Spedbarnsmødre = pupp?
Med stigende irritasjon leser jeg artikkelen Er det greit å amme barn til de er fem år i Aftenposten.
Her, som i mange debatter om likestilling i forbindelse med fordeling av foreldrepermisjon og arbeidsstart etter fødsel, knyttes mor og hennes omsorgsevne til ammingen.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sett amming som argument for hvorfor mor skal ha mesteparten av foreldrepermisjonjen etter fødsel, men det er ofte! Nesten uten unntak. Det provoserer fordi det reduserer mor til en pupp og det provoserer fordi morsmelk blir gjort til forutsetningen for morsrollen. For å følge argumentasjonen er det morsmelken som er forskjellen på mor og far og uten morsmelken blir forskjellen borte. Mødre som ikke ammer er ikke ordentlige mødre, for å være mor er uløselig knyttet til det å gi brystmelk.
Jeg lurer på om alle dem som bruker amme-argumentet for alt det er verd er klar over at det finnes en god del mødre som ikke kan amme av ulike grunner? Jeg lurer på om de er klar over hvor sårende og devaluerende det kan være?
Å være mor er mye mer enn å amme. Amming er ikke nødvendig for å gi kos og kroppskontakt, heller ikke for tilknytningen, men likevel brukes det som en del av argumentene for å amme.
Jeg sier ikke at mødre ikke skal amme, men jeg synes det går for langt i noen tilfeller. Noen sliter mye for å klare å amme og har grudd seg i mange måneder av svangerskapet, men må til slutt gi opp. Mange sliter med dette, men må i tillegg leve med belastningen det er å ikke gjøre det mødre skal gjøre, det som forutsetter hele deres del av foreldrepermisjonen, fortsatt for å følge argumentasjonen og holdningene om at amming er det som utgjør moderskapet.
I Norge er det også «lov» å spørre om amming og morsmelk, selv ukjente. Det forutsettes at man ammer og det forutsettes at man snakker om det. Den som våger seg til å si at hun ikke ammer kan vente seg spørsmål etter spørsmål og mange gode råd, enda flere understrekinger av viktigheten av å oppfylle sin rolle.
Jeg mener at vi må være mer forsiktige når vi snakker om amming, ikke bare forutsette at dette er noe alle snakker åpent og naturlig om. Det er mange historier og mange grunner til at mødre ikke ammer – og vi har ikke krav på å få en eneste av dem!
Om Anne-Helene
25 kommentarer på “Spedbarnsmødre = pupp?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Hmm. Jeg er litt usikker på om jeg er enig med deg. Jeg er enig i at vi skal ta hensyn til de som plages med amminga. Det å være mamma er noe helt annet enn å være pappa, og dette bør, som du sier, respekteres uavhengig av pupp. Mamma er mamma, pupp er pupp.
Når det er sagt, syns jeg det er veldig viktig at amming ikke blir et ikketema, men snarere er en så naturlig del av kulturen vår som mulig. Vi har fortsatt en vei å gå slik jeg ser det.
Amming av store barn (3 år eller mer) er en sak for seg sjøl, men WHO anbefaler amming fram til barnet er 2 år. I Norge er det en veldig liten brøkdel som ammer så lenge. Hovedargumentet jeg har hørt for at vi i Norge ikke «trenger» å anbefale så lang ammetid er at vi tross alt lever i et rikt land, få barn sulter, vi har det jo så bra. I mine øyne omdanner vi da amming med et trylleslag til å være utelukkende et måltid og det er bare en del av det. For eksempel tror jeg det er en ekstrem fordel for et barn at det ammes (om mulig) når det begynner i barnehagen og immunforsvaret til barnet blir bombardert med bassilusker av alle slag. (Fordeler med amming har en tendens til å nærme seg propaganda, så dette er et eksempel for å forklare standpunktet mitt.)
Jeg sitter litt i andre enden av rekka, langt unna mødrene som plages med amming. Melka strømmer på, jenta mi sier glugg glugg glugg når ho får pupp. Ho er nå 15 mnd og jeg har ingen planer om å slutte med amminga. I følge WHO har jeg fortsatt 9 mnd igjen av den anbefalte ammetida, og allerede nå syns folk jeg er litt rar som fortsatt ammer. Rarere skal jeg bli, og de som kjenner meg vet jeg ikke har et problem med å være rar. Men her er altså poenget mitt. Så lenge det å følge WHO sine anbefalinger om lengde på amming oppfattes som rart i Norge, skal og må amming være et tema vi snakker om og jobber med som mødre. Det må snakkes om med respekt for hverandre og åpenhet om å få være lov til å være forskjellig.
LikerLiker
.. men hva er en mor uten pupp? De blir knapt nok snakket om, eller snakker sjelden høyt om det selv. Kanskje dette bunner i spørsmål rundt kjønnsroller og den praktiske og effektive hverdagen der man må konkretisere det man gjør og at ammingen er det som gjør en kvinne til mor og ikke «bare» en forelder som far? Jeg vet ikke, dette er bare løse tanker.
Jeg mener ikke at vi ikke skal snakke om amming og hvor viktig det er, men jeg er ikke sikker på at det er ernæringsviktig så lenge som to år. Anbefalingene du nevner fra WHO:Gjelder de for Norge eller er de generelle?
Amming er viktig, men det viktigste er at barnet får mat, omsorg og nærhet. Flaskemødre er likeverdige ammemødre og det synes jeg ikke debatter bærer preg av.
LikerLiker
WHO sin anbefaling er generell for alle i verden. Ernæringsmessig trenger barn over ett år mer jern enn vi har i melka sa legen min.
Amming er mer enn ernæring, det er også tilknytning, en pustepause, hjelper immunforsvaret. Alt unntatt det siste få alle mødre til uavhengig om de ammer eller ikke.
Jeg syns dette handler aller mest om hvordan vi kommuniserer. Jeg syns vi skal snakke om amming og viktigheta av det, helt klart. Men det er i hverdagen man bor, og jeg snakker stadig med andre mødre som vurderer å slutte med amminga, lurer på hvor lenge de skal fortsette, angrer på at de slutta, fikk ikke til. I alle disse tilfellene syns jeg det er viktig å snakke MED hverandre, spesielt slik at vi som mødre ikke bestandig skal føle at vi gjør feil eller er mislykka.
LikerLiker
Det handler om kommunikasjon, vi må ikke gi ammingen «merverdi» på den måten at mødre som ikke ammer blir annenrangs mødre.
LikerLiker
Mange gode, og viktige poeng her! Ble stadig forundret over hvem som spurte rett ut om amming, aldri møtt dem før…og også overrasket over hva man i forfjamselsen legger ut om brystene sine, til disse fremmede, som jo ikke har krav på å vite noe som helst!
LikerLiker
Da jeg hadde baby fikk jeg kun spørsmål OM jeg ammet en gang, alle andre forventet det! Jeg synes det sier ganske mye.
Hva er det egentlig med nordmenn og graviditeter og spedbarn? Man går fra å være privatperson til å være en som alle skal mene noe om og tro at kan tas på og spørre om hva som helst av intime spørsmål.
LikerLiker
Mange gode, og viktige poeng her! Mammarollen defineres ikke av puppens bruksområder, og fremmede har ikke noe med å spørre folk om private anliggender. Jeg ble ofte så overrasket at jeg bare svarte i vei, som om den vilt fremmede dama på butikken virkelig hadde noe med mine ammeproblemer å gjøre! Som om jeg måtte forsvare meg, og min kropp, for at den ikke fungerte som forventet (og ønsket). Og etterpå sto jeg igjen med en følelse av å ha blottlagt noe, og følte meg enda mer mislykket enn før.
Ja, vi må ha fokus på amming, men like mye fokus på at ikke alle kan amme selv om de ønsker det aldri så mye. I et land som Norge kan vi faktisk koste på oss å ivareta de som ikke spruter melk så det står om også. For det kan være veldig belastende for den psykiske helsa. Og fokuseringen bør kanskje helsevesenet ta seg av, og ikke dama på gata.
LikerLiker
Jeg tror at den ensidige oppmerksomheten og informasjonen om ammingens viktighet kommer av skrekken for at færre skal amme, for dersom vi la mer vekt på at barn som ikke har blitt ammet også kan klare seg bra, så ville kanskje det skjedd? Press gir oss de ønskede resultatene, altså høy andel ammende. Ammegalskap?
LikerLiker
Det sa du det, det er der ammepropagandaen kommer inn, og av og til går den så langt at den har motsatt virkning.
LikerLiker
Enig i det.
LikerLiker
SV: Tusen takk! Jeg husker mange av de, men noen har jeg måttet lete meg frem til igjen. 🙂 Deg blant annet! 😉
LikerLiker
Jeg er glad for å bli funnet!
LikerLiker
Eg kjende at eg fekk lyst å klappe medan eg las. Fordi eg er ei av dei som ikkje fekk til å amme, og har hatt mykje skam og vonde kjensler grunna dette.
Eg opplevde mykje meir press frå familie og vennar på å få bornevakt, vere meire vekke frå babyen, familie ville så gjerne gje han flaske ofte… Men eg nekta og vart sett på som rar. Det er fordi at eg ville ha den nærleiken og kosen med småen, sjølv om melka kom frå flaska. Eg var ikkje, og er framleis ikkje, klar for overnatte eller vere vekke i meir ein nokre timar.
Men det var mange gonger eg skulle ynskje eg kunne amma slik at eg slapp det presset med å vere vekke frå småen eller la bestemødre gi han flaske. Det virkar som dei tingene er knytt så sterkt opp mot puppen, ikkje mot morsrolla…
LikerLiker
Å amme er et argument og en begrunnelse for alt man ikke kan gjøre, men samtidig også en akseptert grunn for at barnet skal være hos mor. Vi blir opplært til å tro at ammingen er det som knytter mor og barn og når man selv har ammet sine barn er det vanskelig å skille ammehormoner og morsfølelse. Ammingen er det som regulerer mor og barn den første tiden og derfor tror jeg det er lett å forstå det som en nødvendighet for moderskapet. Det er også det helsestasjonen fokuserer på og dermed blir det enda mer forsterket.
Jeg har ingen tro på at amming er det som må til for at morsfølelsen skal utvikle seg, jeg tror det fint går an uten. Jeg tror det er krevende å være flaskemamma og at det gir helt andre utfordringer enn amming, ikke minst pga påvirkningen fra omgivelsene.
Tilknytningen handler om mat (som gjerne kan komme på flaske), men mest av alt om å være nær og ha mye kontakt. Tenker jeg.
LikerLiker
Det er interessant å følge med på denne diskusjonen, og lett å se den fra flere sider. Har selv ei høygravid datter som allerede nå gruer seg til alt folk kommer til å mene noe om når barnet er født, inkludert tema som til syvende og sist er ens eget valg. Jeg tror som de fleste andre at amming er naturlig og sunt for både mor og barn, siden vi rent fysiologisk er skapt slik, når det fungerer. Det betyr ikke at verken morsfølelse eller omsorgevne er er knyttet til vilje/mulighet/helse til å amme. Jeg leser innlegget ditt som et varsko mot å ta opp alt mulig som vi selv opplever naturlig, med andre, uten å ta til oss signaler om hva som kan oppleves vanskelig, sårbart og tabubelagt hos mottakeren. Vi er forskjellige, vi skal være forskjellige og ordtaket «på deg selv kjenner du ingen andre» gjelder også småbarnsmødre imellom, og generasjoner imellom.
LikerLiker
Jeg synes «på seg selv kjenner man bare… seg selv» er morsomt og godt!
Ellers synes jeg at du har fanget budskapet mitt ganske godt.
LikerLiker
Jeg kunne ha skrevet det som Bøllemamma skrev. Selvfølgelig er det opp til hver enkel om man vil amme eller ei, og ingen har noe med å etterspørre grunner for at man ikke ammer. Men det er viktig at man får god informasjon om hvor viktig amming er, nettopp fordi det kan være kronglete i starten. For noen tiår tilbake var det mye mindre fokus på amming, og det førte til at det var langt færre som ammet. Nå har det tatt seg veldig opp.
LikerLiker
Ja, amming er viktig og nyansert informasjon om det er viktig. Det er også viktig å formidle håp og kunnskap slik at folk ikke gir opp ammingen fort, for ofte er det en vond periode man må gjennom før det fungerer godt nok. Da er det så viktig å vite at man kommer seg gjennom det!
Likevel: Jeg liker ikke at privatlivet forsvinner med en gang magen eller babyen kommer. Og det ER forskjell på helsepersonell og en tilfeldig nysgjerrig nabo man møter på butikken.
LikerLiker
Visste ikke om jeg skulle svare din kommentar, eller Bustenelliks… Men må bare si at selv om jeg er veldig pro ammning, så er jeg helt enig i at ingen har noe med de valgene man gjør. Og jeg synes det er trist å lese at helt tilfeldige folk kommer og lurer på hvorfor dere ikke ammer. Veldig enig i at det er forskjell på helsepersonell og en nysgjerrig nabo;)
LikerLiker
Jeg jobber med et tilsvarende innlegg til Bustebloggen for tiden, men det trenger å modnes. Jeg er en av disse mødrene som ikke ammer, og det av årsaker som jeg ikke alltid syns det er like greit å opplyse om. Jeg er en av de mødrene som blir FORBANNA når gud og hvermann får seg til å spørre, gjerne i en medfølende tone, om jeg må gi tillegg, jeg da. Tillegg!? Det er den melken jeg har!! Hvorfor har «alle» noe med hva slags kroppsvæsker jeg har eller ikke har? Amming er flott, men for enkelte av oss er også flaske flott. Det er flaska som gjør at barna våre får næring og blir mette. Og nærhet til barnet mitt har jeg da i massevis selv om han ikke får pupp! Det er et tynt argument, synes jeg som flaskemor. Slik jeg ser det, er ammedebatten mer propaganda enn noe annet, og det er lett å sitte igjen med oppfatningen, satt på kanten selvfølgelig, at enten så ammer du, eller så dør barnet ditt av mangel på viktige stoffer og nærhet. Ja takk til en litt mer nyansert folkeopplysning vedrørende spedbarn og næring.
LikerLiker
Det som provoserer meg er forventningen om at nærgående spørsmål skal være velkomment bare fordi man er gravid eller har spedbarn. Hvem aksepterer vel å bli spurt om vekt, generelt? Hvorfor endrer det seg fordi man bærer barn? Vekt er ikke bare tall, men er innsyltet i følelser. Morsmelken befinner seg innenfor huden, inni kroppen til et menneske, det er personlig, akkurat som andre deler av kroppen er det.
Ammingen har fått sterk kobling med tilknytning og morskjærlighet. Jeg tror kanskje koblingen er for sterk, for det gir inntrykk av at amming er en forutsetning for dette. Det er jo ikke slik.
Jeg har helt klart inntrykk av at å ikke amme er noe skammelig, noe ikke «ordentlige» mødre driver med. Jeg tror denne holdningen er skadelig.
Det som virkelig er skadelig er om barnet ikke får maten sin, om forholdet forelder-baby blir forstyrret av holdninger som gir skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse. Og ikke spørre om ting de selv ikke ville svart på.
Dette er et viktig tema som jeg håper flere tar videre til sine blogger. Og gjerne deler dette videre.
En er ikke mindre mor om en ikke ammer!
LikerLiker
Det har til alle tider vært kvinner som ikke har kunnet eller villet amme. Tidligere (før erstatninger og kumelkblandigner) fikk man en annen til å amme barnet.
Jeg tror at det som sikkert er vanskelig for mange og som også kan oppleves som provoserende er at vi i grunnen er storfamilie-mennesker og har det med å legge oss opp i svangerskap, amme-evne og-lyst og å dikke andres babyer.
For en barnetung mage, ett nytt liv angår så mange.og påvirker så mange. Men jeg tror nok at jeg vil si som så: Å ikke amme av bekvemmelighetshensyn er feil.
Og er enig i at kan man så bør man amme i den tiden man kan .
LikerLiker
Her setter du ord på noen årsaker til oppmerksomheten svangre kvinner og nyblitte mødre får, som jeg ikke har tenkt så mye over. Det handler jo om at verden går videre for hvert barn som blir født, på en måte.
Jeg vet ikke om noen lar være å amme av bekvemmelighetshensyn, hva skulle det være? Å flaskemate er vel mange ganger mer slitsomt og krever mer jobb enn å amme? Når så mange blir møtt med kritisk blikk og negative holdninger er det vanskelig å forestille seg at noen lar være å amme uten at det ligger en grunn bak. Men: Ikke alle vil være åpne om hvorfor og dermed kan det vike som om dem ikke gidder, kanskje.
LikerLiker
Tiltredes
Er ellers bare innom som snarest for å si at jeg puster og er sånn ca i rute
LikerLiker
Det var godt å høre! Det nærmer seg vel siste eksamen nå?Jeg så et glimt av deg hos mormor, men flott å se deg her også. Har skrevet en god del innlegg siden sist.
LikerLiker