Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Syk, ikke full – det er lett å ta feil

Du skal ikke bry deg med andres saker, men bry deg om personene.

Du skal ikke tro det verste om folk, men undersøke om det du tror har rot i virkeligheten eller om det bare finnes i ditt eget hode. Når magefølelsen sender signaler til hodet, skal du ikke la hodet rasjonalisere bort uroen, men først sjekke om uroen egentlig er sult. Når det er avklart skal du heller ikke la hodet finne forklaringer som bortforklarer det den lille stemmen forsøkte fortelle deg. Det kan være magefølelsen må sette deg igang og gjøre noe med det du opplever at ikke stemmer, at du må kontakte noen som vet mer enn deg selv. Det kan være at mangefølelsen er nærmest sannheten. Den du ikke vil vite.

Lise Flakstad har sykdommen Parkinsons sykdom, en sykdom som gir fysiske utfall som i noen tilfeller kan forveksles med oppførselen til en ruset person. Mange som har såkalte usynlige sykdommer hevder at de skulle ønske sykdommen deres var synlig, og tror at det ville vært løsningen som kunne gitt dem aksept for manglende deltakelse i arbeidslivet. Lite vet de om følgene av synlige sykdommer og all stigmatiseringen som følger. Usynlige sykdommer har den fordelen at det går an å fremstå som alle andre og i større grad bli behandlet som den en er.

Historien til Lise Flakstad, som ble anmeldt til politiet av personalet i en butikk hun handlet i, er et eksempel på hvor raskt folk dømmer etter det ytre. I dette tilfellet ble hun ikke engang spurt om hun trengte hjelp, noe som kunne gitt butikkpersonalet den informasjonen de trengte for å gjøre det rette for henne.

Butikken som politianmeldte henne for fyllekjøring beklager, men hva handler beklagelsen om? Det kommer ikke tydelig fram av artikkelen i Tønsberg Blad om butikken kun meldte sin bekymring eller om de faktisk politianmeldte henne. Det er en gradsforskjell her, er det ikke?

Skal vi holde tilbake bekymringer og bedøve den indre stemmen som gir oss hint? Eller skal vi melde vår bekymring, risikere å ta feil, men også å redde liv?

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

14 comments on “Syk, ikke full – det er lett å ta feil

  1. Ane
    14. juni 2012

    Jeg synes det er bra at de la inn en bekymringsmelding, men jeg forstår ikke helt hva som egentlig har skjedd her. Han sier at den ansatte spurte om hun ville ha ett glass vann. Hvis det er sant har det ikke blitt en dialog? Har ikke hun forstått at hun må svare på hvorfor hun oppfører seg som hun gjør? Den ansatte spurte ikke om hun var full direkte (hvem tør vel det?) men han lurte på om hun trengte ett glass vann fordi han ble bekymret.

    Jeg forstår faktisk de ansatte i denne saken og mener at man hvis man har en sykdom hvor andre kan tro at man er full så bør man fortelle om hvorfor man oppfører seg slik når noen lurer.

    Og kan hun egentlig kjøre bil? Det var vel fordi hun hadde unger med seg i bilen at butikken reagerte? Jeg synes det er dumt at vi som har sagt så mange ganger at folk MÅ reagerer skal straffe noen som gjør det. Javel, så har hun en sykdom, men hva hvis hun hadde vært full?

    Lik

    • Lammelåret
      14. juni 2012

      Enig med deg, Ane!

      Vet ikke om det har noen hensikt å spørre noen om de er fulle/beruset, for et «nei» er kanskje ikke pålitelig? Det som var poenget her var hennes tilstand og bekymringen for om hun var i stand til å kjøre. Det er ikke bare beruselse som kan gjøre en person uegnet til å kjøre. Derfor støtter jeg butikkpersonalet i avgjørelsen deres. Jeg støtter dessuten Flakstad i å kontakte media slik at vi får økt bevissthet rundt dette.

      Lik

  2. Bustenellik
    14. juni 2012

    Å gå til anmeldelse av Lise var kanskje litt hastig? Hva med å undersøke situasjonen litt nærmere før man tar en avgjørelse om hva man skal gjøre? Det er jo ikke sååå vanskelig å skille en beruset person fra en syk person, dersom man bare tar kontakt og stiller et par spørsmål?

    For øyeblikket er jeg i en situasjon hvor også jeg ser full ut, takket være denne svimmelheten som også går løs på balansen. Jeg syns rett og slett det er ubehagelig å oppholde meg i det offentlige rom, særlig når jeg har med Busteliten, nettopp fordi jeg syns det er ubehagelig med alle blikkene. Jeg sjangler og må ta meg for for ikke å falle sidelengs i gulvet med et brak. Det er rett og slett ille, og jeg er livredd for hva folk tenker om meg. Jeg vet at de tenker, for jeg ser at de titter. OG! Jeg har lært noe selv også, for jeg må jo innrømme at også jeg titter, tenker og dømmer. Desverre. Heretter skal jeg titte, tenke og så tenke igjen. Alt er ikke nødvendigvis som det ser ut ved første øyekast.

    Lik

    • Lammelåret
      14. juni 2012

      Det er ekkelt når en vet at en blir kikket på og vurdert, kanskje særlig når ingen sier noe, men Tenker Sitt. Da kan en nemlig ikke forklare hvorfor ting er som det er og ofte har en nok med å bare «overleve» situasjonen.

      Når det er sagt så er det naturlig å titte, men en burde absolutt tenke seg om før en henger blikket på andre.

      Om en er tøff nok konfronterer en den det gjelder.

      Håper du får orden på svimmelheten som gjør det vanskelig å holde på balansen. Det er et stort handicap så lenge det varer. Jeg skjønner godt at du vegrer deg for å dra på kjøpesentre og være i menneskemengder!

      Lik

  3. Barbarella
    14. juni 2012

    Jeg liker bloggen din, jeg! Reflektert. Gir meg nye synsvinkler på ting. Takk!

    Lik

    • Lammelåret
      14. juni 2012

      Så flott at tekstene mine virker slik på deg! Jeg fortsetter å skrive på samme måte, jeg, så fortsett å besøke meg.

      Lik

  4. Eva Jacobsen
    15. juni 2012

    Det er mange måter å blande seg inn på, og ofte er det viktig å bry seg. Selv har jeg flere ganger blandet meg inn der andre holdt tilbake. En gang tror jeg at det reddet en manns liv, og en annen gang viste det seg å være helt unødvendig. Det første var en slåsskamp i et noe lugubert strøk og antakelig var begge mennene ruset. Den ene lå på bakken i en pøl av blod som rant fra hodet mens den andre fortsatte å denge hodet hans i bakken. Det sto en gruppe mennesker rundt og bare så på. Ingen turde blande seg. Jeg ropte til overgriperen at han måtte holde opp øyeblikkelig. Og det var alt som skulle til. Han så opp, så alle menneskene og sluttet å denge på mannen på bakken. Tilskuerne våknet også plutselig: en ringte til politiet, en forbant hodet til den blødende med T-shorten sin. Det ble alles sak å redde mannen. Men så var det den gangen jeg blandet meg inn når det var helt unødvendig. Noen jenter kom bort til meg og sa de hadde sett en mann som lå på bakken i parken og han hadde ikke rørt seg på flere timer. De var sikre på at han var død. Mannen hørte ikke at jeg ropte på ham så jeg rusket godt i ham. Da spratt han opp og lurte på hva f… jeg drev på med. Han holdt tydeligvis bare på å sove ut rusen. Jeg fortalte at vi var bekymret for ham og trodde kanskje han trengte hjelp eller at han til og med var død. Til tross for at jeg hadde vekket ham var han ikke det minste sur. Han takket høflig for at vi brydde oss. Jeg tror ikke vi trenger å være så redde for å gjøre feil ved å blande oss inn unødvendig hvis vi gjør det med omtanke og uten å dømme.

    Lik

    • Lammelåret
      15. juni 2012

      Eva

      Veldig fine historier du fortalte her! Takk for at du delte.

      Er det ikke forskjell på hvordan det blir mottatt når en viser direkte omsorg, som i tilfellene du nevner, og å melde sin bekymring indirekte, som å ringe politiet ved mistenkelig oppførsel eller sende bekymringsmelding til barnevernet?

      Jeg tror det, og det er nok skrekken for å gjøre ting verre for folk som allerede har det ille at mange heller ser og Tenker Sitt enn å gjøre noe. Det er veldig dumt, for med jevne mellomrom leser vi i avisen om mennesker som bare ser og ikke gjør noe. Det kan få fatale konsekvenser.

      Lik

      • Eva Jacobsen
        15. juni 2012

        Historiene mine var ment å illustrere hvor mye sperringer folk har for å gripe inn til og med når det kan synes å stå om liv og død, og hvor mye enklere det kan være å gripe inn enn det man frykter. Jeg tror vi har lært en del regler som kommer i vegen: man ikke skal være nysgjerrig, man skal ikke blande seg inn i andres privatliv, man skal ikke konfrontere andre med ting som ikke er som de skal, man skal late som man ikke ser at noen oppfører seg urimelig eller rart, man skal ikke snakke med narkomane og alkoholikere etc. Jeg tror vi velger å ringe til politiet eller sende varselmelding helder enn å blande oss inn direkte av samme årsak som vi velger å baksnakke noen i stedet for å ta problemene direkte opp med den det gjelder. Vi gruer oss for å ta det opp ansikt til ansikt. Vi er redde for at det blir pinlig eller truende eller at den andre skammer seg eller føler seg uthengt eller noe i den duren. Og det skjer gjerne. Å si ifra til en tredje person er mye mindre følelsesladet. Men mye urett kan også skje på den måten. Mye kan klareres ved å ta sjansen på å gripe inn direkte. Som for eksempel om dama i butikken er syk eller full og om mannen i parken er full eller dødende.

        Lik

        • Lammelåret
          15. juni 2012

          Jeg er litt overrasket over at det fremdeles er slik du beskriver, for jeg tror du har rett. Iallfall når det gjelder de mest voksne blant oss. Yngre er kanksje mindre redde for å «blande seg»?

          Lik

  5. Hanne
    16. juni 2012

    Det er mange slike usynlige tilstander som kan skape problem for vedkommende som har de, epilepsi er den jeg kjenner best til. Dette er fortsatt en litt difus diagnose og mange forbinder den med krampeanfall. Men om noen står i en butikk og kler seg naken er det de færreste som tenker epilepsi. Eller i det tilfellet da en eldre mann som hadde et anfall tok med seg klær fra en butikk uten å betale. Han ble anmeldt for butikktyveri og tross legeerklæringer tok det han lang tid før han ble trodd.

    Jeg mener man skal følge magefølelsen og si fra. Alltid. Men man bør begynne med å si fra til den man reagerer på, mange misforståelser kan oppklares rimelig lett.

    Lik

    • Lammelåret
      16. juni 2012

      Jeg er helt enig med deg i det siste. Om man ikke klarer si ifra når anfallet er der kan det være en idè å ha informasjonen lett tilgjengelig f.eks på et armbånd. Man kan ikke forvente at folk skal ha kunnskap om sykdom, en må selv sørge for at folk vet det nødvendigste.

      Jeg synes det er høflig å spørre hva man kan gjøre før man tilkaller andre/hjelp, men samtidig kan jeg skjønne at man kan bli skremt av underlig oppførsel.

      Lik

  6. livetsvev
    17. juni 2012

    Det er et viktig tema du tar opp her, likevel er avveiningene så vanskelige. Det er viktig å si ifra hvis man tror at det kan bli fare for liv og helse, men på den annen side må man også forsøke å ivareta den potensielt syke, som kanskje gang på gang blir mistenkt for å være ruset, for hvor vondt må ikke det være? Jeg tror ikke det finnes noen fasit, magefølelsen er nok sentral her, som du er inne på. Dersom magefølelsen gir feil svar, er det viktig og riktig å beklage etterpå.

    Lik

    • Lammelåret
      17. juni 2012

      Jeg tror at vi ikke må være så redde for å «bli involvert», men samtidig tror jeg det er en ganske vanlig grunn til at folk holder avstand. Vi misforstår og tenker mer på oss selv enn at vi kan være Den Ene som hjelper en person som er i en vanskelig livssituasjon. Jeg tror det er litt annerledes enn akutt-situasjoner. Hva tror du?

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: