Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

La idretten ta dem! Om laginndeling etter prestasjonsnivå og folkehelse

For å bevege seg og kombinere det med glede, er det sosiale viktig for mange, for noen en forutsetning. Derfor gjør det meg noen ganger trist, andre ganger provosert når jeg leser om hvordan idretten tidlig snevres inn til å bli elitisk.

John Olav har skrevet sin historie og VG har hatt fokus på det de siste dagene. Barneidretten burde være for alle, men er den det når ungene blir delt inn i lag basert på prestasjoner? Fjernes gleden over en kropp som virker?

Det skal godt gjøres å bevare selvbildet for den som havner på «dumminglaget» – eller hva nå barn kan finne på å kalle laget med dem som ikke er best. Det krever mye av trenerne å ivareta alle spillerne når de starter tidlig å dele inn i lag etter prestasjonsnivå. Fysisk aktivitet og lagfellesskap blir underordnet – det er prestasjonene som teller. I noen tilfeller legger de tilrette for mobbing. Hurra for idretten!

Den organiserte idretten har et ansvar for folkehelsen, mener jeg, men om unger på barneskolen ikke skal droppe idretten kan ikke seire stå i fokus til enhver tid. Unger på barneskolen skal slippe å ha ambisjoner, som Steen Jensen forslår at skal være et kriterie for inndeling av lag (se lenke i slutten av innlegget).

Unger har godt av å bli møtt med forventninger, men de må være realistiske både med tanke på hva et barn kan prestere og på hva barnet er modent for. Dersom prestasjonene betyr mest kan barnet forstå det som at seg selv ikke er viktig, bare det man kan levere. Jeg tror det virker uheldig på ungers selvbilde. Vi er hele mennesker og vil bli sett som det. Jeg tror vi skaper størst treningsglede dersom det er lov å være lei og demotivert iblant og presset på å stå på likevel er lavt. Det må være rom for alle dagene, både de gode og de tunge – uten at det innebærer å bli avvist fra treneren.

Sett i et folkehelseperspektiv er det lite å lure på om det er godt for befolkningen at flest mulig er i aktivitet ukentlig, og ikke bare i halvsløve gymtimer. Derfor er det viktig at idrettslag tenker trivsel og ikke bare resultater i form av skåringer og tabeller. Unger som ikke trives slutter å trene. Og barn som slutter å være fysisk aktive risikerer å fortsette å være passive.

Jeg er ellers enig med Steen Jensen i at unger ikke skal skjermes fra vanskelige følelser, som å tape, ikke bli tatt ut på lag, ikke få spilt like lenge som andre på laget og andre ting. Det er i barndommen med trygge voksne omsorgspersoner at lærdommen er tryggest å få. Det er en del av livet som danner grunnlag for å kunne bli trygge voksne som fungerer sammen med andre mennesker.

Når jeg refererer til Steen Jensen er det hans uttalelser til VG  jeg kommenterer, les gjerne Vi er altfor redde.

**

Les også gjerne Jeg er også pisslei, Sofie!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

10 comments on “La idretten ta dem! Om laginndeling etter prestasjonsnivå og folkehelse

  1. John Olav Ytreland
    16. april 2013

    Jeg leste også uttalelsen fra Steen Jensen og reagerte på den tøffe holdningen, men det virket som om han hadde moderert seg litt da jeg hørte et radiointervju med han seinere samme dag. Da snakket han, som du er inne på, om at unger ikke har godt av å skjermes fra absolutt alt. Det har han et poeng i, men det er et stykke fra det til å nedpriotere de han mener ikke vil satse på fotball.

    Fotballtrenere som stiller strenge krav til barn får gjerne ord på seg for å brenne for barnefotballen, men det virker likevel som de brenner mer for resultater og status enn trivsel, holdninger og selvtillit i laget. Når det gjelder min erfaring fra 1’er og 2’er laget da jeg var junior, spilte vi egentlig ikke for samme klubb. det var et klasseskille og vi mislikte hverandre sterkt. Kanskje det er noe barn bør skjermes for likevel?

    Lik

    • Lammelåret
      16. april 2013

      I et intervju jeg ikke husker med hvem (imponerende!) uttalte en fotballspiller at han ikke utmerket seg på noe vis som svært ung, men etterhvert var han den som utviklet talent og ble «vellykket». Talent er likevel ikke det eneste som skal til for å lykkes. Talent uten innsatsvilje tørker talentet inn, eller noe sånt.

      I intervjuet ble det også fremhevet at for å bli en flink idrettsutøver må barna trene allsidig og ikke spisses tidlig. Det i seg selv synes jeg er et argument for å ikke være for målrettet i idretten.

      Og så må vi ikke glemme at et godt lag også bør trives med hverandre for å komme langt. Den sosiale lagspilleren er viktig.

      Egentlig handler det vel mest om respekt for ulikheter og at vi alle har en viktig funksjon?

      Lik

  2. Ann Judith
    16. april 2013

    Jeg tror heller ikke at «talentene» er like talentfulle på samme tid. Det intervjuet som du ikke husker med hvem, husker jeg også (uten å huske hvem) – jeg la merke til samme utsagn. Selv var jeg ganske talentfull tidlig, i ski og turn – men jeg vet i dag at det hadde aldri blitt noen toppidrettsutøver av meg. Jeg har ikke hode til det. Det kjedet meg! Jeg ville bare være en i mengden… Så, vi er forskjellige.
    Men å oppleve kutt, skrubbsår, utslåtte tenner og tap – DET bør alle kjenne på. Der er jeg også enig med Steen-Jenssen:)
    Og allsidighet er viktig, selvsagt.

    Lik

    • Lammelåret
      16. april 2013

      Morsomt at du husker det samme intervjuet, men ikke hvem det var!

      Variasjon og fleksibilitet er nok viktig for å holde på interessen til de unge, ja.

      Lik

  3. Lammelåret
    16. april 2013

    Stem gjerne opp blogginnlegget http://sonitus.no/stikkord/samfunn/

    Lik

  4. Casa Kaos
    17. april 2013

    Jeg tror ikke det er så viktig om barna blir delt inn i lag etter prestasjon. Jeg tror det viktigste er at alle spillerne blir sett på trening og får spilletid på kampene. At trenerne skal jobbe med holdninger og gode relasjoner innad i laget er en selvfølge, enten de trener A eller B-laget.

    Lik

  5. Marthe
    17. april 2013

    Jeg savner breddeidrett. For jeg tror alle er gode – eller bedre – på noe. At barnet først må gå et halvt år på ballett, så på karate, så på håndball før hun etter to år finner ut at hun brenner for svømming er egentlig skikkelig trist, og de fleste gir opp lenge før den tid. Jeg forstår at det kanskje er meningen at skolen skal presentere barna for ulike idretter, men gymtimene handler jo stort sett om fotball og samholdet i klassen. Kunne idretten hatt intro-kurs eller prøvedager?

    Lik

    • Lammelåret
      17. april 2013

      Prøvedager høres helt topp ut! Du får foreslå det for din lokale idrettsforening, kanskje det blir en hit.

      Det er noe som heter Allidrett, temmelig lavterskeltilbud, tror jeg.

      Lik

  6. Tilbaketråkk: Gutter må slutte å bruke huet! | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: