Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Hvor mange barn vil du ha?

Det er fremdeles mest vanlig å få to barn i Norge, men de senere årene får flere og flere par tre og fire barn.

Hva dette skyldes vet jeg ikke, årsakene er mange og sammensatte. Det er nok ikke til å komme bort fra at vi påvirkes av trender, også på dette området. Vi blir inspirert av hverandre. Vi påvirkes også av holdningen vi møtes med når vi er sammen med ungene på offentlige steder, som Casa Kaos forteller om. I noen miljøer er det lettere å ha barn, fordi menneskene rundt oss er vennlig innstilt, politikerne sørger for gode oppvekstvilkår, vi klarer å samarbeide godt med partneren og økonomien er god.

Jeg tror også at noe av det som skiller dem som får mange barn fra dem som får ett og to (når det ikke skyldes sykdom, økonomi og praktiske vanskeligheter), handler om personlighet. Mine fordommer sier meg at dem som får mange barn er sånne rolige, beina og fingrene i jorda-mennesker som glatt overser rot og synes det er sjarmerende og ikke irriterende; sånne som tar ting som det kommer og som ikke har kjent på hva stress er. Eller veldig organiserte og strukturerte mennesker som synes det er helt naturlig  å smårydde og pusle i hjemmet og som ikke kan fordra å sitte i ro. Jeg må si at jeg har en beundring for den første typen!

Jeg lurer på om antall barn handler om hva slags livsstil man ønsker seg. Jeg kan ikke skjønne hvordan folk klarer å jobb fullt begge to, ha tre – fire barn og likevel ha en opplevelse av å overleve? Kanskje det bare er en myte, eller kanskje behovet for egentid er lite og de føler seg så ett med familien at alt annet blir irrelevant? Med barn følger endringer i livsstilen, ting er ikke likt med og uten barn. Og for den som har hatt kort tid til å forberede seg på å bli foreldre kan nok overgangen bli svær. Å ha barn er på mange måter en livsstil.

Hvor mange barn som er riktig for den enkelte familie, tror jeg avhenger av så mange faktorer at det ville vært meningsløst å ta det for seg her. Det viktigste, tror jeg, er at man fått ett barn og så finner ut hvordan det fungerer å leve som familie før en får neste barn. Det er nemlig ikke slik at man på forhånd kan vite hvordan det er å ha barn, selv om man kan ha en viss anelse. Vi forandrer oss når livet forandrer seg og det er ikke sikkert at det som fungerte før barna kom fungerer like bra senere. Det tar tid å finne ut av.

I morgen publiserer jeg et gjestebidrag til Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer som handler om å ha mange barn. Følg med!

Jeg er så takknemlig for at så mange har valgt å dele sine livserfaringer her i bloggen! Tips meg gjerne om du har temaer du ønsker å lese om: lammelaaret@gmail.com

Hadde du bestemt deg for hvor mange barn du skulle ha før du fikk ditt første? Ble det som du planla?

Les gjerne disse innleggene om tid og barn: Vi har ikke tid til barn, og om antall barn i Norge: Norske kvinner – ikke innvandrerkvinner – må føde flere barn

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

27 comments on “Hvor mange barn vil du ha?

  1. Casa Didriksen
    20. februar 2013

    Vi har tre, jeg kan nok tenke meg fire, men tviler på at jeg får med min kjære på det. Tror vi er litt som de du har i første kategori, rot er ingen krise. Behov for egentid er heller ikke svært utpreget. Litt blogging etter at ungene er lagt holder for min del. Og så tror jeg at hvis man er av den oppfatning at ungene MÅ ha oppmerksomhet fra mamma eller pappa hele tiden så blir man fort utslitt. Vi bruker besteforeldre i stor grad. Eir har følge av onkel på skyting en gang i uka. Det å erkjenne at unger har det bra og faktisk kan ha godt av å være med andre enn mamma og pappa er viktig. Og å underholde seg selv og andre er noe de må lære seg. Overgangen fra en til to er svær, fra to til tre betydelig mindre. Det er faktisk helt sant.

    Liker

    • Joanna
      21. februar 2013

      Hmm. Jeg opplevde det annerledes. Overgangen fra to til tre var mye mer voldsom enn fra en til to. Følte jeg brukte mye lenger tid på å få til rutiner etter nr. 3…

      Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      «Og så tror jeg at hvis man er av den oppfatning at ungene MÅ ha oppmerksomhet fra mamma eller pappa hele tiden så blir man fort utslitt.» – absolutt! Det kan virke som om mange synes det er en negativ ting å bruke besteforeldre, de skal liksom klare alt selv, men jeg tenker at det er godt for barn å ha kontakt med familien og mange generasjoner.

      Liker

  2. Linda C. Hagen
    20. februar 2013

    Jeg kjente meg fort igjen i den første typen du beskriver. Jeg må nesten øve meg opp i å se rot. Jeg ser det jo, men det plager meg ikke så mye. en viss rotesmerteterskel har jeg jo, men ikke sånn hysterisk.
    Tror også at det er letter å ha mange barn i noen miljøer. For eksempel så er det ikke så uvanlig i kirken jeg går i å ha fler enn to eller tre barn. Der er det mange som synes jeg er kjempeflink og tøff som har mange barn. Der er de ikke skeptiske til det. Men utenfor er noen skeptiske og noen forstår ikke hvorfor noen VIL ha så mange barn. Det merker jeg forskjell på.
    Jeg forstår heller ikke hvordan noen kan ha mange barn OG begge jobbe fullt. Det hadde ikke jeg klart. Har en venninne som gjør det. De har kommet til et punkt der hun MÅ jobbe, og hun slites i alle retninger og er så misunnelig på meg som slipper det. Hvis begge to skal jobbe, så må det nok i såfall tilpasses slik at det er til å holde ut og man rekker over alt man skal, inkludert å kose med barna, ikke bare fikse huset.
    Og du har helt rett, det er ikke mulig å se for seg hvordan livet er med barn før man får barn. Livet endrer seg drastisk, særlig for de som trodde det ikke ville endre seg, og særlig for de som vil tviholde på alle vanene de hadde før de fikk barn. De vil få seg en overraskelse.

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Om man brått blir gravid og ikke er i et forhold man vil satse på, så vil nok overgangen fra å være barnløs til å ikke være det bli enorm. Å slippe å kutte ut alkoholen og røyken i svangerskapet er en fordel. Å ha en rolig livsstil og en jobb som gir høy nok inntekt og trivsel er andre faktorer som spiller en stor rolle for hvordan overgangen blir. Det jeg beundrer er dem som klarer disse tingene, som tar det på strak arm når det er langt fra planlagt. Nå prater jeg meg bort her..!

      Liker

  3. Jeg har alltid sett for meg 3 barn, og nå er snart siste tilskuddet her 😉 Men nå er det stopp. Man skal aldri si aldri, men er ganske sikker på at vi ikke skal ha flere 🙂

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Et vårbarn! Så fint! Ønsker deg lykke til med fødselen, for selv om du har gjort det før, har du aldri født tredjemann tidligere. Kanskje blir det heller ikke siste gangen.

      Liker

  4. tuppelina
    20. februar 2013

    siden jeg var liten har jeg alltid drømt om ihvertfall 4 unger, så jeg har kommet meg halvveis nå da 😉 og jeg har også vokst opp i en bygd hvor det, med unntak av 1 dame, ikke var noen som hadde færre enn 3 barn…

    og med mine to barn så langt så er det få ting som virkelig er stress og som sliter meg ut ang dem. -JA jeg har ønsket at ungene skulle hatt en pauseknapp noen ganger, men det er når jeg er syk og ingen kan hjelpe meg med barnepass (siden jeg er alenemamma).
    men eldstemann har fått en oppdragelse der han har fått lære at man skal hjelpe til; mamma er ingen slave som syr puter under hendene hans! og det samme gjør jeg med minste. så jeg overser jo litt rot, og jeg har myknet i kantene gjennom årene. det beste eksempelet på det er at når jeg var 18 og la sammen klær så var de perfekt brettet, det var militær nøyaktighet på alt… mens nå… vaskekluter som er lagt sammen slik at de ser ut som det skjeve tårn i pisa, og klærne er til tider mer sammenkrøllet enn sammenlagt… men det er et tegn på at da er det eldstemann som har lagt sammen klærne (og ofte den som satte den på også -under oppsyn av mamma så klart).

    -jeg har også alltid fått høre fra de som er par med barn at de beundrer meg fordi jeg klarer å ha to barn alene, der de er helt utslitt -som om jeg har noe valg. ikke forstår jeg hva det er å beundre heller for den saks skyld, man gjør det man må. og jeg har aldri visst om noe annet enn å være alene med barna, så jeg vet ikke hva det egentlig innebærer å skulle dele på ansvaret (faktisk synes jeg det høres ganske skummelt ut!)

    …skulle nå klart meg godt om jeg hadde 3-4 barn alene også jeg, men hadde sikkert fått enda flere hvite hår enn jeg har nå. men jeg tror det har med det at alt i alt så er jeg ganske avslappet når det kommer til morsrollen…

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Å oppdra unger til selvstendighet og ha tid til den tiden det tar er jo veldig riktig! Tror det er bra for unger å vokse opp med foreldre som gir de tid til å prøve og feile og vokse opp som de er. Selvfølgelig, men måtte bare uttrykke det!

      Liker

  5. Jeg har alltid ønsket meg mange barn. «Mange» for meg betyr 3 eller 4. Nå kommer nummer 3 any day now, så ja, foreløpig har det blitt like mange som vi så for oss.

    Jeg føler det går en slags grense i vårt samfunn, hvor 2-3barn er normalt og alt over det blir liksom litt rart. Når jeg sier jeg kunne tenkt meg 4 barn, så spør folk nesten alltid «men hvorfor det??». De fleste forstår at man ønsker seg 2-3barn, men FIRE, nei huff… -har dere ikke TV hjemme??

    Vet ikke om det er flere som opplever dette, men slik er det nå i allefall for meg.

    Og jeg er nok veldig den typen som kan overse rot og slikt. Ikke det at jeg elsker å vasse rundt i duploklosser og barneklær, men det er bare sånt en må regne med føler jeg. Det kommer andre tider, hvor man kan ha ting pent og pyntelig, og tusle rundt i huset og savne ungene sine som har flyttet ut 😉

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Hehe.. det er rart med hvordan folk reagerer: Hva skal du med fire, liksom?! Eh.. det samme som med tre?

      Ønsker deg lykke til med fødselen! Om det blir hjemmefødsel, håper jeg at du skriver om det, for jeg vil gjerne lese.

      Liker

  6. malin
    20. februar 2013

    Skulle ikke ha barn jeg… (nå har jeg 3) Den første ungen ble så bra at vi tenkte vi bare burde fortsette å produsere;)

    Liker

  7. Vi er tre søsken. Og jeg har alltid sett for meg å få i alle fall to, kanskje tre barn. For søsken har stor verdi, syns jeg. Og det ville jeg gi videre til egne barn. Å få bare ett var aldri noe alternativ. Ei heller for mannen, som har vokst opp som enebarn. Men som du sier, det er nok smart å få ett barn først, for så å kjenne på den nye tilværelsen før man konkluderer. Og så kan man jo endre oppfatning underveis. Da vi hadde fått to tenkte vi at det sikkert var greit å si stopp. Men etter hvert som nr. 2 ble eldre og vi følte vi begynte å komme litt ovenpå meldte ønsket en nr. 3 seg. Nå som nr. 3 har blitt 3,5 år melder det ikke seg noe ønske om nr. 4. Vi har kastet inn håndkleet. Familien er komplett!

    Du har nok mye rett i at det blir en livsstil å ha barn. Klart det er hektisk, men det er dette livet vi ønsker oss. Vi er i full jobb begge to, i jobber vi stortrives i. Vi liker også å engasjere oss i ungenes aktiviteter, enten på trenersiden eller styre og stell. Rot? Jeg er ikke glad i rot. Men heller ikke glad i å rydde, så da blir det som det blir. 😉

    Gleder meg til morgendagens innlegg.

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Mange bestemmer seg for neste barn mens den første er baby, risikosport vil jeg si (som bare er spontan etter lang betenkningstid), for det er stor forskjell på en rolig baby som gurgler på fanget og sover hele natten og en som ikke kan gå, bare løpe og klatre og som elsker sin egen sopran! Best å vente til man vet hvordan det er å ha barn og ikke bare baby.

      Det beste er om begge har samme ønsker om antall barn, noe annet kan bli ganske utfordrende, tenker jeg.

      Du er nå heldig, da, som har overskudd til så mye bra ting!

      Liker

  8. Ann Judith
    20. februar 2013

    Jeg er nok litt rar. Men da jeg var fem år mistet en familie begge sine døtre – de druknet etter å gått gjennom isen på et vann. Det gikk faktisk an å miste to barn samtidig..! Dette gjorde et voldsomt inntrykk på meg og jeg har aldri glemt hendelsen. Jeg har derfor alltid tenkt at jeg ville ha flere barn enn to. Og jeg har alltid visst at det var viktig for meg å bli mor.
    Da jeg ble mor første gang i 1986 var jeg bare 22 år og tanken på at det å få barn ikke var en selvfølge hadde nok aldri streifet meg. Naiv ja, men heldig… Så heldig at vi endte opp med å få fire. Vi planla tre og i alvor sa min mann «det skal ikke være noen attpåklatt!» og la til på spøk «og så dobler vi denne gang!»
    Troll i ord! Ultarlyd viste tvillinger. En skrekkblandet fryd i begynnelsen, men det var en fantstisk opplevelse! Man fikk ikke gå i fred, «alle» ville se i vogna…
    Velvel – det kom hverdager i fleng. Travle, men rike 🙂 Og jeg tilhører den siste kategorien du nevnte… Ryddig, men med masse tid til boklesing og andre aktiviteter 😉 Åjada, drømmetilværelse! (Nei, det var tøffe dager og harde tak, men mye lykke).
    Jeg er glad det gikk troll i ord. Jeg er glad det ble fire barn på 5 og et halvt år. I dag er de voksne og omtrent jevngamle og har stor glede av hverandre! Dessuten blir det flere til å dele på ansvaret den dagen vi blir gamle og hjelpetrengende…

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Jeg synes ikke du er så rar, det er klart at slike historier setter seg og gjør noe med en!

      Høres ut som du har en flott familie. Jeg er helt overbevist om at søsken er en berikelse, så lenge familien fungerer og de voksne tar det ansvaret de skal. Det blir nok et søsken-innlegg en annen gang på bloggen.

      Liker

  9. frumeyer
    21. februar 2013

    Her har vi ett barn. Snart to år, og har virkelig ikke tall på hvor mange som kommer med kommentarer som ‘nå kommer det vel en til snart’ ‘Ja, når skal dere ha nestemann da’ Stortrives slik situasjonen er idag, og synes det er deilig å ha tid til Frk. Tenker at det ikke er noen hast med flere barn, en av fordelene med å starte relativt tidlig 😉 Virker som normalen er to eller tre. Ikke fire eller ett….

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Høres slitsomt ut med slike spørsmål. Kan noen ganger virke som om folk ikke er fornøyd før andremann er på planleggingsstadiet i det minste. Noen begynner å mase når førstemann er nyfødt. Hva er det med folk?

      Liker

  10. Pia
    21. februar 2013

    Jeg hadde ikke tenkt så mye på dette med barn, hadde nok sett for meg to. Men så kom de, og for meg ble det fantastisk å være mamma. Så nå har vi fire. Stopper her. Det blir en livsstil.

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Hvordan kan du vite at det er nok?, spurte noen og fikk til svar: Det vet du bare.

      Mer presist blir det vel ikke?

      Liker

  11. Joanna
    21. februar 2013

    Jeg ville alltid ha 5. Er selv eldst av 8, og syntes livet ble vel kavete med nummer 6,7 og 8. Foreldrene mine var begge enebarn, og mange barn var et bevisst valg fra deres side. Nå som vi er voksne, er det fantastisk å ha mange søsken, så jeg er glad for at de fikk så mange. Selv endte jeg opp med 4. 2 veldig tett, der nr. 2 ikke var helt planlagt. Og så en 4 års pause, før to tette igjen, helt planlagt, siden vi hadde sett at de to første hadde så stor glede av hverandre. Men etter 4 følte jeg meg ferdig. Da ble det heller hund. 🙂
    Jeg syntes overgangen fra 2 til 3 var verst. Men det jeg tror påvirket meg mest til å få fler enn 2, var at vi hadde uforskammet friske, greie unger, lite sykdom og et godt nettverk med mange hjelpende hender rundt oss. Det var ‘enkelt’, liksom. Og som Malin skriver, den første ble så bra at vi bare fortsatte! 🙂

    Liker

    • Lammelåret
      21. februar 2013

      Helse og nettverk er helt klart viktige grunner til hvorfor man velger å få så mange barn som det blir.

      Liker

  12. Synna
    22. februar 2013

    Jeg vet ikke om det er en forklaring men jeg tenker selv at jeg har fått mange barn fordi jeg alltid ønsket meg flere søsken da jeg var liten. Så nå skaper jeg det for barna mine så jeg savnet. En liten flokk Jeg var enebarn til jeg var åtte år og ønsket meg et søsken så inderlig og mer liv og røre hjemme. Og dermed har jeg produsert tre tette selv.
    Mens en del jeg møter som har vært en del av en større søskenflokk smiler av meg nå jeg sier det og sier at de skal helt sikkert bare ha en! 🙂

    Liker

    • Lammelåret
      25. februar 2013

      🙂

      Hvor mange barn man får har nok en sammenheng med egne erfaringer fra oppveksten, ja.

      Liker

  13. Monstermønster
    4. mars 2013

    Jeg stusser litt over hvor mange som interesserer seg for familieplanleggingen vår, etter første barn var det mye spørsmål om når neste kom, og etter barn nummer to kom masingen om barn nummer tre. Å si at man er fornøyd med to, virker litt provoserende på vilt fremmede (særlig om de har tre barn selv) for jeg får stadig høre at vi kommer til å angre på barnet vi aldri fikk. Eh?

    Liker

    • Lammelåret
      4. mars 2013

      Hehe.. det er veldig rart det der: Da er det mange som har mye å angre på! Men: det kan vel være slik dersom man vurderer sterkt et barn til og nølende lander på et nei?

      Liker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggere like this: