Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

En dag med svært få ord

Dette er en dag uten de store ordene, uten særlig mange ord i det hele tatt.

Dette er en dag med hverdag blandet med markering av ettårs-dagen for massakren på Utøya og i Regjeringskvartalet; en dag som blander sommerferiens gleder med voksne på konsert og barn som leker ubekymret og glade, fylt av sommerens uskyld. Og det verste som kan skje, som skjedde i manges liv i fjor.

Meningene er delte om denne dagen, noen mener det går for langt, at den offentlige sorgen burde tatt slutt for omtrent et år siden. Handler det om beskyttelse? Handler det om normalitet? Eller handler det om liten forståelse og innlevelse?

Det som skjedde for et år siden er noe som er over og forbi for mange, jeg forstår det er ubehagelig å ta innover seg det som var – når en mest av alt vil at det skal forbli der bak.

Men er det ikke slik at vi ikke kan la det bli passert og plassert der bak, men at vi må la det bli en del av oss fordi det er en del av historien vår, fordi vi må lære av den og ta med oss læringen som ligger i det?

Jeg kjenner at det ikke er enkelt. Jeg ser på minnekonserten og i fjor fikk jeg med meg det meste som skjedde fra bomba gikk av til langt utover natten og mye av det som ble vist på tv dagen etter. Jeg tok det inn, men ikke så langt inn at jeg ble ødelagt av det. Jeg tok det inn så langt jeg trengte å ha det. Og jeg synes jeg skylder mine barn å forstå så langt jeg kan det, og kunne fortelle dem så mye jeg kan og vise at det som skjedde ikke er meg likegyldig eller noe som ikke angår oss. Det angår hver enkelt av oss – det er en del av oss. Også når vi ikke vil.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

15 comments on “En dag med svært få ord

  1. Hanne
    22. juli 2012

    Du sier egentlig det jeg tenker her, vi skal ikke glemme bare slik kan vi lære. Dette vil for alltid være en del av oss. Det var en kollektiv sorg og jeg tror det var mange som satte pris på å kunne få se de forskjellige markeringene. Jeg syntes i alle fall det var fint å kunne få bilder fra Oslo og Utøya som var forbundet med noe annet enn frykt.

    Lik

    • Lammelåret
      23. juli 2012

      Først tenkte jeg bare «huff» da jeg så at folk begynte å blogge om det, men etterhvert tok jeg det innover meg at jeg ikke kunne la det bli med et huff. Jeg må forholde meg til det.

      Er ellers enig med deg i det du skiver.

      Lik

  2. MandagsMor
    23. juli 2012

    22.juli i fjor – husker dagen og kvelden godt. Sjokk og vantro. Hvem er det som skyter på unger? Konstant fulgte vi med på nyheter på nettet og tv. Vi forstod ikke omfanget av grusomhetene før vi fikk tallene på alle ofrene utpå kvelden. Den merkelige «lettelsen» da det viste seg at terrormannen var en «etnisk norsk nordmann fra Norge»… Husker jeg gråt da jeg leste artikkelen «Tomrommene» i Magasinet. Det ble så nært.

    Et helt år er gått, en syklus – med alle de merkedagene i familier som mangler noen ved middagsbordet. Glede og latter er NØDT til å være større enn sorg og gråt, ellers klarer vi ikke å håndtere hverdagen.

    Jeg tror ikke at hendelsen har gjort oss nordmenn mer tolerante eller inkluderende, men vi er kanskje blitt mer oppmerksomme på våre egne fordommer og holdninger?

    Jeg synes det var helt riktig å markere 1-årsdagen for massakren. Ikke fordi vi skal gi gjerningsmannen hans egen triumfdag, men for å hjelpe de som ble direkte berørt med å gå videre. Vise dem at vi bryr oss – fortsatt. Men det bør stoppe her. Vi bør absolutt ikke ha en årlig markering av denne grusomme dagen.

    Lik

    • Lammelåret
      23. juli 2012

      Jeg lurer på om denne offentlige sorgen over alle vi mistet kan være med på å gjøre sørging mer akseptert, på den måten at det blir «lov» å ta med ut og ikke «må» være en privatsak?

      Jeg kan ikke noe om offentlig sorgregime (hvis det er riktig ord), så jeg spør: Hvordan mener du vi i offentlig regi skal forholde oss til årsdagene som kommer?

      Lik

      • MandagsMor
        23. juli 2012

        I det offentlige har det vært en «tradisjon» for å markere ettårdager og 10-20-…-årssdager. For å lære av fortiden må vi huske hva som skjedde, og nye generasjoner må lære noe om hva tidligere generasjoner har gjennomgått. Det vi opplever nå legger jo grunnlag for hvordan vi tilrettelegger fremtiden.
        Men generelt sett har sorg og sorgprosess vært en privatsak. Slik vil det fortsatt være. En sorg er personlig og vi kan aldri fullt ut forstå hva andre går igjennom. Det er ikke så mye offentligheten eller utenforstående kan gjøre – annet enn å gi uttrykk for at vi vet at en person er i sorg. Ordet kondolerer betyr å «føle med»….

        Lik

        • Lammelåret
          23. juli 2012

          Det har du helt rett i, jeg glemte det nå siden hendelsene er såpass nære i tid.

          Lik

  3. Tusen takk for kommentarene du gir meg!! Blir så glad av sånne som deg! Send meg en om på Facebook, så kan du låne passord til å lese artikkelen i fvn:) alt for gode lesere som deg.

    Lik

  4. Casa Kaos
    23. juli 2012

    Bra skrevet, Lammelåret.
    Jeg hadde i hvert fall et stort behov for å markere dagen gjennom å følge med på sendingene på tv. Jeg kom meg dessverre ikke ut på noe arrangement.
    Når man blir så rystet, som vi alle ble på denne dagen for ett år siden, er det faktisk litt godt å friske opp minnet og se at vi har gått videre.

    Lik

    • Lammelåret
      23. juli 2012

      Jeg tror det kan fungere som en avslutning for mange, iallfall blant dem som ikke står nærmest en som ble rammet.

      Lik

  5. Ege Denne
    24. juli 2012

    Jeg tror ikke dette er noe som går an å avslutte egentlig. siden alt er en prosess, og vi bringer automatisk med oss videre en del av det, uansett hva vi vil. For meg ble det hele ganske «rart» fordi jeg møtte Jamal like før alt dette hendte, og opplevde kjærlighet midt oppi alt.

    På en måte var det godt for meg å se bilder og lese medier nå på søndag. Ordene traff ikke så veldig, men bilder av personer som gråt og Kong Harald som var på gråten, det traff meg skikkelig Og det gikk opp for meg at alt kunne ha vært uendelig mye verre enn det ble ifjor.

    Min erkjennelse om at vi må ta dette til oss og se på oss selv, gjelder fortsatt for meg. Jeg har ikke orket å følge med på rettsaken, hva denne personen skal ha sagt. Min frykt for at denne personens tanker skal få påvirke meg alt for mye, gjorde sitt til at jeg unngikk alt om rettsaken så langt det var mulig.

    Videre markeringer? Jeg vet ikke. Der ville jeg ha spurt de som var direkte berørte, ungdommene som var der, hva de ønsker. Mange av disse ungdommene er kloke mennesker med store hjerter. Og det vil absolutt være verdt å lytte mer til de.

    Bloggene som har skrevet om dette nå på søndag, de få jeg har sett, har vært ganske moderate innlegg. Jeg syns det var verre at hver eneste avis var stapp fullt av alt mulig rundt dette, og skulle ha alt mulig av reaksjoner fra lesere. Min kynisme ang media forteller at de vil gjøre profitt på denne saken. De er ikke objektive observatører noen av de.

    Men, det er vel ikke så enkelt heller siden det garantert er noen der også som er merket av 22 juli 2011.

    Ble lang og tankefullt dette, men jeg håper du forstår hva jeg mener.

    Lik

    • Lammelåret
      24. juli 2012

      Tankefullt er bra!

      Tankene mine om medias påvirkning og fokus er i nærheten av dine. Jeg har skrevet litt om det her:

      https://lammelaartanker.wordpress.com/2012/07/10/22-7-i-balanse/

      Jeg var ikke klar over at du møtte Jamal for omtrent et år siden, da har alt mellom dere skjedd raskt. Jeg tenker at det må være «lov» å være glad selv om det verste skjedde samtidig som en selv opplevde det beste. Det må ikke være slik at hendelsene tar av det gode. Plass får det uansett.

      Gratulerer med cirka ett år!

      Lik

      • Ege Denne
        24. juli 2012

        Alt har hendt fort, ja 🙂 Og jeg gjorde absolutt ingenting for å møte en mann, ingen stevnemøter og ikke ut på byen eller noe som helst annet. Da kan jeg ikke si nei til en kjærlighet som dukker opp ved hoveddøren min 😉

        Takk 🙂

        Lik

        • Lammelåret
          24. juli 2012

          Du har kanskje blogget om hvordan dere møttes? Da vil jeg gjerne lese, så hvis du vil kan du legge ut lenke her til det innlegget.

          Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: