Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Det er ikke hva som blir sagt, men hvem som sier det.. Et bidrag til netthetsdebatten

Jeg har lest noen innlegg i debatten om kvinners rett til å ikke bli krenket, verbalt, psykologisk eller fysisk.  Det slår meg at forsøkene på å sette temaet på dagsorden blir tråkket ned på og ikke bringet videre av dem som har stor makt til å gjøre det. Hvorfor sniker Debatten på Nrk seg unna?

Midt i den mest aktuelle tiden for diskusjonen om kvinners rett til å ha en stemme i offtentligheten, hopper Nrk glatt over hele problemstillingen. Jeg ble så skuffet. Oljeboring, liksom – det er da like aktuelt uken etter. Hvorfor tok ikke Debatten opp det som var mest aktuelt den uken?

Jeg leser Shoaib Sultan sitt innlegg på Vårt Land Nå må det være nok og kjenner hodet bevege seg opp og ned; jeg nikker visst. Han skriver

«Jeg hadde da lest flere innlegg fra kvinner om dette allerede, men må dessverre konstatere at debatten kom egentlig ordentlig i gang etter Eggens kronikk. All ære til ham for kronikken, men er det ikke et problem vi anerkjenner før en mann sier det?»

wow, er det virkelig slik? Forholder menn seg tause når kvinner bli krenket? Er det et internt kvinneproblem at henvendelsene hun får er usaklige og nedverdigende, spottende og truende? Nei, det er ikke det. Som  Shoaib Sultan er inne på så handler det om ytringsfriheten:

«har vi egentlig ytringsfrihet når folk blir stengt ute fra offentligheten gjennom trusler og sjikane?»

Vi skal ikke tåle andres harme når den blir rettet mot oss på det viset som beskrives i artikler, som er publisert den siste uken. Vi må si ifra og slutte å vektlegge menns stemmer mer enn kvinners. Vi må slutte å være så selektive når vi velger hvem vi lytter til. Unge som gamle bør få sin plass i det offentlige rom, som menn på 45+ får det. Folk som mener noe må få uttale seg uten å bli sjikanert. Og jeg tenker at vi alle kan gjøre noe for at det skal bli lettere å våge å mene. Da tenker jeg først og fremst at vi forsøker å holde et saklig nivå, at vi forsøker å forstå hensikten til skribenten og meningen i teksten før vi slenger ut kommentarer om skrivefeil og perspektivfeil; at vi ikke slenger ut av oss det første som faller oss inn, men tar tid til å tenke over om vi virkelig kan stå for det vi skriver. Det er ikke så dumt å vente med å trykke «publiser» til pulsen nærmer seg hvilehastighet, og flere tanker får plass, slik at vi har en saklig tilnærming og ikke bare kaster ut av oss alle følelsene som putrer – især dersom vi er sinte. Hvordan ville vi selv reagert på samme tilbakemelding, kan være et kjekt kontrollspørsmål.

Trenger vi menn som beskyttelse? Njaa.. Vi gjør jo ikke det, men samtidig lever vi i et samfunn der menns stemmer bærer lengre enn kvinners. Menn har større naturlig autoritet i en del miljøer enn kvinner har. Kvoteringer demper ikke menns raseri. Marie Simonsen (se forrige lenke) sier:

» Jeg skulle ønske at flere av mine mannlige kollegaer kommer på banen for å ta kraftig avstand fra dette. Når en som meg, som blir kalt «feministhurpe», engasjerer seg, tror jeg det har liten effekt.»

– er ikke det tegn tydelig nok på at menns engasjement bør bli større for at problemet skal reduseres?

Og jeg lurer på om menns fraværende stemmer i debatten skyldes at menn flest ikke identifiserer seg med menn med få ord og stort raseri og derfor heller ikke tar til motmæle. Som en sa til meg en gang temaet var et annet, men likevel handlet om hva en liten gruppe menn gjør mot kvinner: Jeg har aldri gjort det du skriver om, altså tar jeg heller ikke ansvar for at noen andre menn gjør denne ugjerningen (fritt fra hukommelsen). Dersom det hadde vært slik at «uhøflige» menn anså seg som likeverdige kvinner, så ville kanskje kommunkasjonen vært en helt annen i utgangspunktet? Det er jo ikke slik at bare dem som selv er rammet kan ta grep.

Er det ikke slik at menn er større forbilder for kommende menn enn kvinner er det for kommende menn? Det er menn som må vise gutter hvordan menn skal være (for den detaljorienterte: Jadda, kvinners væremåte og selvrespekt forteller også guttene en god del om hva det innebærer å være mann). Det er slik vi tillater å snakke til andre som barnet kopierer og gjør til sitt eget. Det er all den tause kunnskapen og holdningene vi er oss ubevisst, som barnet snapper til seg. Og nettopp derfor er det viktig at vi står opp mot dem som oppfører seg på en uakseptabel måte – enten det er kvinner eller menn. Det handler ikke så mye om enkeltindivider, som det handler om samfunnet og hvor vi er på vei hen.

Hvilken retning vil vi gå? Sammen?

Hvis vi sier nei til mobbing og utstøting av folk som er annerledes, så kan vi ikke bare bry oss om det som rammer oss selv. Da MÅ vi engasjere oss når andre blir angrepet, når andre blir snakket ned til. Og vi må kanskje bry oss mindre om kjønn og mer om fellesskapet: At vi er mennesker.

Vi som oppholder oss i sosiale medier med meningene våre må dessuten bli flinkere til å stå for det vi mener og ikke kalle det mobbing med det samme noen forstår et budskap «feil», hver gang noen ser andre momenter enn en selv hadde til hensikt å vise fram da vi skrev teksten. Det er ikke alltid slik at den andre misforstår, noen ganger er vi uklare og noen ganger møter vi på folk som har en helt annen kommunikasjonsform enn vi selv har. Vi må tåle forskjelligheten og ikke ta all motstand som personlig angrep. Kanskje tenke over hva en vil med teksten før publisering?

Jeg synes ikke vi skal godta personkarakteristikker og nedlatende bemerkninger. Personer som overhodet ikke forholder seg til teksten/saken, men som er mer opptatt av dine personlige preferanser og ditt ytre: Hvorfor gi dem oppmerksomhet i det hele tatt? Debatter dør uten oppmerksomhet, og det er opp til oss hvor vi lar veien gå videre.

**

Noen aktuelle artikler: Heidi Nordby Lunde – Når er litt nok?, Martine Aurdal – Ditt problem, Aftenposten: Kvinner bør anmelde truslene, Vegard Van Der Zalm Gjerløv – Kunsten å kommentere

Blogginnlegg av andre: Toner av tanker – Personangrep og kvinnehets, Gunnar Tjomlid – Menn som hater kvinner og mitt eget: Hva gjør du når det stormer i kommentarfeltet?

**

Begynn gjerne å følge bloggen min på Facebook dersom du ikke gjør det allerede.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

13 comments on “Det er ikke hva som blir sagt, men hvem som sier det.. Et bidrag til netthetsdebatten

  1. Casa Kaos
    12. februar 2013

    Flott at du tar opp dette. Jeg tror dessverre at mange kvinner vegrer seg for å gå ut offentlig med meningene sine nettopp fordi de blir hetset. Det tar så mye energi å forholde seg til slikt, at det for mange ikke er verdt det.

    Lik

    • Lammelåret
      12. februar 2013

      Det er ganske forstyrrende når folk er fullstendig usaklige og det blir mye av det. Det skal ikke være slik at man må regne med at folk oppfører seg dårlig; at det må være med i vurderingen når man har lyst til å formidle kunnskap og delta i samfunnnsdebatten.

      Jeg synes kronikken Kunsten å kommentere tok fram noen typiske trekk, litt morsomt i grunnen at saklighet blir lavest rangert. Hva sliter disse kommentatorene egentlig med?

      Lik

      • Casa Kaos
        12. februar 2013

        Ja, det kan man lure på. Finnes det noen diagnose?

        Jeg skal ikke påstå jeg har vært veldig utsatt, men det har vært perioder der jeg har vegret meg for å sjekke mail, meldinger og kommentarer.

        Man blir kanskje mer eller mindre vant med det etterhvert, men i begynnelsen er det veldig spesielt å bli kalt stygge ting. Man er jo vant med at folk oppfører seg og viser normal høflighet.

        Tenker at det må være fryktelig slitsomt for dem som opplever slikt nærmest daglig.

        Lik

        • Lammelåret
          13. februar 2013

          Hehe.. ja «uhøflig på nett» – fin diagnose!

          Jeg har heller ikke fått noen stor storm mot meg, og jeg husker heller på det bra som blir sagt enn det dårlige. Det er likevel en litt skummel opplevelse å ha innlegg på VG Nettavis, for alt mulig kan ramle inn derfra, men heldigvis har folk flest oppført seg bra. Jeg liker å tro at jeg holder en saklig tone i bloggen og at den virker styrende for kommentarene som kommer. Men, selvsagt må folk få lov til å føle og gi uttrykk for det også.

          De kjente journalistene i de største avisene er tøffe mennesker, for en posisjon de har valgt!

          Lik

  2. c'est la vie!
    12. februar 2013

    Det jeg regarerer på når det gjelder knebling av kvinnelige debattanter, er at man kommer ingen vei med politianmeldelse. Den blir lagt i en skuff over uoppklarte saker, sammen med andre typer overgrep mot kvinner. Det minner meg om forskning på kvinners helse, som ligger langt etter typiske mannfolk lidelser. Kvinner blir gjerne avfeid med at de er overfølsomme, hysteriske, stresset, før de blir tatt på alvor i helsevesenet. Ja, jeg skjærer vel litt mye under én og samme kam, men jeg kjenner at jeg har fått litt nok. Det viser at det fortsatt er behov for kvinnedagen, selv om den kanskje har litt andre fokusområder enn for hundre år siden.

    Du har sikkert lest den allerede, men i tilfellet ikke, så er denne kronikken en ganske frisk vinkling på akkurat det teamet du tar opp:

    http://www.dagbladet.no/a/25658114/

    Lik

    • Lammelåret
      13. februar 2013

      Jeg håper at kvinner i media/samfunnsdebatten kan få fokus i tiden framover, du har så rett når du sier at disse temaene handler om at vi ikke har full likestilling ennå (min tolkning av deg). Det ER mange ting som ikke er på stell og som vi må fortsette å holde oppmerksomheten rundt. Det hadde vært fint om menn fortsatte å gjøre dette til viktige temaer og ikke lot det være en ikke-sak. Jeg tenker at det må holdes et jevnt trøkk og ikke glemmes bort.

      Takk for ditt perspektiv på saken!

      Lik

  3. ~Trollmors tanker~
    12. februar 2013

    For det første: Det som er så fint med mange av dine bloggposter er at du deler linker til andres betraktninger over samme tema.Det er så fint å få så mye samlet på ett sted. Selv leser jeg litt her og litt der, når et aktuelt tema som interesserer meg kommer opp i media, og etterpå husker jeg ikke hvor jeg har lest hva – og har problem med å finne det igjen… Det var ikke det jeg skulle skrive om, men jeg vil gjerne gi deg ros for det 🙂
    Jeg har selv spunnet litt rundt temaet, men har valgt å ikke dele det videre.
    Jeg har jobbet både på en typisk mannsbedrift og på en arbeidsplass med flest kvinner. Det som har slått meg er at mens kvinner ønsker en mann hjertelig velkommen i et typisk kvinneyrke, blir ei kvinne som velger et mannsyrke sett på med mistenksomhet. (Sikkert ikke alltid, eller overalt. Men min erfaring er slik.)
    Klager du som kvinne over det du oppfatter som sjikane, seksuell trakassering osv. risikerer du å få høre at «dette må du tåle. Du har selv valgt å være her.» Selv om det fleste menn oppfører seg greit, og det bare er noen få som ikke gjør det – AKSEPTERER de fleste at det er slik, og overlater til de få kvinnene som er på arbeidsplassen å håndtere det selv.
    En mann på en kvinnelig arbeidsplass blir ofte sett på som en ressurs, og vedkommende blir hørt, sett på en positiv måte, og løftet opp og fram….
    Innimellom har jeg hatt lyst å dele noen av mine erfaringer om ulikheter mellom mannsyrker og kvinneyrker. Fortelle litt om hva jeg selv har opplevd.
    Men vet du hva som holder meg tilbake? Og her er poenget mitt: Tonen på nett. Hva man riskerer å bli utsatt for. Jeg vet hva det vil si, og det skremmer meg!
    Man må være sterk og ha god selvtillit for å greie å stå i det. Ikke alle har det. Uansett hvor gode argumenter man har. Uansett hvor mye man har å komme med, vil det kunne drukne i all dritten fra menn som ikke evner å diskutere sak.
    Og jeg tror de mennene som ikke deltar i debatten sitter med mye av nøkkelen her. Så lenge de stilltiende godtar, uten å motsi sine medbrødre vil det fortsette å være slik.
    Mu

    Lik

    • Lammelåret
      13. februar 2013

      Når det jeg skriver om er hentet fra konkrete nettsteder synes jeg det er riktig å henvise dit, samme tenker jeg når jeg bruker tall og konkrete ting som ellers kan bli oppfattet som grunnløse påstander. Dermed kan den som vil fordype seg i saker fortsette å lese andre steder. Jeg synes det er rimelig. Jeg prøver å være åpen. Så jeg er glad for at du setter pris på det!

      Jeg kjenner igjen en del av det du skriver om her! Det ER ulike holdninger til menn og kvinner, kun basert på kjønn, og det er grove forenklinger. Jeg har selv møtt det, men ikke fra menn…! Det provoserer.

      Jeg tror du treffer spikeren på hodet når du skriver at menn må korrigere andre menn for at menn skal endre seg og sin oppførsel! TAKK!

      Lik

  4. Mormor
    13. februar 2013

    Likeverdet er ikke tilstede.

    Lik

  5. Kamelrytterske
    13. februar 2013

    Gratulerer 🙂 Dette http://karavanseraiet.no/2013/02/skryt/ har du sikkert fått med deg?

    Lik

  6. Tilbaketråkk: Kvinner som frykter menn – eller var det motsatt? | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: