Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Bloggserie om livserfaringer: Adopsjon – drømmen om barn realiseres!

Det er mange måter å få barn på, adopsjon er en av dem.

Denne dagens bidrag til bloggserien om livserfaringer kommer fra Mettemia. Hun blogger selv om å være mor til to fine gutter som er født i et annet land og om hvordan det er å være mor til barn som har tourette og adhd, men også om mange andre temaer hverdagen er fylt av. Besøk henne gjerne, lenke til bloggen finner du ved å trykke på teksten i gult.

Her forteller Mettemia  om sin vei fra drømmen om barn til å bli mor. Takk for at du deler, Mette!

ADOPSJON
Dette er også en måte å få barn på

Svaret
Ikke kropp av min kropp
ikke gitt meg alene
og likevel som et mirakel:
min egen

Husk, jeg har båret deg
i mitt indre
ikke under mitt hjerte
men i det

Når det eneste du ønsker deg her i verden er å få barn, få bli mamma, men ingenting fører frem. Blir adopsjon en super løsning, en fantastisk måte å få barn på. Adopsjon fører frem, som det har ført frem våre to flotte gutter fra Morgenstillhetens land, Sør Korea. Jeg heter Mette og har blitt mamma til Min som nå er ti år, og Jin som er sju år. I det offentlige rom bruker jeg ungenes koreanske mellomnavn, navn vi har beholdt sammen med deres norske navn.

Veien mot målet, å få barn, har vært lang og temmelig kronglete. Det har vært mange stunder med sorg, fortvilse og desperasjon over ikke å kunne få barn. Jeg var 26 år da jeg startet forsøket å få barn, da med min første ektemann. Men det skulle vise seg å ikke bli så lett. Etter diverse prøver og undersøkelser ble det påvisst tette eggledere hos meg, og noe graviditet ville aldri finne sted, mente legen. Jeg var sønderknust, følte meg liten og absolutt ikke som en fullverdig kvinne. Tenk å ikke klare det som de aller fleste ser på som en selvfølge, lage et barn! Den dagen bestemte jeg meg for at barn skulle jeg ha, koste hva det koste ville…..-jeg ville ikke gå igjennom livet som barnfri/barneløs.

Da startet mitt livs kamp. Den kampen skulle vise seg å bli veldig lang, hele 13 år fra start til barn.

Så gikk veien mot prøverør. Hele tre prøverør gikk jeg igjennom med min første ektemann. Ingen egg festet seg, og jeg ville gå for adopsjon. Noe min forhenværende ikke var klar for, så vi skilte lag. Jeg møtte min nåværende mann, og for han var adopsjon en fin ting, ikke noe problem…-vi var klare for å få barn. Vi giftet oss, bygget hus, så ringte vi til barnevernet i vår hjemkommune for å avtale et møte.

En uke etter vi hadde kontaktet bv, fikk vi vårt første møte. Skal si det kriblet i magen, for nå visste jeg at et barn ville komme, og jeg skulle få bli mamma. Så gikk saken med bv sin gang. Vi hadde hele fem møter med bv, tre møter sammen, og et møte hver for oss. Du kan jo tenke deg selv hvor skrekkelig det var å skulle bli gransket av bv. Ha bv på hjemmebesøk, bli stilt de mest underlige spørsmål. Som; Hva er motivet for å adoptere? Vi svarte at vi ønsket oss barn. “Er jeg i det minste tvil om noe i forhold til dere, kjører jeg saken i grøfta tidlig i prosessen” Sa mannen fra bv under vårt andre møte.

Kanskje det ikke blir noe barn likevel, tenkte jeg. Jeg ble så nervøs etter dette utsagnet så jeg klarte ikke å svare på noe som helst. Heller ikke min mann. “Når er søskenen dine født? Spurte de mannen min om. Aner ikke sa han……..-jeg vet det, sa jeg. Så ramset jeg opp som helt ut av det blå.

Møte med bv var nervepirrende, slitsomt og helt uvirkelig til tider. Men vi kom oss igjennom, og en fin sosialrapport ble skrevet om oss. Sosialrapporten ble sendt til Bufetat for godkjenning. Jeg var overnervøs i prosessen med bv. Men det var det ingenting imot hvordan det var å vente på godkjenning/ikke godkjenning fra Bufetat. Men etter kun to måneder kom godkjenningen. Det var vill jubel i stua, og nå var vi så nær målet……….-et barn!

Papirene våre skulle nå oversettes til koreansk og sendes til Korea. Så var det å vente på tildeling, beskjed om at vi hadde fått ett barn, kjønn, alder og litt om utseende. Våre papirer gikk avsted til Korea august 2002, og vi ble forespeilet tildeling mars 2003.
Vinteren gikk, ventingen begynte å tære på kropp og sinn, og det eneste jeg klarte å tenke på var mars måned og tildeling. Jeg fungerte dårlig på jobben, og livet var en eneste stor ventetid….
Mars kom, og vi fikk brev om at vi måtte forberede oss på lenger ventetid. Herregud…..-lenger ventetid? Klarer ikke, sa jeg….orker ikke…makter ikke.

Mars måned gikk….april…mai…….så kom juni. En varm sommerdag midt i junimåned. Vi stod på kjøkkenet å stekte egg, og var klare for båttur. Klokken 09-40 ringte telefonen og i andre enden sa en stemme: Hei det er Mona fra Verdens Barn. Gratulerer dere har fått en liten gutt, a handsome babyboy.
Vi hadde blitt foreldre i det vi stekte egg, og det var en varm sommerdag………-vi hadde fått en gutt på tre måneder. En pen liten gutt til og med, som skulle komme til oss om ca to måneder.

Ny ventetid. Vi ventet, jeg handlet… handlet og handlet. Barneseng, sengetøy, babyklær, leker, kluter og utstyr i lange baner……..-og vogn. En helt ny vogn som min lille baby skulle ligge i. Dagene gikk og fem uker etter tildeling, da hadde vi fått rapporter og bilde av Min i mellomtiden, ringte Mona fra VB igjen. Dette var en mandag. Sønnen deres kommer til onsdag med eskorte fra Korea. Men…oj…ops…Var vi klare? Dette var lenge før han egentlig skulle komme.

Som om vi ikke var klare?

Onsdag 6. august 2003 reiste vi til Gardermoen for å hente vår lille sønn. En varm og deilig dag, en dag hvor fuglene sang så stille, trafikken hadde stoppet opp og tiden stod stille. På Gardermoen ble vi møtt av Mona fra VB. Hun skulle være med oss helt inn i flyet Min kom med.
Siste etappe i en venteperiode på 13 år, skulle nå få en ende. Vel igjennom gaten, flyet ble tømt for passasjerer, bortsett fra flykaptenen, fly- vertinnene og selvfølgelig Min og hans eskorte. Med skjelvende armer og ben gikk jeg mot eskorten, jeg tok en rask titt på en sovende Min….-så nydelig, vakker, varm og god. Jeg fikk han i armene, og det hele var så uvirkelig. Flykapteinen gråt, flyvertinnene gråt, mannen min gråt og jeg gråt.

gardemoen-hjemme-hos-0581

Nå var jeg mamma, jeg hadde fått verdens flotteste sønn.

Vi gikk igjennom en ny adopsjonsprosses to år etter Min kom til oss. På mange måter var den lik første prosessen, men på mange måter var den verre. Nå skulle vi utredes som ektepar, og som foreldre. Og da med Min som hadde tilknytningsvansker og diagnoser……..

Vi klarte en runde til, og vi fikk Jin på fem måneder, han også med eskorte fra Sør Korea. Jin kom hjem til Norge en kald dag i mars……-en liten solstråle av en gutt.

Når jeg fikk mine gutter i armene, skjønte jeg hvorfor jeg hadde ventet så lenge. All venting, alle nerver, alle tårer og all sorg forsvant som dugg for solen. Hadde jeg skullet føde mine barn, måtte det blitt de to barna jeg har fått. Jeg kunne ikke hatt noen andre barn…….

Begge våre adopsjoner tok 1 1/2 år fra vi startet til vi hadde barnet hjemme. Tror det er ganske “kort” tid i adopsjonssammenheng!

Vil du vite mer om adopsjon kan du klikke på lenkene til;

http://www.verdensbarn.no/

http://www.adopsjonsforum.no/

http://www.inoradopt.no/

Du kan besøke meg på bloggen min, mettemia@wordpres.com

***

Om du er ny her vil jeg ønske deg velkommen hit!

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer

er en serie bidrag som viser noe av mangfoldet blant foreldre i dag.

Sett gjerne av litt tid til å lese de andre bidragene! 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

9 comments on “Bloggserie om livserfaringer: Adopsjon – drømmen om barn realiseres!

  1. Tilbaketråkk: “Slik er livet mitt” – en bloggserie om livserfaringer: Presentasjon og lenkeoversikt | Lammelårtanker

  2. elisabethinnerstiveien
    18. april 2013

    Det var da en merkelig kommentar fra barnevernskonsulenten.

    Vi har gått igjennom samme prosess, og det var en merkelig følelse å få et fremmed barn i armene og være sikker på at man kom til å elske hverandre.🙂

    Lik

    • mettemia
      18. april 2013

      Ja, det var en merkelig kommentar fra barnevernskonsulenten, men vi overlevde. Da vet du jo hvor rart det er å få et fremmed barn i armene, som du kjenner du vil elske som ditt eget. I hvert fall kjente jeg det sånn. Må jo innrømme, gjennom hele prosessen, at jeg tenkte mye på hvilke følelser jeg ville ha for barnet som skulle komme til oss. Tanker om jeg kom til å bli glad i dette barnet, streifet både titt og ofte. Men det føltes helt riktig når jeg fikk Min i armene. Det kunne liksom ikke vært annerledes🙂

      Lik

  3. Alfabeta
    18. april 2013

    Nydelig og rørende historie.🙂

    Lik

  4. Else
    18. april 2013

    Ta vare på dette Mette, å la Min og Jin få lese det når de blir større.

    Lik

  5. villkatta
    20. april 2013

    Så rørande. Eg byrja faktisk å gråte medan eg las.

    Lik

  6. Ellen
    20. april 2013

    Fantastisk å lese! Med første datteren vår gikk jeg to uker over tiden og syntes det var en evighet. Etter å ha adopert to barn har jeg ikke like mye medfølelse med gravide som går over tida. Hehe!!

    Men det hadde vært interessant å høre litt om hvorfor dere fikk barn med eksorte. Det kjenner jeg nesten ingen som har gjort.🙂

    Lik

    • mettemia
      20. april 2013

      Når du adopterer fra Sør Korea kan du velge eskorte eller hente barnet selv. Hvis du henter barnet selv får du møte barnet en-to ganger den tiden du er i Korea, men får ikke barnet før den dagen du reiser hjem. Vi anså det derfor som greit å bruke eskorte. Om det var et riktig valg, er jeg ikke sikker på. Men det var vårt valg..

      Lik

      • Ellen
        22. april 2013

        Vi har også adopert fra Sør-Korea og reiste hele familien (2 voksne og 3 storesøsken) for å hente lillesøster i Seoul. Vi visste det var mulig med eskorte, men vurderte det i grunnen aldri. Selv om vi bare fikk være i Seoul i en uke og det var endel styr med å reise så langt med 3-4 unger, så var det fantastisk!! Det var en flott måte å involvere søsknene på også. Men det er ganske sprøtt at det første man gjør når man har fått en nytt (hylende, stakkars liten!!) barn – det er å legge ut på en ett døgns lang flytur…

        Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: