Hvem er du?
Spørsmålet er så vanlig at vi ikke tenker over det engang.
Noen ganger tenker jeg at vi burde stille spørsmålet til folk vi kjenner, og til oss selv. Hvem er du? Hvem er jeg? Hva legger jeg vekt på når jeg skal fortelle om meg selv? Er selvpresentasjonen annerledes i dag enn for ti år siden?
Det er ganske vanlig å presentere seg ved å fortelle hva slags roller en fyller, enten det er som foreldre eller ved å fremheve hva slags utdannelse og yrke en har. Dersom slike opplysninger ikke er relevant for settingen er det spennende å reflektere rundt hvorfor vi drar fram nettopp slike ting. Er jeg bare noen når jeg er noe for andre? Defineres jeg av mine roller eller defineres jeg av mine tanker?
Hvem jeg er har mange svar og hvordan jeg besvarer spørsmålet forteller noe om hvor jeg plasserer meg selv i forhold til det jeg har rundt meg. Svaret forteller noe om hva som er viktig for meg og hva jeg ønsker at folk skal feste seg ved. Vil jeg skjule meg, kamuflere meg i ting som skaper avstand mellom den jeg opplever at jeg er og den som lettest aksepteres av andre?
Prøv å tenke på deg selv uten å dra inn dine relasjoner, din alder, ditt yrke eller din geografiske tilhørighet. Hvem er du bare i deg selv? Finnes du uten alle sakene om omslutter deg?
Kanskje føler du deg rar, annerledes?
**
Nrk sitt tv-program Hvem tror du at du er? er et eksempel på at vi ofte defineres av hvem vi er i slekt med.
**
Er du ny her? Du kan følge bloggen på flere måter, f.eks via Bloglovin’ eller du kan like bloggen min på Facebook. Velkommen hit!
Om Anne-Helene
33 kommentarer på “Hvem er du?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Etter noen år i ulike systemer, og litt i jobb og litt sykmeldt og litt både det ene og andre står jeg igjen med kun å ikke helt vite hvem jeg er lenger 🙂
For jeg bruker nemlig mange av de tingene du utelukker for å beskrive og definere hvem jeg er..
LikerLiker
Sykdom over lengre tid er absolutt noe som utfordrer tankene om hvem vi er. Krevende kan det være!
LikerLiker
Jeg er enig med deg..det er vanlig i vårt samfunn å definere oss utfra yrke og familietilhørighet.
Jeg følte meg litt «ingen» en stund da jeg ikke jobbet. Jeg måtte gå i meg selv,og definere meg uten yrke. Som ufør. Men likevel «noen».
Det ble en ganske spennende prosess,der jeg måtte se meg godt i speilet,og ta et oppgjør med noen fordommer… jeg tror jeg liker meg bedre nå.
Jeg er en av de «rare», selv om jeg ikke synes jeg er rar. Hvem bestemmer rar?
LikerLiker
Jeg synes det er forunderlig at det er så viktig for noen å få svar på hva folk «gjør», som i yrkesutøvelse. Handler det om å plassere folk i et verdihieraki og seg selv i forhold til det? Eller handler det om å skape seg et skjold mot omverdenen, men samtidig vise åpenhet?
Jeg ser at noen begrunner de klassiske spørsmålene med at det gir grunnlag for samtale, noe å snakke om, men hvem orker egentlig å legge ut om jobben sin til nye folk?
LikerLiker
min erfaring er at de ‘rare’ -eller de unormale som jeg kaller oss, er de beste. jeg har i søsterparten av mitt liv levd etter ‘hvem vil være normal når man kan være seg selv?’
-jeg har vært kjerringa mot strømmen hele livet og litt til:gikk de andre i bukser og hørte på boyband på ungdomsskolen så brukte jeg kjole og hørte på thin lizzy. -men viktig; ikke fordi jeg ville være annerledes, men fordi jeg vil være meg….
LikerLiker
Godt tenkt. Jeg er også ganske oppmerksom på dette at vi alltid skal presentere oss som «yrke». For jeg som menneske er mye mer. Og noen ganger har jeg knapt nok noe som heter et yrke heller. Når folk spør «hva gjør du» – så er det også yrke som etterspørres. Og når vi ber barn svare på hva de skal «bli» – så vil vi jammen at en treåring eller tiåring skal erklære et yrke da også. Ikke for eksempel at de skal si at de vil bli «snill», «klok», «trygg», «flink til å lytte» eller noe sånt.
Jobb skal liksom være så overordna allting.
Og jeg – jeg er nok en av de rare jeg også. Som grubler og finner min identitet på kryss og tvers. Det har jeg alltid gjort. Jeg vet hvem jeg er. Men det er ikke alltid jeg tør være eller orker presentere meg som den jeg er fullt ut – og det har nok noe med mitt forhold til andres forventninger å gjøre. Tar ikke alltid jobben med å utfordre stereotypiene….
LikerLiker
Det er litt artig med unger som blir spurt hva de vil bli, som om de har tidsperspektiv i det hele tatt!
Identitet og yrkestilhørighet: Det kan være uheldig dersom disse er for nært knyttet til hverandre, jeg tenker da på at skillet mellom jobb og fritid kan bli utvisket, at hendelser på jobb kan bli tatt personlig når det ikke er det, at profesjonaliteten som ellers kan fungere som selvbeskyttelse smuldrer opp og skaper stor sårbarhet. Man blir jobben sin.
Når man da tar pause fra yrkeslivet, enten det er fordi man får barn eller fordi man blir arbeidsledig eller syk, så kan dette bli svært utfordrende: en vet ikke hvem en er når den viktigste identitetsmarkøren blir borte. Det er da en må gå på reise i seg selv og finne ut hva som ligger under.
Jeg tenker også på at yrkestitler kan ha negativ klang for mange. Det kan være like lite stas å fortelle at en er psykolog som å fortelle at en er renovasjonsarbeider. Folk forbinder så mye med det og antar automatisk at fordi en er psykolog i yrkessammenheng så er en automatsik interessert i alle folks livshistorier på fritiden også. Jeg kan skjønne at folk har behov for å skjule yrket på samme måte som at folk uten yrke kan ha behov for å flytte fokuset over på andre ting.
Synes det er interessant å tenke på det du formulerer slik: «.. det er ikke alltid jeg tør være eller orker presentere meg som den jeg er fullt ut – og det har nok noe med mitt forhold til andres forventninger å gjøre. Tar ikke alltid jobben med å utfordre stereotypiene….» Vil du si litt mer om det?
LikerLiker
Tja. Jeg tenker på flere ting, tror jeg. For eksempel så er jeg jo selvvalgt ikke i full jobb «borte» hele tida – og det er noe jeg og vi her i huset har valgt selv, bevisst, ut fra mange gjennomtenke grunner. Jeg gjør mye nyttig i verden som ikke er betalt, og jeg er frilansakademiker på timelønn til tider osv – det meste har jeg også mange grunner for. Men når folk lurer på hva jeg gjør, eller om jeg søker jobb for tida osv – så opplever jeg at det eneste de er interessert i å høre om er nettopp det – JOBB, forstått som betalt av andre, virksomhet basically utenfor heimen osv – alle disse andre perspektivene og tankene og ideene og alt det andre jeg driver med det er helt utenfor det de spør om. Så jeg kunne svart mer ordentlig – for jeg har mye å si – men jeg orker ikke kjempe mot folks forventninger om at jeg skal bare snakke om en JOBB. Så da sier jeg noe vagt og løst – og hopper videre.
Motsatt – så har jeg tidligere hatt såkalt «ordentlige» jobber jeg ikke snakket mye om med ukjente – enten fordi det da utløste så mye kommentarer (fordi jeg jobbet politisk) – eller fordi folk ble stumme og lurte på om jeg syntes de var dumme, kanskje… (fordi jeg drev med en doktorgrad). Noe sånt. (Så da sa jeg vel noe om at jeg jobbet «i sentrum» eller «jeg har en jobb på universitetet»… eller noe sånt, til vi ble litt mer kjent…) Andre ganger har jeg vært frista til å si at «jeg er husmor» (men det tror jo folk heller ikke på…) Så – jeg er meg, uansett. Viktigst at jeg har et forhold til det selv….(Dette ble mer personlig enn jeg stort sett er på egen blogg, hehe!)
LikerLiker
Når jeg møter andre voksne her i Spania, er det ingen som spør hva jeg jobber med. De henvender seg til mannen min når de stiller det spørsmålet. Og så henvender de seg til meg når de lurer på om vi har barn.
Jeg merker at jeg blir litt irritert. Jeg har jo også en jobb, som jeg liker veldig godt og som jeg gjerne snakker om. Og noen ganger vil jeg heller snakke om jobben min enn om barna.
Jeg mener ens yrke sier mye om hvem man er. Jeg har valgt mitt utfra mine kvalifikasjoner og verdier.
Jeg spør også gjerne hva folk jobber med når jeg skal bli kjent med dem. Men det er ikke for å dømme eller for å plassere dem inn i et hierarki. Det er rett og slett for å finne ut av hvem de er. Og så er de helt sikkert veldig mye mer enn det de jobber med, evt. ikke jobber med. Og det finner jeg helt sikkert ut av etter hvert. Men jeg syns yrke er et greit sted å begynne.
LikerLiker
Fysøren, der ble forventningene tydeliggjort! Det sier vel litt om hvor langt likestillingen i Norge faktisk har kommet når vi tar det som en selvfølge at kvinner jobber og kan svare for seg selv.
Det med yrkestilhørighet har kanskje mest å si i de første møtene med nye mennesker (presentasjon, førsteinntrykk), inntil man finner felles referansepunkt og interesser. Når jeg leser blogger er det sjelden personen bak bloggeren fanger interessen min. Det er hva han presenterer, hva han forteller meg som gjør at jeg blir eller ikke. Etterhvert blir det mer interessant å bli kjent med mennesket bak bloggen. Jeg opplever en del ganger å virkelig møte bloggeren som Menneske og kan kjenne på fellesskapet (holdninger, formuleringsmåter, interesser mm), helt uten å vite navn eller se bilde av vedkommende. Det forteller meg at de ytre tingene som utseende, yrke, sivilstatus mm ikke er det som virkelig teller.
Jeg prøver å tenke at det er forskjell på hvem man er og hva man gjør. Man kan være uten å gjøre.
LikerLiker
Der har du et godt poeng. Jeg vet skjeldent mye om personene bak bloggene jeg leser. Likevel føler jeg nesten at jeg kjenner dem.
LikerLiker
Jeg er en ganske grei surpomp, ble min sønn og jeg enige om i går… For jeg er litt sånn furie i mange sammenhenger, men så er det egentlig positivt fordi jeg vil jo at ting skal bli bedre med å brøle litt om det jeg ikke finner rett og rimelig.
Altså: en grei surpomp.
Men allermest tror jeg at jeg er mor. Mor av hele mitt hjerte, for alle som vil ha litt morsomsorg 😉
LikerLiker
Grei surpromp – det var en fin variant!
LikerLiker
Jeg har brukt et langt liv til å finne svaret på det spørsmålet, korreksjon de spørsmålene du stiller. Jeg har ikke kommet frem til noe annet svar enn meg, når vi skreller vekk alle rollene.
Så hvem er jeg? Meg…
Klem i kvelden 🙂
LikerLiker
Svaret forandrer seg nok litt og litt ettersom livssituasjonen endrer seg og årene blir lagt til.
God kveld til deg!
LikerLiker
Bra tekst!
Jeg ble så inspirert at jeg linker deg inn i min egen tekst for dagen – kommer kanskje ikke med noen direkte svar men heller noen betraktninger.
Hilsen Morten 🙂
LikerLiker
Fint at du tar opp tekstens tema hos deg, Morten!
Den har også paralleller til din tidligere tekst om å skape seg selv, eller å fremstille seg selv som noe man tror er ettertraktet.
LikerLiker
Da jeg var tenåring spøkte vi med å si at «Jeg er meg! Se opp for etterlikninger!» Tenåringer har et enormt behov for å skille seg ut, samtidig er det om å gjøre å være «som alle andre».
Men det ligger noe i det at alle er unike og noe helt for seg selv. Vi er en gjeng individualister som har behov for å tenke i grupper for å klare å fungere sammen. Ofte ser vi oss selv som de «rollene» vi har akkurat nå.
«Hvem er du?» er et spørsmål som besvares forskjellig avhengig av både kjønn, alder, livssituasjon og sosial kompetanse.
Menn svarer på spørsmålet med å først si hva de jobber med, og nevner kanskje etterpå at de er gift. For så å slenge på at de har barn. 🙂
Kvinner svarer at de har x antall barn, er gift og at de jobber med xxxx. 🙂
(Leste dette i resultat fra en undersøkelse noen år tilbake, men har inntrykk av at dette stemmer godt i dag også.)
Hvis jeg ser bort fra alle rollene mine kan det være vanskeligere å kjapt si «hvem jeg er», for jeg er mine relasjoner – mine barn, min mann, min jobb, min mor, min oppvekst, mine erfaringer, alle opplevelser, tanker og følelser.
Et menneske kan ikke oppsummeres i en setning. Derfor er det enklest å svare «Jeg er gift med xxx, har xxx barn, og jobber med xxx»
Men jeg er definitivt rar. Helt unik. 🙂
PS! Takk for at du skriver om så mye interessant, Lammelåret!
LikerLiker
Interessant at du nevner kjønnsperspektivet, Mandagsmor!
Jeg vil tro at rekkefølgen på presentasjonen kan si en del om forventninger pga kjønn, og ikke bare hva en selv vektlegger som viktigst.
LikerLiker
Spennende tema. Jeg begynner å bli lei av at folk i dag ofte definerer en ut fra stilling og bedrift. Noe av det første mange spør om er jo hva jobber du med. Det er kanskje naturlig. Men jeg har vært i små assistent stillinger, jobbet som mellomleder, toppleder, direktør. Nå er jeg bare hjemmeværende mamma til tre, og gjett om folk er forvirra. Hva har skjedd karrerekvinnen liksom.
Skulle jeg begynt å definere hvem jeg er ut i fra alt jeg har drevet med, hadde det ikke vært godt å si hvem jeg er… Heldigvis vet jeg det selv:)
LikerLiker
.. men hva en jobber med kan besvares kreativt og svaret trenger ikke være yrkesrelevant, f.eks kan jeg si at jeg jobber mot å bli en bedre skribent og dermed har jeg peilet samtaletemaet inn på noe som er viktig for meg og bort fra yrkesperspektivet. Ofte er det jo slik at spørsmålet stilles som innledning til en samtale og sondering etter fellestrekk.
LikerLiker
Å, nå må jeg bare komme med en liten utblåsning, her (jeg håper bloggen din tåler det). Du traff meg nemlig med innlegget ditt i dag.
Jeg føler at jeg blir definert ut i fra jobb og bedrift hele tiden. Så nå har jeg nesten sluttte med å si hvor jeg jobber når jeg møter nye mennesker. Uten å nevne navn så har det med å gjøre at jeg jobber jeg i en stor amerikansk bedrift som de fleste har enten et hat el elsk forhold til. Vi lanserer nye produkter hele tiden som omtales mye i media. Og man er liksom en viss type person når man jobber der.
Hver gang jeg er på en fest el middag ender jeg opo med å få tusen spørsmål om jobb. Alle vil snakke om det. Mange har mye sterke meninger på godt og vondt. Blir litt eprsonlige, akkurat som jeg skal sitte og forvare alt vi gjør. Men jeg kjenner at når jeg har fri har jeg ikke så lyst til å snakke jobb hele tida. Den er et sted jeg går for å få en god lønn og mye fleksibilitet i hverdagen. Det er faktisk bare en jobb for meg!
Hvem jeg ER, det er noe helt annet. (Tydeligvis ikke fult så interesant alltid…)
LikerLiker
Det er visse bedrifter som vekker store følelser hos folk, helt klart! Slitsomt må det være når en vil ha fri på fritiden. Selv om en jobber i et firma ER en jo ikke firmaet!
LikerLiker
Jeg prøver å unngå å definere meg selv ut fra roller og omstendigheter, men det er én relasjon jeg ikke kan definere meg selv uten. Ikke fordi jeg ikke kan definere meg uten det observerbare faktum at jeg er i denne relasjonen, men fordi det er mitt livs intensjon om å leve ut fra den. Men da er det selvfølgelig intensjonen som definerer meg og ikke relasjonen i seg selv. Slik sett er det mer interessant å høre om hvorfor noen har valgt et bestemt yrke eller livssitusjon enn hva yrket er, men slikt regnes gjerne for å være upassende å spørre om.
LikerLiker
Vi kunne hatt noen lange, dype samtaler, Heidi!
Jeg synes også det kan være interessant hvorfor folk har valgt som de har gjort, kanskje særlig dem som velger tradisjonelt.
LikerLiker
Jeg ble veldig oppmerksom på dette da jeg var på julebord med mannen min før jul på hans arbeidsplass.
Folk presenterer seg med navn, og det samme gjør jeg. Så spør de «jobber du her?». «Nei, jeg er samboer med *****, han jobber med blablabla »
Og så kommer det: «hva driver du med?» Og da blir det liksom litt sånn..hmm ja, hva driver jeg med. Jeg prøver å få dagene mine til å henge sammen. Prøver å få mest mulig ut av den lille energien jeg har, og ha best mulig livskvalitet. Men man sier ikke sånt høyt i en sånn sammenheng, vettu. Jeg gjør ihvertfall ikke det.
Jeg svarte: «Jeg er utdannet førskolelærer, og har jobbet flere år i barnehage. Ble syk for snart 10 år siden, og siden har jeg vært hjemme.»
De fleste stopper der. Men ei bare fortsatte. «Har du vært hjemme i snart TI ÅR? Ååååå… så deilig. Jeg har vært hjemme i 2 mnd pga jobbskifte, og har kost meg skikkelig. Gått på kafe, shoppet med venninner.. blablabla..».
Jeg ble stum.
Så etter 10 år vet jeg faktisk ikke helt hvordan jeg skal takle det.
Snakket med en av min manns sjefer om dette til middagen, og hun fortalte at hun har blitt dette veldig bevisst. Hun møter ofte nye mennesker, og har helt sluttet å spørre om sånt. Det blir litt snikk-snakk til å begynne med, og så spør hun heller om interesser.
Og da vi snakket om disse tingene så var det liksom naturlig å åpne opp for min egen del og snakke om min hverdag.
Folk spør ofte også hvor mange barn jeg har. Da sier jeg: min mann har to, og så kommer ofte klumpen i halsen. Men det er utrolig hva man lærer seg å håndtere.
En annen ting på tampen som folk ofte sier når de hører at jeg har vært «ute av drift» noen år er: «Men du virker jo smart og oppegående.»
Da blir jeg faktisk litt fnisete. Jeg forstår hva de mener, men jeg er ikke helt sikker på at de selv vet hva de sier.
Godt innspill!
LikerLiker
Historien din får meg til å tenke på hun som spurte hva jeg «gjør», hvorpå jeg svarte «minst mulig» (og fniste taust). Tror du hun ble stresset da spørsmål og svar repeterte seg tre ganger? Hehe
Jeg har alltid syntes det er bra å skille jobb og privatliv, så å snakke jobb var aldri viktig. Det finnes så mye annet mye mer interessant her i verden!
Med litt overskudd kan det være ganske interessant å sette folk på prøve ved å gi utradisjonelle svar, bare for å belyse fordommene deres. Tror folk virkelig at folk som er «ute av drift» er dumme mennesker som eventuelt lider av kronisk lathetssyndrom??
LikerLiker
Hvis du ikke har fysiske hjelpemidler i nærheten som forteller at du har vanskeligheter med å bevege deg rundt, så er det DESSVERRE vanskelig for mange å skille mellom sykdom og latskap. Man kan jo spørre seg selv om hvem som er den «dumme» da… :p
LikerLiker
Jeg har fått merke hvor behagelig det er å gjemme seg bak en yrkesidentitet. Og det motsatte. Og kanskje er det meg selv jeg møter mest av alt.
Det er lett å snakke videre med en som har en jobb, enn en som mottar penger fra NAV. Og være den som har en jobb, fremfor en som lever i uvisse. Ute et eneste negativt ord om NAV, jeg er svært takknemmelig!
Jeg digger Hvem tror du at du er. En fantastisk påminnelse om at vi alle kommer fra fattigfolk to til tre generasjoner bakover. Og at vi er ekstremt heldige som har det så mye enklere nå, de fleste av oss.
God aften Lammelårtanker!
LikerLiker
Hvorfor er det lettere å snakke med en yrkesaktiv enn en som mottar penger fra Nav, tror du?
LikerLiker
Jeg tror det er de færreste som har valgt sitt arbeide helt selv. Det meste avhenger vel av tilfeldigheter? Det er vel de færreste som får jobbtilbud kastet etter seg og dermed har den friheten at de kan velge og vrake?
Hvis man er en renholderske, betyr det da at personen er ekstremt opptatt av renslighet og hygiene? Hvis man er en butikkmedarbeider på Kiwi, betyr det da at man er veldig interessert i matvarer? Og hva med en logistikkoordinator? Har man dype følelser for logistikk da?
Personlig tror jeg at svaret på disse spørsmålene er «nei». Mange mennesker får seg jobb basert på tilfeldigheter og ikke konkrete valg.
Hvordan kan man da si at arbeidstittelen sier noe om tittelens eier?
Når man møter nye mennesker, ønsker man å starte en samtale med noe som kan føre en samtale videre. Jobbspørsmålet er for mange ganske «ufarlig» og sosialt akseptert å spørre om, og det kan føre til at man får samtalen i gang.
Det hadde vel vært litt rart å spørre fremmede om hvilken farge de har på veggen på kjøkkenet?
Ifølge interiørarkitekter skal jo fargevalgene du gjør si noe om hva slags person du er.
Farger handler mye om følelser, osv., men det er ikke det som er helt vanlig å starte en samtale med.
Man vil jo ikke fremstå som rar, men som normal og da må man derfor følge de sosiale kodene og normene.
Så hvorfor starter man en samtale med å spørre hva de jobber med? Min konklusjon er at man vil starte med et «ufarlig» tema for å få samtalen i gang, ikke for å sette personen i bås eller finne ut hvem mennesket virkelig er. Det kommer vel senere i bekjentskapet…?
LikerLiker
Hvem jeg er handler kanskje om hva jeg står for? Om jeg er liten eller stor eller sterk eller svak derimot, handler om samspillet og relasjonen jeg er i der og da. Men jeg ER ikke fjellcoachen, ikke hele tiden. I kveld for eksempel var jeg bare mormor, og litt mor også forresten.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Har sykdommen forandret meg? Hvem er jeg blitt? | Melivetpaaslep