Foreldreoppdragets mål og kjærlighetsforvirring
Når livet klumper seg til og alt skjer til samme tid som energien synker og motløshet er alt du ser når du titter i speilet: Hva gjør du da?
Det er aldri bare ett svar på kompliserte spørsmål og svarene finnes ikke alltid som er komplett leksikon i en selv. Noen ganger må en søke råd utenfra. Noen ganger må en legge bort kompensasjonen og tørre å se på problemene som de er. Det er tøft.
Jeg har lært noen knep som har holdt meg flytende når vannet har har steget raskt. Min beste redningsplanke het MÅL. Jeg løftet blikket og holdt det fast mot målet. Målet var at alt skulle havne i land uten skader; målet var å ikke bryte sammen, men holde meg sterk så lenge krisen rakk.
Når livet nesten blir mer enn en tåler og man snubler og feiler og alt er tungt, da er det godt å finne kraften i veien til målet. Hva er målet? Det kan være at den tøffe perioden er over, f.eks at ammingen er igang, at barnet sover hele natten, at man kjenner seg selv igjen, at man kommer til behandling og møter forståelse, at minstebarnet er blitt selvstendig, at man kommer seg ut av en destruktiv relasjon eller at man fullfører en utdannelse. Det kan være mye.
Vi er ulik utrustet mot smerter og prøvelser, men det er lett å glemme og lettere å huske på alt andre klarer og mestrer (det er mye når vi bare ser overflaten). Når vi bare ser feilene våre er det lett å idyllisere andres liv. Når livserfaringen ligger bak oss, blir noen bedrevitende tanter. Andre legger erfaringen til sin historie og glemmer den ikke, men klarer å forholde seg til den og bruke den når andre sliter med noe lignende.
Jeg tror at det er i rolige perioder der vi klarer nyte livet eller leve uten store vanskeligheter at vi bør tenke på hva vi ønsker for oss selv og familien vår. Har vi felles mål? Har vi satt ord på hvilke «resultater» vi ønsker oss?
Å tenke at ungene skal bli selvstendige individer med godt nettverk og ønskejobben er lett, men hvordan kommer vi dit? Skjer det av seg selv eller trengs det en mer konkretisert plan?
Ikke alle bruker mye tid på refleksjoner og tanker om langsikitige mål. Ikke alle har tiden til det. Jeg tenker at fordi vi er forskjellige utfyller vi hverandre, men det er lett å tro mer på andre enn en selv med dårlig samvittighet som resultat. Det ville vært fint dersom vi heller kunne trekke det beste ut av hverandre.
Det er ikke vanlig å tenke mål for foreldreoppdraget, for det er forretningsmessig og følelsestomt. Jeg tror likevel det kan være lurt å tenke litt på den måten. Langsiktige mål for barneoppdragelsen og delmål underveis.
Den unike ved foreldreskapet er kjærlighet og følelser. Med det som grunnlag vokser ansvarsfølelsen fram. Kjærligheten rykker teppe under beina bort, en blir svimmel og slår seg. Kjærligheten mellom foreldre og barn er unik, for den gjør blind og døv og tullerusk. Oppi alle følelsene og oppi alt kaoset er det planken MÅL som gjør at dagene ikke stopper opp i håpløshet og skaper så stor forvirring at det nesten er umulig å slipper ut igjen. En vet at det tøffe går over, eller at kaoset tar slutt, fordi en har visualisert målet. Akkurat det kan gjøre at det tunge blir mindre tungt slik at også gleden slipper til. Hverdagen må flyte.
Har du redningsplanker?
**
Les også gjerne Barn som sørger: Hva kan vi gjøre?, Hvordan kan vi snakke med barn om vanskelige ting? og Råd som gjør at parforholdet varer
**
Lik gjerne bloggen på Facebook eller følg den via Bloglovin’. Del innlegget med vennene dine dersom du liker det.
Om Anne-Helene
12 kommentarer på “Foreldreoppdragets mål og kjærlighetsforvirring”
Leave a reply to Sparringmamma Avbryt svar
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg har ingen redningsplanker. Men jeg burde kanskje ha det.
Kjenner godt til din beskrivelse av hvordan livet kan klumpe seg til og bli helt uhåndterbart i perioder.
LikerLiker
Det går helst bra, pleier jeg å si. Og det gjør det jo! 🙂 Stort sett.
LikerLiker
Veien er målet, pleier jeg å si. Og mindre dårlig samvittighet over alt jeg ikke får til. Livet er jo her og nå og underveis nettopp i det kaoset som ofte føles uhåndterlig der og da..
LikerLiker
Samvittighetsområdet er lurt å rydde i. Ved å ta bort alt vi tror vi må blir bare det nødvendige igjen, og det er kanskje det som verdsettes aller mest. Jeg tenker litt på babytiden nå: Mange tror de må fylle barseltiden med alt mulig mens det i virkeligheten ikke er nødvendig å gjøre noe særlig. Det holder å vie oppmerksomheten mot den lille. Alle de ytre kravene og forventningene kan forstyrre den fine tiden.
LikerLiker
Å tenke positivt og riste det litt av meg er for meg en god strategi. Hvis det blir for tungt legger jeg det gjerne bort en stund til jeg kan jobbe med det. Men jeg gjemmer aldri noe for alltid. Da vil det ligge å ulme.
Noen ting er ikke verdt å bruke tiden på. Spesielt hvis dette noen er utenfor ens egen kontroll.
LikerLiker
Veldig korrekt, fimreite!
Når en kjenner seg selv godt blir det ikke så vanskelig å finne måter å styre seg selv på. Særlig det å ikke engasjere seg i andres konflikter, som en likevel ikke kan gjøre noe med, er smart.
LikerLiker
En kan gjerne ha mål for så mangt her i livet – det har vi vel alle. MEN: For det livet jeg lever sammen med barna mine – og med kjæresten min så er det ikke min rett å sette mål for dem. Vi skal finne ut av livet sammen. Jeg skal ikke styre og forme dem. De skal få bli og være seg selv – og vi skal forme livet sammen. Det å leve i et familieliv er en nærhet og et liv og en verdi i seg selv. Og – det er viktig: Dette betyr altså slett ikke at en virrer hjelpesløst og formålsløst og verdiløst rundt i kaos (slik «målstyringsargumentasjon» ofte vil ha det til og forvrenger en tilstedeværelses- og underveisfilosofi til.). Tilstedeværelse er ikke det samme som kaos. Det betyr at en tar det menneskelige og dynamiske på alvor. Og tyngden kommer og er der uansett hvis en tenker over det livet en lever. En kan ha fundament og verdiforankring og ønsker og håp og gjøre tunge gode trygge valg. Men målstyring med menneskene jeg lever med – det driver jeg ikke med. Og min måte å leve årene uten søvn, alle fasene (og årene!) med alvorlig sykdom og bekymring osv – har ikke vært fokuset på at det tar slutt (hvis jeg hadde krampetenkt på det, så tror jeg jeg hadde tippet helt over), men tilstedeværelsen i det som var der og da. Gå inn i det og leve det livet på alvor.
(Men jeg må jo også føye til at dette er noe jeg ikke forsto før jeg fikk barn og kjæreste. Jeg var også fanget av mål-tenkning og prestasjonstenkning en gang.)
LikerLiker
Samspill og felles mål er helt klart viktig, men vi er også enkeltindivider som fungerer ulikt og dermed trenger ulike personlige strategier i tøffere perioder.
Jeg tenker at det finnes to typer kaos: Det gode (= trivsel) og det dårlige (som skaper stress og slipper konstruktiv kontroll). Hva som er hva er selvsagt individuelt og handler kanskje mye om energi. Er det kaos i rutiner og null styring er det ikke heldig i lengden, fordi ingen kommer i tide på skolen, får maten de trenger osv. Det positive kaoset, der en har en opplevelse av balanse og positiv kontroll kan likevel virke som uoverkommelig kaos for utenforstående. Den største utfordringen ligger i den indre kontrollen. Dersom den er fraværende tror jeg omgivelsene har stor makt til å vippe en av pinnen. Om den indre/mentale kontrollen er der, slik at en har oversikt, blir det lettere å takle og leve i et ytre kaos.
Det er når det indre kaoset overtar at min redningsplanke blir nyttig. Jeg vet at det bare er en periode og at vi kommer oss gjennom den, vi må holde ut. Det motiverer.
Målstyring, som i strukturert framdrift, tror jeg ikke er mulig dersom familien skal være et godt sted å være. Overordnet mål som retningsgivere for daglige valg kan være hjelpsomt når det negative kaoset råder eller motstanden er så stor at det er vanskelig å forstå at det negative stresset noensinne skal ta slutt.
Jeg er ikke fanget av måltenkning og prestasjonstenkning, men det kan være et hjelpemiddel. I motsetning til deg ville fullstendig tilstedeværelse og ingen lange blikk framover vært det som tippet meg helt over i de tøffeste tidene. Det er fascinerende hvor forskjellig tilnærming vi kan ha til samme «problem». Det er viktig å huske på at det ene ikke er riktigere enn det andre. Kanskje forskjellen ligger i hva ordene innebærer for oss.
LikerLiker
Ingen redningsplanke her heller.
For tiden handler det å komme gjennom dagen og få ungene i seng. Mette, rene og fornøyde. Dagene er mildt sagt hektisk.
Men vurdere å flytte og da kommer tankene om hvordan skole vil vi barna skal gå på, skal vi på på landet/i byen. Hvordan vil dette påvirke barna osv. Voksne og litt skumle tanker.
LikerLiker
Det er mange tanker som skal samkjøres, store valg. Lykke til!
LikerLiker
Veldig interessant innlegg, leste det flere ganger her 🙂
Det er viktig å ha mål med ting, men at de først og fremst er realistiske og målbare. For meg er prosessen mot målet vel så viktig som resultatet. Det går mange veier til ROM, som en eller annen klok sjel uttrykte det 🙂 For meg så betyr de gyldne øyeblikkene mye, for de kan jeg ta vare på.. og ta frem igjen når jeg trenger en påminner på «bedre» dager. Som Mor til et Adhdbarn, så vet jeg at det meste i livet må forberedes og gjennomføres ift planen 🙂 Hvis barnet vårt mot formodning bestemmer seg for en impuls midt inne i det trygge (og det er et velkomment innslag) så følges dette selvfølgelig med både glede og fanfare 😀 Med han finnes det både langsiktige mål og litt mere kortsiktige mål.. og med et barn med og et barn uten diagnose så kan man komme opp i noen dilemmaer i forhold til flere ting.. men da er det bare en ting å gjøre.. nemlig sette seg ned, puste dypt.. og dele opp målet, utfordringen, kall det i grunn hva du vil.. og så ta en ting om gangen. Det er noe med det å velge sine «slag» og være bevisst på hva man tenker er viktigst å starte med.
Min redningsplanker er i grunn det å kunne komme meg ut i naturen, legge ut på en lang løpetur etc. Når man har kommet seg et stykke ut i løpeturen/naturen.. så kommer man inn i flytsonen, og kroppen jobber med sin del mens hodet får en velfortjent hvil.. og all lyd, stress og kaos blir borte en liten stund 🙂 Deretter får man tid til å tenke igjennom ting uten forstyrrelser fram til man kommer hjem igjen. Da er ofte jeg klar for ny dyst, med fornyet energi og overskudd.. og en mer gjennomtenkt plan enn når jeg løp ut 🙂
En annen men veldig god redningplanke er det å snakke sammen med gode venner som ofte lytter til det du har å si, og som gjennom en dialog med deg kan gi noen innspill som kan gi næring for nye tanker og måter å gjøre ting på.
Uansett.. det var noen av de tankene jeg fikk når jeg leste innlegget ditt.
Unni
LikerLiker
Tilbaketråkk: Foreldreoppdragets mål og kjærlighetsforvirring - Nellybelly