Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Hva gjør vi med kompleksene?

Den som ikke har komplekser for noe kjenner seg selv dårlig, akkurat som den som bare finner feil ved seg selv ikke kjenner seg selv særlig godt.

De heldige blant oss har en intuitiv og innarbeidet måte å organisere hendelser på, slik at det som skjer og reaksjonene på det ikke stanser opp i ettertenksomhet og tunge grublerier, men automatisk legger seg i de rette skuffene. Jeg misunner slike mennesker litt, men samtidig ser jeg fordelene med å være av den reflekterende typen som kan hente store mengder materiale fra eget (følelses)liv. Man skal ikke kimse av observasjoner og samkjørt tankearbeidet. Likevel: Det må være deilig behagelig å selv kunne velge hva man fordyper seg i og ta fri når man vil!

Forskjellen mellom oss er hvordan vi håndterer det som skjer og det vi opplever. Hva vi ser i en situasjon er så ulikt at man noen ganger skulle tro man ikke var tilstedet i det samme. Kanskje er man det heller ikke.

Alle mennesker har komplekser av et eller annet slag, eller noe de er misfornøyde med. Skal vi la det bli noe som «bare er slik» eller ta tak i det og gjøre noe med det?

Liker du ikke å bade, sier du? Hva liker du ikke og hvorfor det?

Er det saltvann eller ferskvann som får deg til å si nei? Er det følelser for egen kropp som utgjør neiet? Jeg tror det veldig ofte er vonde, såre tanker om eget ytre som gjør at folk trekker seg tilbake. Det er ikke nok å være som en er. Feilene formerer seg når de får næring av tanker: En ser bedre alt som skulle vært annerledes enn det som er bra; en trekker seg tilbake som om en kropp som sin egen kan skremme bort andre, eller få fram stygge tanker.

Trikset er enkelt, men lite troverdig: Det som overses slutter å eksistere! Vi vil ikke tro det, for det er så mye tryggere å kritisere seg selv, som man alltid har gjort. Det kjente er det trygge. Det kjente er unnskyldninger, bortforklaringer.

Jeg tror mange legger unødige hindringer på sin vei – og skaper dem i sitt eget hode. Jeg tror at mange av disse stengslene kan overvinnes dersom vi enten overser dem og later som om dem ikke er der og heller har det gøy, eller undersøker hvorfor de er der. Kan det være at redselen for å kle av seg i virkeligheten er redselen for noe som enda ikke har fått ord? Det som ikke får ord kan være vanskelig, om ikke umulig, å ta tak i og utslette. Det usagte fordobles i det skjulte og innvaderer stadig flere områder av livet.

Det usagte er vondt, men samtidig en del av løsningen, veien bort fra det. Og det finnes folk som kan hjelpe når veien er for tung å gå selv.

Når makten og kraften ikke kan gjenkjennes i seg selv, finnes det andre der som har fundamentet som skal til for at du kan stå trygt og bygge deg selv opp igjen. Men du må strekke ut hånden først.

**

Dette er en oppfølging av innlegget Skifte fokus

Andre innlegg jeg har skrevet om kroppsfokus: Kroppen din er ikke bra nok

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

28 comments on “Hva gjør vi med kompleksene?

  1. Kamelrytterske
    30. juli 2012

    «Livet er for kjipt, det kan`ke være sunt»
    Sang Lars Kilevold
    Tror han har rett. I at det kan’ke være sunt

    Lik

  2. Tilbaketråkk: Skifte fokus « Lammelårtanker

  3. MandagsMor
    30. juli 2012

    Vi mennesker speiler oss i hverandre, men vi står jo der inne i oss selv – og ser ut på de andre i hvert vårt vindu.
    Komplekser er det vi TROR at de andre ser, ikke nødvendigvis det de egentlig legger merke til hos oss.
    En venninne betrodde meg at hun syntes hun hadde så rar nese. Kan ikke si at jeg hadde tenkt noe særlig over nesa hennes før, jeg. Men etterpå la jeg merke til den! 😉 Ikke at det var noe uvanlig ved den, for det var en helt vanlig nese – som passet utrolig godt i ansiktet hennes. Skulle nesten tro hun var født med den….

    Lik

    • Lammelåret
      30. juli 2012

      Hehe.. god kommentar om nesa!

      Og kommentaren er illustrerende for hvordan det som for noen blir en stor sak for andre er ingenting. Når vi leter etter noe spesielt finner vi det og andre (viktigere?) ting trekker seg vekk og gir plass til det man velger ut. Kjernespørsmålet er hvorfor vi har «behov» for å finne feil ved oss selv?

      Lik

      • MandagsMor
        31. juli 2012

        Det ligger i den menneskelige natur å tilpasse seg omgivelsene.. For å kunne fungere som samfunn må vi hele tiden korrigere oss selv til å likne «de andre». Vi begynner allerede i småbarnsalder med å herme etter alle rundt oss, for det er sånn vi lærer nye aktiviteter, ord og fakter.
        Så starter det, vet du:
        I tenårene blir vi ekstremt opptatt av å tilpasse oss – men da er det naturlig nok kropp og utseende som har fokus. Kommer det et «skjevt» ord fra noen når du er i den mest sårbare alderen har du plutselig et kompleks som kanskje varer livet ut.
        Har ei tante, som nå er over 70 år. Hun har alltid (= så lenge jeg kan huske) sagt at hun har sååå lang hals. Tante fortalte at det var en nabokone som sa dette til henne da hun fikk hjelp til å sy inn konfirmasjonskjolen. Hun har ikke spesielt lang hals, for vi har MÅLT! Hun er jo en godt voksen dame og skjønner jo at dette er tåpelig, men klarer ikke å slutte å tenke at «halsen min er unaturlig lang».
        Men saken er altså at vi speiler oss i andre mennesker – og prøver å tilpasse oss hele tiden. Siden de aller fleste av oss faktisk er ganske velfungerende samfunnsborgere prøver vi instinktivt å finne muligheter for tilpassing, men retter fokus på kropp i stedet for oppførsel.
        (Synes jeg «babler», men håper dere skjønner hva jeg mener?)

        Lik

        • Lammelåret
          31. juli 2012

          Du babler ikke, men jeg merker at du har tenkt på dette og når man så skriver ut det som er selvfølgeligheter for en selv, føles det som om man babler.

          Noen ganger tror jeg blikket vendes innover på leting etter feil, kanskje i livsangst? Overdreven selvkritikk fratar tid til livets goder.

          Og jeg synes det er veldig interessant hvilke personer vi velger å sammenligne oss med, hvem søker vi mot og hvem vil vi skille oss ut fra?

          Lik

  4. Rart det der, hvordan vi mennesker forholder oss så ulikt til hendelser og observasjoner. Jeg er en sånn som gjerne tenker meg ihjel! Grubler og styrer, selv om jeg vet at effekten er lik null! Ikke så mye angående kropp. Men om andre ting her i livet. Beslutninger som er tatt. Valg jeg står overfor. Velger jeg rett? Burde jeg valgt annerledes. Krevende. Men jeg må vel bare forsone meg med at jeg er som jeg er, og heller jobbe med å skru av litt innimellom når det blir for overveldende. For å gruble er en ting. Når det blir ødeleggende er det noe ganske annet.

    Lik

    • Lammelåret
      30. juli 2012

      Så fint at du ville lese oppfølgingsinnlegget i dag, Liv-Inger!

      Vi binder jo opp mye energi i all tenkingen. Noen ganger er det kanskje på sin plass å spørre hvilken hensikt det har; om det fører til større innsikt eller om det gjør oss til en smartere eller mer sympatisk person.

      Lik

  5. gamle ugle
    30. juli 2012

    Hm, jeg er litt motsatt jeg. Har tvunget meg selv til så mye som jeg egentlig ikke kunne eller torde, gjennom et langt liv.

    Nå er jeg blitt så gammel at jeg sier nei og lever godt med det. Grubler gjør jeg nok, men ikke på komplekser, hva de kommer av eller hvordan overvinne dem.

    Lik

    • Lammelåret
      31. juli 2012

      Har du presset deg gjennom det fordi du har ønsket det selv, eller har presset kommet fra andre?

      Jeg tenker at det siste kanskje ikke er så sunt.

      Lik

      • gamle ugle
        31. juli 2012

        Dette handler om overlevelse. Så dette er på et mer ubevisst plan. Kanskje kan det beskrives som om drive kognitiv terapi på seg selv, men ved å stenge av for følelser, redsel og skam. Være overstyrt av rasjonelle tanker.

        Derfor er det så deilig endelig å kunne merke hva man ikke tør eller vil, av ulike grunner. Og kunne stå for det. Slippe å mestre og være tapper.
        Det har jeg sjelden gjort i livet mitt, før nå. Det tar tid å få til det også.

        Der fikk du et innspill fra en litt annen banehalvdel kanskje?

        Lik

  6. Therese
    30. juli 2012

    Javisst er vi forskjellige, vi mennesker, noe annet ville vel vært ganske kjedelig.
    Jeg er nok av de som putter ting i den rette skuffen ganske raskt, men det betyr ikke at jeg ikke reflekterer og grunner og tenker ihjel ting. Å legge bort ting er også en måte å «overleve» på for mange, for så å ta det frem når man er mer rustet til å håndtere det.

    Å være en pragmatisk person har sine fordeler og ulemper, akkurat som motsatsen.

    Komplekser har vi vel alle, og trenger man å fikse opp i alle diller man har? Selvfølgelig, hvis det begrenser en veldig så kan det være lurt, men noe småtteri har vi vel alle og det synes jeg er greit.

    Det verste er allikevel når foreldre/voksne legger sine komplekser/fobier/diller på barna. Da blir det et problem for flere enn den som har dem.

    (OK, tåkehodet og sen kveld gjør at dette ikke kom ut helt rett, men jeg lar det stå!)

    Lik

    • Lammelåret
      31. juli 2012

      Det er det som er så smart: Å kunne legge ting bort til man er rustet til å håndtere det. Og jeg tenker at dem som intuitivt, eller lett, klarer det er privilegert.

      En skal selvsagt ikke luke bort alle særheter, sjarmen må beholdes!

      Enig i det du skriver om barn, men jeg tror nok ofte det er slik at den voksne ikke er klar over hva han overfører til ungene.

      Mulig du har tåkehode, men det du skriver her er klart!

      Lik

      • Therese
        31. juli 2012

        Hihi.. det var da enda godt. Det begynner så bra vettu, med en klar tanke om hva som skal skrives og hvor det skal ende, og så mister man tråden på veien.. fryktelig uvant, jeg var stikk motsat i nesten 30 år, mens de siste 9 årene har jeg ikke greid det på samme måten!

        Ja, ja.. du kjenner meg jo uansett og skjønner at intensjonene er gode på bunn! 🙂

        Lik

        • Lammelåret
          2. august 2012

          Jeg tror det finnes en kanal fra tanke til tastatur som fungerer utenfor bevissheten, slik at det som blir tastet ser helt riktig ut selv når hjernen forøvrig har sovnet. Sånn må det være.

          Synes du er vel raus her som gir deg selv ett ekstra år. Skal jeg endre det eller har du det travelt mot 40?

          Lik

          • Therese
            2. august 2012

            Det hele begynte egentlig da jeg var 28, vettu.. hehe..Da begynte det sakte men sikkert å bli dårligere kognitivt i perioder. Så overtok det så godt som 100% fra jeg var 29.
            Var bare enklere å skrive rundt 😉 Men nei, ingen grunn til å legge til et år, egentlig 😉

            Hehe.. straks i slutten av 30-åra nå, A-H!!

            Lik

  7. Ane
    30. juli 2012

    Jeg har tenkt de samme tankene selv faktisk. Alle de konfliktene vi skaper ved å tenke for mye på ting, eller analysere. Alle de bekymringene vi lager for fremtiden mens vi glemmer å leve i nuet. Alle de negative tingene vi gransker ved oss selv, mens vi gnorerer det vakre som vi har og som vi kan være stolte over.

    Lik

  8. Ege Denne
    31. juli 2012

    Jeg for eksempel er redd for tang og tare i sjø, og dyp. Skikkelig ekkelt. Derfor har jeg ikke badet i sjøen på mange år. Men det, skal det bli en forandring på 😉

    Lik

    • Lammelåret
      31. juli 2012

      Høres litt kjent ut det der!
      Godt du tar det som en utfordring og ikke fortsetter å la deg begrense på det området.

      Lik

  9. mirapisani
    31. juli 2012

    Lammelårtanker. Lammelåret’s tenketank. 😀 Jaggu får du meg til å stoppe opp å tenke ja!
    Jeg hater å bade. Jeg har vannskrekk (hvis jeg ikke når bunnen med tærne). Mitt ytre er mitt ytre som altfor ofte blir oversett. Hvis jeg da ikke har fått et kikk og vil sjarmere noen i senk. Og med «noen» mener jeg en stein, et tre eller et levende vesen som en hund eller et menneske.
    Dette gjør jeg for å skape en reaksjon i meg selv. «Se så fin eller flink jeg er». Man trenger å elske seg selv, og å få bekreftet at man er fin eller flink. Man trenger ros og skryt av seg selv til seg selv. Jeg er så skrudd i toppen at jeg klarer å få den bekreftelsen fra en udekorert vegg om jeg går inn for det.
    Men ikke alle klarer dette. Altfor ofte skjærer det meg i hjertet når noen er sin egen strenge dommer som hugger til. Avbryter og kasserer alt godt. Erstatter det gode med avstraffelser som skam, skyldfølelser og en straffende tankerekke som reduserer og utsletter jeget.
    Det gjør virkelig vondt å se slikt. Men smerten kan ikke få begynt på en sammenlignelse på hvordan den som gjør dette mot seg selv har det inni seg.

    Takk for et innlegg som fikk meg til å stoppe opp og tenke litt. 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      31. juli 2012

      Høres veldig praktisk ut å kunne hale bekreftelse ut av en vegg!

      Vi er veldig flinke til å bekrefte oss selv, og mange henter bekreftelse i de destruktive hendelsene («var det jeg visste: jeg kan ikke, det går uansett dårlig»). Det er godt når en oppdager at en selv har makt til å endre ganske mye i seg selv, men noen kommer aldri dit. Og for noen er viten om ens egen makt til å endre seg forbundet med vanskelige følelser, dårlig samvittighet, fordi de ikke klarer det og dermed tolker det som at «det er min egen skyld at jeg har det vanskelig».

      Så bra at jeg fikk satt i gang noen tanker! Liker sånt!

      Lik

  10. Anne Hilde Bermingrud
    31. juli 2012

    Så fine tanker!

    Stengsler, det har jeg, så absolutt. . Har tenkt at det er bare sånn jeg er. . Så har jeg bedt meg selv om å lete etter ganger hvor jeg faktisk våget å gjøre noe som jeg egentlig ikke turde. Jeg leter etter hva som gjorde at jeg våget, om jeg kan få til mer av det – og ikke minst alle de gode lærdommene jeg fikk av at jeg prøvde. .

    Skritt for skritt blir jeg litt og litt tryggere, litt og litt sterkere. 🙂

    Det er så lett å fange seg selv i «at man bare er sånn», men så statiske er vi ikke!

    Takk for at du minner meg på at jeg er meg selv og mine egen vei, bare jeg tør å utfordre meg litt!

    Lik

    • Lammelåret
      31. juli 2012

      Vi kan komme langt dersom vi frigjør oss fra tanken om at vi er «ferdige» når vi blir voksne. Det er jo ikke slik, som du sier «vi er ikke statiske». Vi kan lære og vi kan finne ut av oss selv hele livet. Ganske spennende, synes jeg!

      Lik

  11. Spirea
    1. august 2012

    Kjære deg, takk for at du tar opp sånne viktige tema her på bloggen din. Et tema vi alle kan mene mye om – og si mye om. Jeg tror de færreste av oss tør være 100% ærlige, det der med komplekser er for mange litt tabu (av en eller annen grunn). Selv har jeg mange komplekser, men er det ikke rart – for i gode perioder av livet, så er de svært få – nå derimot har jeg en haug…
    Og ja takk – jeg kunne trengt den klemmen, søte du. Jeg ble veldig, veldig gla for kommentaren din 🙂 god klem til deg – med ønske om en fin start på august!

    Lik

    • Lammelåret
      2. august 2012

      Jeg synes det virker som om mange streber etter det perfekte og ikke er fornøyd med det de har. Kanskje det gjør at folk prøver å skjule sine svakheter? Eller kanskje det rett og slett er slik vi mennesker er skrudd sammen.

      Du setter fingeren på noe viktig når du skriver at kompleksene vokser når vi har det dårlig og forsvinner/blir dempet når vi har det bra. Tankevekkende!

      Jeg gir deg gjerne en ordentlig klem, bare send meg en epost så kan vi sørge for det! 🙂

      Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: