Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Lager vi tidsklemmen selv?

Jeg har ikke skrevet mye selv de siste ukene, men jeg leser gjerne andres blogger og anbefalte artikler.

Det slår meg at vi foreldre har en tendens til å fylle opp all tiden vår. Er vi redde for stillstand? Er definisjonen på en god forelder, da særlig mor, en som er opptatt med avkomrelaterte oppgaver? Er stillheten en trussel mot moderskapet?

Man kan begynne å lure. Mye er skjedd med forventningene til foreldrerollen de siste 30 årene. Den gangen var det ikke uvanlig at en eller begge foreldre, for dem som bodde med begge, tok seg en middagslur og var utilgjengelig for ungene på ettermiddagen. I dag fyker den voksne av sted med barna på slep for å rekke en eller annen trening. Tidligere dro ungene på egenhånd. En gang i blant så foreldrene på treningen, eller begrenset det til en kamp nå og da. I dag henger «dårlig-mor»-trusselen over foreldre som vurderer å droppe den tette oppfølgingen.

Å jobbe eller ikke jobbe er for de færreste et spørsmål, men desto oftere er det et spørsmål hvor mye som er riktig å jobbe. Presset kommer fra den enkelte med sine holdninger og kulturelle sannheter, det kommer fra andre foreldre man kjenner (nærmiljøet, venner), fra ukjente foreldre (blogger, forum) og fra næringslivsledere, avismenere (gjerne kalt politiske redaktører) og politikere. Mange mener mye.

Frøken Makeløs ble intervjuet av Dagens Næringsliv om sine valg og ønsker for fremtiden når det kommer til stillingsprosent og bosted. I sitt innlegg Intervjuet av Dagens Næringsliv, skriver hun kritisk om vi bør jobbe fullt for å møte krav utenfra. Eller kan det være slik at lavere stillingsprosent kan dempe stress og gjøre tidsklemmen mindre klam?

Jeg synes det er viktig å spørre seg selv hvorfor vi velger som vi gjør. Hvem vil vi tilfredsstille? Hva er vi uten tidsklemmen? Kan vi være gode foreldre uten å ha en overbooket fritid? Selvsagt vil noen si, men for mange er det ikke selvfølgelig. Som nyblitte foreldre er man i en sårbar fase, det er mange tilpasninger som må gjøres og mye å ta stilling til. Jeg tror at hvis vi ikke spør oss selv om hvorfor vi velger som vi gjør og om valgene er i tråd med våre personlige verdier, så er det lett å komme i den situasjonen at misnøyen og den dårlige samvittigheten lurer seg innpå. Om vi vet hvorfor vi ønsker det vi gjør, kan det bli lettere å jobbe for målene (f.eks være hjemme med barnet til det er to år).

Jeg tror mye av tidsklemme-problematikken skyldes at mange foreldre gjør en mye større innsats enn nødvendig er. Unger må ikke kjøres overalt. Ved å la ungene bli selvstendig, f.eks lære dem å ta bussen selv eller sykle til trening, så blir det mer tid til å gjøre ingenting. Vi som er foreldre trenger ikke klistre oss på ungene! Det går an å følge opp uten å sitte ungen i hjel.

Jeg lurer på om det er slik at jo mer tid vi har jo mer vil vi fylle den med. Noen tar til ordet for sekstimers dag for at tidspresset skal bli mindre. Jeg tenker at det er bedre å dempe på egne krav og forventninger, slappe mer av, og innse at barnet ikke trenger den voksne for å eksistere til enhver tid. Barnet puster selv om du ikke ser på det! Det klarer seg alene for en stund, men det er klart: Det risikerer å bli selvstendig. Og du risikerer å kjenne på den dårlige samvittigheten og det innbilte dømmende blikket fra andre foreldre. Du risikerer rett og slett å møte deg selv. Det kan være skummelt nok det!

Les Dumskapens kappløp av Sjur Holsen.

Av meg: Nervøse unger og slappe unger

**

Er du ny her? Da ønsker jeg deg velkommen så mye! Du kan følge bloggen min via Facebook, der jeg av og til legger ut lenker som ikke blir inkludert i innlegg her, og du kan følge den via bloglovin’ sitt system. Du kan også følge bloggen ved å taste inn epostadressen din i en rute på bloggens forsiden. Del gjerne innleggene!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

36 comments on “Lager vi tidsklemmen selv?

  1. Elisabeth, Innerst i veien
    17. februar 2013

    Kan ikke se for meg at løsningen på den selvpåførte tidsklemma er å jobbe mindre. Nei, da er det mer hensiktsmessig og makroøkonomisk gunstig å redusere på fritidssysler. Såpass dugnadsånd håper jeg det fortsatt er igjen i det norske folk.

    Nå for tida starter vel barna på organiserte aktiviteter tidligere enn hva vi gjorde? Vi begynte ikke på dans i treårsalderen, en alder hvor det ikke er aktuelt å sykle eller gå på egenhånd. Det gjør de nå.

    Lik

    • Lammelåret
      17. februar 2013

      Det er tross alt ingen lovbestemt rettighet å kunne delta på en rekke fritidsaktiviteter, så ja; å prioritere bedre er en måte å redusere på tidsklemmen.

      Når det gjelder fritidsaktiviteter så kan det noen ganger virke som om foreldre er redde for at ungen skal falle utenfor det sosiale fellesskapet dersom de ikke starter så tidlig som mulig. Kanskje det er med på å skape stresset?

      Lik

  2. Toner av tanker
    17. februar 2013

    I høst blogget jeg mye om tidsklemma. Om hva tidsklemma synes, om kveldsåpne barnehager, om fedre og tidsklemma, om hvordan tidsklemma er et resultat av våre valg….

    Generelt sett synes jeg foreldre skal slutte å klage på tidsklemma. De bør heller sette seg ned å se over egen tidsbruk. Hva som bør prioriteres, og hvorfor… Og heller bruke tiden sin mer fornuftig…

    Lik

    • Lammelåret
      17. februar 2013

      Tidsklemme-spørsmål/diskusjoner popper opp titt og ofte og det engasjerer visst fremdeles. Hvem skulle trodd det? Jeg har jo skrevet om det flere ganger før jeg også.

      Er enig med deg!

      Lik

      • Toner av tanker
        17. februar 2013

        Det engasjerer fordi det er et vedvarende «problem». Folk lager tidsklemma selv, for så å klage over den. De tar seg ikke tid til å se på hva den skyldes eller prøve å gjøre noe med det. Bare klager over at i dag MÅ man så mye, og jobben KREVER så mye… Mens sannheten er at de hadde ikke hatt tidsklemme om de hadde kuttet ut 50% av ettermiddags- og helgeaktiviteter

        Lik

  3. Morten Besshø
    17. februar 2013

    Tidsklemmen er oppskrytt og selvkonstruert.
    Ha, selv jeg kan være kort og konsis … 🙂

    Lik

  4. Hilde
    17. februar 2013

    Ja, i temmelig stor grad lager vi tidsklemma selv. Vi gjør våre valg og må ta ansvar for det selv.
    Javisst, synes jeg vi har det travelt her i heimen, litt FOR travelt til tider, men det er jo vi som har sagt ja til ungenes aktiviteter. Det begynte i det små, og så ballet det på seg. Ungene driver med aktiviteter som krever at vi foreldre stiller som taxisjåfører for dem, men vi er også flere foreldre som kan hjelpe hverandre, så det går rundt. Det er ikke pga andres forventninger at vi har en hektisk hverdag, men fordi ungene har funnet noe de virkelig liker og vi ønsker å gi dem de beste muligheter til å holde på med det.
    Nå er det jo også slik at mange aktiviteter krever mye dugnadsarbeid, noe som ofte må til for at lag og foreninger kan drives. Dette tar jo selvfølgelig tid. Både mannen min og jeg sitter i hvert vårt idrettsstyre, og selv om det krever endel, så er det også veldig givende. Det er gøy å kunne ta stor del i det ungene interesserer seg for, og det gir oss nye vennskap med andre foreldre 🙂

    Man gjør sine valg om hvordan man disponerer tiden. Vi har det ikke striglet i huset, middagene er ofte av den litt raske typen, brødene er kjøpt. Jeg bruker nok mer tid på ungenes matpakker enn gjennomsnittet, og vi har innarbeidet gode og effektive lekserutiner. Vi deler oss opp, men prioriterer å gjøre noen ting felles. Vi bruker ikke mye tid selv på å gå på byen og slikt jeg nesten ikke husker lenger vi kunne gjøre. Men vi legger til rette for at det skal gå om det er noe vi gjerne vil. Dette funker for oss.

    Ja, jeg kunne godt tenke meg å jobbe litt mindre, men jeg forventer ikke at nasjonen skal gi meg kortere arbeidsdag for at jeg skal få bedre tid. Da kan jeg heller gjøre et valg selv om å jobbe fullt eller redusert. Mitt valg. Jeg skulle gjerne vært hjemmearbeidende noen år, fordi jeg trives godt med det, men det går ikke økonomisk. Jeg jobber litt redusert, og det funker. Funker det ikke, må vi gjøre en omprioritering av fritiden – ikke forvente at andre skal gi oss mer tid.

    Lik

    • Lammelåret
      18. februar 2013

      Det er absolutt viktig å huske på at når vi engasjerer oss sosialt (f.eks i ungenes fritidsaktiviteter), så får vi mye med på kjøpet, som vennskap. Det i seg selv kan være en trygghet når ungene blir større, da vet vi litt om hvem foreldrene deres er og det blir lettere å ta kontakt om det skulle være noe. På den måten hjelper en flere enn seg selv.

      Liker ellers godt det du skriver her!

      Lik

  5. villkatta
    18. februar 2013

    Eg er tilhenger av sekstimersdagen (med trinnvis innføring), men ikkje for å få meir fritid eller for å redde foreldre utor ei såkalla tidsklemme. Det stadige fokuset på økonomisk vekst tykkjer eg er skremmande. Hadde me satt bruken av jordas ressurser opp i eit økonomisk reknestykke, hadde planeten vår vore slått konkurs for lenge siden. Istaden for å satse på økt forbruker- og kjøpekraft, kunne den økte produktiviteten omsetjast i redusert arbeidstid. Me har det godt i Noreg, men verda der ute brenn – det er fleire sider til sekstimersdagen er å avlaste slitne foreldre…

    Lik

    • Lammelåret
      18. februar 2013

      Det er vel heller utbygging av helsetjenestene som bør prioriteres framfor økt materielt forbruk.. det er valg til høsten!

      Lik

  6. Casa Kaos
    18. februar 2013

    Takk, Lammelåret!
    Jeg applauderer og signerer.

    Visst er det travelt å ha barn, kanskje spesielt det første året. Men så er det opp til en selv hvor mye tid man velger å bruke på barna. Man MÅ ikke kjøre ungene over alt, man MÅ ikke delta på alt som skjer, man MÅ ikke planlegge barnas bursdag tre uker på forhånd og man MÅ absolutt ikke bake med barna hver helg.

    Lik

    • Lammelåret
      18. februar 2013

      Jeg synes de tre første årene er hektiske, og særlig dersom det kommer søsken i løpet av den tiden. Det er noe med hvor en legger lista selv og i perioder er det vel slik for mange av oss at noe må utsettes; vi kan ikke rekke alt og være oppdatert på alt når livet har løpesko på. Tror mange sliter med å innse det og dermed står på mer enn godt er.

      Lik

  7. Synna
    18. februar 2013

    Her er jeg enig i hver eneste setning!. Du skriver om akkurat det jeg går og tenker på. Møter så mange foreldre som stiller kritiske spørsmål til stoe valg vi har tatt i det siste ( type være hjemme med barn til de er to år, at vi faktisk tror på litt mindre stimulering av barna osv).Når alt jeg tenker på er hvordan mine lett misfornøyde venner klarer og leve med intens tidsklemme, skyhøy gjeld og evige dårlig samvittighet.
    Før var timeplanen min full av sosiale venninnemøter, fester, turer, møter osv. De siste årene har jeg kuttet ut masse og funnet en stor ro og lykke i det og ha mindre program. Det funker for meg og mine i hvertfall!

    Lik

    • Lammelåret
      18. februar 2013

      Så bra at du har funnet det som fungerer for dere! Det er mange som kaver med det i åresvis.

      Lik

  8. Ann Judith
    18. februar 2013

    Jeg har også tenkt mye på dette. Temaet ER viktig, – ennå 🙂
    Vi valgte utradisjonelt i 1986 (jepp, veeeldig lenge siden). Vi valgte å få de barna vi ønsket oss og vi valgte at jeg ble hjemme med dem mens de var små. Da den tredje viste seg å være både nummer tre og fire ble hjemmeårene til slutt 12 til sammen. Men jeg har aldri angret. Dårlig råd går bedre mens barna er små enn når de blir tenåringer – er min erfaring. De klaget ikke på at kjøleskapets innhold ga dem valget mellom tre sorter pålegg… Sydenturer eksisterte ikke. e savnet ikke noe de ikke visste hva var.
    Ungene ble større og ville være med på fritidsaktiviteter. Da måtte vi si nei til noe, to hver var max og etterhvert måtte de prioritere én hver fordi hver enkelt fritidsaktivitet krever mer jo eldre de blir.
    Vi var ærlige og fortalte barna at vi voksne måtte også overeleve i dette. Og vi var begge aktive på sidelinja, både innen musikk og idrett. Man bør jo alle ta i et tak, dessuten får man mye igjen for å bli kjent med de andre barna og foreldrene. Det var mye trivelig samvær selv om man noen ganger var litt lei.
    Det var ennå ikke så stort fokus på Birken, vinklubber, kvinnenettverkssamlinger, gutteturer ol, den gangen (tidlig nittitall) – men vi fikk da trent litt og vært på noen fester vi voksne også. Vi fikk en sjelden gang barnevakt ei hel helg slik at vi kunne dra på kjærestetur.
    Det viktigste tror jeg var at vi trodde dette var slik det skulle være. Man skulle prioritere ungene og så fikk vi vente litt med vårt.
    En annen tidstyv vi ikke hadde var mobiltelefoner, ipad og annet datautstyr. Det fantes ja, men stort sett i jobbsammenheng.
    Tv så vi kun på dagtid i helger hvis det var sport…
    Det er så mye vi vil, vi ønsker å greie, vi tror vi trenger… Jeg tror vi må tenke at for barna våre og for oss selv er det viktigste å være tilstede. Ta oss tid til å bare være. Tid til litt kjedsomhet… Ungene har også godt av å lære seg at voksenlivet krever tid til vask, handling, dekkskift, plenklipp, beising, osv… Vi er da for pokker mer til stede når vi gjør slikt enn når vi sitter fordypet i facebook eller blogging 😉

    Lik

    • Lammelåret
      18. februar 2013

      Jeg har inntrykk av at det som tidligere var unntaket (i barndommen på 80-tallet) nå er blitt det normale. Det er nærmest synd på dem som ikke drar på sydenferie hvert år. Dette sammen med mange andre forventninger/holdninger til hva livet skal inneholde gjør noe med oss når det vedvarer. Det er lett å falle utenfor det som anses for å være normalt. Og dagene blir fort fylt opp med gjøremål som tidligere var noe ekstra, ikke normalen. Vi har selv ansvar for hva vi vil at livet skal inneholde, men samtidig lever vi i samspill med andre og påvirkes av deres valg. Da er det ikke like lett likevel.

      Lik

  9. Magne D. Antonsen (VG)
    18. februar 2013

    Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    Hilsen Magne i VG

    Lik

  10. Sara
    18. februar 2013

    Det her var et knakende godt innlegg! Det å ha tid handler faktisk om å ta et valg, eller å velge bort.

    Lik

  11. mirrorgirlblog
    18. februar 2013

    Eg trur du stiller det aller viktigste spørsmålet her; Det er stor forskjell på positivt stress, det det er for mange ting man har lyst til å gjere, enn Negativt stress der man i hovudsak gjer ting for andre. Om man sett seg sjølv først, blir man ofte BEDRE istand til å vere tilstede på en god måte, for andre. Heller en mor som bruker 20 kvalites-min på egne favoritt-gjøremål og 40 på barna/andre, enn ei som bruker 60 på andre, men som da går og føler på misnøye over noko udefinerbart 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      18. februar 2013

      Enig. Tror barn trives bedre med foreldre som er tilstede for dem når de er sammen enn foreldre som har hodet fullt av Facebook (eller noe annet) samtidig som de er med ungene.

      Jeg synes å merke at idealet er å gi ungene all tiden en har, men jeg tror ikke det gagner ungene. Voksne må også kunne ha tid selv i barnas våken-tid.

      Lik

  12. fjellcoachen
    18. februar 2013

    Ja til selvstendige barn! Det kan ligge mange bevisste og positive tanker bak å redusere den tette oppfølginga litt også :-).

    Lik

  13. grethe
    18. februar 2013

    Jeg mener foreldre og samfunnet har skapt mye av denne tidsklemmen, man skal ditten og man skal datten. Men foreldrene står jo ovenfor egne valg og da, vi kan ha en mye bedre kvalitetstid sammen med barna ved å bake noen boller, og sitte i armkrokene til hverandre og bare skravle eller se en film, enn å dra de rundt på trening når de er så slitne at de egentlig trener for foreldrenes skyld, og ikke seg selv. Misforstå meg rett, fysisk aktivitet er viktig, men hvorfor skape stressa barn?? Hvorfor påføre et barn våre vrangforestillinger om hva kvalitets tid skal være om vi nesten ikke klarer å gjennomføre prosjektene og det ender opp med utbrenthet. Nei, vær tøffe nok til å finne egne veier, da tror jeg barna lærer å bli mer selvstendige og, når de ser at foreldrene er det..

    Lik

    • Lammelåret
      20. februar 2013

      Det er nok mange som kjenner på samvittigheten dersom de setter seg ned og ikke gjør noe. Helt enig med deg i at aktivitetsnivået må være på et nivå som ikke gir stressa unger (eller foreldre), men det er kanskje ikke så lett å finne?

      Lik

  14. A
    19. februar 2013

    Virker som om ungene ikke er ute og leker på egenhånd lenger, hvorfor?

    Lik

    • Lammelåret
      20. februar 2013

      Fordi de bruker halve tiden i institusjoner og resten i IPad-en?

      Lik

  15. Bergrosa.
    19. februar 2013

    Prioritering ja. Du verden hvor mange ganger har ikke barn kommet på skolen og ikke gjort lekser f.eks. «Måtte jo på trening som starta rett etter skolen»…..kamp ol. De er mere med på div. aktiviterer etter skolen og har foreldre engasjement rundt seg på det. Enn det som foregår i skolen, ofte. Å ofte er listen over div. «fritids»aktiviter ikke spredd på en eller to ting. Men gjerne flere over hele uka. Noe som også medfører helger. Som om hele barndommen i dag skal foregå innenfor et mønster som nærmest bærer preg av og lære seg og ikke ta valg selv eller finne ut av ting selv. Lære seg at voksenlivet i forhold til barn går ut på og være tjenere.
    Tror mange kanskje burde stille seg spørsmålet: Hva er en barndomm?

    Lik

    • Lammelåret
      20. februar 2013

      Jeg ser at fritidsaktiviteter er et argument mot lekser, en del ganger, noe jeg synes er underlig. Riktignok er det noen unger som trenger noe annet enn skolen fordi den er tøff og tung, men at fritidsaktiviteter skal prioriteres høyest er rart. I en del tilfeller har jeg inntrykk av at skolen/lekser er et problem fordi det stjeler fritid.

      Spørsmålet ditt er relevant og viktig!

      Lik

  16. underveis
    19. februar 2013

    Jeg er så enig i dette med bevisstgjøring om hvilke valg en gjør. Vi har mange valg i vårt hjørne av verden. Vi er ikke tvunget til å følge med på alle slags karuseller og krav.
    Jeg er også enig i at (en del av) vår jobb som foreldre er å bidra til at barna blir selvstendig og klarer ting selv. Absolutt. (- men alt til sin tid og i sitt tempo… )
    Jeg er imidlertid mindre enig i at «løsningen» på tidsklemma er å la unger greie seg mer selv. De skal naturligvis greie selv alt de kan greie selv. Men i bunn og grunn synes jeg jo at vårt overorganiserte samfunn i dag i så stor grad baserer seg på at foreldre og barn lever hver sine liv med veldig få krysningspunkter (kanskje bare disse «servicepunktene» med transport hit og dit, hente og følge i barnehagen osv) – et det er jo rett og slett ikke det som bør angripes. Jeg tror det er en generell mangelvare på tid «sammen» (altså hvor vi er tilgjengelig for hverandre, ikke nødvendigvis deltakere i samme aktivitet) som ikke er forhåndsdisponert.
    (og så vil jeg minne om at den voksne som tok middagshvil i «gamle dager» – faktisk ikke var utilgjengelig for barna, men tvert i mot tilgjengelig – hvis det virkelig var noe – i motsetning til den voksne som er borte på spinning eller på seminar i London….
    Bra tema!

    Lik

    • Lammelåret
      20. februar 2013

      Hvis mesteparten av tiden er organisert, er det virkelig på tide å se nærmere på om livet er slik en ønsker at det skal være. Tid til ingenting; uorganisert tid er så verdifull.

      Lik

  17. Tilbaketråkk: Kan vi ikke bare være enige da? | Lammelårtanker

  18. Ingvild
    7. januar 2015

    For meg handler tidsklemma om den timen på ettermiddagen da du skal rekke hjem fra byen, hente unger to steder (nei, de kan ikke gå selv ennå), få hjem slitne og sultne barn – og få middag på bordet. Det hjelper ikke med planløse og tomme kvelder hvis den timen ikke går opp. Hvis toget da står, er tidsklemma høyst reell , og da må jeg du at det hadde vært deilig å ha en time ekstra å gå på! Jeg synes åtte timers arbeidsdag er i lengste laget ja…

    Lik

    • Lammelårtanker
      8. januar 2015

      Strevsomt!

      .. men så lurer jeg: Går det an å samarbeide med noen som kan hente for deg? Som likevel skal samme vei? Da kunne dere evt bytte på å hente et barn ekstra og slik gjøre tiden mer romslig? Eller å ta brødskiver/yoghurt med müsly rett etter jobb/bhg/skole og ta middagen senere?

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 17. februar 2013 av i Samfunn og meninger med stikkord , , , , , , , , , .
%d bloggers like this: