Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Gjesteblogg: Du er så rar!

Rammene vi forholder oss til er vi selv med på å utforme. Noen ganger kan rammene likevel føles klamme og gjøre oss utilpass. Å utfordre rammene er for noen en naturlig sak, mens andre føler seg maktesløse og hemmet. Bøllemamma, som står bak bloggen Mekkeme/fjepp.blogspot.com, deler noen av sine erfaringer med å skille seg ut.

Du er så rar!

Det har vært mye blest om det å kommentere mødre i det siste (jadda, Marte, jeg SKAL begynne å trene, slapp av og slutt å mas!) men etter min oppfatning er det ganske vanlig generelt i livet. Spesielt i livet til en som ønsker å ta individuelle avgjørelser (en såkalt raring).

Jeg har alltid prøvd å ta mine egne, individuelle avgjørelser. For eksempel lager jeg tøybind. Jeg brukte tøybleier på ungen min i lang tid. Jeg hater å gå i noe annet enn tåsko, og for tida bruker jeg daglig vintertåsko for herrer på jobb sammen med skjørt og kjole. Jeg lager ketsjup sjøl fordi jeg syns det er sunnere og smaker bedre. Jeg er analfabet på interiør og trives veldig godt med det. Litt banale ting, jeg vet, men så enkelt er det altså å skille seg ut.

I vårt samfunn virker det normale å være det vi skal etterstrebe. Ikke lag bølger, pass inn i flokken som best du kan. Reint biologisk er det en svært vellykket overlevelsesstrategi, men for meg ville det vært lett å miste meg sjøl om jeg skulle leve sånn. Jeg er i stor grad tilhenger av kardemommeloven; ”man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”, og jeg mener at det skal være lov for folk å ønske å være normale. Jeg syns likevel også at vi skal tillate litt variasjon.

Det at jeg gjør ting litt annerledes enn normalen, og at jeg til og med gjør det med hevet hode, har gjort at av og til kommer stjernekommentaren krypende: «du er så rar». Noen ganger tar jeg meg nær av det. Noen ganger overser jeg det fullstendig. Og noen ganger tenker jeg i mitt stille sinn «du er innmari rar som sier sånt». Det nærmeste jeg kommer et svar på slike hyggelige bemerkninger er den gamle klisjeen «er det ikke bra vi er forskjellige?».

Jeg lurer på om de som sier «du er rar» egentlig har en skult raring som bare verker etter å komme ut i det fri og rope «HER ER JEG!» Hva tror du?

**

Besøk Bøllemamma sin blogg Mekkeme eller lik bloggen hennes på Facebook!

**

Opplever du at rammene for hvordan du skal være er snevre? Kjennes rammene rundt livet ditt trygge eller hemmende?

Flere gjestebloggposter finner du HER.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

18 comments on “Gjesteblogg: Du er så rar!

  1. elin
    28. januar 2013

    Jeg mener at det kan være veldig positivt at noen sier «Du er så rar». 🙂 Jeg ble kjempeglad en gang det kom inn en her som så seg rundt, og så sa han: «Dette er ikke akkurat noe a4 hjem». Det er omtrent som å si at noen er rar. 😀
    Men rammer er greit, bare man kan strekke dem.
    Jeg er rar… og jeg er fast leser av Mekkeme. 😀

    Ha en fin dag, Lammelår og Mekkeme

    Lik

    • Bøllemamma
      28. januar 2013

      Godt poeng med at det kan være et positivt utsagn, Elin. Det skal jeg huske på neste gang rariteten blir et tema.

      Ha en deilig dag du og (til tross for megaslutten)!

      Lik

    • Lammelåret
      29. januar 2013

      Noen rammer er nødvendig, både når det gjelder ens egne (= grenser) og ellers for å vite hva en har å forholde seg til. Når grensene er satt gjelder det å utfordre dem! (akkurat som barn gjør hele tiden..!)

      Lik

  2. Malin
    28. januar 2013

    Men. Har du noen gang møtt et menneske som ikke viser seg å være rar?

    Lik

    • Bøllemamma
      28. januar 2013

      Det er jeg jammen usikker på, Malin. Jeg vil heller si at mange av de som syns jeg er rar ser på seg selv som normale.

      Lik

  3. sotengelen
    28. januar 2013

    Jeg har kommentert at noen er en raring og fra meg menes det BARE som et komplimet. Jeg liker raringer og jeg er en raring. 😉

    Jeg blir faktisk mer fornærmet når folk prøver å overbevise meg om at jeg er normal og at jeg ikke på noen som helst måte skiller meg ut. 😉

    Lik

    • Bøllemamma
      28. januar 2013

      Sånn sett er det aller best å være litt rar, eller rett og slett seg sjøl 😉

      Lik

  4. Mormor
    28. januar 2013

    Alle er da rare? Vi er jo mennesker og mennesker er rare. Og Normal? Hva i fjorten er det? Akkurat som gjennomsnittsmenneske, det finnes heller ikke 🙂
    Gøy å være rar 🙂
    Klem i kvelden 🙂

    Lik

    • Bøllemamma
      28. januar 2013

      Jeg trives i alle fall godt med å være rar. Det hadde vært interessant å se hvordan de som selv ser på seg sjøl som normale vil definere det.
      Bra vi kan ha det gøy i lag, mormor, og stor klem til deg!

      Lik

      • Lammelåret
        29. januar 2013

        Hva de mener er normalt er interessant. Har du spurt?

        Lik

  5. Jeg syns selv at jeg er rar. Eller vil gjerne være det, og blir glad hvis noen kaller meg rar eller «annerledes». Kanskje det har noe med oppveksten å gjøre: Det var greit og bra å være annerledes, og det var ikke greit å late som man var noe annet enn det man er.
    En ting jeg merker nå som jeg har bodd i Berlin i noen år, er at det er MYE mer akseptert å være annerledes her enn i Norge. Når jeg er hjemme på besøk så merker jeg fort hvordan folk snur seg og peker hvis jeg går med «rart» tøy, eller hvis jeg går og synger for meg selv i gatene. -ja for å synge for seg selv er faktisk HELT normalt i Berlin det. Pussig, og jeg liker det! hehe!

    Lik

    • Lammelåret
      29. januar 2013

      Interessant å høre litt om forskjellene du opplever mellom landene, Jona! Hadde vært interessant om du skrev mer om det.

      Det er vel sant det som sies: At vi nordmenn er litt stive og like av oss?

      Lik

  6. Tilbaketråkk: Hvem er du? « Lammelårtanker

  7. Sara
    29. januar 2013

    Jeg liker at folk er seg selv, på godt og vondt! Det jeg ikke liker er personer som prøver å utgi seg for annet enn de egentlig er, falske og uten egen karakter.
    Jeg er tro mot meg selv, men kjenner at jeg liker å holde meg innafor det som anses som «normalt». En normal raring 😉

    Lik

    • Lammelåret
      30. januar 2013

      Det går en magisk grense et sted mellom positiv-rar og negativ-rar. Å finne seg selv inni og gjennom disse grensene er ikke bare-bare.

      Å være tro mot seg selv, det kan være vanskelig nok det. Å ville tekkes andre er til dels både fornuftig og destruktivt, alt etter hvor mye «en selv» og ytre forventninger stemmer overens.

      Lik

  8. Mandagsmor
    30. januar 2013

    Rar er å skille seg ut, være litt annerledes enn den «gemene hop». Normal er kanskje det å ikke stikke seg frem i det hele tatt, være litt anonym? I så fall finnes det ikke mange «normale» mennesker, for de fleste jeg har møtt er litt rare. Folk er fine! 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      30. januar 2013

      Og akkurat det er veldig miljøavhengig!
      Det er derfor det er så viktig å kjenne etter hva en ønsker og bruke tid på å finne ut av det. For noen tar det tid å «finne seg selv». Med det som utgangspunkt kan en lete etter «sitt» miljø der en skiller seg ut nok til å utfordres litt, men samtidig holder seg omkring komfortsonen.

      Å være «rar» kan være kompliment, men kan også være en måte å støte folk ut.

      Det er gjerne slik at særtrekkene blir synlig når en blir bedre kjent.

      Lik

  9. Klissi Mandarin
    8. februar 2013

    Ooh for et interessant innlegg! «Rar», ja.. Visstnok er det sånn at i samfunn som Norge hvor alle i bunn og grunn er ganske like, men som allikevel har en individualistisk (vs. kollektivistisk) kultur, så blir det viktig for folk å være rare, dvs. å skille seg ut for å føle seg som et individ. I så måte har jo du gjort det meget bra! Må derfor sporenstreks følge janteloven ved å si at jeg ikke syns du er rar! Kanskje pga. yrket mitt som gjør at det skal en del til før jeg syns noen er rare, men også fordi de valgene du tar igrunn virker fornuftige for meg.. Unntatt det med tåskoene kanskje -hovedsakelig fordi jeg ikke aner hva tåsko er. Anyhoo, individualitisk identitetsutvikling er sunt syns jeg! Du roper «her er jeg» ved å tørre å gjøre de tingene som gjør at du føler deg som nettopp deg. You go girl!

    Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: