Hva skal vi med menn?
Når farskapet reduseres til sæd og fet lommebok, er vi ille ute.
Menn er visst viktigere i yrkeslivet enn kvinner, iallfall når det kommer til permisjon for å ta seg av egne barn. Barn er en kvinnegreie, ikke sant? Når en kvinne får barn blir hun til mor. Når en mann får barn blir han forsørger. Han drar inn penger, hun tørker støv og prater smokk og bleier – og dokumenterer det i sosiale medier.
Gjentatte ganger ser jeg det hevdes at morsrollen ikke verdsettes og at den er like viktig som å dyrke karriere. Jeg har aldri skjønt hvorfor en kvinne må være hjemme på fulltid for å være en ordentlig mor. Hvorfor er det viktigere for barnet at mor er hjemme på fulltid for å knytte bånd enn det er for fedre? Trenger fedre mindre tid til å knytte bånd med barnet? Det høres litt rart ut, eller hva? Å dyrke karrieren høres ut som noe annet enn å arbeide for å forsørge barnet sitt, som de fleste må gjøre. Å dyrke karrieren er visst toppen av egoisme og noe ordentlige mødre ikke finner på. Istedet finner de seg en mann som dyrker karrieren og som er ordentlig mann, som forsørger dem alle.
Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på sine foreldre og at det er foreldres oppgave å sørge for at det skjer. Jeg mener at mødre og fedre er like viktige for barnet. Det innebærer at fedre bør ta en stor del av ansvaret for praktisk og emosjonell omsorg for barnet – helt fra starten.
Fedre som tidlig tar ansvar fortsetter å ta ansvar. Det er kanskje derfor bedrifter frykter fedrekvoten? Det er skummelt å ha arbeidstakere som ikke er villige til å tilbringe det meste av tiden sin på jobb, det passer så mye bedre om arbeidstakere lever og ånder for jobben sin. Aller best er det om privatlivet ikke eksisterer, men at jobben får alt.
Fedre som sniker seg unna fedrekvoten: Hva ligger til grunn for det? Har de dominerende partnere? Sliter de med dårlig selvtillit? Føler de sin maskulinitet truet? Eller mener de i fullt alvor at mødre er bedre egnet?
Forhold på arbeidsplassen er ikke god nok grunn til å si fra seg permisjonstiden, for ingen krever at all tiden må tas ut i et jafs, det er mulig å kombinere jobb og permisjonstid inntil tre år. Dette handler om vilje, ikke praktiske muligheter. NAV er faktisk fleksible, tenke seg til.
Eller ligger det strukturelle årsaker bak? Ikke alle yrker er lette å forene med lange permisjoner, men da gjelder det å tenke alternativt. Med stor fleksibilitet er det veldig ofte mulig å ta ut fedrekvoteukene. Heldigvis er det slik at flere fedre tar ut kvoten sin enn tidligere år. I fjor tok 28 % av fedrene ut minst 12 uker, mens i 2011 tok bare 8 % av fedrene det samme (tall fra NAV). Er ikke det bra?
Kan det rett og slett være slik at fedre som sier neitakk til fedrekvoten ikke har forstått hvor viktige de er for barnet? Er det derfor det for et par år siden kom fram at fedre drar på jakt istedenfor å passe barnet sitt? Eller at enkelte fedre lar moren sin passe barnet mens de selv tar fri?
**
Hva mener du? Er det helt greit at arbeidsgivere kjøper ut den ansatte slik at mor kan fortsette å sitte hjemme med barnet? Har fedre verdi først og fremst i kraft av å være sæddonor og forsørger og til nød som mors assistent?
**
Frøken Makeløs har også skrevet om dette: Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter
Andre innlegg av meg: Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013, Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!, Menn med kvinnelige problemstillinger
**
Del gjerne innlegget!
Om Anne-Helene
33 kommentarer på “Hva skal vi med menn?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg blir mer sjokkert over at det finnes arbeidsgivere som faktisk gjør dette enn jeg blir over familiefedre som takker ja.. Ærlig talt liksom.. Barna er små EN gang, og kun en kort tid.. Den tiden får man aldri tilbake..
LikerLiker
Det er faktisk mange år siden jeg hørte om det første gang, men da generelt og ikke ifbm f.perm. Bedriften satset liksom på familien og lønnet derfor mannen så godt at kona kunne være hjemmeværende. Gikk lønna til kona eller mannen, tro?!
LikerLiker
Jeg holder meg fast i stolen her for ikke å bli provosert, fordi det ligger så mange fordommer mot menn i innlegget, og muligens blir jeg i overkant følelsesstyrt fordi det er min mann og pappaen til mine barn som «bare er sæd og en feit lommebok».
Om jeg er hjemme på fulltid dette året og mannen jobber dobbelt for at alle fem skal ha det best mulig – er han en dårlig far? – er jeg en dårlig mor?
Faktisk overrasket over hvor lite saklig jeg klarer å svare akkurat nå..
LikerLiker
Det tror jeg ikke, Sparringmamma. Ingenting i dine innlegg gir inntrykk av en slik holdning.
Det jeg uttrykker i dette innlegget er summen av holdningene jeg merker meg at mange har, f.eks arbeidsgivere som betaler arbeidstakerne sine store summer for å ikke ta ut sin lovbestemte rett til perm. Det ER mange damer som nærmest synes at mannen er i veien og som overhode ikke inkluderer han i ungenes liv. Det er det jeg setter ord på og setter på spissen.
LikerLiker
Jeg ser poenget og at du setter det på spissen. Som kona til en som ikke hadde mulighet til å ta ut fedrekvoten (måtte i såfall lagt ned sitt lille enkeltmannforetak han har jobbet med de siste ti år og solgt småbruket vi forsøker å sette i stand sammen) må jeg bare presisere at det er fullt mulig å være en fullverdig far om han ikke sitter 100% hjemme de tre «viktige» månedene.
(Omtrent som mødre som leverer barna sine i bhg istedenfor å motta kontantstøtte er fullverdige mødre, er menn som takker nei til fedrekvoten fullverdige fedre!)
LikerLiker
Om han jobber dobbelt så er han på en måte en dårlig far som overlater praktisk arbeide til mor, og som forkaster nærhet til sitt eget barn. Han har da valgt å være sæd og feit lommebok. Men han er jo en god far, på den måten at mor og barn gis materiell velstand.
Om man som mor velger å ikke jobbe store deler av livet, så velger man også å gå glipp av pensjonspoeng og kompetanseheving man får i yrkeslivet. Skulle man senere oppleve skilsmisse, så er det du som kvinne som sitter med skjegget fullt av postkasser, økonomisk sett. Da kan du sitte alene med minstepensjonen og bla i fotoalbum fra da du alene satt med barna.
Dere har gjort et idiotisk valg, mener jeg, men det gjør dere ikke til dårlige foreldre. Man kan være god selv om man er dum.
LikerLiker
Det er mange myter om deltidsarbeid og du presenterer her flere av dem. I vårt tilfelle skrives deler av mannens inntekt på meg, jeg får pensjonspoeng som omsorgarbeider hjemme med små barn, vi eier huset sammen og alt han jobber, tjener og bidrar med til fellesskapet deler vi likt dersom vi mot alle odds skulle gå fra hverandre.
Dermed mister ikke jeg noe mer enn han, og han mister ikke noe mer enn meg. Det er fullt mulig å være både likestilt og likeverdig om man ikke deler alt 50-50 og krangler om hvem som skal ta den neste bleia eller skifte to dekk hver på bilen.
Om det virker idiotisk for deg, så ville noe annet i vårt tilfelle vært enda mer idiotisk. Men der er jo hver familie forskjellig.
LikerLiker
Selvsagt mister du noe mer enn mannen din dersom du f.eks skulle bli alvorlig syk eller bli utsatt for en ulykke som gjør at du blir arbeidsudyktig. Da er det din inntekt som teller – ikke din manns. Mange glemmer at ulykker kan skje og at dersom det skjer så blir man ikke frisk igjen bare fordi man VIL det. Dette perspektivet ser jeg lite av i disse debattene.
Jeg tviler på at du representerer normalen med det du forteller om deres økonomiske/materielle situasjon, Sparringmamma. Jeg kan derfor ikke tro at det er myter dette du «motbeviser» ved å fortelle om deres situasjon.
Er enig med E. Xith i at dette ikke handler om å være en god eller dårlig forelder. Dersom en går inn i en slik debatt med det i bakhodet er det ikke vanskelig å forstå at folk lett går i forsvar og konstruktive debatter blir vanskelig å få til.
LikerLiker
Fedrekvoten har blitt en vits. Jeg jobber på NAV – det aldri en uke uten at jeg hjelper menn med å søke utsettelse av fedrekvoten. Og hvor lenge? Til august. Når barnet er i barnehagen. Da skal far nemlig pusse opp noe. En kjellerstue, bygge garasje, fikse det nye huset… Det er statslønnet opp-pussing. At så få tar ut full kvote burde signalisere noe om hvor ubrukelig fedrekvoten er. Kvinner har bare tre pluss seks uker lovpålagt. og det er sykemeldingsperioden. De som ikke har født før første sept kan vente i to år på barnehage. Det er få kvinner som går tilbake til jobb i tre måneder for så å vende hjem i påvente av barnehage. Kvinner har ofte lavere lønn, og det er slett ikke alltid det er økonomisk bærbart for ham å være hjemme. Men det er heller ikke sikkert han har lyst! Hvilke nettverk har han? Fedregruppen? Dessuten må han -urettferdig nok- velge samme dekning som henne, og tolv uker med åtti prosent lønn … Min man ville ikke være hjemme. Han pusset opp vårt hus i fedrekvoten, han som alle andre. Får vi statistikk på det? Hvor mange av de ekstra prosentene begynner i august, når barnet er på dagtid i bhg? Hvor mange pusser opp noe? Og viktigst: hvor mange opplever ay arbeidsfordelingen endrer seg etter de tre månedene?
LikerLiker
Jeg synes det er provoserende når foreldre mottar f.penger og ikke bruker tiden sin sammen med barnet. Synes det er helt feil å gi folk gratis ferie!
Jeg tenker at det er fedres ansvar å danne sosiale nettverk dersom dette er et behov og jeg tenker at det er lettere å finne andre fedre dersom f.kvoten er lang. Fedrekvoten er svært fleksibel, den kan tas ut over en treårsperiode, så jeg tror ingenting på at fedre som selvstendige næringsdrivende ikke kan ta den ut av økonomiske årsaker.
Mødre får snart like stor kvote som menn har.
LikerLiker
Nei, det er nettopp det vi ikke gjør. vi får fjorten uker. Men det er tre pluss elleve. De tre er kun hvis barnet fødes på termin eller etter. Og hvis etter – så begynner alikevel de siste elleve på termin. Ni av disse ukene er altså en sykemeldingsperiode. Det er IKKE like mange uker som far.
LikerLiker
I følge lenken under teksten ‘NAV’ står det at mødre og fedre skal få like stor andel permisjon etter fødsel fra juli. Forstår jeg det riktig når jeg sier at du ikke regner med ukene som per i dag er forbeholdt mor (altså seks uker etter termin) som permisjon fordi det medisinsk sett er en «sykemeldingsperiode»? Mener du at det har noen reell betydning om ukene forbeholdt mor har medisinsk begrunnelse eller politisk begrunnelse når den praktiske konsekvensen er at mor har juridisk rett på et gitt antall uker?
LikerLiker
Er det ikke slik at man har et valg? Var ikke hele poenget med permisjonsordningen at foreldrene skal kunne velge selv?
Jeg tror at det ikke alltid er arbeidsgiveren som «lokker» fedrene til å droppe permisjon, men heller at det er et økonomisk valg den enkelte familie tar. Økonomisk trygghet er viktig.
Dessuten er det ikke alle fedre som ser for seg å være hjemme med småbarn, som ikke ønsker dette. De kan faktisk føle seg så utrygge/ubekvem i situasjonen at de velger å fortsette å jobbe fremfor å ta i bruk kvoten sin. Og kanskje jobbe enda mer, for å kompensere for valget sitt ved å trygge økonomien? Tradisjonelt sett har mannen alltid vært «forsørgeren», – og vi er ikke kommet lenger inn i det 21. århundre enn at de gamle kjønnsrollene fortsatt råder på mange områder.
LikerLiker
Det er klart man kan velg, men alle valg har konsekvenser. Jeg ser ikke noe problem i å fremheve/informere om det.
Jeg synes det er vedlig viktig å hjelpe fedre som er usikre til å bli tryggere på seg selv, akkurat som det er viktig for mødrene. Det er feil å tro (som mange gjør) at kvinner automatisk er trygge i morsrollen.
Det tar tid å endre tradisjonelle kjønnsrollemønstre og dessto lengre å finne seg selv i de nye rollene og finne ut hvilke endringer som er gode og mindre gode.
LikerLiker
I prinsippet mener jeg at det er uproblematisk at arbeidstagere gjør en avtale med arbeidsgiveren om å «kjøpes ut» av permisjonen. Noe annet er om det er et sterkt press på arbeidsstedet om å gjøre slike avtaler, slik at noen føler de ikke kan benytte seg av rettighetene sine, men da er det i så fall der problemet ligger. Dette mener jeg fordi permisjonsordningen i dag legger for sterke føringer på noe foreldrene burde få bestemme seg imellom. For ikke bare er barn forskjellige, men voksne er da også forskjellige og varierer i evner og forutsetninger. Og med tanke på at foreldrene har forskjellige (dog likeverdige) roller i unnfangelsen, ser jeg ikke hvorfor det skal være så problematisk at de også kan ha forskjellige (dog likeverdige) roller under barnets oppvekst. Altså så sant barnet føler seg elsket og ivaretatt av begge osv.
Jeg klarte å fornærme noen kolleger på en jobbreise i høst. Vi snakket om husarbeid og arbeidsfordeling hjemme, og mens de andre på min alder deler husarbeidet temmelig likt, sa jeg at jeg heller føler at jeg ikke gjør jobben min når samboeren min ofte må ta oppvasken og slikt, for han har jo sine egne oppgaver, «manneoppgaver». Jeg snakket om meg, men det ble oppfattet som at alle kvinner burde føle det slik. De spurte om hvorfor jeg ikke kunne lære meg hans oppgaver, og han mine, og jeg svarte med å spørre om hvorfor jeg skal lære meg oppgaver jeg mest sannsynlig ikke vil utføre spesielt godt, og som jeg i tillegg ikke liker, når jeg heller kan forbedre meg på de områdene jeg allerede mestrer, for at vi som par kan utfylle hverandre enda bedre.
Jeg tenker på dette i forbindelse med kommentarene jeg la igjen hos deg for et par dager siden om arbeid, at det har noe med å verdsette mangfoldet fremfor en norm som sier at alle skal holde på med det samme og gjøre de samme oppgavene like godt.
LikerLiker
.. men jo flere som velger likt jo sterkere blir forventningen om at alle skal velge på denne måten pga kjønnstilhørighet. Dermed forsterkes egenskaper-kjønn-sammenhengen, som for mange blir klam. Jeg tenker det er viktig at rammene er løse slik at spesielle arbeidsområder ikke ses på som spesifikke menns eller kvinners.
LikerLiker
Jeg er på sett og vis enig med deg i det første du skriver. Problemet er imidlertid hvordan dette skal løses. Vi kan vel ikke ha det slik at vi skal velge noe annet enn det som er best for oss, det vi selv er komfortable med og som føles naturlig, fordi det er så mange som gjør det samme og summen av alle disse valgene skaper en norm? Dessuten ser jeg at det i dag er to parallelle normer, noe jeg antar er grunnen til at folk fra begge av de to typiske «fraksjonene» i debatten kan føle seg marginalisert eller harselert med. Jeg kan selvfølgelig forstå at egenskaper-kjønn-sammenhengen kan oppleves som klam av noen, men for meg vil en forventet oppløsning av denne sammenhengen føles like klam. Og det til tross for at jeg en gang i tiden var tilhenger av skeiv teori og vurderte så smått å bytte til et kjønnsnøytralt navn.
Frøken Makeløs la i helgen ut en lenke på Facebook til Aftenpost-artikkelen om «slow parenting», hvor den første kommentaren var en kritikk av at dette var nok en greie for å gi foreldre dårlig samvittighet. Jeg svarte ikke på det, men av og til får jeg inntrykk av at folk leter etter meninger som kan tolkes som kritikk, for så å bli grådig fornærmet over at de er blitt kritisert. Ved et eller annet punkt må folk slutte å bry seg så veldig om (her: sammenligne seg med) hva alle andre holder på med, og hva de føler forventes av dem, og sette i gang med eget prosjekt.
LikerLiker
Kan ikkje la vere å heve eit augebryn her. Gjer verkeleg arbeidsgiver dette? I så fall er eg takksam for at mannen er i ein bedrift som har betre haldningar. Poden vart ein ordentleg pappagut medan far hadde permisjon, så eg ser kor utruleg godt dei begge hadde av å vere heime saman. Det er ei stor gåve å gi borna fleire omsorgspersoner som dei er trygge på.
LikerLiker
Veldig enig i det du sier her, villkatta!
LikerLiker
Fikk litt bakoversveis av overskriften. Tenkte at det var nye Lammelårrtoner. Jeg hadde på en måte 3 års fedrekvote, for jeg ble ufrivillig arbeidsledig samme uka jeg ble far. Derfor var jeg hjemme i 3 år og tok tak både ute og inne i huset. Skulle gjerne hatt en kvote der jeg kunne være med datteren min uten noen økonomiske bekymringer, og forstår ikke helt de som velger det vekk. Samtidig vet jeg ikke om det hjelper hvis noen må tvinges til omsorg.
Jeg er i utgangspunktet ikke begeistret for styring og tvang, men det har kanskje sin misjon i dette tilfellet. Kanskje trenger noen et spark for å komme seg i gang, selv om de i utgangspunktet bryr seg. Jeg vet også om tilfeller der mamma’n burde slippe pappa’n litt mer til enn hun gjør.
Tror nok mye har forandret seg til det bedre på et par generasjoner. For noen tiår siden tror jeg mange hadde brydd seg i 12 uker, men deretter ment at de var den økonomiske forsørgeren. Det var nok mange som virket kaldere enn de var. I dag tror jeg fedre er mer til stede både før og etter. For mange av disse er nok fedrekvoten en bonus, men ikke nødvendig. For meg handler det mer om å kjøre inn rutiner som passer sammen med arbeidsdagen. Vi har familieaktiviteter, mor-datter aktiviteter og far-datter aktiviteter. Muligens har suksessen vår med at jeg fikk et spark bak og ga mer av meg selv enn jeg var komfortabel med. Har i alle fall ikke angret på det.
Har tro på at den positive utviklingen fortsetter. Har tro på at menn kan gjøre nytte for seg i familien.
LikerLiker
Jeg håper at det blir mer status for fedre å være med ungene sine helt fra de er babyer. Siden permisjonstiden er så lang som den er, er det gode muligheter for å utforme perioden slik man selv ønsker. Håper flere fedre ser hvor viktige de er for ungene.
LikerLiker
Nei, det er ikke greit. Det er to skritt tilbake for barna, dersom dette viser seg å være legitim praksis med mannlige arbeidstakere. Jeg er egentlig ganske sjokkert.
Jeg har jo tidligere skrevet her inne at det må være opp til hver enkelt familie å velge sin måte og ordne seg på mht hverdagslivet. Men dersom arbeidsgiver kommer med et slikt «tilbud» er det faktisk underforstått at mannen egentlig ikke har noe valg, for velger han å være hjemme likevel vanker det jo ingen bonus. Ergo det er ikke verdsatt. Ergo vil mannen kanskje bli uglesett om man likevel bestemmer seg for å være tre mnd med barnet sitt?
Hm, nei, liker ikke
LikerLiker
Fedrekvoten…. et evig tema. Selv syns jeg at jubelen over 28% burde stilnet i kritikken over at KUN 28% benytter seg av kvoten. Minner om at dem som ikke bruker den ikke får overført til kvinnen – så familien til 72% (minus aleneforsørgere hvor menn ikke har rett på kvoten i det hele tatt) får ikke fullt utbytte av foreldrepengeperioden.
Disse kvinnene melder seg arbeidsledige når foreldrepengeperioden er over. De har ikke dagpass til barnet, fordi de ikke er garantert barnehage før barnet kan nærme seg to år. Da får de heller ikke dagpenger. Så kvinnene går hjemme i ulønnet permisjon. Når barnet HAR begynt i barnehage, ville dere vært overrasket over å høre hvor mange fedre som tar ut fedrekvoten. Det er dem som skal pusse opp noe, bygge noe. Det kunne være interessant å høre hvor mange som har fedrekvote når barna ikke er hjemme. Like interessant hvor mange som går hjemme når kvinnene og går hjemme. Og da: hvor mange menn som da tar over daglige gjøremål, og hvor mange kvinner som fremdeles legger frem klær til barna om morgenen.
Fedrekvoten har, i mine øyne, blitt en vits. Det at bare (!!!!!!!!) en fjerdedel av fedrene benytter seg av den, forteller noe om hvor håpløst det er. Er det ikke bedre at vi sørger for at barna HAR en omsorgsperson hos seg, og ikke at vi tvinger familien til å være to? Selv har jeg en mann som ikke ØNSKET å være hjemme. Han hadde ikke noe nettverk – hans nettverk var på jobb – og han hadde ingen planer om å gå på lekeplassen i håp om å treffe noen å snakke med. Jeg: hadde et stort nettverk av venninner og bekjente, opparbeidet gjennom barselgruppe og vennenettverk. Også vi endte med at han tok sin periode mens jeg var hjemme – og han pusset opp vårt «nye» hus. Statsstøttet opp-pussing. Jeg gikk, som svært mange, i ulønnet permisjon – noe som kunne betydd at jeg ikke hadde hatt rettigheter på f.eks sykepenger skulle jeg blitt syk.
Første juli blir fedrekvoten utvidet. Da blir det fjorten uker. Fremdeles har kvinner bare ni uker – muligens seks (hvis barnet blir født tre uker før termin) som er «våre». Menn har tolv. Men så blir det fjorten uker til hver, og deling av resten. Det vil si:. tre pluss elleve til kvinner, mulig bare elleve. Fjorten til menn….
Så: det skal bli VELDIG spennende å følge fedrekvoten når endringen kommer. Kanskje vi får en hel generasjon av barn som vokser opp i ny-opp-pussede hus – men er det noe jeg ikke tror at vi får så er det en generasjon av barn som vokser opp i familier hvor mor og far har lik arbeidsfordeling. De som gjør det, hadde gjort det uansett – uten tvangsorganisering av foreldrepengeperioder.
Åja. Jeg glemte å si det. Jeg jobber i NAV. Veiledning i bl.a foreldrepenger.
LikerLiker
Dette var en glede å lese! Jeg er faktisk ganske lei av å lese og høre om at mødre til stadighet skal være hjemme med barna de første årene, men jeg hører ikke om fedrene.
Jeg er helt enig i det du sier om at far har en like viktig role og dette er et felles ansvar. Barnet har to foreldre og det er ingen selvfølge at mor skal gå hjemme.
Det er ikke noe galt i å velge å være både mamma OG karrierekvinne samtidig. At man ikke tar seg et ekstra år eller to hjemme betyr ikke at man er en dårlig forelder. Selv har jeg 3 barn og jobber fullt. Gjør det meg til en dårlig mor for det? Nei, det gjør det ikke.
At arbeidsgivere faktisk betaler ekstra for å beholde mannen i jobben sier litt om arbeidsgivers verdier og holdninger……. Og om fedrene godtar det så sier det litt om de også… Dessuten skrikes det jo så høyt om likestilling i hjemmet og hva barn angår. Er det ikke litt mot sin hensikt at mor skal fortsette å gå hjemme mens far er i arbeid? Hadde det vært delt lik så hadde det vært likestilling, men jeg tror det er mange fedre rundt om i dette land som heller ikke får slippe til dersom de ønsker det.
LikerLiker
Jeg synes det er beundringsverdig å jobbe fullt og ha ansvar for tre unger. Langt fra alle har kapasitet til det. Dette er et aspekt som sjelden kommer fram: Vi har faktisk ulik arbeidskapasitet i utgangspunktet. Dessuten er det forskjellig arbeidsbelastning innen de ulike yrkene som gjør at fulltidsstilling er temmelig urealistisk for mange – selv om det ikke handler om ansvar for barn eller egen sykdom.
Å klare å være forelder til tre barn og samtidig klare å jobbe fullt høres fantastisk ut i mine ører. Hva er hemmeligheten?
Jeg liker heller ikke at mor holder seg hjemme når far har permisjon, men dette er ganske vanlig. Jeg har til og med hørt om mødre som tar perm uten lønn når far er hjemme – i min verden undergraver det far som omsorgsperson.
LikerLiker
Det er VELDIG vanlig at mor er hjemme samtidig. Det er heller ikke lett å gå tilbake til jobb tolv uker, for så å gå hjem igjen – når far er ferdig med sine uker, og det er måneder til barnehagestart. Og hva med amming? Hvis vi tar fra familiene mulighetene til å bestemme dette til barnet og familiens beste – så må vi og se på at kun 28% av fedrene benytter seg av full kvote. Taler ikke tallene for seg selv? Minner om at de ukene som ikke blir tatt ut faktisk forsvinner fra familien.
LikerLiker
Skjønner at det ikke er lett, men det er lov å tenke annerledes og legge opp til praktisk gjennomføring av permisjonsukene på en slik måte at det ikke blir denne vekslingen mellom arbeid og hjemmeliv.
LikerLiker
Det finnes vel ingen hemmelighet rundt det å ha ansvar for 3 barn og samtidig være i full jobb. Jeg ser på det slik at jeg har ansvar for både jobben min og barna. Da må det fullføres i begge ender så godt det lar seg gjøre. Det kan være tyngende og stressende noen ganger, men jeg tror ikke vi har det ille på noen måte og jeg tror langt mindre barna lider under at vi jobber fullt begge to.
Jeg har ikke et ønske om å gå hjemme. Da hadde jeg ikke skaffet meg jobb i første omgang.
Vi er to foreldre som deler oppgavene hjemme med barna og da spesielt hun minste da hun er lettere handikappet og krever veldig mye av oss. Sykedager blir jevnt fordelt og det gjorde permisjonstiden også.
Alle er vi bare mennesker og i det store og det hele så dreier det seg om å omstille seg etter situasjonen man har skapt. Jeg har ingen selvskreven rett til å være mer sammen med barna enn far.
Å ta ut ulønnet perm samtidig med fars perm kunne ikke falt meg inn engang.
Ja jeg har satt barn til verden, men jeg har også samtidig et høyt ønske om å jobbe og gjøre karriere. Jeg ser ikke noe galt i å kombinere dette dersom det går. Livet trenger ikke bli snudd på hodet selv om man har barn. Kanskje barna våre er heldige som har foreldre med stor kapasitet og vilje til å omstille seg?
LikerLiker
Egentlig ganske morsomt hvor viktige de tre små månedene i babytida er: framstilles som en revolusjon for både barnets, mor og far på alle måter. Om far er hjemme for å pusse opp, fordi han vil, eller fordi han må, ikke så nøye: hjem skal han og ut skal hun.
Utrolig artig politisk virkemiddel. Ikke rart det vakte internasjonal oppsikt fordi det på svært inngripende vis blander seg inn i familiens råderett over eget liv.
LikerLiker
Jeg synes absolutt det er viktig hvordan lønnet perm.tid brukes, iallfall at den som er hjemme faktisk bruker tiden sammen med barnet. Ser ikke poenget med permisjon ellers.
Alle regler og all juss vil gripe inn i privatlivet, er det virkelig en overraskelse?
LikerLiker
Tilbaketråkk: Kan vi ikke bare være enige da? | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Pappas valg | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Kvinner som rapper barn | Lammelårtanker