Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Bloggserie om livserfaringer: Med adresse i Spania – der barna er en naturlig del av samfunnet

Ukens bidrag til bloggserie om livserfaringer kommer fra Casa Kaos, som er bosatt i Spania.

Casa Kaos er en foreldreblogg med de ærlige historiene fra hverdagslivet med barn. Her skrives det med skråblikk på tilværelsen og tykt over dette ligger et tungt lag av kjærlighet til mannen og barna. Tilsammen er de en enhet – et fellesskap som jobber sammen i kaoset.

Fellesskapet familier utgjør blir noen ganger møtt av pekefingeren fra omverdenen, det er så mange regler for hva man skal og ikke kan når man har små barn. For mange virker dette mer belastende enn befriende. Er livet i Spania lettere å leve med barn?

Du finner Casa Kaos på Facebook, sjekk ut siden hennes!

Er barna en del av familien?

«Guapo! Guapo!» – Så pen, så pen.

Kelneren tar et godt tak i bollekinnet til Lillesnuppa på halvannet år med bøyd pekefinger og tommel. Hun ser forskrekket opp akkurat i det enden av spagettien forsvinner inn bak trutmunnen hennes med et lite klast.

Kelneren smiler om mulig enda bredere før han henvender seg til Lillemann.

«Hola», sier han og rufser ham i håret. Treåringen løfter hånden til en high five.

Det er tidlig middagstid i Spania. Restauranten begynner å fylles opp av sultne spanjoler. Tre søsken på rundt barneskolealder løper forbi bordet vårt mens de synger på en regle. På bordet ved siden av sitter en liten baby og slår plastbestikket taktfast i bordplaten.

Vi flyttet til Spania med våre to barn for halvannet år siden. Mye er annerledes her, både på godt og vondt. Men det er spesielt én ting som slår meg: Her er barna en naturlig del av familien. Barna er med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken eller hos frisøren. Her får barn være barn. De synes og høres, og er overalt.

Ganske slitsomt for en barnløs. Jeg husker selv hvor irriterende jeg syns det var med disse bråkete barna rundt meg i tide og utide før jeg fikk barn selv.

Men som mor til to små trollunger som knapt klarer å sitte stille, som har forferdelig mye de skulle ha sagt hele tiden og som ikke kan motstå fristelsen til og utforske og undersøke alt de ser, er det en helt annen tilværelse her på den hvite, spanske kysten.

I Norge er man jammen tøff hvis man tar med seg små barn under skolealder på restaurant. Lar man barna bli med i butikken, bør de helst sitte pent i handlevognen og ikke forstyrre de andre handlende. Og skal du ut og reise med barna, bør de sitte musestille hele turen, helst uten å si ett pipp. Ta med barna til din egen frisørtime? Hah, det skulle jeg likt å se.

I Spania er det ingen som reagerer om barna løper sikksakk mellom hyllene i butikken. Man setter selvfølgelig pris på at man plukker opp det de eventuelt river ned, men det skulle da bare mangle. Det er helt ok at barna bruker gjerdet mellom kassene som klatrestativ mens man står i kassakø. Så sant rekkverket tåler det. Og det er helt greit at barna både beveger på seg og lager lyd på restaurant. Ingen ser stygt på deg når du prøver å få plass til barnevognen mellom bordene. Du får snarere hjelp.

Her er barn barn, og de er en del av familien. I Norge får barn være barn kun på egne plasser tilrettelagt for barn. Helst ikke der de voksne ferdes. For der vil vi ha ro og ingen raske bevegelser.

Er det greit at barna holder seg til sine egne plasser der de ikke forstyrrer de voksne, eller er barna en naturlig del av familien og bør få være med der de voksne ferdes?

**

Hvis du ikke har fulgt med på bloggserien om livserfaringer, kan du trykke på skriften i tykk gul skrift for informasjon. Les gjerne de andre bidragene i serien og fortell meg hva du sitter igjen med etter å ha lest innlegget til Casa Kaos. Del gjerne innlegget!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

28 comments on “Bloggserie om livserfaringer: Med adresse i Spania – der barna er en naturlig del av samfunnet

  1. Tilbaketråkk: “Slik er livet mitt” – en bloggserie om livserfaringer « Lammelårtanker

  2. egedenne
    14. februar 2013

    Ja, jeg la merke til det jeg også. Barn er en mer selvfølgelig del av alt i Spania. Men, det tror jeg de er i Norge også. Det spørs bare hvilket «klima» du vanker i.

    Lik

    • Casa Kaos
      15. februar 2013

      Jeg syns vi aksepterer mye mindre lyd og bevegelse fra barn i Norge enn i Spania, nesten uansett hvor jeg vanker…

      Lik

      • Lammelåret
        15. februar 2013

        Tenker du både i privatsfæren og generelt?

        I Norge rapporteres det stadig om mye bråk i klasserommene og det henger dårlig sammen med at barn ikke skal høres eller få plass. Så da lurer jeg på hvordan holdningen om hvor barn hører hjemme reflekteres i klassemiljøene. Vet du noe om det?

        Lik

        • Casa Kaos
          18. februar 2013

          Godt poeng, Lammelåret. Jeg vet ikke om det er noen sammenheng her. Bråk i klassen skyldes kanskje lærere som er litt for redd for å ta tak i situasjonen?

          Jeg mener for øvrig i det offentlige rom i innlegget mitt. Hjemme hos folk er det helt andre individuelle regler. Da kommer det nok an på hvilket klima man vanker i, som Egendenne skriver.

          Lik

  3. Tilbaketråkk: Er barna en del av familien? | Casa Kaos

  4. diaperdivadiary
    15. februar 2013

    Dette føler jeg også på.. I Sør-Europa er det sjelden man ser en pekefinger når barna utfolder seg. I Norge derimot.. Hvorfor er vi nordmenn så utålmodige med barn lurer jeg på? Det er jo ikke rart vi blir «kalde og inneslutta» som folk, når vi i oppveksten blir bedt om å være stille og usynlige (om vi er så heldige å få bli med i det hele tatt!?)

    Lik

    • Casa Kaos
      15. februar 2013

      Nei, her i Spania er det få pekefingre å oppdrive. Barn er barn og de løper og leker og hoier.

      Man kan lure på hvorfor nordmenn har så liten tålmodighet med barn i det offentlige rom. Kanskje fordi vi ikke er vant med at barna er med ut?

      Jeg vil tro det er de uten barn som rynker mest på nesen over barn. I Spania er man mye mer sammen med familien, og har som regel stor omgang med barn lenge før man får det selv. Kanskje er det der det ligger?

      Selv hadde jeg knapt vært i nærheten av en unge før jeg fikk en selv. Og jeg likte IKKE barn tidligere.

      Lik

    • Lammelåret
      15. februar 2013

      diaperdivadiary

      Kan du gi eksempler på at vi er utålmodige med barn?
      Jeg opplever det nemlig ikke slik, så det er interessant å høre om hva du har erfart/observert.

      Lik

      • diaperdivadiary
        18. februar 2013

        Jeg har eksempler på kommentarer og stygge blikk. Mest på butikker, og kafeer. Den drøyeste episoden, på kafe på Bygdøy en regnfull høstdag.. Begge barna mine elsker å bruke stemmen sin, ofte veldig høyt! Både til synging, gråting og prating. Denne dagen «gladskrek» storesøster.. koselig spør du meg. Men det var et par ved siden av oss, hvor dama (rundt 40) først satte pekefingrene langt inn i ørene, før hun demonstrativt reiste seg, med kaffelatten stående urørt på bordet. Raste ut av kafeen med mannen tumlende etter, med et unnskyldende smil mot oss. For all del, de kan synes (til nøds), men hverfall ikke høres. Høyt.
        Jeg føler VELDIG sterkt på dette, så jeg synes det er underfundig at du ikke opplever det slik i det hele tatt.
        Men så har nok dine barn litt mer «butikk-oppdragelse»..? 😉

        Lik

  5. interessant å lese! Her i Tyskland blir barna hysjet på såpass mye at jeg blir veldig irritert. Da vi var på ferie i Italia derimot, merket jeg at barn på restaurant f.eks, fikk være barn, og rope og løpe så mye de ville. Ingen som hysjet.
    Føler også at det er mindre tålmodighet for småbarna i Norge. Har selv opplevd å få stygge blikk hvis barna mine løper rundt og synger i butikken når vi er i Norge.

    Lik

    • Casa Kaos
      18. februar 2013

      Er de så strenge med barna i Tyskland altså? Mer enn i Norge?
      Kan tenke meg Italia og Spania er ganske like når det kommer til høy terskel for barnestøy.

      Lik

  6. mettemia
    15. februar 2013

    En tankevekker! Hvorfor har ikke våre barn i Norge den friheten ungene i Spania har! Jeg tenker at det kan ha noe med klima å gjøre. I Spania er voksne og barn mye mer ut i det fri, ergo kan det være lettere å gi ungene mer frihet til å løpe og hoie. I Norge er vi mye inne, og lyd, løping og hoiing blir for slitsomt i lengden. Men det er mange regler, mye hysjing og regulering av ungenes liv. I barnehagen skal unger ha innestemme, hjemme skal ungene helst leke langt unna stuen og i butikken skal de gå pent og rolig ved siden av handlevognen. Om sommeren i Norge har kanskje unger litt mer frihet til å være barn! Da er vi mye ute….-mye på tur og tålmodigheten vår er litt mer romslig.

    Lik

    • Casa Kaos
      18. februar 2013

      Godt poeng, Mettemia.
      Jeg tror nok voksne i sydlige land er mer vant til å omgås barn, siden barna er mer ute og følger foreldrene der de er.

      Lik

  7. fjellcoachen
    15. februar 2013

    Har levd lange perioder alene med barna mine, og de har dermed blitt førstevalg som følge på en del områder der par eller venner ofte går alene, restauranter, utstillinger, konserter, kino osv, Hadde jeg ikke barnevakt og det var noe jeg ønsket å oppleve, tok jeg dem med. Det merkelige er at de i dag opplever at de har hatt en annerledes oppvekst, eller som en av dem sa da hun var 12-13: «De andre ungene får flere og dyrere ting enn oss, men vi får flere opplevelser..» Egentlig er jeg litt stolt av akkurat det..

    Lik

    • Casa Kaos
      18. februar 2013

      Fantastisk!
      Dette liker jeg å høre. Nå kjente jeg faktisk at jeg ble litt glad 🙂

      Lik

  8. Hege
    16. februar 2013

    Vi var en barselgruppe på 4 som dro på kafé. Da vi rigget oss til med 4 små fikk vi virkelig føle blikkene fra de andre gjestene. Vi var eing om at vi nok ikke var særlig populær hos gjestene akkurat da, men valgte å bli likevel. Barna var stille og rolig, men vi tok litt plass med vogner etc. Vi tenkte at de ansatte også ville himle med øynene av oss barseldamer… Men til vår store overraskelse kom kokken og dullet og dillet med disse babyene våre, han så oppriktig ut til å like disse små. Men så skjønte vi til slutt hvorfor….. Han var utenlandsk. Det var veldig kjekt å føle seg velkommen, selv med barn på slep.

    Lik

    • Casa Kaos
      18. februar 2013

      He he. Ja, der har du forskjellen svart på hvitt. Herlig historie.

      Lik

  9. Lammelåret
    17. februar 2013

    Takk for kommentarer og delte erfaringer!

    Lik

  10. thedreamer79
    20. februar 2013

    Så bra at flere belyser dette temaet. Vi har nettopp vært i Spania selv og merker store forskjeller bare det å være på ferie der. Det jeg også legger merke til er at nordmenn virker mer tolerente når de selv er på ferie, og kanskje det er fordi i hverdagen har man rett og slett ikke tid eller ork.

    Lik

  11. Tilbaketråkk: Hvor mange barn vil du ha? « Lammelårtanker

  12. Tilbaketråkk: Jeg utfordrer den trange god mor-boksen! | Lammelårtanker

  13. Malin
    18. august 2014

    Jeg selv opplevde STORE forskjeller fra Norge å Hellas. For i sommer hadde jeg barna mine med til Hellas for første gang. I begynnelsen gjorde jeg alt i min makt for å hysje på barna å få de til å sitte stille ved bordet da vi var på cafè (siden jeg er vandt til det her i Norge). Men svigerfamilien å typen min stoppet meg å sa «barn er barn, du kan ikke forvente at de skal sitte stille hele tiden», å det hele endte med at jentungen min hadde danseshow på cafèen å folk klappet å lo av skjønnasen 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      18. august 2014

      Hei Malin!

      Takk for at du la igjen noen ord og velkommen til bloggen.

      Jeg kom til å tenke på noe nå, tror du holdningene til unger påvirkes av temperaturen? Når folk har god tid og slapper av, blir vel alle litt rausere og har lettere for å akseptere ting som vi ellers er strikse på? Hva tror du?

      Lik

      • Malin
        19. august 2014

        Ærlig så tror jeg nok heller at det er andre faktorer som spiller inn. I Norge i dag skal foreldre hele tiden ha skikk på barna sine, fore de med sunnest mulig mat osv. Å hvis man ikke gjør slik som «boken» sier så er man dårlige foreldre å står i fare for å bli meldt inn til barneværnet. Terskelen for et menneske å ringe for å melde foreldre inn til bv er liten, å terskelen for bv å ta barna ifra foreldrene er liten. Det igjen skaper så mye frykt hos foreldre når de blir foreldre at de gjør alt i sin makt for å ha alt 100% etter boken.

        Jeg diskuterte akkurat dette med slekninger å venner i Hellas, å de var sjokkert over hvordan Norge fungerer på dette.

        Jeg tror nok at viltre barn hadde vert mer «akseptert» hvis det var mere vanlig å se viltre barn rundt omkring. Å også se rundt omkring at barna får lov å vise følelser (som å gråte på en butikk om de ikke får det de vil ha). Hvis man nå ser et barn hyle i en butikk så blir jo foreldrene sett på som dårlige foreldre som ikke kan oppdra barna sine «riktig»

        Lik

        • Lammelåret
          19. august 2014

          Tja, det «mammapolitiet» du snakker om her har vel ikke noe med barnevernet å gjøre? Barnevernet har viktigere ting å gjøre enn å kontrollere middagsbordet og andre bagateller i den daglige omsorgen for barn.

          Viltre barn og barn som gir lyd fra seg er i mine øyne veldig forskjellige ting.

          Tror ellers du har rett i at vi vennes til det vi ser i miljøet rundt oss og regulerer egne følelser og adferd ut fra hva vi oppfatter som sosialt akseptert. Det er likevel lov å tenke sjæl.

          Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: