Jeg vil vite – eller vil jeg egentlig det?
Det som kanskje skremmer meg som forelder aller mest er det som sannsynligvis ikke kommer til å skje. Siden sannsynligheten er liten burde jeg puste dypt ned i magen, lukke øynene og tette igjen ørene og smile blindt mot verden.
Å oppdage barn som lever med vold og omsorgssvikt av nære omsorgspersoner er ikke lett. Unger er lojale, de har begrenset erfaring og forstår verden gjennom sitt eget levde liv – som innebærer at de tror sitt eget er det normale; de har ikke opplevd noe annet. Unger trenger omsorgspersonene for å overleve og gjør derfor det som er nødvendig for å bli godtatt – også når det er tungt skambelagt og fører til at vennskap går dunken og ensomhet og skam sluker dem. Unger blir fordi de ikke har noe sted å dra.
Jeg vil ikke vite om unger som sliter og lider.
Jeg vil at det ikke skjer og at det iallfall ikke rammer noen jeg vet om.
Det er forferdelig feigt.
Jeg vet det.
Ungene har bare oss og vi kan ikke la egen feighet og skrekk hindre oss i å ta imot det vi ser og forstår. Jeg tror at dersom frykten for hva vi kan oppdage er for stor, så lukkes øynene av seg selv og ørene tettes igjen slik at vi ikke forstår, men tolker ting på den måten som passer oss. Kunnskap er selvsagt relevant. Dersom vi ikke har lært å tolke tegn og ikke vet hva som er normalt, så kan det spille inn på hvordan vi forstår ting. Likevel tenker jeg det er viktig å ikke la kunnskap(smangel) være et hinder.
Følelser er ikke bare, men gir informasjon fra ubevissthet til underbevissthet og siden til bevisstheten dersom vi våger å ta det inn. Om magefølelsen sier at noe er galt, at noe ikke stemmer, så er det godt mulig at det er riktig – selv om det er vanskelig å konkretisere.
Jeg vil vite! ble til på initiativ fra Stine Sofies Stiftelse og er en nettsiden med informasjon om hva ulike former for vold er. Siden er primært rettet mot barn, men gir også informasjon til voksne om hvordan vi kan prate med barn om slike vanskelige temaer. Dette er en nettside unger bør vite om, både for sin egen del og for å kunne ha litt bakgrunnskunnskap dersom en venn betror dem noe sånt.
Jeg tenker at for unger er det ofte naturlig å snakke om ting som for voksne er vanskelig. Vi voksne har en tendens til (eller kanskje snakker jeg bare på egne vegne?) å gjøre ting komplisert og tro at alt skal og bør forandre seg dersom vi får vite noe vi ikke liker. Det er jo ikke slik, alt trenger ikke skje på en gang – å ta seg tid til å tenke er ofte klokt.
Jeg tror at dersom vi inntar en aktivt lyttende holdning så vil det være lettere for unger å henvende seg til oss. Å bli lyttet til er første steget til aksept og trygghet. Å vite at noen forstod kan være det som trengs for at et barn skal få nytt mot og fortsatt holde ut livet.
Jeg vil ikke vite, men jeg må.
Det er mitt ansvar som voksen!
Mine følelser bør være underordnet barnets behov.
Kjenner du at du vegrer deg for å vite eller få informasjon du tror du ikke takler?
**
Lurer du på hva som skjer dersom du melder din bekymring for et barn til barnevernet? Dette skjer hvis du kontakter barnevernet (lenke til Aftenposten).
Fint om du hjelper til med å spre informasjon om Jeg vil vite!
Om Anne-Helene
11 kommentarer på “Jeg vil vite – eller vil jeg egentlig det?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg vil helst ikke vite, men vet at jeg må. Jeg forsøker å la mitt eget behag ligge sovende og ikke håpe på «det bedrer seg» eller «dette er ikke din sak» eller «du kan ta feil, vet du».
Men å ta inn over seg barns skjebner kan bli overveldende, oppslukende og utmattende. Man kan brenne ut og sitte igjen med null engasjement. Til slutt.
Ører og øyne åpne og munnen igjen til man vet, kan kanskje være en god leveregel?
Klem 🙂
LikerLiker
Kanskje, men barnevernet og mange som kan dette sier at det er bekymring som skal meldes (gjerne med konkrete eksempler) og at det ikke er noe krav til, eller forventning om, at vi skal vite (= legge frem bevis).
LikerLiker
Jeg er klar over det, barn skal ikke krenkes eller vanskjøttes. Man må nok være våken for ulike signaler. Fra barnets side.
Og jeg tenkte ikke på konkrete bevis, men mer på om jeg vet, ikke bare antar eller ønsketenker fordi jeg ikke liker familie eller enkeltpersoner.
Det forekommer det også.
Klem 🙂
LikerLiker
Det er skremmende!
LikerLiker
Mulig, men uhyre menneskelig, tror jeg.
Kan hende fordi jeg har sett akkurat denne vinklingen, og skaden som ble påført både barn og voksne grunnet feilmelding. Fordi «hun syntes foreldrene var noe møkk».
Man slutter aldri å forundres over hva fordommer og «liker ikke disse menneskene» fører til.
Klem 🙂
LikerLiker
Vanskelig, det der. Man har et ansvar både for å tørre å se andre rundt seg og for å handle når man tror at noe er galt. Samtidig tror jeg at jeg ville være redd for å tråkke feil. Og det er jo vanskelig å forholde seg til andre (særlig barn) som har det vondt. Men kanskje «føre var»-prinsippet bør gjelde? Både i sånne situasjoner og i livet generelt? Bedre å spørre noen en gang for mye om hvordan de har det enn for lite, om du skjønnner…?
LikerLiker
Vi kan heldigvis gjøre noe med trivselen hver eneste dag. Som Ellen er inne på er det viktig å ikke distansere seg og tenke så mye om andre før vi har prøvd å bli kjent og forstå. Men jeg skjønner veldig godt at det intuitivt er naturlig å holde avstand til det som er ubehagelig. Selvsagt er det slik.
LikerLiker
Men hvorfor er det blitt så selvfølgelig at det første man skal gjøre er å melde fra til barnevernet? Hvorfor er det blitt en selvfølge at dersom noe er galt i en familie, så er det staten som skal ordne opp? Hvor er vårt eget ansvar for å bidra?
La oss si at det er en forelder som sliter med psykiske problem. Er det nå så sikkert at vedkommende blir en bedre forelder av å bli meldt til barnevernet av en kanskje anonym nabo? Kanskje trenger vedkommende et nettverk rundt seg og familien? Kanskje er det det naboen burde ta initiativ til først? Å bli en som inviterer på kaffe og spør om det er noe vedkommende kan hjelpe til med?
Jeg har selv vært et barn som har hatt det vanskelig i perioder av oppveksten. Men en bekymringsmelding til barnevernet hadde ikke løst noen problemer.
Jeg mener man skal være ytterst forsiktig med å sende bekymringsmeldinger til barnevernet før man har invitert vedkommende familie på kaffe eller middag. Det er det vi bør føle oss kallet til – og ikke la staten ta over ansvaret i en tid der de fleste virker å ha nok med seg og sitt.
LikerLiker
Det kommer vel an på hva som observeres? Vanskjøtsel over tid vil etterhvert bli synlig, tenker jeg, og da vet jeg ikke hvor mye ukjente andre kan gjøre.
Jeg er helt med på at vi har ansvar for miljøet vi er en del av og at vi ikke må være så redde for å åpne opp grensene for hva kjernefamilien skal ha rom for. Ting er ofte ikke akkurat slik man tror, det kan være mange grunner til at lille Lise er «hyperaktiv», stadig har blåmerker og er frekk i kjeften og akkurat det er jo viktig å være klar over slik at vi ikke overtolker ting eller ser alt i et omsorgssvikt-perspektiv.
Som deg tror også jeg at større toleranse for ulikheter er en ressurs og at åpenhet vil gjøre det lettere å være annerledes. Det er mange som reagerer på annerledeshet og som lar seg skremme av den og lar den skape bekymring.
Å diskutere saker med folk en stoler på og gjerne som har faglig kompetanse kan kanskje gjøre det lettere å sile ut hva som er barnevernsmat og hva som bare handler om særegenhet og manglende nettverk?
Jeg tror nok at mange tendenser til problemer kan løses i nærmiljøet uten en profesjonell aktør innblandet.
Du stiller mange gode og viktige spørsmål!
LikerLiker
Viktig innlegg, eg seier òg, eg vil ikkje vite, men eg må. Kva ein skal gjere er ganske vanskeleg å ta stilling til. Eg vart tvangsfjerna av bornevernet, på feil grunnlag, som ung, og det har vore ein av dei mest traumatiske hendingane i livet mitt. Difor sat det langt inne før eg i vaksen alder sjølv sendte inn beymringsmelding, men eg har faktisk gjort det. I eit tilfelle der eg var rimeleg sikker på at det var rus i heimen, og det viste seg å vere sant. Mora fekk tilbod om hjelp og støtte.
LikerLiker
Jeg synes du har et stort poeng når du tar fram din egen bakgrunn, for det er jo gjerne slik at vi ser ekstra tydelig tegn og signaler når det er noe vi kjenner til fra før (kanskje særlig dersom det er personlig). Noen ganger mister en kanskje også perspektivet (hva er normalt?) og er redd for feiltolking/at en egentlig blir minnet om egen situasjon og ikke ser den andre klart.
Takk for a du delte!
LikerLiker