Bloggserie om livserfaringer: En skjult hverdag

I flere dager har jeg vært fylt av stolthet og spenning, for i dag blir første bidrag i bloggserien publisert!

Bloggserien kan du lese mer om i innlegget Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer. Jeg har valgt torsdag som hoveddag for serien, men innlegg kan også bli publisert andre ukedager i tillegg. Hvor ofte jeg publiserer avhenger av hvor raskt jeg får inn bidrag. Mange viktige temaer blir skrevet om. Jeg klarer nesten ikke vente med å publisere flere!

Det første bidraget er skrevet av Madam Ink’s, lenke til hennes blogg ligger i den gule skriften. Ta henne godt imot og fortell hva slags tanker du sitter igjen med etter å ha lest innlegget.

En skjult hverdag

Jeg, Madam Ink, er en velutdannet madam i sin beste alder. Ikke pur ung, ei heller gammel. Jeg lever med en utfordring i hverdagen som har satt livet litt på vent, over en lengre periode enn jeg hadde forutsett på forhånd.

Jeg er en av de mødrene som det vises til i statistikker, som ble skadet når jeg skulle oppleve det fineste i livet, å bli mor. På grunn av denne skaden lever jeg med en skjult hverdag. Mitt liv innebærer å leve med et inkontinensproblem i form av luft og avføringslekkasje, og de utfordringene det bærer med seg både for egen del, for familien og andre involverte i livet mitt.

Jeg er av de tilfellene som dessverre er gjenganger i helsevesenet, men jeg har akseptert, eller jeg prøver på et vis å akseptere, at slik ble det og prøver nå å tilpasse livet mitt til situasjonen.

Jeg er gift og utad lever vår familie stort sett et normalt familieliv, bortsett fra at mor i huset ikke jobber… Årsaken er for uinnvidde ukjent.

Jeg blogger om å leve med et inkontinensproblem, fordi jeg vil forsøke å gi leserne, om de er faste eller sporadiske, et lite innblikk i min lille innviklede og annerledes hverdag enn det som ”normalt” er.
Jeg håper med det å gi et bilde av hvordan det er å leve med problemer en ikke snakker om. De fleste som lever med diagnoser/problemer ”under beltestedet” kringkaster det jo ikke i tide og utide, men tier og later som ingenting. Vel ,så lenge det ikke oppstår uhell så det synes/luktes da.

Noen ganger er det ekstra tungt å forholde seg til andres holdninger, eller mangelen på sådan – sett i fra mitt ståsted i dag. Jeg har selv i reisen jeg har vært igjennom, måttet ta mangt et oppgjør med meg selv og mine holdninger til så mangt bla. til inkontinensproblematikken og hvem den rammer, kronisk sykdom, å forlate jobben og nå i det siste; uføretrygd.

Det mangler heller ikke med velmente råd og andres evne, eller deres ”vilje” til å vite best, på mine vegne. Det er vanskelig å bli møtt med;

”Du kan jo bare gå på do, så vanskelig er det jo ikke!”

– Vel, problemet består jo i at jeg ikke rekker doen. Skaden medfører at endetarmsmuskulaturen har redusert funksjonsevne og ikke gjør jobben den er ment for, å holde igjen luft og avføring.

”Du går jo bare hjemme du – nå er jo ungene så store at du burde se til å begynne å jobbe igjen…”

– Når det eneste jeg vil er akkurat det, men kroppen min er ikke i stand til å gjennomføre et slikt prosjekt akkurat nå. Det spiller jo ingen rolle hva hodet vil, så lenge kroppen ikke samarbeider.
Så det var noen ord om meg og mitt.

Vil du vite mer om inkontinens eller hvordan det er å leve med problemet?

Besøk bloggen min: Madam-inks

P.S. Du finner også mye nyttig informasjon på nofus

**

Hva tenker du om tematikken Madammen tar opp?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →