Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Bloggserie om livserfaringer: Verdiløs bonusmor?

Å være stemor er assosiert med ondskap i blikket, distanse og et sterkt konkurranseelement. Å være stemor er sterkt påvirket av eventyrenes fortellinger. Ingen er stemødre i dag.

Bonusforeldres innsats og påvirkning i barns liv er underkommunisert i det offentlige rom i dag. Hvorfor er det slik, når faktum er at mange lever i familier med mine, dine og våre barn?

Som et bidrag til å vise mangfoldet blant foreldre til mindreårige barn i dagens Norge har bloggserie om livserfaringer blitt til. Les Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer, der ligger også lenke til de andre bidragene.

Det er mange måter å være mor på, men ikke alle er like akseptert. Bonusmor deler hennes erfaringer; les, del og fortell om dine erfaringer med å være i samme livssituasjon eller med å forholde deg til din x sin nye kjæreste.

Verdiløs bonusmor?

Hva kaller du deg når du har sørget for et barns ve og vel i årevis? Når du har plastret knær og tørket tårer, når du har hatt noen som har krøpet ned i sengen din etter et mareritt og søkt varmen og tryggheten fra deg? Hva kaller du det når du har laget litervis med vaffelrøre til dugnad er, vært vakt og solgt billetter, hentet, kjørt og vasket svett treningstøy. Du har pakket tusenvis av matpakker til noen du elsker og sittet time på time med lekser som ikke er dine, arrangert bursdager og fikset julestrømper og sett forventningsfulle barn stå grytidlig opp julaften til juletradisjoner du har skapt.

Du har flettet hår, strøket penkjoler og knytt sløyfebånd, kjøpt inn slips og penskjorter og etter hvert også hårvoks og barberskum. Du kjenner klassekamerater og håndballvenninner, du er på hils med mange voksne fordi du kjenner deres barn.

Du har fulgt opp et barn. Kanskje flere, og noen kaller seg mor eller far.

Jeg kaller meg bonusmamma.

Jeg gjør det på samme måte som jeg ville gjort med mitt eget barn. Jeg følger opp så mye jeg kan, eller som i mitt tilfelle: så mye jeg får lov.

Ca halvparten av alle ekteskap går i oppløsning for tida, og mange av disse ekteskapene har produsert barn. Så får mor eller far nye partnere, og nye bonusforeldre blir skapt. Hvor er alle disse? Og hvorfor blir disse utelatt av barnas liv så fort man er utenfor husets 4 vegger?

Jeg både elsker og hater å være bonusmor. Jeg elsker disse vesenene, og jeg vil ikke bytte dem bort for alt i verden. Jeg hadde gitt ei nyre eller en høyrearm uten å blunke, jeg hadde kastet meg foran en bil dersom det kunne reddet dem.

Men måten jeg blir møtt på i sosiale sammenhenger er rett og slett usmakelig. Andre foreldre rett ut sagt ekskluderer meg i offentligheten, men kan være hyggelige på tomannshånd. Det er vondt å være på skolearrangementer og ikke bli snakket til, heller sett rart på. Ingen forstår at kjærlighet er kjærlighet, og at det faktisk går an å elske noen som ikke kommer fra ens egen kropp.

Rett ut sagt har jeg fått mye dritt for jobben jeg gjør. Som du forstår så har jeg en mann med barn fra et tidligere forhold, og han får også mye dritt for jobben jeg gjør, for engasjementet mitt. Det påståes at han overlater «alt» til meg, at han gjør det han gjør fordi jeg sier at han skal gjøre det… påstandene er mange, usanne og ualminnelig drøye,

Vi er voksne, og selv om blikk, ord og ignoranse kan gjør vondt for oss, så er det allikevel ungene som må ta den største støyten. De får høre at deres egen mor snakker dritt om meg (og far), de får høre at det jeg sier skal ikke regnes med og høres på, de får høre at de bare skal be meg om å holde meg unna.

Kanskje trår jeg innenfor, men jeg snakker aldri stygt om mor, jeg trenger meg aldri frem og krever plass, men jeg er tilstede når mann og barn ønsker det. Jeg vet også at kjærligheten min til disse barna kommer fra hjertet, og jeg tror at dette vil komme barna til gode uansett.
Hvorfor er det greit at andre er glad i barna, bare ikke bonusforeldre?

Jeg ønsker nok i fremtiden at bonusrollen blir mer synlig, at det blir en litt mer anerkjent rolle. Jeg har ikke noe behov for å ta moren hennes rolle eller «stjele» barna, eller trenge meg inn i noe, men når jeg nå er tilstede så synes jeg det er rart at min kjærlighet er mindre viktig og mindre anerkjent enn alle andres bare fordi at jeg er fars kjæreste.

Når det er sagt er rollen min mest av alt fylt av glede, og jeg ser på bonusbarna som noe helt spesielt i livet mitt som beriker meg utover det jeg noen gang hadde trodd at bonusbarn kunne gjøre.

Skal man tenke seg om før man går inn i et forhold der den andre parten har barn fra før? Ja!
Er det verdt det dersom man tør å ta sjansen? Jeg vil påstå at det er det.

bonusmor

**

Neste bidrag i serien kommer torsdag om en uke. Tips meg gjerne om temaer du ønsker at jeg tar opp!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

6 comments on “Bloggserie om livserfaringer: Verdiløs bonusmor?

  1. Tilbaketråkk: “Slik er livet mitt” – en bloggserie om livserfaringer | Lammelårtanker

  2. Casa Kaos
    7. mars 2013

    Veldig bra skrevet. Og en tankevekker. Det er nok lett å ekskludere bonusmødre. Kanskje gjør jeg det selv, uten å tenke over det. Man tenker automatisk mor og far.

    Lik

    • Lammelåret
      7. mars 2013

      Enig, det var godt og sterkt skrevet!
      Prøver selv å tenke ‘omsorgspersoner’ når jeg ikke er sikker på at det er mor og far det er snakk om. Er veldig lett å trå feil, jeg tenker f.eks på invitasjoner til foreldretreff: Å huske på å inkludere bonusforeldre i invitasjonen. De er vel så viktige.

      Lik

  3. mettemia
    8. mars 2013

    Et viktig innlegg som helt klart gjelder mange mennesker mtp hvordan familiestrukturen har forandret seg siste årene. Jeg tenker umiddelbart at kjæresten har en viktig oppgave å inkludere bonusmoren, ta med på foreldremøter, foreldresamtaler ol. Kjærligheten fra denne bonusmoren her må bety mye for disse barna, og det må da være gull for hele storfamilien! Min søster har en bonusdatter, og hun sliter med å vite når det er greit å bry seg, hva hun skal bry seg med og det å være inkludert på flere arenaer der bonusbarnet ferdes. Biologi er oppskrytt! Kjærligheten barna får, er like viktig og avgjørende uansett hvem den kommer fra. Mener nå jeg……..adoptivmamma og en mamma nr to som jeg er 😉

    Lik

  4. Mormor
    8. mars 2013

    Flott innlegg 🙂

    Ps- Lammelåret – ta vare på deg selv og helsen. Godbedringsklem 🙂

    Lik

  5. fjellcoachen
    10. mars 2013

    Been there.. kjenner meg igjen. Barn er mennesker og mennesker blir man glad i, biologi eller ikke Jeg har også opplevd etter et forhold at sorgen over å «miste» bonusbarn kan være større enn sorgen over selve bruddet, fordi relasjonen oss imellom har en selvstendig verdi. Hva foreldre sier om hverandres kjærester varierer nok mye, jeg er ikke av dem med dårligst erfaring der. Mange steder fungerer dette godt. Selv har jeg fokusert på ressursene i at mine unger også har en bonusmamma som har fulgt dem i mange år og vil dem vel.
    Det som forundrer meg mest når det gjelder bonusforeldre, er at relasjonen ikke blir tillagt vekt i det du kaller det offentlige rom, Voksne som bryr seg er en kjempeviktig ressurs, men i dette tilfellet ofte undervurdert.

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: