Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Bloggserie om livserfaringer: Døden snur livet på hodet – om å bli enke og alenemor

Bloggserie om livserfaringer er en serie gjestebloggbidrag som til sammen viser hvor ulik livssituasjon vi som er foreldre til små og større barn i dag har. Å vite litt om hvordan andre lever livet sitt kan gjøre at vi får et annet syn på egen livssituasjon. Noen ganger er den beste lærdom den vi kan hente fra andres livserfaringer. Bloggserien har som mål å vise litt av mangfoldet og ulikheten oss imellom. Jeg tenker at det kan være berikende og kanskje gi en større forståelse for andre som lever helt annerledes enn oss selv.

Jeg oppfordrer deg til å lese de andre bidragene i serien: Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer. Legg gjerne igjen en kommentar til Maiblomst som har skrevet dagens bidrag. Fortell hva du tenker og hva du sitter igjen med etter å ha lest! Tusen takk til Maiblomst som ville dele sine erfaringer her i bloggen!

DØDEN SNUR LIVET PÅ HODET

Min mann og jeg flyttet sammen i 97. Vi giftet oss i 2000. Jeg hadde ikke lyst på barn. Men det hadde min mann. Og for å gjøre den delen av historien kort, så gjorde vi en «avtale» om at hvis jeg ble gravid, så skulle han ta 70% av alle oppgaver, og jeg prøve å klare 30%. Fordi jeg har en sjelden nervesykdom, kalt MG. Vår sønn ble født høsten 2002, jeg var 38 år og min mann 41. (10 år tok det han å overtale meg…)

Mannen min holdt ord, og tok minst sin del av jobben. Ting fungerte greit, vi hadde det bra med oss selv og med hverandre. Jobb, barnehage, familieliv.

Guttungen var 1,5 år og hadde akkurat lært seg å si «pappa». Så omkommer min mann i en ulykke. Vips, så var han borte. Og jeg hadde ikke bare 30% av ansvaret, men 100%. Døden snur livet på hodet.

Jeg er ikke fysisk sterk. Men jeg har en sterk evne til å beholde roen i vanskelige situasjoner. Og jeg er en administrator, både av yrke og personlighet. Når det verste sjokket hadde lagt seg, og jeg ikke lenger tenkte «hvordan skal jeg klare å komme meg gjennom neste time», men klarte å forholde meg til en uke av gangen, ble de praktiske utfordringene mer og mer tydelige. Jeg var redd for å være alene om nettene. Jeg satte opp vaktliste, og spurte venner, naboer, kollegaer om de kunne sove her. Og det kunne de! Jeg fikk dekket behovet mitt for å ha folk i huset. De som hjalp meg var også fornøyd, for jeg var veldig konkret på hva jeg trengte hjelp til.

Så var det de mer fysiske tingene da. Der møter jeg virkelig mine begrensninger pga sykdommen min. Men i vårt velferdssamfunn så finnes det heldigvis også bistand å få. Jeg kontaktet kommunen, som kom på hjemmebesøk. Jeg fikk innvilget hjemmehjelp og bistand til å stelle ungen hver morgen samt innkjøp av matvarer. Dette gjorde at jeg kunne bruke kreftene mine på koselige ting som besøk, matlaging og være tilstede for guttungen så mye som mulig. I tillegg så fikk jeg hjelp til andre praktiske ting av venner.

Men det er slitsomt å være «bundet» til mammarollen 24-7. Som enke har en ikke en far som tar annenhver helg og hver onsdag. Det er heller ingen far der som en kan drøfte problemstillinger med: skal poden begynne på noen aktiviteter? Er han frisk nok til å gå i barnehagen? Da er det godt å ha omgangsvenner som selv er i en småbarnsfase som kan komme med råd. Men en trenger også å ta vare på seg selv. Ca et halvt år etter at jeg ble alene, startet jeg opp med fast barnepass en kveld i uka. Det ble min frikveld. Da kunne jeg gjøre det jeg ville.

Det er stor forskjell på å være «bare» mor og det å bli «aleneforsørger». En ny rolle som må læres. Hva kan jeg fortsatt gjøre som før, og hva må endres? For min del tok det uker før jeg i det hele tatt skjønte at jeg måtte endre på ting. Og så tar det tid å finne ut hva en skal prioritere, og hva en kan løse på en annen måte. Jeg var heldig, og hadde både barnehagepersonale, arbeidsgiver og venner som viste raushet slik at jeg gradvis fikk tilpasset meg min nye rolle.

Det er snart 9 år siden jeg mistet mannen min og guttungen mistet sin far. Jeg har det bra. Min sønn ser også ut til å ha det bra. Begge savner vi han som var pappa. Livet har heldigvis snudd «tilbake» til mer normale tilstander.

Hva har jeg så lært som jeg ønsker å formidle videre?

  • Folk er hjelpsomme. Vær tydelig og konkret på hva du trenger hjelp til!

  • Det er fordeler og ulemper med det meste. Fokuser på fordelene.

  • Stol på deg selv. Og be om hjelp der du ser dine begrensninger. Det er ikke et nederlag, men en styrke.

  • Bygg nettverk. Det er uendelig verdifullt i deg daglige, og umistelig i kriser.

  • Tenk på deg selv også. Mens du fortsatt orker.

–  Maiblomst –

**

Neste bidrag blir publisert torsdag om en uke.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

13 comments on “Bloggserie om livserfaringer: Døden snur livet på hodet – om å bli enke og alenemor

  1. Tilbaketråkk: “Slik er livet mitt” – en bloggserie om livserfaringer | Lammelårtanker

  2. HUff, jeg kjenner det gjør vondt langt inn i hjertet. Jeg er livredd for at det skal kunne skje her. At en dag skjer det noe forferdelig og jeg sitter der alene med 3 barn. Pga første fødsel går mannen min med samme skrekken nå som det nærmer seg fødsel nr 3. Han er redd for at han plutselig blir stående med en på 4 år, en på 2,5 år og en nyfødt.

    Ord blir fattige når man leser om slike ting som du har vært igjennom, men jeg vil allikevel si at du er utrolig sterk som deler dette med omverdenen.

    Det står det utrolig respekt av🙂

    Klem

    Lik

    • Maiblomst
      28. februar 2013

      Jeg tror vi her i det rike Norge har gjort døden til en fremmed. En vi ikke kjenner. En vi ikke vil kjenne. Og så er døden en del av livet. Med døden som et ‘bakteppe’ til livet, ser en tydelig hva som egentlig er viktig. Jeg tror at en grunn til at jeg har kommet gjennom dette på en ‘god’ måte, er at jeg har helt siden jeg var barn har hatt døden ‘nært’. Sorgen blir ikke mindre, sporene blir like dype. Men en får en tydeliggjøring av hva som virkelig betyr noe. I livet.

      Lik

  3. Elisabeth, Innerst i veien
    28. februar 2013

    Sterk lesing! Vi har vel alle en frykt for at noe så forferdelig skal skje. For deg, Maiblomst, ble det brått virkelighet. Jeg synes du har vært veldig sterk som har klart å be om hjelp og organisere det hele.

    Lik

  4. Ann Judith
    28. februar 2013

    Man har kommet langt når man tør å be om hjelp. Du tør vise sårbarhet og styrke på samme tid:)
    Jeg syns det var godt å lese egentlig. Selv om jeg selvsagt ikke unner noen opplevelsen av å bli hverken enke eller farløs.
    Lykke til videre!

    Lik

  5. Avin Rostami
    1. mars 2013

    Sitter med en trist men god følelse etter å ha lest dette. Et slik innlegg gir håp og selv om det virkelig er trist å lese om noen som mister en så nær person er det godt å se at vedkommende har klart å komme seg videre i livet, det er ikke bare bare. Her er det også mange gode råd å hente. Takk for at du delte dette Maiblomst!

    Lik

  6. thedreamer79
    1. mars 2013

    For en hjerteskjærende historie, og det minner oss på hvor skjørt livet er og hvordan vi av og til kan ta det vi har for gitt. Et godt initiativ med en slik bloggserie.

    Lik

  7. c'est la vie!
    1. mars 2013

    Dette var sterk og imponerende lesning, så takk for at du deler historien din. Tommel opp til deg🙂

    Lik

  8. Mormor
    1. mars 2013

    Ha takk for at du deler. Maiblomst.

    Og til Lammelåret Du er utfordret her:
    http://www.starbear.no/mormor/barnetimeboka-for-bloggere/

    Klem til deg🙂

    Lik

  9. Ida Sundae
    1. mars 2013

    Takk for en tristfin historie!

    Lik

  10. Lammelåret
    1. mars 2013

    Noen ganger tenker er at vi har for urealistiske forventninger til hva livet skal gi oss. Vi antar at vi skal slippe unna sykdom og alvorlige bekymringer og når det hender ser vi det ikke som en del av livet, men som forstyrrelser, eventuelt noe som skal medisineres bort.

    Å miste partneren, slik Maiblomst gjorde, er noe av det som skremmer mest. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det ville vært og naturlig å tro at det ville vi ikke klart. Kanskje stemmer det eller kanskje ville en slik hendelse fremmet ressurser vi tror at vi ikke har.

    Selv om folk vil gjøre det som er nødvendig i en slik situasjon, synes jeg likevel vi kan si at personen er tøff som har klart å stable livet på beina igjen. Det er tross alt ikke alle som klarer det.

    Historier som Maiblomst sin gjør kanskje at vi setter litt mer pris på livet som det er og jobber litt mer for at hverdagen skal fungere godt? Historien hennes viser at livet slik det er nå ikke er selvfølgelig. Livet er skjørt.

    Lik

  11. Trine
    2. mars 2013

    Sterk lesing dette. Fint du deler med oss, fint å se viktigheten av å be om hjelp og å være så konkret som mulig. Det er utfordrende å vite hva man kan bidra med i slike situasjoner.
    God helg til deg og gutten din.
    Trine:)

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: