Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Barn trenger piller for å klare hverdagen: Hva sier det om oss?

Hva sier det om samfunnet vårt når barn og unge bruker såkalte lykkepiller for å klare hverdagen?

I følge Nrk er pillebruken økende for barn og unge mellom 10 og 19 år. Hva tallene tyder på er det nok mange svar på, og mest sannsynlig er det ikke en klar grunn til at unge spiser piller.

Tall fra Nova (her funnet på PskNytt) viser at  11 % av norske ungdommer i løpet av oppveksten har opplevd grove seksuelle overgrep, mens 8 % har opplevd grov vold fra en forelder (Mossige & Stefansen, 2007). Andre kartlegginger viser at minst 200 000 norske barn lever med rusmisbrukende foreldre, og at minst 15 000 lever med foreldre med alvorlig psykisk lidelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Når man i tillegg vet at mer enn 1500 barn hvert år overnatter på norske krisesentre (Norsk Krisesenterforbund, 2009), gir dette samlet sett et bilde av problemets omfang. At noen av disse barna utvikler problemer er ikke unaturlig.

Det som oppfattes som adferdsforstyrrelser kan være normale reaksjoner på en vanskelig livssituasjon. Barn som opplever at de ikke blitt tatt vare på og som ikke føler seg trygge der de bor, har økt risiko for å utvikle problemer som kan trenge medikamentell hjelp for å mestre vanlige livsutfordringer. Dersom barnet lever i en utrygg verden og har det så vanskelig at livet blir uhåndterbart vil det også bli vanskelig med det som for andre barn er små vanskeligheter. Noen barn har ikke den nødvendige sosiale kompetansen fordi de ikke lever i et rolig hjem der de kan utvikle seg på sine premisser.

Mer enn 5600 barn fra seksårs-alderen fikk utskrevet antidepressiva i fjor, noe som er 1000 flere enn for fem år siden. Igjen kjenner jeg at det hopper og spretter inni meg, det er ikke slik det skal være; små barn skal ikke behandles med medikamenter, men i miljøet (også kalt familien). I helt spesielle tilfeller kan det nok være på sin plass med medikamentell hjelp, i svært korte perioder, men disse tallene som blir oppgitt skremmer meg. Jeg kan ikke annet enn å tenke at dette er veldig feil. Jeg tviler ikke på tallene, men jeg tviler på grunnene. Barn som sliter så mye: Hvordan har de det hjemme? Er disse symptomene egentlig et speil av hva som foregår hjemme? Hvilken risiko er forbundet med medikamentbruk i så ung alder? Hvilke signaler sender det ut om hvordan problemer løses? Vi må behandle deg slik at familiehemmelighetene ikke lekker ut?

Det normale barnet: Finnes det?

Det finnes i dag mange utredningsverktøy som retter seg mot små barn. Jeg er redd det kan føre til snevrere grenser for hva som oppfattes som normalt og dermed øke samfunnets behandlingsbehov. Det elitiske mennesket dyrkes fram og svakheter som egentlig er en del av livet sykeliggjøres og behandles bort istedenfor å bruke tiden det tar uten medikamenter. Vi har ikke tid til svakhet og forsinkelser. Det fører til at flere føler seg utenfor og dømmes for det, eller pålegges skam fordi de ikke klarer å henge med.

 Problemet er at rammene for hva som er normalt er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker.  – Birgit Valla

Dette er noe som bekymrer meg, for hva er normalt og hvor romslige og gode er vi på å la barnet utvikle seg i sitt eget tempo på sin måte? Er det riktig å starte slusingen allerede i barnehagen slik at det er statsbarn vi føder og ikke våre egne barn? Alle disse tilgjengelige kartleggingsverktøyene: Jeg er redd for at de heller søker etter feil enn etter normalitet, at ressursene heller brukes på å lete opp feilutvikling enn å sørge for et trygt miljø der feilutvikling ikke skjer.

Jeg vet ikke om problemet er at få fanges opp av skjemaer; jeg tror heller problemet er at dem som har kompetanse på barn ikke har trygghet nok til å gå videre med det som bekymrer dem. Det er for eksempel få bekymringsmeldinger fra barnehager som sendes barnevernet. Det er rart med tanke på at de aller fleste barn går i barnehagen i Norge. Kan det derfor være at bekymringer rundt barns utvikling ikke tas videre av frykt for å bli involvert i noe en ikke ønsker å være en del av, eller redsel for å sette uskyldige familier i en vanskelig situasjon uten grunn nok? Og at denne frykten samtidig handler om en gammeldags form for respekt om at det som tilhører familien skal holdes innen familien? Videre kan det være slik at tilpasningsvansker, adferdsforstyrrelser og forsinket utvikling innen forskjellige områder heller ikke tas tak i, fordi det er så mye lettere å la være?

På den ene siden er skjema- og utredningsfascinasjonen enorm, på den andre siden er den uten oppfølging og dermed bare til bekymring. Det som er ment som hjelp skaper i virkeligheten kanskje heller en opplevelse av å ikke være god nok som man er og fører med seg problemstillinger som:

Hvis jeg sier nei til oppfølging av barnet mitt; blir jeg mistenksomgjort og sett på som en som ikke vil mitt barn det beste, eller beskytter jeg barnet mitt mot sykeliggjøring og fremmedgjøring og unødige belastninger?

eller

Hvis vi legger 400.000 i utredningsprosjekter hos barnehagebarn, vil vi hjelpe flere barn enn dersom vi lager et prosjekt som trygger 13-åringer på personlige grenser og seksualitet, som kan forebygge psykiske problemer i en sårbar fase og tenåringsgraviditeter?

Så: Hva sier det om samfunnet vårt at stadig flere barn og unge trenger piller for å mestre hverdagen og seg selv? Fanger vi opp dem som trenger det eller skaper vi problemer som ikke fantes før skjemaet kom fram?

 

**

Kilder: Nrk, Birgit Valla: Jakten på det normale barnet,

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

20 comments on “Barn trenger piller for å klare hverdagen: Hva sier det om oss?

  1. Something About
    17. mai 2012

    Jeg selv begynte på medikamenter som 18 åring. På grunn av mine lidelser er jeg nødt til å ta mine medikamenter regelmessig for å fungere. Mine lidelser har oppstått på grunn av arv og miljø. Jeg er takknemlig for at jeg har fått tilbud både ved miljø, familie og psykiatrisk helsevern + medikamenter.

    Men samtidig forstår jeg ditt ståsted. Barn er ofte mer deprimert for tidene. Det er mer isolering. Før måtte du gå ut for å få kontakt med venner. Nå kan du sitte på barnerommet på pc’n. Bra innlegg!
    Veldig greit å ta opp ting som dette. Spennende å se hva andres syn på utviklingen er. Mvh. Jente som hører til Psykiatrisk helsevern.

    Lik

    • Lammelåret
      17. mai 2012

      Den beste formen for behandling er kombinasjonen du nevner, så det er godt at du får det.

      Samfunnet endrer seg og når det kommer fram at tall på unge som trenger medikamenter for å mestre hverdagen øker, synes jeg det er nødvendig å se nærmere på hva det skyldes. Det er selvsagt et vanskelig spørsmål.

      Dersom det handler om samfunnsutviklingen må vi finne ut hva vi kan endre på og jobbe med det.

      Kritikk mot unge uføre er en slager som får fram holdninger mange har. Det kritikerne aldri ser er historien til hver enkelt av dem som statistikken består av. Hvorfor ser man ikke heller på hva vi kan gjøre for at færre skal slippe å ha det så vondt?

      Dette er et stort tema med mange delområder som engasjerer meg. Takk for at du delte noen tanker med meg!

      Husk at du først og fremst er deg, ikke en psk.pasient!

      Lik

  2. Something About
    17. mai 2012

    Helt sant. Vi trenger flere som deg i samfunnet. Stå på videre! Flott engasjement ! :):)

    Lik

    • Lammelåret
      17. mai 2012

      Oi, det var veldig fint sagt! Takk skal du ha. 🙂

      Lik

  3. villkatta
    18. mai 2012

    Eg tykkjer det er viktig det du skriv, som eg så ofte har sagt før. Du skal ha applaus for å få fram dei såre tema om born og unge som burde vore snakka meir om.

    Eg var sjølv ein av desse talla, desverre vart eg ikkje fanga opp på ein god måte før eg flytta ut og det gjekk «ordentleg» gale med meg. Heldigvis fekk eg god hjelp i ettertid og har i dag eit normalt, godt liv. Likevel, eg skulle ynskje nokon hadde fanga meg opp som born, slik at eg, kan hende, slapp alle dei vonde åra.

    Lik

    • Lammelåret
      20. mai 2012

      Takk for applausen! Jeg skriver om det som engasjerer meg og som jeg synes det er viktig å diskutere og si noe om. Dessverre har jeg ikke alltid mulighet til å følge opp svarene når de kommer, så kommentarene kommer i rykk og napp, men jeg håper at engasjementet likevel fører til noe.

      Jeg håper at de som jobber tett med barn og unge er mer våkne enn de voksne var da vi var barn. At det som tidligere ble oppfattet som privatliv ikke lenger blir «respektert», altså oversett og sukket over.

      Jeg tror det er viktig å ikke se på barnet som sykt eller umulig, men se barnet i sammenheng med hvor det kommer fra. Ikke isolere barnet, men se på hvordan det har det på skolen f.eks.

      Det finnes jo eksempler på foreldre som har jobbet hardt for at ungen skal få hjelp uten at noe skjer. Så frustrerende det må være!

      Du har kommet deg gjennom det som skjedde og jeg er glad for at du bruker det til å lære dem som skal kunne. Jeg håper det gir nyttig kunnskap til dagens lærere og andre som jobber tett på barn. Hadde vært fint om du skrev en bloggpost om det igjen!

      Lik

  4. mormor
    18. mai 2012

    Jeg tror vi (samfunnet) har utviklet oss (seg) i en feil retning.
    Jeg tror at mye blir diagnostisert som ikke skulle ha vært det.
    Jeg tror at noen tyr til medikamenter fordi det er mindre tidkrevende.
    Jeg tror at man må se seg om og se hva som er virkelig verdt noe,
    Barn krever tid, plass, oppmerksomhet, veiledning og bøttevis med kjærlighet.
    De trenger å bli sett, som individer og ikke en del av «må-ha».
    De trenger foreldre, familie og venner som bryr seg om, veileder og er tilstede.

    Lik

    • Lammelåret
      20. mai 2012

      Jeg tror du har helt rett i det du tror, kloke mormor!

      Lik

  5. fjellcoachen
    18. mai 2012

    «Det finnes ikke unormale reaksjoner, bare normale reaksjoner på unormale situasjoner.» Husker dessverre ikke kilden, men tror nok at det meste av underlig atferd og reaksjoner hos barn har en naturlig årsak.

    Lik

    • Lammelåret
      20. mai 2012

      Jeg har brukt setningen så mange ganger at jeg ikke er sikker på hvor jeg leste den første gangen, godt mulig at det er Reidar Hjermann som har sagt det. Det er iallfall tankevekkende.

      Lik

  6. Eva Jacobsen
    19. mai 2012

    Bra at du tar opp dette viktige temaet. Som psykolog har jeg uttrykt bekymring over den utbredte bruken av psykiatriske legemidler blant voksne (se http://www.dinpsykologonline.wordpress.com – ”Er benzodiazepiner vår tids kokain skandale” og ”Psykiatriske legemidler: livbåt eller synkende skip). Når det gjelder barn må vi ta problemet enda mer seriøst. Det meste av forskningen på psykiatriske legemidler er rettet mot voksne, og anbefalingene fra ulike hold er å begrense bruken hos barn. Jeg antar bruken kan ha økt på bakgrunn av et oppriktig ønske om å ikke holde tilbake effektiv behandling. Men med vår økende kunnskap om skadelige langtidsvirkninger står denne praksisen på vaklende grunn. I sin masteroppgave har Eli Østby fra Universitetet i Tromsø analysert noe av barns bruk av benzodiazepiner i Norge. Totalt 18 582 barn og ungdom i aldersgruppen 0-17 år fikk minst ett anxiolytikum (N05B) utlevert på resept fra apotek i perioden 2004-2007. Toåringer var den største brukergruppen! (Jeg håper ikke det betyr at vi prøver å medisinere bort trassalderen). Flertallet brukte medisinene bare sporadisk, men av de 284 barna og ungdommene som brukte benzodiazepiner jevnlig (fikk over fem reseptutleveringer) fortsatte 65 prosent bruken av medikamentene over de neste to årene. Vi snakker da om et medikament som for voksne ikke er anbefalt å bruke i mer enn 2-3 uker. Det kan tyde på at vi også har barn som er avhengige av benzodiazepiner!

    Lik

    • Lammelåret
      20. mai 2012

      Bruken av medisiner til barn skremmer meg. For 10 år siden anbefalte helsesøstre sovemedisin til babyer (!) dersom søvnproblemene var store, jeg vet ikke hvordan det er i dag. Det gis anitbiotika over en lav sko på mange legekontorer, når sykdommen ville gått over av seg selv dersom foreldrene tok ut flere sykt-barn-dager. I en amerikansk dokumentar jeg så for en stund siden kom det fram både selvmordsforsøk og personlighetsendringer hos barn som brukte antidepressiva. Det er selvsagt ekstremt, men man skal ikke se bort fra at det også kan forekomme her til lands.

      I det hele tatt lurer jeg på om dette er en del av utålmodighetskulturen vår; vi har ikke tiden det tar. Og jeg tror det er skadelig, men det blir først merkbart på sikt. Om 15-20 år tror jeg konsekvensene av de samfunnsendringene vi gjør i dag blir synlige.

      Det er ikke god nok oppfølging av disse barna som bruker medikamenter og jeg lurer også på hva som karakteriserer familiene som bruker medisinene. Er det fellestrekk? Er det andre tiltak som kan settes inn først? Sier forskningen til Eli Østby noe om dette?

      Takk for link og kommentar og velkommen til bloggen min, Eva!

      Lik

  7. Eva Jacobsen
    20. mai 2012

    Eli Østby har bare sett på tallene fra reseptregisteret og forskningen hennes sier derfor ikke noe om årsaksforhold. Masteroppgaven kan leses her: http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/2746/thesis.pdf?sequence=2. Det er mange tiltak som bør prøves ut før medikamentell behandling for tilstander som søvnvansker, angst, ADHD, depresjoner, atferdsproblemer og lignende. Effektive tilnærminger for barn inkluderer familieterapi, individual terapi, foreldregrupper, kostholdsendringer og kosttilskudd, mosjon og livsstilsendringer, råd om «søvnhygiene» osv. for ikke å snakke om økonomisk og praktisk hjelp til vanskeligstilte familier. Det er ikke nødvendigvis noe med familien som gjør at mulige tiltak ikke prøves ut. Helsevesenet og velferdsstaten må legge til rette for at disse tilbudene blir lett tilgjengelige.

    Lik

    • Lammelåret
      20. mai 2012

      Det med tilgjengelighet er et stort poeng. Det er tross alt store deler av landet som ikke har god dekning av faglige tilbud.

      Lik

  8. mirapisani
    21. mai 2012

    Huff, det er skrekkelig det der. 😮

    Lik

    • Lammelåret
      22. mai 2012

      Ja, jeg tenker at økt medikamentbruk er symptomatisk for hvordan samfunnet fungerer.

      Lik

  9. Wheelbug
    23. mai 2012

    Jeg henger meg på resonnementet ditt, men det finnes så mange faktorer utenfor hjemmet vi heller ikke må glemme. «Verden utenfor» har forandret seg ganske mye på 20 år. Da tenker jeg på mobbing, drap, voldtekt, dop ol. Og ikke bare verden utenfor og hva barna opplever der i seg selv som faktor, men at vi voksne er «redde/engstelige» for det som forgår der ute. En faktor som lett påvirker våre barn til negative følelser. Det ble så synlig for oss da vi oppdaget at jenta vår på 4 ikke torde å åpne døra når det ringte på.

    legg sammen alle disse faktorene og pusser på at trygge og stabile foreldre fint kan overføre en irrasjonell frykt for verden utenfor uten å vite det. Og at trygge foreldre kan gå så langt for at barna skal skvises inn i normalen (pappaen på legekontoret ved siden av meg akkurat nå som snakker til din 2åribg fordi hun lager lyd………..) at det skaper unødvendig utrygghet. Da får man fryktelig dårlige odds for barna. Men som du sier: skal man da medisinere de? Kan en god klem og stor dose trygghet være bedre medisin kanskje???

    Lik

    • Lammelåret
      24. mai 2012

      Det er hvordan vi forstår og mestrer det som skjer i oss og rundt oss som betyr noe for om det blir behandlet som normalt eller sykt, tenker jeg. Og det er her jeg er bekymret for at det som ville gått over av seg selv heller blir forstått som en forstyrrelse slik at barn ikke har tid til å følge sin egen utvikling, men blir presset inn i et skjema uten fleksibilitet.

      Lik

  10. Tilbaketråkk: Hva slags barnehage trenger ungene? « Lammelårtanker

  11. Tilbaketråkk: Hva slags barnehage trenger ungene? : Hjem og familie

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: