg og vente på at det skal dø…

    -nei jeg tror ikke jeg skal la tankene kverne for mye rundt dette nå i kveld, det har jeg ikke godt av rett og slett…

    Lik

    • Lammelåret
      12. mai 2012

      Vondt, men viktig!
      Godt at du fyller ut innlegget mitt.
      Ja, noen ganger må en beskytte seg selv; ikke fordi en ikke vil se, men fordi det er til ens eget beste.

      Lik

  6. John Olav Ytreland
    11. mai 2012

    Ingen tvil om at abort er et vanskelig spørsmål, bortsett fra for oss menn da (ironisk). Det er jo lett for oss å fordømme et valg vi ikke trenger å ta. Jeg er ikke fundamentalist i den ene eller andre retningen, og forstår ikke hvordan det er mulig heller.

    Jeg fulgte litt med på TV-debatter om emnet for mange år siden. Det har alltid forundret meg at noen kan si at det ikke dreier seg om abort av mennesker, men av celleklumper. Det fungerer kanskje bra de første 12 ukene, men etter det vil jeg tror det er en del ubehagelige tanker som presser seg på.

    Jeg vet ikke om noen fremdeles snakker om klumper, for med seinaborter er vel argumentet en del svakere. Jeg vet ikke mye om dette, men antar at når fosteret har passert 5 mnd, er det ikke lenge før de klarer seg med elementær pleie. Datteren min ble født for tidlig, men det var bare snakk om 5 uker, og hun klarte seg bra. Jeg husker en gutt som var på prematuravdelingen samtidig. Han var i en inkubator, men ikke respirator. Jeg tror denne gutten var 24 uker og det virket som han klarte seg bra.

    Jeg er enig i at vi må ha strenge regler og håndheve dem. Med en stadig vagere grense mellom abort og for tidlig fødsel tror jeg faktisk det er best, både for samfunnet og kvinnen, å gjennomføre svangerskapet. Hvis barnet fremdeles er uønsket må vel adopsjon kunne være et alternativ.

    Når det gjelder om vi har rett til å abortere fostere med misdannelser og downs, opplever jeg at det er en urettferdig fordømmelse av de som vil abortere. Det er ikke bare lett å oppdra et barn du vet kommunen ikke kommer til å prioritere når du blir for gammel selv.

    Lik

    • Lammelåret
      12. mai 2012

      Vi må ha noen regler, men vel så viktig er det å passe på at damer ikke kommer i den situasjonen at dette blir en problemstilling. Det vil likevel være unntak og det er unntak som kommer fram i media. Og som sjokkerer oss. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor vondt det må være å måtte avslutte livet når man er så langt på vei. Og jeg håper at dem som opplever dette blir godt ivaretatt!

      Jeg er med på tankene dine om abort/Downs/misdannelser. Foreldre til barn som trenger ekstra oppfølging og permanent hjelp fra helsevesenet/kommunen blir i stor grad overlatt til seg selv. De må kjempe for å få det de har rett på og pleiepenger er bare symbolsk, ikke noe å leve av. Og dette kommer i tillegg til den såkalte pleiebelastningen. Ja, jeg skjønner at det er tøft og det kan sikkert også oppleves som urettferdig at det på den ene siden blir kritisert dersom en velger abort og på den andre siden er det lite hjelp å hente dersom en velger å bidra til et mer variert samfunn.

      Lik

  7. Hilde
    11. mai 2012

    Jeg mener den gravide og evt partner/andre støttepersoner i samråd med legen må komme frem til hva som er den beste løsningen i ethvert aborttilfelle, og at det bør være tungtveiende grunner, særlig når man har passert 12 uker. Hva som er grunnen til at det gjøres, har ingen andre enn de involverte noe med.
    Men jeg kjenner jeg får vondt i magen av å tenke på 23 uker gamle tilsynelatende friske foster som aborteres, og som med den samme hjelpen fortidligfødte barn får, kunne fått et godt liv – enten det livet er sammen med biologiske foreldre, eller adoptivforeldre.

    Enten man er enig eller ikke med det valget den gravide gjør, bør man i hvertfall ikke møte vedkommende med fordommer. Denne personen trenger støtte, uansett om valget har vært abort, eller f.eks. å føde et barn som vil trenge svært mye oppfølging.

    Lik

  8. susannekaluza
    15. mai 2012

    Veldig godt innlegg! Enig med deg: Nærliggende å tenke at adopsjon bør utredes som et reellt alternativ når man er kommet så langt i svangerskapet. Er jo en enorm belastning å se et levende barn ligge i et teppe og vente på at det skal dø også. Alternativet er langt mer humant for både mor og barn.

    Lik

    • Lammelåret
      16. mai 2012

      Saken dette innlegget bygger på blir heldigvis tatt opp i stortinget. Noe må helt klart gjøres.

      Lik

  9. Tilbaketråkk: .. men kroppen er ikke min egen.. | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: