Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Når sykdom blir et image

Vi har alle sett dem; poserende, med innbydende påkledning og et innadvent, mystisk blikk. Som modeller fremstiller de seg selv som det de drømmer om å være, men mest av alt er de er på jakt etter seg selv: Etter et selv.

Påvirket av idealer fremstilt i medier, forskrudde nettsider der selvutslettelse (som en konsekvens av alvorlig sykdom) er målet og blogger av tvilsom karakter, leter de etter et miljø de kan tilhøre, etter oppskrifter som kan gi dem status som ikke er oppnåelig uten hjelp.

Bilder av sykdomstilstander som alvorlige spiseforstyrrelser kan føre til, der avmagringen er fremtredende, fascinerer og forskrekker, men ofte tiltrekkes unge jenter av det. Det er dypest sett et behov for mening, for bekreftelse, identitet og tilhørighet.

Hvorfor finner ikke unge mennesker det på mer konstruktive måter? Hvorfor melder unge seg ut av den virkeligheten de lever i ved å søke inn til dypet av seg selv, rent fysisk?

Mange foreldre frykter at barna skal søke uheldige påvirkninger på nett. Vi som er foreldre til mindreårige i dag har ikke selv vokst opp med internett, men fant uheldige forbilder likevel. I dag er disse nærmere enn noensinne. I tillegg har nakenhenten og kroppsfikseringen fått betydelig større rolle i media. Alle skal se flotte ut og alle skal hele tiden søke etter perfeksjon. I kombinasjon med et skjørt sinn og søken etter identitet, er det lett å forstå at dem som blogger med vising av åpne sår forårsaket av dem selv, av kunsterniske bilder av depresjon, av blottede ribben og utstående skjelett med pynt på blir forbilder. For en frisk person med godt selvbilde er det vanskelig å forstå og skjønne, men det ER slik.

Kristine Krogstad har skrevet en usedvanlig god kronikk om spiseforstyrrelser, nett og psykologien som ligger bak utviklingen av alvorlige spiseforstyrrelser. Alt handler om kropp viser litt av kompleksiteten i sykdommer som utvikling av spiseforstyrrelser. Det kan starte som en valgt vei ut av noe vanskelig eller som et ønske om å endre noe ved kroppen som personen er misfornøyd med, men det kan ende med mange tapte år og økt risiko for andre sykdommer. Alvorlige spiseforstyrrelser er forbundet med høyere dødelighet, både pga økt selvmordsadferd og det kan gi hjertesvikt. Livskvaliteten forringes kraftig for en som har spiseforstyrrelser, det er lite glamour. Derfor er det bekymringsfullt at anoreksia blir fremstilt som noe glamouriøst, som et image, som noe å trakte etter.

Vi lever i en teknologisk virkelighet. Vi lever med internetts påvirkninger hele tiden og må forholde oss til det som er. Spørsmålet er hvordan vi kan forebygge trangen mot destruktiv adferd, og om vi virkelig er villige til å gjøre de nødvendige grepene NÅ.

Jeg ser ofte at visse bloggere henges ut som dårlige forbilder. Jeg har bevisst unnlatt å lenke til bloggere som kan ha uheldig påvirkning på søkende mennesker, for det er ikke den enkelte blogger som skal tas. Det er barns søken etter forbilder som må tas tak i. Bloggere blir bare populære fordi mange leser dem, fordi de dekker et behov som allerede ligger der.

**

Ikke-triggende blogg om spiseforstyrrelser finner du her: Iks

Les også Egil sitt innlegg i Aftenposten: Deppa? Kult!

**

Ps! Del gjerne innlegget med dem du ønsker, men husk å lenke til meg eller bruke deletastene under innlegget! Du kan følge bloggen min på Facebook eller via Bloglovin’. Velkommen til deg som er ny her!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

23 comments on “Når sykdom blir et image

  1. Lammelåret
    20. november 2012

    Reblogged this on Uten mat og drikke dør helten and commented:

    Add your thoughts here… (optional)

    Lik

  2. Sparringmamma
    20. november 2012

    Så utrolig viktig det du tar opp her!

    Det er til å få vondt i magen av å se hvordan unge, flotte jenter nærmest dyrker lidelse. Som du sier, søken etter fellesskap kombinert med usikkerhet om hvem man er – en skummel kombinasjon, og når Internett er farlig nære…

    Hvordan lete fram gode forbilder uten å være «moraliserende voksne»?

    Lik

    • Lammelåret
      20. november 2012

      Det er kjernespørsmålet, Sparringmamma! Trikset er vel å lure det inn slik at ungen velger det gode helt av seg selv, ved å tilføre gode verdier gjennom de første 10-12 barneårene og å ikke gjøre noen emner tabubelagte, men snakke om alt. Og sørge for en åpen kommunikasjon slik at man har bygget opp tilliten når den trengs aller mest slik at man kan innlede en reflekterende samtale om konsenkvenser av bestemte valgte livssstiler.

      Det er sikkert mye riktig en kan gjøre, men jeg forestiller meg at det jeg har nevnt er mest teori. Litt av tenåringsperioden er jo lagt for opprør, så det er nok begrenset hva en kan gjøre, vil jeg tro. Men: Det er viktig at vi er tydelige voksne og ikke gir opp, men samtidig forsiktige slik at ungen (som føler seg voksen) ikke føler seg tråkket på eller at h*n ikke blir tatt på alvor.

      Ei jeg kjenner sier: «Behandle dem som om de er voksne, men huske på at de er barn» – tipper det er en del sannhet i det.

      Lik

  3. Innie
    20. november 2012

    Det er et viktig tema ja! Så ufattelig trist dette temaet, og det er jo så ufattelig vanskelig å bli kvitt!

    Lik

    • Lammelåret
      21. november 2012

      Det har du rett i, men jeg tenker at vi ikke må stoppe ved at det er vanskelig, men lete etter måter å forstå det på. Jeg synes derfor det var interessant å lese de to innleggene jeg lenker til, for det er unge mennesker som skriver – folk som selv kjenner på dette.

      Lik

  4. M
    21. november 2012

    Som anorektier med blogg burde jeg kanskje føle meg litt truffet. Det gjør jeg heldigvis ikke.

    Jeg tror dog jeg sitter på en slags «løsning» på problemet: informasjon. Ikke den ene økten på ungdomsskolen, men spesifikk og konsekvent informasjon om alle konsekvensene av sykdom som ikke kommer frem på bloggene, enten gjennom skole eller foreldre. Hva som skjer med kroppen på lang sikt og hva sykdom påvirker i dagliglivet.

    Lik

    • Lammelåret
      21. november 2012

      M
      Den informasjonen du trekker fram er ofte mangelvare på slike blogger. Det er ikke så rart all den tid folk deler sin historie og ikke driver fagblogger. Noe annet er ikke å forvente. Det er likevel litt dumt fordi dem som trenger informasjonen mest ikke får den. Jeg tror iallfall at dem som har mange lesere kunne nådd fram med relevant og konstruktiv informasjon (ikke dårlige råd som opprettholder den destruktive handlingen) iblandet hverdag på en helt annen måte enn skoler kan.

      Nå har jeg ikke vært på din blogg på lenge (tror jeg?), så jeg kan ikke uttale meg om den, men jeg kan ta en titt senere!

      Jeg har forresten samlet litt forskning på sf, les her om du vil:
      http://utenmatogdrikke.wordpress.com/

      Lik

  5. Jenny
    21. november 2012

    Det interessante er jo hvorfor de dyrker lidelse. De har alle sine grunner. Spiseforstyrrelsen eller selvskadingen hjelper jo for noe, akkurat som rus hjelper for de som ruser seg. Om det ikke hjelper for noe, så fortsetter de jo ikke med det. Ingen belønning så stopper atferden. Når omkostningene og konsekvensene blir for dyre, så ønsker de fleste hjelp. Da kan det være fastlåst og tvangsmessig atferd har satt seg. I tillegg til nederlaget over ikke mestre, skammen over å være mislykket, selvfølelsen som er elendig og tap av indentitet., forvirringen over hvem og hva man er.

    Jeg tror ikke årsakene er så enkle som kulturen, media og modeller, for de som er alvorligst rammet. Noe handler om gener, noe handler om psykologisk sårbarhet, noe handler om traumer, angst, krenkelser, familiebealstning, mobbing, osv. Om du trekkes til pro ana sider og lignende så er det allerede noe der. Om jenter med normalutvikling kommer over en pro ana side, vil det vekke avsky for de aller fleste. Akkurat som en med normalutvikling ikke oppsøker plata. De kan flørte med rus, som ungdommer gjør, men det er en forskjell på det, og å oppsøke plata. De fleste gjør jo ikke det, de gir seg mens leken er god. De som ikke gjør det har en sårbarhet.

    Det finnes også blogger som er gode og bra, hvor tema er spiseforstyrrelser og selvskading. Som er støttende og forteller om hvordan det er og om kampen for å komme ut av det. Jeg tror ikke blogger om temaet er bare dumt, for det åpner for å slippe ut ensomhetsfølelsen i lidelsen og derved kan bidra til å dempe skam.

    Lik

    • Lammelåret
      21. november 2012

      Jenny
      Helt klart at vi har ulike sårbarheter, at vi er ulikt disponert for avhengighet og destruktiv handlingsmønstre. Ikke alle som manipulerer mat og kropp for en periode utvikler sf, akkurat som den første supen alkohol sjelden utløser alkoholisme hos folk flest.

      Selv om det ikke finnes en enkel oppskrift mot sykdom som anoreksia, så kan vi ikke se bort fra at slik media fremstiller kropp har betydning for hva vi selv legger vekt på og hvilke kroposlige idealer vi forsøker nå. Kombinert med flere av de faktorene du nevner kan sf bli resultatet. De som har de alvorligste sf-ene kan ha en personlighetsforstyrrelse i bunn, men da snakker vi altså om de sykeste og som har vært syk i veldig mange år.

      Jeg er helt enig i at sykdomsblogger ikke trenger å være negativt! Det er likevel ikke ensbetydet med at det bare er bra, for en vet aldri hvem som titter innom og hvordan de blir påvirket av innholdet. Som bloggeier bør en derfor stille spørsmål: Hva tilfører dette? Hvordan ville det virket på meg da jeg var sykere? Er det triggere i teksten?

      Lik

  6. fimreite
    21. november 2012

    Dette er en ganske spennende diskusjon.

    Jeg legger ved en svært god oversiktartikkel fra folkehelseinstituttet. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:46874::1:5647:58:::0:0

    Lik

  7. Julie
    21. november 2012

    Utrolig bra innlegg og ikke minst viktig tema å ta opp. Det er så alt for mange som søker etter feil kunnskap på nett (og andre steder) og ender opp med å havne et sted de ikke vet hvordan de skal komme seg vekk fra. Er første gang jeg er innom bloggen din nå, men det blir nok ikke siste gang det skjer.

    Lik

    • Lammelåret
      21. november 2012

      Velkommen til bloggen, Julie!

      Kildekritikk er et stort tema og jeg tror nok mange nøyer seg med det første som dukker på på google, dessverre. Eller at de søker det som bekrefter det de allerede tror og ikke er så opptatt av å fornye kunnskapen sin.

      Hva tror du kan gjøres med det?

      Lik

      • Julie
        22. november 2012

        Jeg tror dette alltid vil være et problem egentlig, men at man må bli flinkere til å gi tilstrekkelig informasjon til unge allerede fra 3/4/5 klasse på barneskolen. Spiseforstyrrelser og skadene rundt det burde bli snakket mer om. Kanskje der vil ramme færre dersom også konsekvensene av det blir mer kjent? Husker jeg hadde en i klassen for noen år tilbake som sa hun skulle ønske hun hadde en spiseforstyrrelse så hadde hun i hvert fall vært tynn. Hvis hun hadde vist bedre så hadde hun aldri sagt det.

        Lik

        • Lammelåret
          23. november 2012

          Veldig bra at du har skrevet innlegg om det på bloggen din. Jeg anbefaler alle å besøke bloggen din!

          Lik

        • Jenny
          26. november 2012

          Informasjon er viktig, men i forhold til konsekvenser og selvskadeperspektivet, så vil det i seg selv være et poeng for en del.

          Lik

  8. Steinar
    30. november 2012

    Jeg prøvde å bli modelltynn en gang, men etter 45 minutter ble jeg sulten.

    Jeg skjønner ikke helt hvordan vi skal endre hele skjønnhetsidealet. Man kan skylle på media eller reklame, men de lager jo bare det som selger. Det vi ønsker å se.

    Folk gjør utallinge ting som ikke er bra for helsen; er spiseforstyrrelser verre enn disse?

    Depresjon og angst er jo også vanlige psykologiske problemer; skal vi unngå suksessfulle personer i tillegg til slanke personer i media? Som noen andre kommenterte er vell det eneste fornuftige å gjøre med det å informere foreldre og barn om farene.

    Lik

    • Lammelåret
      2. desember 2012

      Hei Steinar!

      Jeg synes vi kan gjøre mye for å dempe kroppsfokuset, jeg tenker da særlig på politikeres rolle. Jeg mener det er helt feil å posere i undertøyet når man er folkvalgt og kan ikke forstå hvorfor folk som allerede lever av tillit og som har stor innflytelse fordi de har tillit, velger å rette fokus mot kroppen sin. Kropp blir viktigere enn sak. Jeg har skrevet litt om det her:
      https://lammelaartanker.wordpress.com/2012/06/26/for-slike-jenter-vil-vi-ha/

      Jeg tenker også at den enkelte av oss har ansvar for hvordan vi formidler holdninger til kropp og utseendet. Det gjelder hvordan vi omtaler andres kropp, om vi fokuserer mer på hvordan vi ser ut enn hvordan kroppen virker mm. Dette gjelder særlig overfor barn.

      Media spiller en viktig rolle og i denne klikkeverdenen vi lever i vil kropp og sex bety enda mer for salgstallene, enn jeg antar det var mulig å måle direkte da det bare var papiraviser. Det er lett å forstå at media selger det som blir kjøpt, men det får konsekvenser og jeg skulle ønske media tok mer ansvar.

      Jeg tror ingen blir deprimerte av å se andres suksess, det er andre faktorer som ligger bak utviklingen av angst og depresjoner.

      Lik

      • Steinar
        17. desember 2012

        Jeg mener at de folkevalgte skal representere folket, og da helst ha representanter for alle forskjellige grupper. Hvis store deler av folket poserer i undertøy, bør vi ha et visst antall politikere som også gjør det. Jeg vil gjerne ha både rusmisbrukere, prostituerte og psykisk syke som politikere, dess svakere gruppen er, dess viktigere er det at de blir representert. At seksuelle utskeielser og andre mulige negative ting ekskluderer politikere gjør meg trist. Hvis alle politikerne er perfekte mennesker med kone, 2,1 barn som bor i Oslos bedre strøk tror jeg ikke vi får representert hele befolkningen.

        Selvsagt har vi ansvar for våre egne ytringer, men vi har også frihet til å ytre oss som vi vil. Hvis man har en fin kropp kan man vise fram den, hvis man har en fin bil kan man vise fram den, eller hvis man er flik til å skrive og sette ord på samfunnsmessige problemer kan vi vise det fram. Hvis du er født pen og dum bør ikke det bety at du ikke kan ytre deg. Hvis jeg hadde laget en blogg der jeg tok halvnakne bilder av meg selv regner jeg med at jeg ikke ville fått mer enn en håndfull ‘lesere’, hvis jeg derimot hadde skrevet om aktuelle samfunnsproblemer ville jeg nok kunne oppnådd et akseptabelt antall lesere. Ikke alle kan skrive like godt som meg, og jeg kan ikke framstå som like tiltrekkende som andre.

        Press for å gjøre det godt intellektuelt fører også til negative konsekvenser, personer vil gå så langt som å ta Ritalin eller andre stoffer for å forbedre sine prestasjoner. Det handler om å være suksessfull i samfunnets øyne. Det finnes utallige måter å være suksessfull på, fellesnevneren for alle er at det finnes en gylden middelvei. Å holde vekten innom normalområdet og trene noen dager i uken er bra, å holde vekten så lavt som mulig, og trene flere timer hver dag er ikke det. Å studere, lese og få gode resultater er bra, men hvis du skal lese så mye at du trenger medisiner for å holde deg våken vil det være negativt. Det samme kan sies om jobb, eller enhver handling som fører til sosial aksept.

        Se opp, nå kommer det et dårlig argument som jeg skal bruke som retorisk virkemiddel: Hvis du ikke er fornøyd med avisene, hvorfor stater du ikke din egen? Og her kommer kjernen i problemet; skal media la vær å lage artikler som består av kun lettkledde bilder av syltynne jenter, og da miste inntektene fra disse, som kan finansiere god journalistikk? Her vil avisene møte samme problemet som fiskerne som overfisker; hvis du selv slutter å fiske, vil fiskebestanden holde bedre, men du vil tjene mindre og noen andre vil kunne fiske opp fisken du lar ligge igjen i havet. Hvis Aftenposten slutter med halvnakne jenter, svømmer leserne bort til Dagbladet, og det eneste vi har oppnådd er at Aftenposten får færre lesere og mindre penger. På et personlig plan er det enklere, alt du trenger å gjøre er å ikke klikke på artikler som inneholder bilder som viser et negativt skjønnhetsideal, hvis alle, eller et betydelig antall gjør dette vil avisene selvsagt tilpasse seg.

        Studier på aper eller sjimpanser har vist at sosial aksept fører til forhøyede nivåer av serotonin og dopmin, SSRI som er det vanligste antidepressiva påvirker serotoninnivåene, og NDRI som er mindre vanlig påvirker noradrenalin- og dopaminnivåene. Forskning har vist at ved middels til alvorlige depresjoner vil medisinering være den eneste effektive behandlingsmetoden. Ved lettere depresjoner har kognitiv terapi vist seg å være effektiv. Personer med ADHD har betraktelig høyere sannsynlighet for å bli deprimert og for å utvikler angst. Disse vil også takle jobb/skole og sosiale situasjoner dårligere. Skjønnhet, eller akademiske prestasjoner gir sosial aksept, sosial aksept motvirker depresjon. Dette er en grov forenkling, og jeg har ikke helt klart å demonstrere kausalitet, bortsett fra at ved ADHD vil pasientene ofte bli kvitt symptomene på depresjon og angst, men depresjonen kan forsvinne fordi medisinene påvirker dopaminreseptorene.

        Problemet med «ansvarlige ytringer» er at det er bare forsøk på å innføre selvsensur med sosiale sanksjoner. Jeg ville dødd for din rett til å ytre deg fritt, og jeg vektlegger ikke hva ytringen består av, om du hadde publisert bilder av deg i bikini, eller rasistiske ytringer, eller fornuftige innlegg som får meg til å tenke så skal du uansett ha en ukrenkelig rett til å ytre deg. Det er ikke sikkert jeg hadde lest det, men jeg ville respektert din rett til å ytre deg som du ønsker. Og uansett hva du ytrer skal ikke det ekskludere deg som politiker, så lenge noen vil stemme på deg i et fritt valg.

        Til konklusjon: bruk din mulighet til å ytre deg for å informere på en balansert måte for å motarbeide spiseforstyrrelser, og bruk den til å oppfordre dine lesere til å ikke klikke på slike artikler. Men ikke kritiser noen for å ytre seg, uansett hvor dårlig kvaliteten eller reaksjonene er. Det er nok mange som ønsker at de var like flink til å skrive som deg, og hadde samme evnen til å skrive om saker som engasjerer, men du burde ikke stoppe fordi noen vil ta dumme steg for å klare å få samme resultater.

        Lik

  9. Hildegunn
    10. desember 2012

    Viktig tema og bra skrevet! Eg syns eg hugsa at las ein gong for ei stund sidan om ungdommar som la ut oppskrifter (om ein kan kalle det det), på internett om korleis ein kunne bli anorektiker, fordi det var ein livsstil ikkje ein sjukdom.

    Det er utruleg kor mykje skummelt ein kan komme borti på nettet, og då spesielt skummelt for den yngre generasjonen (meg inkludert), som er lettare påvirka enn mange andre.

    Med aukande tilgang, aukar presset.

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Det skremmer, for anoreksia kan i verste fall være dødelig! Slike nettsteder er fullstendig blottet for etikk.

      Det er bekymringsfullt hvor lett tilgjengelig skadelig informasjon er, da særlig med tanke på mennesker som har dårlig utviklet vurderingsevne, eller som har kriminelle hensikter.

      Lik

  10. Tilbaketråkk: Thinspiration – hva er det uttrykk for? | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: