Barn trenger piller for å klare hverdagen: Hva sier det om oss?

Hva sier det om samfunnet vårt når barn og unge bruker såkalte lykkepiller for å klare hverdagen?

I følge Nrk er pillebruken økende for barn og unge mellom 10 og 19 år. Hva tallene tyder på er det nok mange svar på, og mest sannsynlig er det ikke en klar grunn til at unge spiser piller.

Tall fra Nova (her funnet på PskNytt) viser at  11 % av norske ungdommer i løpet av oppveksten har opplevd grove seksuelle overgrep, mens 8 % har opplevd grov vold fra en forelder (Mossige & Stefansen, 2007). Andre kartlegginger viser at minst 200 000 norske barn lever med rusmisbrukende foreldre, og at minst 15 000 lever med foreldre med alvorlig psykisk lidelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Når man i tillegg vet at mer enn 1500 barn hvert år overnatter på norske krisesentre (Norsk Krisesenterforbund, 2009), gir dette samlet sett et bilde av problemets omfang. At noen av disse barna utvikler problemer er ikke unaturlig.

Det som oppfattes som adferdsforstyrrelser kan være normale reaksjoner på en vanskelig livssituasjon. Barn som opplever at de ikke blitt tatt vare på og som ikke føler seg trygge der de bor, har økt risiko for å utvikle problemer som kan trenge medikamentell hjelp for å mestre vanlige livsutfordringer. Dersom barnet lever i en utrygg verden og har det så vanskelig at livet blir uhåndterbart vil det også bli vanskelig med det som for andre barn er små vanskeligheter. Noen barn har ikke den nødvendige sosiale kompetansen fordi de ikke lever i et rolig hjem der de kan utvikle seg på sine premisser.

Mer enn 5600 barn fra seksårs-alderen fikk utskrevet antidepressiva i fjor, noe som er 1000 flere enn for fem år siden. Igjen kjenner jeg at det hopper og spretter inni meg, det er ikke slik det skal være; små barn skal ikke behandles med medikamenter, men i miljøet (også kalt familien). I helt spesielle tilfeller kan det nok være på sin plass med medikamentell hjelp, i svært korte perioder, men disse tallene som blir oppgitt skremmer meg. Jeg kan ikke annet enn å tenke at dette er veldig feil. Jeg tviler ikke på tallene, men jeg tviler på grunnene. Barn som sliter så mye: Hvordan har de det hjemme? Er disse symptomene egentlig et speil av hva som foregår hjemme? Hvilken risiko er forbundet med medikamentbruk i så ung alder? Hvilke signaler sender det ut om hvordan problemer løses? Vi må behandle deg slik at familiehemmelighetene ikke lekker ut?

Det normale barnet: Finnes det?

Det finnes i dag mange utredningsverktøy som retter seg mot små barn. Jeg er redd det kan føre til snevrere grenser for hva som oppfattes som normalt og dermed øke samfunnets behandlingsbehov. Det elitiske mennesket dyrkes fram og svakheter som egentlig er en del av livet sykeliggjøres og behandles bort istedenfor å bruke tiden det tar uten medikamenter. Vi har ikke tid til svakhet og forsinkelser. Det fører til at flere føler seg utenfor og dømmes for det, eller pålegges skam fordi de ikke klarer å henge med.

 Problemet er at rammene for hva som er normalt er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker.  – Birgit Valla

Dette er noe som bekymrer meg, for hva er normalt og hvor romslige og gode er vi på å la barnet utvikle seg i sitt eget tempo på sin måte? Er det riktig å starte slusingen allerede i barnehagen slik at det er statsbarn vi føder og ikke våre egne barn? Alle disse tilgjengelige kartleggingsverktøyene: Jeg er redd for at de heller søker etter feil enn etter normalitet, at ressursene heller brukes på å lete opp feilutvikling enn å sørge for et trygt miljø der feilutvikling ikke skjer.

Jeg vet ikke om problemet er at få fanges opp av skjemaer; jeg tror heller problemet er at dem som har kompetanse på barn ikke har trygghet nok til å gå videre med det som bekymrer dem. Det er for eksempel få bekymringsmeldinger fra barnehager som sendes barnevernet. Det er rart med tanke på at de aller fleste barn går i barnehagen i Norge. Kan det derfor være at bekymringer rundt barns utvikling ikke tas videre av frykt for å bli involvert i noe en ikke ønsker å være en del av, eller redsel for å sette uskyldige familier i en vanskelig situasjon uten grunn nok? Og at denne frykten samtidig handler om en gammeldags form for respekt om at det som tilhører familien skal holdes innen familien? Videre kan det være slik at tilpasningsvansker, adferdsforstyrrelser og forsinket utvikling innen forskjellige områder heller ikke tas tak i, fordi det er så mye lettere å la være?

På den ene siden er skjema- og utredningsfascinasjonen enorm, på den andre siden er den uten oppfølging og dermed bare til bekymring. Det som er ment som hjelp skaper i virkeligheten kanskje heller en opplevelse av å ikke være god nok som man er og fører med seg problemstillinger som:

Hvis jeg sier nei til oppfølging av barnet mitt; blir jeg mistenksomgjort og sett på som en som ikke vil mitt barn det beste, eller beskytter jeg barnet mitt mot sykeliggjøring og fremmedgjøring og unødige belastninger?

eller

Hvis vi legger 400.000 i utredningsprosjekter hos barnehagebarn, vil vi hjelpe flere barn enn dersom vi lager et prosjekt som trygger 13-åringer på personlige grenser og seksualitet, som kan forebygge psykiske problemer i en sårbar fase og tenåringsgraviditeter?

Så: Hva sier det om samfunnet vårt at stadig flere barn og unge trenger piller for å mestre hverdagen og seg selv? Fanger vi opp dem som trenger det eller skaper vi problemer som ikke fantes før skjemaet kom fram?

 

**

Kilder: Nrk, Birgit Valla: Jakten på det normale barnet,

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →