Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!

Jeg har fulgt debattene om kontantstøtte, fedrekvoten, barnehageplass versus hjemmeværende mødre og kan ikke å holde meg fra å sukke.

I følge noen kan det virke som om vi har barnehageplikt i Norge, men det har vi ikke. Det er faktisk opp til det enkelte foreldrepar å velge den løsningen som passer best. Mange ønsker seg barnehageplass og mange ønsker å jobbe redusert. Noen vil ha begge deler. Men så jobb redusert da!

Hva er egentlig saken? Det hyles etter respekt for de individuelle valgene, men hvordan kan man få respekt dersom man ikke selv kan stå for det valget man tok eller ikke viser respekt for dem som mener noe helt annet? Det er ikke debattantene som bestemmer hva du skal gjøre, det er deg selv. Det er deg, dine verdier og din økonomi som utgjør mulighetene du har. Som regel har vi flere muligheter enn vi er klar over. Og jeg skjønner ikke hvorfor debattanter går til angrep på hverandre for deres valg når det er så mange som velger akkurat slik du selv gjør. Det ER ikke slik at alle kan bli enige og gjøre like prioriteringer, og dermed er det bortkastet energi å forsøke å overbevise folk om at en sjøl sitter med sannheten.

Jeg synes ikke det er så mye å diskutere om Norge trenger arbeidskraft. Jeg synes ikke det er riktig at staten skal bevilge penger til folk for å ikke jobbe (som kontantstøtte over et visst beløp er uttrykk for). Jeg kan fint komme på en rekke samfunnsnyttige prosjekter som vil gi mer tilbake til barnefamilier og som vil bidra positivt til samfunnsutviklingen enn økt kontantstøttebeløp vil gjøre. De siste dagers debattinnlegg i aviser går i retning av å kritisere mødre som velger barnehage, som velger å forsørge seg selv og sine. Jeg mener vi er på ville veier dersom vi skal applaudere at arbeidsføre mennesker ikke vil jobbe; dersom vi skal oppfordre til å ikke jobbe. Hvorfor i all verden er man en bedre mor når man ikke forsørger barnet sitt?!

Selvsagt finnes det gode grunner til å jobbe deltid, og mange av dem er helt uavhengig av om man har barn eller ikke. Noen yrker er så tøffe og innebærer så stort ansvar at det er vanskelig å jobbe fullt. Noen har dårlig helse selv eller har omsorg for andre som har dårlig helse: Skal staten betale mellomlegget mellom lønn i full stilling og redusert stilling, i de tilfellene det ikke er diagnoser i bildet? Hvorfor skal småbarnsfamilier bli enda mer privilegert enn de allerede er? Jeg synes det er helt feil.

Noen argumenterer med at det er ironisk at omsorg for barn ikke regnes med i BNP, men at innsatsen er verdsatt med det samme det gjøres i organiserte former, som ansatt i barnehagen eller på sfo. Jeg synes ikke det er ironisk. Som ansatt er fagkompetansen vesentlig og ofte en forutsetning for ansettelse, man har ansvar for flere barn. Å sitte hjemme på ressursene sine gir begrenset effekt.

Jeg tenker at vi trenger alle slags mødre: Hjemmeværende, yrkesaktive og alle som er litt av det ene og det andre.

Jeg er lei av at barnehager ses på som torturinstitusjoner som gir unger hjerneskader. Jeg er lei av at hjemmeværende mødre ses på som det eneste rette for barn. Jeg er lei av at forskningsresultater blir brukt som argument helt ukritisk! Det ER ikke slik at barnehager er ikke grusomt og barneskadelig, det finnes gode barnehager og dårlige barnehager. Det er ofte snakk om styring, ideologi, og sterke fagfolk og ikke minst økonomi og politiske prioriteringer. Barnehager kan være bra og det kan være mindre bra. Det som er sikkert er at en mor som gruer seg til å levere ungen fra seg og som har negative holdninger til barnehagen og som lengter etter å kunne være hjemme, overfører følelsene til ungen og dermed gjør overgangen og avskjedene vanskelige.

Det som er sikkert er at for noen unger er hjemmet et farlig sted, i noen tilfeller holder det liv i mors sosiale angst, i noen tilfeller hindrer det integrering, i noen tilfeller forsterker det skjevheten i likeverdet mellom mor og far. Det er helt klart gode og dårlige hjem. Det er helt klart ikke alle foreldre som blir gode foreldre av å lengte til jobb og ønske å gjøre en innsats som ikke bare er intern i familien.

Det er forbausende stor verdilegging i slike debatter der det er en kamp om å få definere seg selv som den gode mor, eller i skrekk for å ikke være den forelderen en ønsker å være. Det er en merkelig trygling om at alle skal mene det samme og gjøre samme valg – om det ikke skjer så tolkes det som disrespekt for den andre. Hæ? Er den ultimate respekt at alle er enige?

Vi blir ikke enige alle sammen, for vi er forskjellige. Vi vektlegger ulike ting i livet vårt og har ulik vilje til å gjøre endringer i livene våre slik at vi kan oppnå målene våre.

Samfunnet trenger at arbeidsføre mennesker jobber! Så slutt å snakke ned folk som velger barnehageplass, eller som ikke har noe valg. Det er mange måter å være foreldre på i dag. Noen av dem er bare mindre verdsatt enn andre. Hvorfor er det slik?

PS! Hvis du er skikkelig misfornøyd med dagens ordning for belønning av barnepass: Bruk stemmeretten din til Stortingsvalget!

**
Følg gjerne bloggen via Facebook! Velkommen til bloggen!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →