Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Med behov for det ekte..

Slik jeg ser det deles bloggene i to grupper: De glade, lette og perfekte –  som mange kaller inspirerende og kreative – og de dypere, alvorlige og ærlige som jeg aldri har sett blitt presentert som inspirerende. Det synes jeg er rart. For meg er det ikke noe mer inspirerende enn å lese om folk som møter motstand og gjør noe med det, eller som forteller om hvordan det oppleves!

Jeg har tenkt flere ganger på dette med ekthet og overfladiskhet i blogger og livet forøvrig. Tanken har fått fart på seg etter Jenny publiserte innlegget Jeg må komme med en tilståelse og tidligere innlegget fra Frøken Makeløs  Jeg burde ikke skrive dette. Spirea sitt innlegg Interiørbloggeren som lettet på sitt rosa slør har forsterket inntrykket jeg har av at vi søker det ekte!

Noen sier rett ut at de blir uvel av det såkalte perfekte; av stylede hjem med lite fokus på virkelige ting, på det andre kaller livet. Noen bloggere sier at det koster dem for mye å skrive om det som befinner seg under overflaten, å sette ord på det som berører dem dypt. De trenger avstand til det tunge for å holde seg flytende. Noen synes det er negativt å snakke om det som ikke er bra og det virker slik på dem at de trekker seg bort for ikke å bli «smittet» av det.

Selv trenger jeg mest av det som treffer noe i meg; som enten utfordrer tanken eller som stikker seg forbi det rasjonelle og borrer seg inn i hjertet (for å bruke et klisjefylt fremmedord i denne bloggen). Tanketrollet er for meg en slik blogger. Jeg føler meg hjemme der og møter alltid på noe som gir gjenklang hos meg selv. Det gjør at jeg føler meg bekreftet og jeg føler meg ikke «farlig», for jeg vet at Nina tåler spørsmål og dype refleksjoner. Jeg føler at vi er den samme. Det er godt, men samtidig skummelt og noen ganger er det så mektig at jeg må ta pause noen uker mellom hvert innlegg. Det skrevne ord er ikke bare, det kan skape endringer. Vi må huske på det!

Jeg tror vi har behov for det ekte, selv om vi ikke skriver om det selv. Vi trenger å føle oss verdifulle og gode, all responsen på juleinitiativene til VG kan være et uttrykk for det. De blogginnleggene som ofte får flest treff er skrevet spontant med masse følelser og engasjement slik at energien tyter ut av bloggen, eller med et stort nærvær som trenger seg inn i leseren. Det er ikke nødvendigvis de innleggene som er jobbet mest med som slår an. Hvis en jobber mye med et innlegg kan noe av det spontane bli borte og personen bak forsvinner litt.

Både Jenny og frøken Makeløs skrev i innleggene jeg lenker til at de var redd vi (lesere) skulle forlate dem dersom de viser sitt ekte jeg. Frykten for avvisning, eller avfølging i bloggverdenen, holder mange tilbake fra å være tydelige og mene noe, men når man våger, vanker det ofte mye positiv respons. Bloggeren Spirea skriver om gjemmer seg bak sitt rosa slør og tviholder på alt det vakre, å vise virkeligheten bak skjønnheten er for skremmende. Hva blir jeg dersom folk slutter å like meg? I mer alvorlige tilfeller, som sosionomen skriver om, kan det gå på helsa løs og få stor oppmerksomhet i sosiale medier. Jeg forstår at mange lar være, at belastningen synes for stor i forhold til effekten. Dessuten er det relevant å spørre seg hva som hører hjemme i offentligheten og hva som tilhører bare privatlivet.

Likevel: Vi må huske på at når vi skriver om viktige ting, med røtter i dybden, så gjør vi det ikke bare for oss selv, men vi danner også grobunn for et klima der flere tør berøre det såre og vanskelige. Vi legger til rette for at flere folk våger lette på sløret og ta i bruk større deler av seg selv. Det er et viktig arbeid. En effekt av det kan være økt forståelsen av annerledeshet og andre virkeligheter enn den vi selv tilhører og har erfaring fra. Kanskje kan det begrense stigmatisering og mobbing?

**

Og i et annet perspektiv: Kanskje det er behovet for det ekte som gjør at folk drømmer om byflukt til bygda? På let etter det som er fjernt fra støy (som kan være all overflatelykken, høye lyder mm), men nært den en er. Les gjerne innlegget Ukledde bondepiker og drømmen om det grønne liv.

**

Er du ny her i bloggen? Da vil jeg ønske deg velkommen! Del gjerne innlegget med andre og legg gjerne igjen en kommentar. Jeg ser fram til å høre fra deg! 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

31 comments on “Med behov for det ekte..

  1. Sparringmamma
    10. desember 2012

    Dette var veldig godt å lese!

    Noen ganger må jeg ta litt «fart» og nesten stålsette meg for å lese innlegg som rører ved noe gjenkjennelig smertefullt i meg. Andre ganger er det godt å bare få «påfyll». Av min erfaring er møtet med bloggverdenen ubetinget positivt: og såkalte «mammabloggere» langt bedre enn sitt rosa og duse rykte.

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Jeg kjenner at jeg må unngå noen artikler, blogginnlegg og musikk fordi det virker så sterkt på meg. Det er veldig synd med bloggposter som virker slik når de skrives av folk som publiserer ofte, for da går jeg glipp av så mye!

      Lik

      • Sparringmamma
        11. desember 2012

        Utrolig mange blogger å bli kjent i, ja! Skulle nok brukt lengre tid på å lese meg inn i bloggenes verden før jeg begynte å skrive selv. Er så mye bra å lese at jeg mister helt gnisten til å skrive..

        Har for øvrig oppdaget at jeg skriver best når jeg er frustrert. Når skriver du best??

        Skal kjøpe meg VG på torsdag, forresten!

        Lik

        • Lammelåret
          11. desember 2012

          Jeg synes absolutt ikke du skulle lest flere blogger før du begynte å skrive selv! Jeg er faktisk litt stolt over å ha lest deg fra første innlegg. Jeg ser ingen god grunn til å være tilpasset før du blogger selv, det er bare bra å skille seg ut.

          Kjenner igjen det du skriver med å bli litt satt ut av andres supre innlegg. Jeg hadde en slik periode i høst og skrev om det:
          https://lammelaartanker.wordpress.com/2012/09/04/alle-er-sa-mye-flinkere/

          Jeg skriver best når jeg stenger andres påvirkning ute og føler noe. Når engasjementet er av slik art at jeg «knuser» tastaturet eller ikke klarer sitte stille fordi noe bare MÅ ut, DA blir innleggene gode og jeg tror alle som leser her klarer å skille de ut. Jeg skriver ellers også, men merker ofte at det går veldig tregt. Ofte gjenspeiles det i responsen jeg får på innleggene.

          Du har flere innlegg jeg skulle kommentert på, men ofte krever de mer enn jeg har å gi, og da blir de værende ukommentert. Iallfall inntil videre.

          Lik

  2. Toner av tanker
    10. desember 2012

    Du setter ord på akkurat hvorfor jeg har valgt å skrive som jeg gjør!

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Så bra!

      Det som er veldig fint med bloggen din er at du har en velbalansert blanding av lette og tunge innlegg. De tunge innleggene er det ikke pga skrivemåte, men fordi det berører og krever tilstedeværelse og energi til å fordype seg. Fordi du har den miksen du har, tror jeg du får med deg flere lesertyper, og dermed kan gi innsikt til folk som ellers ikke ville oppsøkt slike tekster.

      Lik

      • Toner av tanker
        11. desember 2012

        Det var jo hyggelige ord! 🙂

        Jeg skriver jo det som faller meg inn. Noen ganger er tankene dype og reflekterte. Andre ganger er det lette og humoristiske. Jeg har et ønske om å gi av meg selv, og da er det viktig for meg å dele hele spekteret.

        Lik

  3. Liv-Inger Resvoll (@livinger)
    10. desember 2012

    Jeg er som deg. Liker best de ekte bloggene. De som reflekterer. Gir av seg selv, på godt og ondt. All verdens respekt for at andre liker å ta flotte interiørbilder hjemme, style huset til fotoshooten, skrive om mote eller hva som helst. Men jeg liker best et litt annet perspektiv. Ikke at alt skal være alvorlig hele tida. På ingen måte. Jeg tror vi som bloggere fint kan dele ulike innlegg i bloggene våre. For vi er sammensatte som mennesker. Har ulike roller. Det kan bloggen gjerne gjenspeile.

    Takk for tips om Tanketrollet. Henne kjenner jeg ikke. Skal sjekke ut bloggen hennes. 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Liv-Inger

      Sjekk ut tanketrollet! Og du bør lese bakover i bloggen hennes et stykke og gi det litt tid. Det er mye bra å finne der, iallfall appellerer det til meg.

      Lik

  4. John Olav Ytreland
    10. desember 2012

    Jeg kjenner meg selv igjen når du skriver at det ikke alltid er de innleggene du har jobbet mest med som får mest oppmerksomhet. Jeg har lagt veldig mye arbeid og energi i noen av innleggene mine, men de blir ikke lest. Jeg får derimot en god del treff på innlegg jeg har skrevet veldig raskt.

    De to siste jeg har skrevet gikk ganske greit. «Den plagsomme stillheten» gjorde meg imidlertid litt usikker. Jeg har nølt med å bli personlig, men var kanskje litt ukritisk der. Jeg tenkte ikke på at Lesernes VG kanskje ville lese det, og det gjorde de.

    Jeg får ikke mange tilbakemeldinger, og lurer av og til på om det er en flau stillhet fordi folk blir ille berørt. Jeg har av og til vansker med å sensuere meg selv, men tror jeg løser det ved å sensurere for mye.

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Det tar tid å finne personlighetsgrensen. Jeg tror det handler mest om hvor bearbeidet temaet er, ikke temaet i seg selv. Jeg har opplevd å bli oppfattet som tøff når jeg ikke har følt meg tøff og ingen har lagt merke til det når jeg har utfordret meg selv kraftig. Det kjennes merkelig.

      Jeg er i utgangspunktet en lukket person og brukte veldig lang tid før jeg turde fortelle noen at jeg blogger, men så har jeg utfordret det. Jeg har funnet ut at det ikke er så skummelt som jeg syntes i starten. Det er faktisk mye mer å hente på åpenhet enn lukkethet, både personlig og i relasjon med andre.

      Alt til sin tid, det handler mye om personlig trygghet – hva en tør dele med andre. Jeg tror en bare må føle seg fram. Og vite at ens næreste ikke har innvendinger mot det.

      Ang kommentarer så er min erfaring at det først kommer når man engasjerer seg i andres skriverier. Det kommer ikke helt av seg selv for oss som ikke er kjendiser eller gjør ekstreme ting.

      Lik

  5. Bente
    10. desember 2012

    Jeg synes det er fint. At vi er så forskjellige i hvordan vi velger å fremstå i bloggen. Vi er jo forskjellige i verden også.
    Jeg tenker at det å være åpen og ærlig nok er mer skremmende for enkelte,men andre (meg f.eks) synes det er fint å være åpen og ganske så sminke-fri..
    Hurra for mangfold sier jeg. Da finne alle noe de synes er spennende å lese også. ..

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Det gjelder å finne sin egen miks. Og så er det så fint at man kan finne steder på nett en finner gjenkjennelsen. Det kan være langt fra temaene i egen blogg.

      Lik

  6. Xantine
    10. desember 2012

    Der fikk du jammen sagt det! Takk for det.
    Bli sett, bli anerkjent, bli beundret….dette er i bunnen allmennmennesklige behov, som blir høyaktivert gjennom de mulighetene vi nå har i sosiale medier som FB og Twitter, og ikke minst blogging.
    Jeg bakte berlinerkranser idag, og jeg tok meg i å tenke: «hadde jeg vært på Facebook, hadde jeg vel tatt bilder av det ferdige resultatet og lagt det ut, sammen med noen velvalgte ord om hvor godt det duftet og hvor koselig jeg hadde det….» Vi vil eksponere ALL positiv atferd og vellykkethet, alt fra banal baking, til forlovelse eller fet venne-tur til Marokko.

    Og på meg virker det som om det råder en voldsom motvilje mot det mange fort kaller klaging, og man styrer unna «sinnablogger» og «bitterblogger». (særlig kvinners, kanskje….?)

    Ingen vil være anti-helter, ingen vil avsløre tabubelagte følelser…

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Takk for at du leste dette innlegget også!

      Vi har kanskje ikke tid til roen og stillheten? Er redde for hva som kan komme til overflaten da?

      Lik

  7. jenny
    10. desember 2012

    Jeg er forholdsvis ny som «aktiv» blogger.. I begynelsen var det veldig viktig for meg å blogge anonymt (2009) men når jeg startet å blogge igjen nå i høst har jeg sakte men sikkert turt å dele litt i sosiale medier bla. Det betyr at jeg nok er litt mer varsom med hva jeg skriver. Jeg kunne valgt å skrive om en vanskelig høst, utfordringer ifht det jeg jobber med (barnevern) og mye annet jeg engasjerer meg. Men for min del har det vært deilig å kjøre en lett, varm og humoristisk / av og til litt sarkastisk tone i bloggen. Er jeg en overfladisk person da? Nei, selvfølgelig ikke. Alle har flere sider, og det er en av dem. Jeg synes humor er viktig og for meg kan det og ha en terapautisk effekt å omskrive en dårlig dag til et litt humoristisk innlegg.

    Jeg leser selv mange forskjelige typer blogger, og liker båd humor og alvor. Ingenting er så inspirerende som å lese om folk som har møtt motgang og kjempet seg gjennom det, eller står midt oppi noe tøft. For meg blir det veldig sterkt og jeg har stor respekt for de som deler. jeg mener det viktigste er at man er ærlig og ikke prøver å være noen «man ikke er «. Jeg kunne feks aldri klart å ha en perfekt rosablogg, tror den idyllen hadde rast ganske fort. Men så hadde jeg vel klart å le av det og..

    Lik

    • Lammelåret
      10. desember 2012

      Hei Jenny!

      Jeg tror ikke man klarer å blogge over tid dersom man ikke finner SEG i bloggen, bare fremstiller noe som er langt fra den en ER.

      Jeg skriver av og til bableinnlegg, men så får jeg tilbakemeldinger som viser at folk tar de i fullt alvor, så jeg klarer visst ikke dette rosa-lykke-bloggegreiene jeg heller. Like greit det.

      Lik

  8. Ege Denne
    10. desember 2012

    Jeg tror at mange er redd for å lese slike innlegg fordi det kan få de til å se mer på seg selv. Ikke alltid like morsomt å se på grumset som er der.

    Jeg har tenkt på dette selv. Selv om jeg er ganske åpen om mye, så er det andre ting jeg ikke nevner, som jeg godt kunne ha lyst til å «brette» ut. Men du vet, det står en hel gjeng av moralister klare for å ta den som bretter ut livet sitt..

    Lik

    • EGEDENNE
      11. desember 2012

      Har et lite innlegg om noe lignende nå, med linker hit og dit 😉

      Lik

    • Lammelåret
      11. desember 2012

      Sant det, men samtidig: Hvis vi våger ta eksempler i oss selv kan vi få til viktige prinsippielle diskusjoner. Jeg synes det er mer spennende enn hva hver enkelt av oss velger å gjøre eller ikke gjøre.

      Lik

  9. Jenny
    11. desember 2012

    Ikke noe galt med å være lett og glad i bloggen sin. Men livet er ikke slik. Derfor ønsker jeg ikke å være en glasurblogger, men et ekte menneske, også i bloggen min. I alle fall inntil et visst punkt, for det er jo en grense et sted, selv om den kanskje var vanskelig å få øye på i akkurat det innlegget. Men joda, den er der. Jeg liker blogger som får meg til å tenke, føle, le og grine.

    Lik

    • Lammelåret
      11. desember 2012

      Det går mange usynlige, men merkbare grenser.
      Jeg pleier å si at jeg ikke har så mye å skjule, men mye å beskytte. Tenker det oppsummerer holdningen min ganske godt.

      Lik

  10. Madam Ink
    11. desember 2012

    takk for nok et fint innlegg. Jeg følger jo bloggen din jevnlig og liker dine innlegg og tanker som du deler med oss lesere.
    Jeg blogger jo selv om en hverdag som er skjult for de fleste og om et tabubelagt problem som få forstår uten enten selv leve med slike problem eller ved å sette seg inn i hva det egentlig går ut på.
    Jeg leser ikke disse overfladiske interiør og/eller rosabloggene. Har så vidt kikket innom, men innholdet fenger ikke meg.
    Mulig det kan ha noe å si i forhold til alderen?
    Eller at i forhold til meg og mitt er det andre ting som blir viktigere i livet enn det å ha et perfekt hjem….

    Ha en fin dag!

    Lik

    • Lammelåret
      11. desember 2012

      Jeg vet ikke om det har noe med alder å gjøre, men modenhet, kanskje? En skal være trygg i seg selv for å orke å lese om vanskelige ting. Eller være på søk etter noe som bekrefter hvem en er eller søk etter noen som forstår. Tror jeg.

      Og så er det sikkert mye mer behagelig å slippe å forholde seg til andres strevsomme liv.

      Lik

  11. villkatta
    11. desember 2012

    Takk for at du deler vidare, mykje fin lesning.

    Lik

  12. Spirea
    11. desember 2012

    Kjære deg! Et utrolig reflektert og godt skrevet innlegg. Takk! Mye bra er blitt sagt her allerede, så jeg har ikke tenkt å tilføre så mye. Men takk, for at du gjør en forskjell i bloggverden – takk for at du setter ord på viktige ting i livet – og takk for at du våger ta opp litt «touchy» tema (for noen). Takk også for at du nevner bloggen min og innlegget om «rosabloggeren» 😉
    Ønsker deg en nydelig adventstid videre – sender deg mange klemmer herfra ❤

    Lik

    • Lammelåret
      11. desember 2012

      Takk så mye!

      Det hadde vært supert om vi bloggere kunne være en trygg havn for noen, og et alternativ til tradisjonelle mediers fokus.

      Lik

  13. Therese
    12. desember 2012

    Jeg forstår ikke helt hvorfor det må være så alvorlig for at det skal være ekte. Må man ha en blogg som provoserer og reflekterer over livet for at den skal være ekte?

    Selv er jeg ikke helt der. Jeg nyter i fulle drag av feks Pias Verden, ler av Komikerfrues uhøytidelighet, jeg reflekterer noen ofte over ting jeg kommer over på andre blogger som feks er som din. Alt til sin tid.

    Mest av alt leser jeg bloggene til strikkedamer rundtom, for det interesserer jeg meg for. ME-blogger kutter jeg mer og mer ut, fordi det ikke gir meg noe.
    Betyr det at jeg er overflatisk? Noe må gjerne mene det, altså ;-), men jeg mener jo at det ikke er sånn.
    De færreste av dem er jo lette, glade og perfekte, ei heller dype, alvorlige, men kanskje litt av alt?

    Man er mer enn det man deler på bloggen, enten det er såkalte dype, provoserende tekster, eller nøye utvalgte interiørbilder. Sånn er det for oss alle. Så får man velge ut de tekstene og bloggene man liker best.

    Det er faktisk ikke sånn at de som skriver om sine mørke, tunge sider er mer ekte enn de som ikke gjør det. Og de viktige tingene, sånn jeg ser det, er ikke bare de som ligger i dybden, alle ting er viktige.

    (Ville kommentere på tross av et tåkete hode og bokstavlig talt trangt syn…er hoven i ansiktet og ser mest ut som en fra filmen Avatar.. ;-), Det får bli som det blir! )

    Lik

    • Lammelåret
      14. desember 2012

      Jeg setter ikke likhetstegn mellom bloggene en leser eller skriver og indre/personlige kvaliteter. Altså kan man fint ha en interiørblogg uten at det dermed er sagt at man er overfladisk som person. Som leser så ser en bare det som blir presentert (selv om noe kan leses mellom linjene), med mindre man kjenner bloggeren.

      Jeg opplever at mange har et stort behov for det som stikker dypere. Det er det jeg kaller ekte i denne bloggposten. Det er lite av det i media generelt. Selvsagt kan innlegg som er lykkelige være ekte i den forstand at personen bak teksten kommer fram og at engasjementet blir synlig, men det er ikke det jeg skriver om her.

      Alle har litt av mye og derfor er det fint at en kan følge mange blogger og lese mange typer artikler slik at en til enhver tid kan finne den miksen som er best akkurat den dagen – for seg selv.

      Lik

  14. Tanketrollet
    20. desember 2012

    Kjære Lammelåret , det var først i dag at jeg fikk lese dette innlegget. Kveldene er korte før natten roper på ei som skal opp tidlig og avgårde til jobb og hverdagsplikter. Det blir mindre tid til å lese, og å skrive.
    For det første så er det spennende at du belyser tema, for jeg opplever at det er mange anderledesblogger der ute, meningsfulle, gode blogger. Og mange vil ha det ekte også, det er den balansen du vet.
    Å gå på dypet er for de aller fleste mindre «skummelt» enn en skulle tro, kanskje gir det mening for noen, og det inspirerer slike som meg iallefall.

    For det andre ; BEVEGET og ydmyk leser jeg din opplevelse av min blogg, jeg kjente ett sug i brystet og måtte lese en gang til, og en gang til. Med all min usikkerhet inni meg ett sted så kjente jeg også på at jeg ble STOLT. Takknemlig for at det jeg deler også berører.
    Jeg tror at inni oss så er mange usagte ord om mange uoppdagede følelser og uopdagede sammenhenger. Hver og en av oss har en opplevelse av livet, noen har en gang satt spor inni oss som vi en gang kan bli klar over, selv om historiene er anderledes og forskjellige. Gjenklang er en god bevegelse. I den ligger mange muligheter, tenker jeg. Takk for at du ser meg, og FØLER deg 🙂

    Lik

  15. Tilbaketråkk: Årskavalkade 2012 |

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: