Et spesielt innlegg i bloggserie om livserfaringer: Amputert morsrolle fordi jeg har M.E.?
Denne bloggen er personlig i kraft av tematikk, meninger og personlig uttrykksform, men jeg viser lite av den jeg er uten filter. Slik jeg fremstår her stemmer likevel godt overens med hvordan jeg er som privatperson; jeg møter gjerne folk ansikt til ansikt på samme måte som jeg møter folk i bloggen: Litt distansert fra det innerste, men likevel personlig. Det er iallfall det jeg tror.
Likevel: Jeg har en annen side også, som er mye mildere, nærere og på en måte ærligere. Jeg viser ikke mye åpenhet rundt egen person her i bloggen, det bruker jeg min andre blogg til.
Mange flotte mennesker har skrevet bidrag til Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer og jeg tenker at nå er det jammen meg på tide at jeg bidrar selv! Jeg har skrevet om hvordan det er for meg å være mamma og ha diagnosen M.E.
Om du vil vite noe om dette klikker du deg inn til Amputert morsrolle fordi jeg har M.E.?
Hvis du lurer på noe relatert til diagnosen og andre ting, må du gjerne spørre! Jeg er åpen, som du vil se i den andre bloggen. Dette her blir et veldig personlig innlegg til denne bloggen å være, men jeg satser på at det er en fordel og ingen ulempe. Fortsettelsen av denne bloggen vil være som dens historie. Jeg har behov for å skille mellom det som tilhører M.E.-livet og det som tilhører den friske siden av meg, som er bygget på ressurser og som fremmer ressurser. Jeg er langt mer enn det jeg ikke er – jeg er mer enn mine begrensninger. Det er dette andre jeg viser små glimt av på lammelårtanker.
Takk for at du leser!
Ps! Etter dette innlegget tar serien pause til etter påske.
Om Anne-Helene
34 kommentarer på “Et spesielt innlegg i bloggserie om livserfaringer: Amputert morsrolle fordi jeg har M.E.?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Tilbaketråkk: “Slik er livet mitt” – en bloggserie om livserfaringer | Lammelårtanker
Jeg setter stor pris på kommentarer til dette innlegget. Kjenner jeg er litt spent på hvordan det blir tatt imot.
LikerLiker
Tykkjer du er særs modig og open, og det var både sårt og godt å lese innlegget ditt. Eg ante ikkje ein gong at du hadde ein annan blogg!
Eg har lært mykje av å fylgje denne bloggen din. Du har gitt meg inspirasjon, samt annleis vinklingar på sakar som gjer at eg tenker litt nytt, sjølv.
Så takk for at du deler av erfaringa di, uansett kor personleg du vel å vere. Du er ei klok dame med mykje livserfaring, som eg er takksam for å kunne fylgje her på nettet.
LikerLiker
Takk villkatta, det betyr mye!
Det er rart, skjønner du, å vise den andre siden av meg her: Litt som å ha misforstått kleskoden.
LikerLiker
Vanskelig å ta inn over seg… Fordi jeg er mor selv så blir tanken på å ha hatt det slik som dette da barna var små for vond å tenke, – på en måte. Men jeg leser og tenker at jeg forstår. Men forstår er også et vanskelig begrep. kan man fullt ut forstå hvordan andre har det?
Barn er heldigvis ukritiske i utgangspunktet. Jeg tror du er den beste mammaen dine barn kan ha! Og jeg tror dine barn blir et hakk klokere enn de barna som vokser opp i et «curlingmiljø»… (du forstår sikkert)
Det er veldig merkelig å sammenligne dine to blogger (jeg visste heller ikke at du hadde to). Lammelårtanker representerer den tøffe dama jeg føler du er. Medlivetpåslep representerer den sårbare siden. Egentlig er det vel slik vi alle er? Vi er begge deler!
Men du er altså kjempetøff! Jeg heier på deg!
LikerLiker
Jo, jeg tror de fleste har mange sider, men er selektive med hva de viser fram. ME-biten er stor i mitt liv og jeg kom til et punkt der jeg trengte å få uttrykk for noe av presset som stadig bygget seg opp. Jeg har større tro på å vise hvordan det er å leve slik enn å forklare det. Når man viser det ved å fortelle fra hverdagen, forsvinner argumentene og forsvaret legges ned. Jeg tror vi trenger å møtes menneske til menneske – og bare det, helt uten stæsj og all denne fasaden vi vanligvis bygger rundt oss.
Selv om ME-en er en stor del av meg, så har den ikke overtatt meg fullstendig. Jeg har den personligheten jeg alltid har hatt og er kanskje mest den «tøffe dama» som ikke er redd for uenigheter, enn den sårbare. Det er godt å få brukt ressursene sine, som jeg gjør her, og ivareta den levende, oppegående siden av meg.
Takk for at du delte dine tanker!
LikerLiker
Dette var jo helt supert å lese! Ikke fordi det er supert å være mamma med ME, men fordi du skriver om meg også. Jeg er i tillegg «gammel» mamma med ME, jeg er 48 år, har en snart 9-åring og to store på snart 19 og 20. Dårlig samvittighet har jeg kvittet meg med for mange år siden. Alenemor som jeg er, er det høyst begrenset hva jeg kan være med på, men min yngste spesielt (de to store bor ikke hjemme lenger) har en fantastisk mamma som ALLTID er hjemme! Hun er verdens mest harmoniske og fornøyde lille pike, og har det helt superbra! Selv om det er mange ting jeg ikke kan gjøre med henne, så er jeg her. Alltid. For henne. Og det tror jeg er det viktigste for oss. Det med rydding til høytider og planlagte besøk kjenner jeg veldig godt igjen, måtte smile litt da jeg leste det. Her er det til tider mye rot og mange hybelkaniner, men det er ikke så farlig. Det kan man lære seg å leve med uten å alltid tenke på alt man burde ha gjort. Burde er et ord som jeg aldri bruker, faktisk. Jeg har lært meg å nyte øyeblikket, og leve i det. Det gir mest sjelero. Takk for at du skrev det innlegget! Klem fra Janne.
LikerLiker
Jeg tror vi kommer langt hvis vi bryr oss mest med hva vi får til og ikke så mye om alt det andre. For alle er det slik at det er mye de ikke kan. Tenk så mange som drømmer om tid til seg selv i ro og tid med ungene når de kommer hjem fra skolen! Selv om jeg ikke drømte om å bli hjemmeværende mor, kan jeg ikke legge noe særlig vekt på det, men må se fordelene i at jeg faktisk er blitt det.
Min kontakt med ungene mine ville ikke vært den samme dersom jeg isteden hadde kunnet realisere jobbeønskene mine. Altså: Vende det dårlige til noe godt.
Jeg er glad du har funnet et innlegg som treffer deg! Jeg husker deg fra den andre bloggen. 🙂
LikerLiker
Jeg har ikke fulgt deg så lenge, men av det inntrykket jeg har fått er du en tøff dame som skriver det du har på hjertet.
Jeg vet selv hvordan det er å ha en annen side av seg selv, en litt sårbar og usikker og hvor jeg vet at det hadde krevd mye av meg å vise fram, og kanskje det skjer engang på min vei som jeg skrev om på bloggen min, og du kan være stolt over at du har kanskje nådd et av dine mål på din vei.Det er tøft gjort!
LikerLiker
Takk for det, drømmeren!
LikerLiker
Dette var litt rart, for jeg har nettopp lagt inn den andre bloggen din i readeren min, men jeg hadde ingen anelse at det var deg 🙂 Samtidig må jeg innrømme at jeg har jeg lurt litt på hvem som skjuler seg bak lammelårnicket og statuebildet. Enig med Villkatta, det var sårt og godt å lese innlegget ditt, men veldig fint at du deler. Dette er en av grunnene til at jeg leser blogger, det gir en innsikt som vi aldri får gjennom bare å lese aviser. Og så er det fint å vite litt mer om Lammelåret. Veldig godt gjort å holde det gående med gode innlegg på begge bloggene. Kudos!
LikerLiker
Hmm.. det var litt rart, ja!
Jeg har sett det skje før og når jeg har fortalt vedkommende at begge er skrevet av meg har det vært overraskende. Siden jeg skriver begge, tror jeg at alle andre skjønner det samme. Uansett: Takk for at du vil følge meg i begge kanaler.
Bloggene dekker ulike behov, så da faller det tekster i begge kategorier. Jeg er litt firkantet i huet, så jeg kan ikke samle alt på samme plass.Jaja, og så har jeg noen andre grunner for å dele bloggene også.
Statuen har jeg forresten laget selv.
LikerLiker
Har du laget den selv? Stilig! Og nicket, hvor kommer det fra? Er du spesielt glad i lammelår? *nysgjerrigpetra* 😉
LikerLiker
Jepp. Jeg gikk på skulpturkurs hos en ekte kunstner (altså en som lever av det), det var artig! Er ganske fornøyd med resultatet, det var min første og eneste.
Har skrevet om hvorfor jeg valgte nicket i et tidligere innlegg. Det heter «for et teit nick», eller noe sånt.
LikerLiker
Ah, fant det! Tenkte det kunne ha noe med påske å gjøre, ja. Men da, ja, da vet jeg det! Ha en fortsatt fin kveld 😀
LikerLiker
🙂 Og så jeg da som overhodet ikke har «sett» at du også var den andre gode jenta- som jeg er litt bedre kjent med på ett vis – og du vet jo at jeg er en som applauderer det innerste – sårbarhet OG styrke 🙂 KLÆM
LikerLiker
Nå skjønner du også hvordan vi kan ha hatt gode samtaler (som jeg har skrevet om når jeg har skrytt av bloggen din her) uten at du har sett dette nicket mitt på bloggen din. Har tenkt på å sende deg en epost, men ikke kommet så langt.
LikerLiker
🙂 Du skriver veldig bra både her og der 🙂
LikerLiker
Må innrømme at jeg felte noen tårer mens jeg las innlegget ditt; det er jo meg og mine følelser du beskriver. Så vondt og så sant, og så langt fra hvordan jeg vil livet skal være.
Jeg hører ikke til dem som har hatt diagnosen lenge, ble syk forrige sommer, inn og ut av sykehus, hva var dette, svulster ?? Borrellia?? En uke på nevrologen – som pasient – ikke lenger som ansatt, så nedverdigende, så skummelt og så vondt. Lettelsens sukk når jeg kom ut; jeg var visst bare utmattet….. Det går nok snart over….
Fortsatt sitter jeg her, «manglende aksept av situasjonen» sier legene, manglende aksept av hvordan livet er blitt sier jeg.
Jeg blogger om trivielle ting, alt for å ha noe å gjøre (ingen stiller spørsmål til om jeg var med på aktiviteten selv, eller bare far og barn), jeg syr og strikker, alt gjør alt jeg aldri har intressert meg for, og som jeg under normale omstendigheter ikke ville intressert meg for – for jeg kan jo ikke gjøre det jeg liker…. Ikke en gang tankene klarer jeg å samle, Jeg leser og koser meg med blogger som din, men ville aldri lengre skrevet tilsvarende, bare å skulle tenke på noe annet enn den naturlige hverdagskabalen føles uoverkommelig – så tusen takk for at du deler kjære Lammelår, tusen takk for at du viser at det går an å reflektere, diskutere og vise engasjement for en verden uten for husets fire vegger. Foreløpig er jeg ikke der, men kanskje en gang…
En varm klem til deg
LikerLiker
Å akseptere tar mange år. Å slutte å protestere mot det er også vanskelig, men da jeg ble flinkere til det sluttet jeg å bruke opp de gode periodene på å kjøre meg enda lengre ned i utmattelsen og ble mer stabil. Det er en svær og krevende prosess, som er vanskelig å forestille seg for den som slipper å kjenne på det. Derfor er det viktig for meg å fortelle om det, slik at folk kan forstå litt mer.
Jeg har heldigvis alltid likt å skrive og det er jammen meg flaks siden det er det eneste jeg får til. Kjenner igjen det du skriver om blogging, hehe.. Besøker gjerne bloggen din dersom jeg får url-en.
LikerLiker
Jeg fikk et lite aha-øyeblikk av å lese innlegget, for det gav et nytt perspektiv på de småsamtalene vi har hatt de siste ukene. Jeg blir gjerne sliten når jeg er deprimert, i varierende grad, så jeg kjenner meg igjen i det å virkelig måtte prioritere, sørge for det aller viktigste og la resten fare.
LikerLiker
Depresjon tror jeg er det tyngste man kan ha; det suger energi på en helt annen måte enn ME-en gjør (selv om de kroppslige konsekvensene kan bli like for korte perioder – ME-sympt er bare flere og oppstår av andre ting).
Den positive siden er at man virkelig blir bevisst og ikke sløser bort tiden på tøys uten glede.
LikerLiker
Ja, det er sant. Du er mer enn dine begrensninger. Takk for at du orker å dele og skrive. Både på denne bloggen og den andre. God påske til deg og dine!
LikerLiker
Takk for det, Joanna!
En god påske ønskes deg og dine også.
LikerLiker
Sterkt, rørende og utrolig modig gjort av deg å stå fram som du har gjort nå. På en måte ble jeg så glad da jeg så den andre bloggen din i går, samt å få se bilde av deg……..Jeg har tenkt så mye på dette i natt. Du gir meg tro på at det er helt ok å vise hvem man er med sine «skavanker», sine særegenheter og hvordan det er å leve med ME. Takk for at du har delt dette. Vennlig hilsen mettemia
LikerLiker
Fint å kunne dele! Dette er noe jeg har tenkt på flere ganger og innlegget på den andre bloggen finnes i tre utgaver… nå passet det bra å gjøre koblingen mellom bloggene tydelig. Bildet er et par år gammelt og håret har vokst mye.
Ønsker deg en god påske!
LikerLiker
God påske ❤ Klem fra mettemia som skal nyte dagene i solveggen….. -på sommerøya, Tjøme….
LikerLiker
Hei – jeg har heller ikke koblet sammen disse to bloggene før. Takk for det du deler. Jeg skrev en kommentar på den andre bloggen. 🙂
LikerLiker
Takk for kommentar, den er besvart.
LikerLiker
Veldig bra innlegg!
Og selv om jeg ikke er i nærheten av det du beskriver, har jeg også kjent på følelsen av utslitthet og utilstrekkelighet i forhold til barna. Det er en veldig vond følelse.
Syns du er tøff som går ut med dette. Tøff på så mange måter. Nå skal jeg sette meg ned og lese meg opp på ME.
Takk for at du deler.
LikerLiker
Tror alle kjenner på utilstrekkelighet overfor barna i perioder. Hvis man tar innover seg hvor stort ansvar man har som foreldre kan det bli overveldende. Noe av det som er spesielt med å ha ME er at slitenheten aldri går helt over. Det er vanskelig å hente seg inn og komme «opp». Frisk slitenhet er relativt kortvarig og det er mange tiltak som kan gjøres for å rette opp i ubalansen. Når en har små barn så tenker jeg at det er normalt å være utslitt og ikke orke å gjøre ting som ellers er lystbetonte. Det tar på å følge opp små.
Takk for at du leser!
LikerLiker
Så flott av deg å dele disse tankene dine også på denne bloggen!
Det er nok veldig mange som viser bare en del av seg selv f.eks. i bloggverden, av ulike grunner. Man velger hva man vil vise frem, enten det er saklige debatter, idylliske hjem, fjas og tull eller hva det måtte være. Og om man iblant vil lette litt på sløret til den mer ukjente siden, er det mange ganger spennende å lese.
Jeg selv har i en lengre periode hatt mine begrensninger i hverdagen, og selv om det er langt ifra så ille som både ME og mange andre diagnoser, så kjenner jeg på frustrasjonen over å ikke ha overskudd. Og ikke minst dårlig samvittighet over alt jeg ikke får gjort. Jeg vet jeg må få slike tanker ut av hodet, for de gjør bare ting verre. Men det er lettere sagt enn gjort. Må bare øve videre 😉
Klem til deg, og god påske! 🙂
LikerLiker
Hverdagen styres gjerne etter tankene om den. Å måtte ta forholdsregler når en tidligere kunne klare både det ene og det andre, kan være tøft. En blir på en måte konfrontert med seg selv.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Mammaidealet | Lammelårtanker