Må man ha barn for å vite noe om barn?
Jaja, det vet vel du ingenting om, du har jo ikke barn, sier hun og ser på meg med et litt utålmodig, synd-på-deg-blikk.
Jeg har ikke barn for jeg kjenner meg ikke igjen i problemstillingen hennes. Jeg liker ikke babyer fordi jeg ikke synes rennende sikkel er sjarmerende. Jeg klarer ikke fordype meg i ulike bleietyper og såre brystvorter, altså er jeg ikke en ordentlig mamma – selv om jeg har barn.
Når vi får barn er det forventet at vi skal kunne alt, mange damer tror at de er suverene – bare fordi de har født! Faktisk helt til det første barnet finner veien ut av mor er vi uvitne om alt som angår barn, men underveis i navleklippingen fylles vi av viten og tusenårig urkunnskap om moderskapets forunderlige mysteriet. Fra den dagen barnet fødes er vi gjort til eksperter, ikke bare på egne barn, men på barn i sin allminnelighet. Klart vi er!
Barnepleiere og jordmødre har ikke autoritet uten selv å ha født, førskolelærere har egentlig ikke peiling på barn så lenge de ikke har et eller flere av dem på hjemmebane. Det er bare fødende mødre som teller! Fedre som mener blir effektivt avvist.
Holdningene er utbredt: Hvordan kan vi vite noe om å være noe vi ikke er, bare fordi vi har noen års skolegang? Hvordan kan vi skjønne hva en fødsel gjør med en kvinne dersom vi selv ikke har denne erfaringen? Mange kvinner mener dette helt og fullstendig på alvor: Praktisk og fysisk erfaring teller mye mer enn utdannelse. Det er forunderlig. Mine fødselserfaringer er unike, ingen andre har opplevd det samme fordi ingen andre er som meg og ingen andre har akkurat min bakgrunn. Mine fødselserfaringer kan ikke nødvendigvis overføres til andre og andre fødende mødres erfaringer er ikke nødvendigvis noe jeg gjenkjenner! Jeg kan likevel engasjere meg og forstå, jeg er fremdeles ikke uten empati! Det er ingen selvfølge at vi lærer det samme av samme slags erfaring!
Å selv ha erfaring med for eksempel fødsel gjør meg ikke kompetent til alle spørsmål knyttet til fødselsomsorgen. Det gir meg ingen faglig bakgrunn eller vurderingsevne. Å jobbe med barnehagebarn uten selv å ha barn betyr ikke at jeg ikke kan sette meg inn i hvordan hverdagen med barn er. Det betyr bare at jeg slipper å være oppi unger hele tiden. Og det betyr ikke at jeg ikke skjønner noe av en mors eller en fars kjærlighet til ungene, jeg ser den hver dag! Og kan selv føle godhet og kjærlighet for små krabater.
Jeg har begrenset innsikt i hvordan hverdagen med unger er, for jeg har bare to av dem. Jeg ble ingen ekspert bare fordi jeg ble mange kilo lettere i løpet av noen minutter for mange år siden samtidig som puppene ble store melkebomber. Faktisk.
**
Anbefalt innlegg: Kjære babymamma av Toner av tanker
**
Om du liker dette innlegget kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, så les deg gjerne gjennom bloggen. Du kan like bloggen på Facebook, og du er velkommen til å dele innleggene med dem du kjenner (bruk deleknappene nederst på innlegget) og legg gjerne igjen kommentarer! Jeg ser fram til å høre fra deg!
Om Anne-Helene
40 kommentarer på “Må man ha barn for å vite noe om barn?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Ja, det er mange mødre som oppfører seg sånn! Og fedre også. Men det kan jo ikke stemme, hva med fosterforeldre for eksempel? Eller vi som er bonusforeldre/steforeldre? Klart vi vet noe om det å ha barn! Våre erfaringer teller også. 🙂 Jeg skjønner at det er noe spesielt ved det å ha båret frem og født sine egne, jeg gjør det, men det er ikke slik at alle som _ikke_ har gjort det er diskvalifisert.
LikerLiker
Jeg blir så irritert av slike holdninger, jeg. Noen mener faktisk at man er diskvalifisert til å jobbe med barn dersom man ikke har barn selv. Hvem i all verden skal da ha omsorg for gamle? Eller for døende mennesker? Dersom man selv må ha gått gjennom det samme for å kunne vite eller mene noe om, så blir det mange som overlates til seg selv. Det er ikke holdbart.
Jeg ble lettere sjokkert da en barnehageansatt sa til ungen min at hun var glad i han: Hæ? Kan noen andre enn meg og familien min være det? Jeg glemmer det aldri, det lærte meg noe.
LikerLiker
Nydelig skrevet 🙂 Du skriver så utrolig bra 🙂
LikerLiker
Takk for det!
LikerLiker
Det er mange måter å «ha greie på noe» på. En kan være en fagperson som kan vite mye om barn og familier – men kanskje ha gått glipp av noen av de ikke-så-lett-tilgjengelige-erfaringene som dette livet gir når en lever det selv fra innsida. Det betyr ikke at en ikke kan være en relevant fagperson. Det kan jo heller ikke være sånn at det å ha barn ikke blir regnet som en (mulig) kilde til å vite litt om barn. Men folk kan også bevege seg rundt i verden og oppleve og se og være med på så mangt – uten at det resulterer i så mye kunnskap eller innsikt -så noen enkel oppskrift er det ikke. Jeg møter jo folk MED barn – som virker som om de tenker veldig lite over barn og forholdet mellom foreldre og barn – for eksempel.
Jeg tenker mye over det livet jeg lever. Og jeg lever et liv der jeg har ansvar for barn. Så jeg har en del tanker om det – som jeg har hentet fra den erfaringen og den erfaringsrefleksjonen jeg har. Jeg tror absolutt det er ting jeg (personlig) ikke hadde skjønt dersom jeg ikke hadde denne foreldreerfaringen. Og så er det naturligvis andre ting jeg ikke har erfaring med eller innsikt med -og det bør jeg også være klar over. Vet lite om å være toppidrettsutøver eller ambulansepersonell eller i krig – for eksempel….
LikerLiker
underveis
Jeg ser at noen folk overdriver betydningen av å ha egen-fødte barn, som om det gjør en kompetent til hva som helst som er barnerelatert. Å ikke bli anerkjent som fagperson fordi man selv ikke innehar erfaringen til f.eks den fødende, ja det virker merkelig. Jeg vet om flere som er blitt møtt med den holdningen, dessverre. Jeg har inntrykk av at holdningen er utbredt. Det er temmelig unyansert.
Jeg er enig med deg i at det er refleksjonen underveis og etter erfaringer som gjør at en vokser og blir klokere, det kommer ikke av seg selv. Gammel og klok? Vel, noen blir bare gamle.
LikerLiker
Jeg var en perfekt mamma, helt til jeg fikk barn selv….. Fødslene har ikke satt noen spor, forruten 10 ekstra kilo som aldri vil vekk…. Det som har gjort meg til mamma er tiden etter, når du forstår konsekvensene av det du har gjort og har to sjeler som sulter etter kjærlighet og visdom!!!!
Som sagt, jeg var en perfekt mamma…..
LikerLiker
Hehe. Helt enig, Heidi.
Jeg har aldri vært så usikker på noen ting som jeg er nå etter jeg har fått barn. Alt man må ta stilling til. Jeg blir helt forvirret, jeg.
LikerLiker
Velkommen så mye til bloggen Heidi!
Det er rart med det.. hvordan noen vet alt om ting de ikke vet noenting om!
LikerLiker
Bra tema.
Klart man vet noe om barn. Klart man kan ha tanker om barn, oppførsel osv.
Selv fikk jeg mye nedlatende kommentarer fra venninner som hadde fått barn tidligere enn meg, og gjett om de trodde jeg skulle svelge kameler. Ikke at jeg var så belærende, men de synes liksom de hadde rett til å si det, de var jo tross alt Mødre (og, nei, vi møtes ikke så ofte lenger).
Også var jeg lærer i barneskolen i fire år før jeg fikk barn.
Alt jeg hadde av grunn-filosofi, tanker om vaner, oppdragelse, grensesetting,mat, legging, pengebruk FØR barn, er helt likt det jeg har ETTER.
Så nær som to ting-nei, jeg støvsugde ikke når babyen endelig tok formiddagslur. Og det å følge opp lekser og fritidsaktiviteter er mye mer krevende enn jeg trodde.
Men ellers-samme meninger.
LikerLiker
Velkommen til bloggen, Camrogn!
Jeg tror mye av dette handler om kunnskap, selvinnsikt og bevissthet. For noen er det å få barn å bli introdusert til en helt ny verden, fordi de aldri har hatt noe med barn å gjøre før og fordi de aldri har tenkt eller reflektert noe rundt dette.
For den som har en bevissthet rundt barndom, utvikling, psykologi og som kjenner seg selv og er følelsesbevisst, så blir kanskje overgangen mindre?
Det er lett å mene noe om hvordan det er å være foreldre før man har blitt det, men det hender da også at det ikke blir så forskjellig fra det man hadde trodd.
Jeg tror det noen ganger kan være lettere å bli foreldre dersom en har en pedagogisk-psykologisk bakgrunn. Faglighet kan være en støtte når verden blir kaotisk, som den kan bli når døgnet mister sin naturlige rytme og følelsene truer med å ta overhånd (= nattevåk, sykdomsperioder og trassalder osv..).
LikerLiker
Det må jo være en ekstrem fordel å ha en utdannelse innen pedagogikknår det gjelder barneoppdragelse! Jeg vet når jeg sitter fast ringer jeg til lillesøster( som har spes. Ped. og x antall flere barn…. )Hun har jo alle svarene, både i teori og praksis…( men hun forteller meg også stadig gjør som jeg sier , ikke som jeg gjør!). Men livet er jo ikke svart og hvitt…. Vi må ta våre egne valg og bestemme hvilken retning er den rette for oss. Hva er en god forelder? En som kan gi grenser og gode rutiner? En som elsker barna sine over alt på jord og fomler seg fram i en vanskelig hverdag?
LikerLiker
Hva en god forelder er? Det er vel streben etter svaret som gjør at det blir så mange diskusjoner som det blir. Kombinasjonen av de to siste setningene dine er nok idealet.
LikerLiker
En skulle jo tro slike tanker også ekskluderte alle som skulle jobbe med psykisk syke, hvis de ikke hadde vært det selv, eller hatt en i familien.
Det hender jeg får høre slike utsagt, men jeg velger å overse det. En får jo aldri overbevist de om noe annet allikevel. De får bare leve i villfarelsen sin. 😉
LikerLiker
sotengelen
kan være like lurt det, ja.
LikerLiker
1. Det finnes mennesker som IKKE kan noe om barn som vil BELÆRE foreldre om barn og oppdragelse.
2. Og det finnes foreldre som nekter å høre på barnfrie som KAN mye om barn, – BARE fordi disse da ikke har barn selv.
Begge deler er like dustete…
Det er mange som kan mye om barn, – uten at de nødvendigvis har noen selv. Og (dessverre) finnes det mange som trøkker ut unger i et sett, som har null peiling på hva de skal gjøre med dem. Er nok ingenting som heter «den fødte mor». Å være oppdrager, eller å forstå barn, er noe livet lærer deg – hvis du er mottakelig for å lære.
LikerLiker
MandagsMor
Noen ganger kan det være en fordel å ikke selv ha barn når en jobber med unger, fordi en ikke har den følelsesmessige tilknytningen og derfor kanskje ser ting klarere.
«.. hvis du er mottakelig for å lære..» ja, nettopp!
LikerLiker
Det er rart hvordan hjernen lagrer informasjon, selv om du tilsynelatende har glømt det. Innlegget ditt fikk meg til å huske en underlig fyr jeg gikk på skole med for nesten 20 år siden. Han var singel, studerte teologi og på fritiden leste han bl.a. bøker om ekteskap. Han var vel en teoretisk ekspert på det området, men virket ikke som en god kandidat p.g.a. rigide holdninger. Det hadde ikke forundret meg om han måtte glømme all teorien hvis han ble gift og hvis han ville forbli gift.
En trør vel ikke feil hvis en har en passe porsjon ydmykelse. Det er visst mange som liker å jekke ned andre. Noen eksperter med utdanning beskytter fagfeltet sitt aggressivt, mens andre eksperter mener utdanning er bortkastet. Atferden er vel rett og slett bølleaktig og har ingenting med hvor skikket den andre er.
Som lærer med en solid utdannelse og bred praksis har jeg opplevd at jeg er den siste som vet hvordan jeg takler utfordrende situasjoner i klasserommet. Heldigvis er jeg i den lykkelige situasjonen for tiden at foreldrene og lærere snakker det samme språket.
LikerLiker
Trikset er å kunne kombinere teori med egne opplevelser og erfaringer. Integrere kunnskap og person. Det tar tid.
Det virker kanskje lettere på egenhånd enn sammen med andre, rart det der!
At vi snakker samme språk med den vi skal hjelpe eller må samhandle med er et annet triks. Hvordan skal vi kunne få til noe i det hele tatt uten?
LikerLiker
Ville skrive mye av det samme som Camrogn her. Som lærer følte jeg at jeg visste en god del om barn før jeg fikk barn selv. Og jeg ser i ettertid at jeg faktisk visste mye og gjorde mye rett. Det å få barn gjør deg ikke til noen ekspert når det gjelder barneoppdragelse. Men jeg synes det er en fin kombinasjon å både ha faglig kunnskap og egne erfaringer. Jordmødre med fem barn får jeg respekt for.
LikerLiker
Helt enig med det i det, Pia!
LikerLiker
Som ei over her skrev: «Jeg var den perfekte mamma før jeg fikk barn». Jammen meg har jeg måttet revurdere mange av mine bastante meninger om barn og oppdragelse det siste året.
Jeg hadde selvfølgelig rett til å mene noe før jeg fikk barn, men jeg innser jo at kunnskapen som har kommet med barnet har endret litt på den holdningen jeg hadde den gang da.
Som deg og mange andre blir jeg irritert over holdninger om at man ikke kan mene noe fordi man ikke har personlig erfaring med det. Verden hadde jo ikke gått fremover dersom man bare skulle mene noe om/jobbe med osv ting man selv har erfart.
Ha en strålende helg når den itd kommer 🙂
LikerLiker
På hvilke områder har du måtte revurdere gamle meninger?
LikerLiker
Jeg opplever at det du skriver er viktig og kan anvendes på mange situasjoner. Det sies at man kjenner andre på seg selv, men det er som du understreker i bloggen din, ikke tilfelle. vh /Dag W
LikerLiker
Velkommen hit, Dag!
På seg selv kjenner man bare seg selv, var det ei som sa. Det er vel det mest riktige jeg har hørt!
LikerLiker
Flott innlegg. Klart man kan ha en verdifull viten om barn uten at man nødvendigvis har ligget og presset dem ut selv. Håper mange leser innlegget ditt og får en tankevekker.
LikerLiker
Det håper jeg også, Casa! Del det gjerne.
LikerLiker
Som koker ned til: Dette er mine erfaringer, og jeg kan ikke vite hvilke erfaringer du har med barn, egne eller andres.. 😉
LikerLiker
Noe sånt, kanskje.
LikerLiker
Jeg tenker også at dette gjelder på mange områder i livet. Det å oppleve sorg eller andre kriser for eksempel. Det blir ofte sagt at «dette vet ingen hvordan er, om du ikke selv har opplevd det», men det er jo ikke slik at man er blottet for empati og andre viktige erfaringer som kan være til både trøst og hjelp, fordi man ikke har akkurat de spesifikke erfaringene. Det å hevde noe slikt er nesten både litt arrogant og respektløst overfor andre menneskers livserfaringer og visdom. Nei, ingen kan vite akkurat hvordan du har det, sånn sett er vi alle unike og ensomme i våre livssituasjoner, men vi kan likevel forstå noe av hverandre med det vi er og har med oss.
LikerLiker
Jeg er enig i at dette gjelder mange områder av livet, men det er litt komisk når nyblitte foreldre (særlig mødre!) tror at de vet alt om barn og -oppdragelse bare fordi de har født!
I en del tilfeller synes jeg det er overdreven tro på erfaringers virkning: Selv om vi har opplevd samme ting er jo ikke det ensbetydet med at vi har lært det samme eller kan det samme – nettopp fordi vi forstår ting ulikt og har ulik bakgrunn.
LikerLiker
Jeg er pappa til to gutter som ikke er sååå små lengre og syntes dette var en god post. Min mening er (tror jeg) at men trenger ikke å ha barn for å vite noe om barn. Man kan vite noe om barneoppdragelse uten å ha barn til og med. Jeg liker barn, ikke barne mine egne, men barn generelt. Glad i barn og deres måte å se ting på. Etter hvert som jeg har blitt eldre og barna ikke krever så mye av meg lengre, får jeg tid til å se hvordan andre barn oppfører seg fx. i butikken sammen sammen med en stresset pappa eller mamma. Den lille går rundt handlekurven men mamma/pappa er konsentrert om handlelisten. Barnet oppdager en spennende eske med fine farger som må undersøkes. Han/hun tar den ut av hyllen og hele stablen raser.. oj, tenker den lille, her må jeg få eskene på plass igjen. Men i mellomtiden har mamma eller pappa oppdaget krabaten som river ting ned fra hyllene og irettesetter høylydt den lille som faktisk bare skal sette ting på plass igjen.. slike ting kan godt se og skjønne uten å ha barn selv, kanskje ikke alltid når man er ung, men alle har vært barn, ikke sant.
Slike små ting kan man vite noe om uten å ha barn selv, om man er barnslig nok til å se ting fra et barns vinkel. Det man derimot ikke kan vite noe om uten å ha barn selv, er hvordan det er å være foreldre. Jeg tør påstå ingen som ikke har barn selv vet hvordan det er å være foreldre, hvordan man som mamma eller pappa ville kastet seg foran et tog 100 km/t for barnet sitt. Men dette var ikke tema for denne blogg-posten..
LikerLiker
hanblogger, velkommen hit!
Det er definitivt mye en kan lære ved å observere og med litt faglig bakgrunn kommer en langt. Ved å forstå og være observerende og undersøkende kan en få med seg veldig mye om barns verden og perspektiv.
Den største forskjellen fra å være barnløs til å bli foreldre er vel kanskje følelsenes påvirkning, de oppfører seg merkelig og gjør oss rare.
LikerLiker
Det er forskjell på realkompetanse og fagkompetanse. Tror det er der misforståelsen dukker opp. Folk er eksperter på eget liv, ikke på alle andres. Jeg tror jeg er relativt god på en del fagting, men hvordan ting oppleves for den enkelte, vet jeg ikke noe om, før de har fortalt meg det. Jeg kan heller ikke da oppleve akkurat det de gjør, men jeg vet noe om hvordan folk kan forholde seg til opplevelsen.
LikerLiker
Jenny
Folk har en tendens til å tro at slik man selv erfarer og forstår ting, slik gjør også andre det. Altså at alle som har samme praktiske erfaring føler og opplever det samme. Kanskje er det der misforståelsen oppstår. At folk er eksperter på egne liv, er en sannhet med modifikasjoner, det gjelder til en viss grad. Jeg kjenner følelsene mine og beveggrunnen mine bedre enn det andre gjør, man andre kan forstå ting ved meg som jeg ikke forstår selv – nettopp pga distansen som skapes ved å ikke være midt oppi det som vurderes.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Derfor er ikke dette en Mammablogg mot Mobbing « Lammelårtanker
Jeg har jo opplevd denne hetsen. Først som barnehageassistent, siden som førskolellærer, og så som stemor. Det er nok ikke så mange som har såpass bred erfaring med barn generelt uten å ha barn selv, men jeg er spesielt interessert i, og har alltid vært, barn, oppvekst, oppvekstvilkår, verdier, foreldre.
Min erfaring er at så lenge du er enig med foreldrene, så er alt greit. I det du setter fingeren på noe, så er din kompentanse for ingenting å regne. Jeg har fått så sårende stikk, blitt utskjelt på det groveste.
Nå har jeg bodd 8 år med barn i huset, men enda blir ikke min erfaring validert. Heldigvis har jeg gode venner som anerkjenner meg og min kompetanse/erfaring, så jeg blir ikke så lei meg lenger.
Mange har bare det at de er foreldre, det er det eneste, og det bruker de for alt det er verdt. Noen snakker ikke om annet, og ikke bare ekskluderer de oss om ikke har barn (av ulike grunner, her ligger det maaange skjebner), men også alt vi har av erfaring og kompentanse.
Utrolig viktig for meg at du skriver en post som dette, for det er samtidig en anerkjennelse av meg og andre som meg.
LikerLiker
Therese
Jeg må le: «så lenge du er enig med foreldrene er alt greit» – så tatt på kornet!
Og mer alvorlig i ditt nest-siste avsnitt: Her ligger nok mye av forklaringen.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Derfor er ikke dette en Mammablogg mot Mobbing : Hjem og familie
Tilbaketråkk: Barneoppdragelse – lett som en plett! | Lammelårtanker