Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Bloggserie om livserfaringer: Når morskapet får en tøff start og rosene er fylt med torner, hva skjer med tilknytningen da?

Det er noen temaer som er lite snakket om og som byr på utfordringer for jordmødre å ta opp, nemlig skader og problemer som kan oppstå i forbindelse med fødsel. Ikke skal en skremme og ikke skal en gi et urealistisk bilde av hva som kan skje. Hva skjer med en nybakt mor når den berusende følelsen som er forventet å få uteblir? Hvordan påvirker det tilknytningen? Er det i det hele tatt hjelp å få?

Stine Enits har skrevet om sine erfaringer med en start på mamma-tilværelsen som få andre har. Tusen takk for at du vil dele historien din med meg og alle som leser bloggen, Stine! Det er tøft gjort.

Å bli mamma; en dans på roser?

Vi hører jo alle om disse tåpelige fårete ordene som kommer ut fra gravides munn. Dette er bare så fantastisk, jeg kommer til å elske barnet idet det er født og dette blir bare så perfekt osv osv.

Vel, sannheten er at det ikke alltid er sånn.

Januar 2005 ble jeg gravid. Da hadde jeg kommet meg etter en lengre depresjon og livet så lyst ut. Barnet var overhode ikke planlagt, men ting gikk jo strålende så why not.

Jeg hadde mye plager i svangerskapet. Fikk vel alt utenom svangerskapsdiabetes tror jeg. Men, det er de beste 9 mnd i mitt liv. Jeg følte meg fantastisk, så fantastisk ut og jeg strålte om kapp med solen. Jeg leste mye på nett om det å bli mor, hva man kan forvente og hva som er anbefalt. Jeg leste også at noen ganger kan man få fødselsdepresjon, så jeg forberedte meg litt på det, selv om jeg innerst inne trodde og mente jeg ikke kom til å få det.

Vel, slik gikk det ikke.

Etter 4,5 døgn i rier med svangerskapsforgiftning kom lille jenten til verden. Men følelsene uteble.

Jeg var syk de første 4 mnd. Jeg kunne såvidt stå på beina, og ting var vanskelig. Jeg lå på sofaen med barnet på magen hele dagen og så snart faren kom fra jobb leverte jeg hun fra meg. Det var ikke mitt barn, jeg bare passet på henne. gav hun det hun trengte. melk, ny bleie, et bad, pupp.. Men kjærligheten uteble fortsatt.

Husker ikke eksakt når, men kanskje når hun var rundt 1,5 år så kontaktet jeg barnevernet å ba om hjelp. Jeg hadde prøvd å snakke med psykologene i tilknytning til helsestasjonen, men ingenting nyttet.

Og hjelp fikk jeg. Jeg er faktisk skikkelig overrasket over innsatsen til barnevernet. Selv om det ikke ført til så mye for min del, så gav det min datter de beste sjanser og muligheter.

I ettertid viser det seg at jeg ikke hadde fødselsdepresjon som først antatt. Kanskje begynte den som det for så å utvikle seg til en bipolar depresjon. Så det var årsaken til problemene med tilknytning, problemene med å ta ting innover meg, problemene med å innse at jo, jeg var blitt mamma .

6 år etter fødsel var ting fortsatt ikke bra. Frem til sommeren 2011 hadde jeg på 2 år kun sett henne noen timer pr mnd. Jeg hadde en stor jente jeg ikke kjente. Om noen spurte meg hva hun likte, så kunne jeg ikke svare. Den sommeren tok jeg henne med meg på ferie. 8 dager sammen. Skrekk og gru tenkte jeg. Men vet dere hva? Det gikk over all forventning. Og for første gang, kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg ble lei meg når jeg leverte henne fra meg.

Nesten 6 år brukte jeg på å komme til et punkt der jeg med hånden på hjertet kunne si jeg var glad i henne, at å tilbringe tid med henne ikke lengre bare var for hennes del, men også min.

Nå har et til år gått, og jeg kan endelig se på meg som den mammaen jeg alltid ville være. Jeg har hatt fast samvær siden august 2011 og har nå i noen mnd hatt henne annenhver helg pluss en ukes sommerferie. Og jeg blir bare mer og mer fornøyd og sjarmert av denne herlige lille (store) skapningen!

Veien har vært lang, og kronglete. Men jeg klarte det med glans!

**

Stine blogger om hvordan livet er. Hun gir oss noen tilbakeblikk til den vanskelige tiden, men for det meste blogger hun om livet som det er blitt. Besøk gjerne bloggen hennes: Enits

**

Du kan lese om bloggserien min her: Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer. Torsdagene framover er satt av til bloggserien. I ukene framover vil du få et innblikk i livene til folk som lever litt annerledes. Noen innlegg er oppløftende og morsomme, andre er tankevekkende. Følg med og del gjerne!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

26 comments on “Bloggserie om livserfaringer: Når morskapet får en tøff start og rosene er fylt med torner, hva skjer med tilknytningen da?

  1. Tilbaketråkk: “Slik er livet mitt” – en bloggserie om livserfaringer « Lammelårtanker

  2. Refleksjon på livsvegen
    24. januar 2013

    Wow!

    Så sterkt!

    Takk for at du deler!

    Lik

    • Lammelåret
      24. januar 2013

      Helt enig, Refleksjon på livsvegen!
      Jeg føler meg beæret som blir vist slik tillit, at Stine ville dele historien sin her.

      Dette er en viktig historie!

      Lik

  3. Joanna
    24. januar 2013

    Du verden. Imponerende!

    Lik

  4. Livet i Casa Didriksen
    24. januar 2013

    Så fint innlegg. Så modig hun er som deler dette så åpent. Gir jo litt puff i baken til andre..

    Lik

  5. mettemia
    24. januar 2013

    En veldig sterk historie…..<3

    Lik

  6. enits1985
    24. januar 2013

    Takk for hyggelige tilbakemeldinger 🙂 Jeg er en sucker for åpenhet 😉

    Lik

  7. Bøllemamma
    24. januar 2013

    Så bra at du deler dette med oss, enits, tusen takk. I all mammabloggere-forteller-om-hvor-fantastisk-vi-har-det er dette et ordentlig tankekors.

    Lik

    • enits1985
      25. januar 2013

      Det har du igrunn helt rett i. Er så stort fokus på hvor fantastisk det er osv, men i realiteten er det ikke alltid sånn 🙂

      Lik

  8. kaos
    24. januar 2013

    Jeg er så glad for at noen våger å ta opp slike tema, og enda mer imponert at vedkommende står frem, jeg skriver også om vanskelige tema til tider, men velger å forbli ganske så anony, 🙂 så all ære til Stine

    Lik

    • enits1985
      25. januar 2013

      Selv anonymt er det viktig å ta opp vanskelige tema. Det setter jo en pekepin på hvordan ting faktisk er, og hjelper oss til å bevisstgjøre at det trengs å jobbes med 🙂

      Lik

  9. Ida
    25. januar 2013

    Modige mamma’n som forteller sin historie, og jeg tenker at de foreldrene som lar barnet bo hos noen andre i en periode, eller for alltid, og som erkjenner at nå klarer ikke jeg å gi barnet mitt det som trengs, de foreldrene er superhelter!!

    Lik

    • enits1985
      25. januar 2013

      Tusen tusen takk! At jeg er en superhelt er noe jeg definitivt skal ta med meg videre! Er ikke helt slik jeg føler meg nemlig 😉

      Lik

      • Ida
        26. januar 2013

        Ta det med deg, det er vel fortjent!!! Godt å høre at dere har et samvær som fungerer, det er mye hard jobb fra mange parter for å få det til å funke!!! Jobber i et behandlingssenter der jeg av og til er med på de prosessene der barn flytter til et nytt hjem, og de erfaringene har fylt meg med ydmykhet, dyp respekt og mange tanker!! Jeg heier stort på alle mammaen og pappaer som våger å la andre overta, og som våger å være en god mamma eller pappa når de har samvær! God helg ❤

        Lik

  10. Diaperdivadiary
    25. januar 2013

    Det var en sterk historie! Stine er en tøff dame!

    Lik

  11. Heidi Langer
    25. januar 2013

    Du er sterk og modig! Jeg har stor respekt!
    Lykke til videre!

    Lik

    • enits1985
      25. januar 2013

      Tusen takk! 🙂 Jeg fortsetter kampen og bevisstgjøringen 😉

      Lik

  12. Johanne Magnus
    26. januar 2013

    snakk om åpen-og ærlighet! Jeg synes det er fin balanse refleksjon i teksten. Jeg følger henne, selv om jeg selv ikke er mor.

    Digger denne serien 🙂 My cup of tea, på en måte.

    Lik

  13. elin
    26. januar 2013

    En sterk historie!
    Stå på Stine, dette går veien!! 🙂

    Og til lammelårtanker: Her er Rosie. http://www.kjendis.no/2013/01/24/kjendis/mote/rosie_huntington-whiteley/25423926/ 😉

    Lik

    • enits1985
      26. januar 2013

      Takker så mye 🙂 Jeg er ikke kjent for å gi opp 😉

      Lik

  14. Tilbaketråkk: Babyblues, fødselsdepresjon og veien ut av det « Lammelårtanker

  15. Toner av tanker
    27. januar 2013

    Tusen takk for at du deler en så sterk og personlig historie!

    Jeg har lite til overs for det glansbildet av hverdagen som mammabloggere generelt presenterer. Slike historier som din derimot… Det gir meg noe tilbake. Det setter tankene igang, og gir meg takknemlighet for mitt eget forhold til min sønn.

    Igjen takk!

    Lik

    • enits1985
      28. januar 2013

      Takk for kjempe hyggelig tilbakemelding. 🙂 Jeg er for et variert bilde på hvordan mamma/pappa rollen faktisk er. Noen dager er som glansbildebloggerne fremstiller mens på den andre side kan det være stikk motsatt 🙂

      Lik

  16. Tilbaketråkk: Foreldrelykke – et spørsmål om hvordan du ser det? | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: