Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Bloggserie om livserfaringer: Beskyttet av ensomhet, tvunget selvstendighet;- en reise fra barndommens helvete og veien ut av den

Bloggseriens tredje bidrag kommer fra en dame med erfaringer som setter seg i magen som ustekt kakedeig, på ingen måter en god følelse.

Bloggserie om livserfaringer har til hensikt å vise litt av mangfoldet blant foreldregenerasjonen til dagens små (og litt større) barn. Å snu vonde erfaringer fra barndommen til noe bra, og å lære av dårlige erfaringer, krever mye over tid. Denne ukens bidrag fra Toner av Tanker viser en personlig historie, som jeg håper kan få deg til å reflektere litt over din egen livssituasjon og kanskje verdsette enda mer det gode du har i livet. Kanskje historien hennes kan sette igang tanker om hva du kan gjøre for et barn som har det vanskelig? Les gjerne flere innlegg hos Toner av Tanker om samme tematikk: Til helvete og tilbake – en reise gjennom livet.

Beskyttet av ensomhet,

tvunget selvstendighet;

– en reise fra barndommens helvete og veien ut av den

Jeg husker enda den dagen jeg flyttet hjemmefra. Gledet meg sånn til å bli fri. Få fred rundt meg. Få ro. Kunne føle meg trygg. Jeg var 15 år gammel.

Det er ikke lett å vokse opp innenfor fire vegger hvor alkohol er en dominerende faktor. Man blir tidlig selvstendig. Fordi man lever alene. Man lærer seg i alt for ung alder, en alder hvor jevngamle fortsatt lekte med dukker, at man kun har seg selv å stole på.

Min far er alkoholiker. Min mor er alkoholmisbruker. Min stefar var alkoholmisbruker med atypiske rusreaksjoner. La meg forklare…

Faren min er alkoholiker. Han er avhengig av alkohol, og den kommer foran alt. En alkoholiker kan holde seg på matta lenge. Og det gjorde han. Frem til jeg var en 10-12 år. Han var til stede en del, men kun fysisk. Tankene var alltid et annet sted. Da alkoholen igjen tok han, så slukte den han. Alt jeg har igjen i dag er en far som ikke kjenner meg igjen, og bleke minner av svik, brutte løfter og følelsen av å ikke være ønsket eller elsket.

Min stefar var aldri avhengig av alkoholen, men han misbrukte den. Enda han visste hva den gjorde med han. Han ble voldelig. Min mor levde i et helvete av vold og mishandling de drøye 10 årene de var gift. Han rørte heldigvis aldri meg, men det var mange trusler om både vold og drap. Selv om mamma gjorde mye galt, så beskyttet hun meg alltid når han begynte sånn. Hun visste hun da ville få hans vrede, men hun gjorde det. Jeg har hørt henne bli slengt i veggen, kastet ned trapper og måtte be på sine knær for sitt liv, og mitt liv.

Mamma var heller aldri avhengig, men hun er misbruker. Hun trengte flukten alkoholen ga henne. Mamma er bipolar og har slitt med psyken hele livet. Hun burde aldri drukket. Men hun gjorde det… Og hun gjør det enda. Hun flykter. Inn i alkoholen. Inn i rusen.

Barndommen min er et sammensurium av rus, vold, skrik og hyl, kopper og kar som flyr vegg i mellom om nettene, politibiler på døren, nattlige rømninger, utrygghet, svik, brutte løfter og ensomhet. Et helvete som gjorde at jeg ble selvstendig lenge før jeg burde. Fordi jeg måtte. Jeg måtte bli voksen uten at jeg hadde fått lov til å være barn.

Man skulle kanskje tro at skolen var et fristed. Hvor jeg bare kunne være meg selv og leke i friminuttene. Det var ikke slik. Jeg ble mobbet på barneskolen. Hadde få venner. Så jeg gruet meg til å gå på skolen, for jeg visste hva som ventet. Drittslenging, trakassering, utfrysning, latterliggjøring og til tider også fysisk mobbing. Jeg gruet meg til å reise hjem. Jeg visste aldri hva kvelden ville bringe. Jeg ble en ekspert i å lyve. Løy for de på skolen om hvordan ting var hjemme. Løy hjemme om hvordan ting var på skolen. Jeg kunne lyve om den minste ting. Bare fordi det var lettere enn sannheten.

Ungdomsskolen ble bedre. Jeg begynte å få venner. Det ble det fristedet jeg trengte. Løgnene fortsatte, men jeg kunne slappe mer av. Jeg var blitt så god på å lyve at jeg kunne gjøre det uten anstrengelser. Men, det ble en ny utfordring. Jeg kunne aldri ta med meg venner hjem når mamma og stefar var hjemme. Visste jo aldri hva som kunne skje der. Turte ikke rett og slett. Ville ikke at de skulle se. Men jeg var også mye alene hjemme. Allerede fra 12 års alder. Så vennene mine kom da.

På ungdomsskolen kom jeg også i kontakt med helsesøster. En fantastisk herlig dame som jeg skylder en vanvittig takk! Hun skjønte at ting ikke var som det burde, og hun viste at hun brydde seg. Uten henne hadde jeg aldri vært der jeg var i dag.

I løpet av disse årene kom også barnevernet på banen. Det begynte med hjemmebesøk. Kartlegging. Noe av det dummeste og mest bortkastede barnevernet kan gjøre. Mamma visste jo alltid når barnevernet skulle komme. Stefar sørget for at han var på jobb når de kom. Huset skinte, for mamma hadde selvfølgelig ryddet og vasket. All alkohol ble gjemt unna, og tomflasker pantet. Det så ut som et hvilket som helst annet hjem – når barnevernet var der.

Jeg og mine søsken så alt dette. Vi lærte oss av barnevernet var skumle, og de kunne ta oss. Mamma fortalte oss at barnevernet var firkantet og rigid. Som om de var en fiende. Vi lærte oss å lyve for barnevernet. Jeg stilte ingen spørsmål ved dette. Da mamma gikk fra pappa, måtte jeg bo på barnehjem en stund. Jeg var vel rundt 4 år den gangen. Det var et sted uten kjærlighet. Hvor vi fikk kjeft hvis vi var redde eller gråt. Hvor barna bare var i veien. Hvor jeg hver dag lurte på hvorfor mamma ikke ville ha meg og hadde plassert meg på et så grusomt sted. Jeg ville ikke dit igjen. Derfor trodde jeg at eneste løsningen var å gjøre som mamma – lyve for barnevernet.

Så hjemmebesøkene var bortkastet. De så ikke hvordan det egentlig var. Og man får ikke et barn til å si noe stygt om sin mor når hun er til stede. Vi løy og pyntet på. Viste barnevernet det de helst ville se. Skapte en illusjon om et normalt hjem og en normal familie.

Da jeg begynte på siste året på ungdomsskolen, gikk mamma og stefar fra hverandre. For en lykkens dag – trodde jeg… For mamma brast det helt. Jeg våknet en morgen, og mamma var ikke der. Hun var på sykehuset. Den natten hadde hun holdt på å ta livet av seg selv. Hun ba om hjelp i siste øyeblikk.

Mamma ble lagt inn på psykiatrisk. Hun ble der lenge. Flere måneder. Broren min, som er yngre, ble plassert hos en slektning. Jeg og min søster skulle klare oss selv. Under oppsyn av en annen slektning. Søsteren min var eldre, og tilbragte mesteparten av tiden hos kjæresten. Slektningen kom så å si aldri innom. Jeg var for det meste alene… Men, det var tydeligvis greit for barnevernet. Det var de som hadde godtatt denne ordningen mens mamma var på sykehus. Barnevernet syntes det var greit at en 14 åring klarte seg alene.

Da mamma kom ut igjen, var hun fortsatt syk. Huset måtte selges. Jeg bodde litt hist og her et halvt år. Tror jeg hadde fire forskjellige «hjem» på drøyt 6 måneder. Visste aldri hvor lenge jeg skulle bo på hvert enkelt sted.

Det siste stedet var i byen. Og jeg skulle fortsatt gå på skole på hjemstedet. Mamma fikk plutselig masse puber rundt seg, noe hun benyttet flittig. Flyktet fra problemene. Flyktet inn i rusen. Jeg og broren min var overlatt til oss selv.

Da skjedde det heldigvis noe. Helsesøsteren fra ungdomsskolen tok grep. Hun fikk overtalt barnevernet om at jeg ikke kunne bo der. De hørte på henne. Barnevernet ville egentlig plassere meg på institusjon. Jeg hadde akkurat fylt 15 år, så fosterhjem anså de meg som for gammel til. Jeg slapp heldigvis unna institusjon. For det hadde ødelagt det lille som var igjen av meg. Helsesøster fikk overtalt barnevernet til å gi meg en hybel. Hun tok selv på seg ansvaret med å være støttekontakt for meg. Noe hun ikke hadde gjort for noen andre.

Så 15 år gammel flyttet jeg på hybel. Barnevernet betalte husleie og faste utgifter. Stipendet dekket mat og alt annet. Det gikk på et vis. Broren min ble boende hos mamma. Han fikk heldigvis et avlastningshjem hvor han var innimellom. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg forlot han med mamma, men jeg klarte ikke mer…

Hybelen ble redningen for meg. Endelig fikk jeg frihet, trygghet og ro. Eller i alle fall mer trygghet og mer ro enn jeg hadde hatt hele livet.

Min totalopplevelse med barnevernet ble heldigvis god. De fikk meg ut av helvete tidsnok. Så mye kan sies om barnevernet. De gjør mye galt, og det er mye de ikke gjør tidsnok. Men, når det funker, så er det bra. Det ble bra for meg også. Til slutt

Oppveksten har gjort mye med meg. Først og fremst så har jeg et dårlig forhold til foreldrene mine. Faren min ser jeg ikke lenger. Han kjente meg ikke igjen sist jeg gikk forbi han på gaten. Mamma har jeg kontakt med, men det er vanskelig fordi hun fortsatt drikker. Jeg gjør det fordi jeg vil at min sønn skal ha en mormor. Hun kjenner mine prinsipper, og rører aldri alkohol når han er til stede. Selv klarer jeg ikke være i samme rom som henne over lenger tid. Jeg klarer ikke fortelle henne at jeg er glad i henne, og jeg vegrer meg hver gang jeg må gi henne en klem. Fordi jeg fortsatt vet at alkoholen er viktigere enn meg.

Jeg har også problemer med å stole på folk. Jeg er vant til svik, brutte løfter og avvisning. Er vant til å bli skuffet og såret. Slipper få personer innpå meg. Har problemer med å skjønne at noen kan elske meg. For jeg er ikke vant til å føle kjærlighet. Har problemer med å føle tillit. For jeg er vant til svik.

Men, barndommen min har også gjort en veldig positiv ting for meg. Det har gjort meg til en god mor. De som kjenner meg godt trodde jeg ville bli en rasjonell og veldig fornuftig mor. Joda, jeg er det også. Men, jeg er først og fremst en kjærlig mor. Jeg har tatt med meg alle mine dårlige erfaringer, og snudd dem. Er alt for min sønn som ikke mine foreldre var for meg. Han skal få en trygg, kjærlig og god oppvekst. Han skal aldri tvile på at han er elsket, eller at jeg ville gjøre alt for han. Jeg lærte av mine foreldres feil, og har blitt en god og kjærlig mor.

**

Du kan følge bloggen hennes på Facebook. Vil du lese flere innlegg i serien? Du finner lenke i bloggseriens navn i gul skrift øverst i dette innlegget. Neste innlegg kommer om en uke.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

9 comments on “Bloggserie om livserfaringer: Beskyttet av ensomhet, tvunget selvstendighet;- en reise fra barndommens helvete og veien ut av den

  1. Tilbaketråkk: “Slik er livet mitt” – en bloggserie om livserfaringer « Lammelårtanker

  2. Tilbaketråkk: Min debut som gjesteblogger « Toner av tanker

  3. Bøllemamma
    31. januar 2013

    Puh, for en historie du deler med oss. Takk både til deg og til Lammelåret som løfter dette fram til oss.

    Jeg syns det er forferdelig at du måtte ha en slik oppvekst, men jeg syns det er så flott at du har klart å bruke det til å bli den mora du mener alle barn fortjener. Jeg trudde også at jeg skulle bli en rasjonell og fornuftig mor, i stedet oppdaga jeg som du, at det viktigste av alt er kjærligheten 🙂

    Stor klem til deg, både nå som du er voksen, og da du var liten.

    Lik

  4. Tuva
    31. januar 2013

    Takk for at du deler, Toner av tanker. Det var en sterk historie som jeg ble rørt av.

    Og Lammelårtanker, det her er en veldig fin spalte! 🙂

    Lik

  5. mettemia
    31. januar 2013

    Jeg er dypt rørt over det du forteller, og jeg synes du er helt unik som har klart å snu alt dette vonde over til det positive å bli en god å kjærlig mor ❤ Tenk så godt at du møtte "den rette voksne", helsesøster, som ble din redning. Jeg ønsker deg alt godt for fremtiden. Takk for at du deler…….Bloggserien din er helt enorm, Lammelåret. Klem fra mettemia

    Lik

  6. fjellcoachen
    31. januar 2013

    Godt å lese, at det går an å snu erfaringer slik som du beskriver. Tusen takk!

    Lik

  7. Mormor
    2. februar 2013

    Lykke til videre i livet 🙂

    Lik

  8. c'est la vie!
    5. februar 2013

    Sterk lesning, takk for at du deler. Klem

    Lik

  9. Tilbaketråkk: Skoledropperes bakgrunn og dysfunksjonelle hjem: Kan vi gjøre noe? « Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: