Unger bør ha en organisert fysisk aktivitet i uken!
Han sitter foran skjermen og spiller «fotball», men kroppen er forbausende stille, kun litt bevegelse i overkroppen og fingrene beveger seg, fullstendig uten rytme. Jeg kan kopiere bildet hundre ganger, bare skifte ut spillet og kulissene forøvrig, så har du et komplett bilde av en gjennomsnitlig 10-11åring. Sjokkert?
Jeg overdriver nesten ikke, dette er faktisk virkeligheten for mange mellomstore barn!
Om barnet ikke er superopptatt av en eller annen idrett eller har foreldre som pusher ungen ut, så blir barnet sittende foran skjermen sin. Lenge.
Foreldre til passive unger kan ta opp speilet og spørre seg om hvorfor. Hvordan ble det slik? Er det greit eller ble det slik uten av vi skjønner hvorfor? Er dette den barndommen vi ønsker at ungene skal ha? Hva gjør overdreven spilling med barnets sosiale kompetanse?
Jeg er bekymret. Ikke for egne barn, men for hvilke følger denne passiviteten kan få for enkeltindivider og for samfunnet som helhet. Vil liten fysisk aktivitet være viktige input som kan utvikle seg til psykiske problemer etter noen år? Risikoen for fysiske sykdommer vet vi allerede en god del om.
Å være i for dårlig form til å mestre dagliglivets utfordringer (inkludert gymtimer) oppleves ikke som et problem for barn som er sammen med andre inaktive barn – fordi det omtrent ikke oppdages! Dessuten kan det bli sett på som litt kult å ikke være blant «geniene» eller «streberne». Dette kan forsterke problematikken, eller tendensen til langsomt bygge ned egen helse. Like barn leker best, ja slik er det. Og når like barn leker best og timevis med inaktivitet tolereres hver dag, så dannes det etterhvert skiller mellom dem som tilhører de stillesittende og de fysisk aktive ungene – basert på favorittaktivitet.
Det skremmer meg at foreldre lar dette utvikle seg og jeg lurer på årsaken til det. Er foreldre blinde for det som skjer? Er det mer behagelig å holde fast ved egen skjermtid og ruge på sofaen enn å komme seg opp og ut? Prioriteres andre ting?
Jeg har vanskelig for å forestille meg at foreldre driter i ungenes helse, men at mange trenger en vekker er jeg ikke i tvil om!
Hva tenker du om unger og fysisk aktivitet? Er barnet ditt nok aktiv hver dag på egenhånd eller er det nødvendig å sette barn i gang i organiserte former?
Hvordan kan vi lage en kultur der det er kult å bevege på seg?
**
Følg gjerne bloggen på Facebook og del gjerne innleggget!
Om Anne-Helene
27 kommentarer på “Unger bør ha en organisert fysisk aktivitet i uken!”
Leave a reply to fivrelden Avbryt svar
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg tror barn kan lære masse av å bruke pc og spill også, men alt i balanse. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i beskrivelsen, da de fleste barn på denne alderen jeg kjenner, er riktig så aktive på ene eller andre måten. Man må ikke nødvendigvis ha en organisert aktivitet heller, tenker jeg. For eksempel et barn som løper og leker mye utendørs, vil gjerne dra med seg dette inn i ungdomstid. Jeg var aldri god i sport eller trening, men jeg gikk masse tur i skauen og red aktivt. Ellers drev jeg generelt masse med skriving og lesing. Passivt? Ja, kanskje det. Men det trimmet i alle fall hodet.
LikerLiker
Det er klart at unger lærer mye av det de gjør, men det setter seg også mønstre når en repeterende gjør mye av de samme tingene hver dag. Jeg tenker at det er viktig å være oppmerksom på det.
Så er jeg enig med deg i at organisert aktivitet ikke er nødvendig dersom barnet er naturlig aktiv, men mange er ikke det.
LikerLiker
Nei, min erfaring er med unger på landsbyda da. Jeg vet ikke helt hvordan unger som vokser opp i for eksempel byen er. Men min erfaring er at barna fra vår bygd ofte er aktive, både i leik og aktiviteter. Min nevø er fem feks og han er en kule som helst vil leike hele dagen og i alt vær, her må vi være bremsene hans 😉 Sånn opplever jeg nabobarna og. Samt at jeg gjennom jobben min ofte møter unger og de leiker ( I min jobb er det skikkelig gammeldagse leiker som blir gjort fra 1800 og 1900tallet) og jeg ser stort sett aktive og glade unger.
LikerLiker
Jeg tipper at det er en forskjell på unger som fremdeles går på sfo og eldre barn. Og de yngste er nok blant de mest aktive.
Hva er dine erfaringer med tanke på barnas alder?
Jeg synes det er superkult at unger leker gammeldagse leker! Kan du ikke skrive et innlegg om det?
LikerLiker
Ja, du kan nok ha et poeng. Vår lillemann har ikke gått på SFO, siden han ennå ikke har begynt på skolen. Jeg aner ikke om han skal på SFO neste år.
Jeg skal gruble litt på et innlegg om det. Å skrive om det vil jo fordre at jeg blir mer åpen med hva jeg egentlig gjør. Jeg har forsøkt å være selektiv med hva jeg deler på bloggen og dermed ikke bli for utleverende. Å finne denne balansen mellom hvor mye man skal dele og ikke, kan være utfordrende. Det er superertøft å få oppleve unger leike gammeldags og å ta del i det.
Unger helt opp til omkring tolv år, har jeg opplevd i leik. Omgivelsene er veldig tilrettelagt for aktiv leik og eldre barn enn det har utfoldet seg med feks. Kaste stikka, sisten og gjemsel. Andre aktiviteter varierer for ulike målgrupper, men vi prøver å favne så bredt vi bare kan. Eksempel lage blomsterkranser ( som vi først finner sammen og lærer om blomstenes historie), toving, baking, spikking, hesteskokasting, rosemaling, tusser og troll, lys og lykter og krabbefiske. For de aller minste har vi noen steder også kjepphester.
Ok, dette ble delvis litt utleverende likevel. Det er mulig det kan bli en blogg rundt dette, ja.
LikerLiker
Jeg synes forskjellen ble tydelig først da ungene hadde gått på skolen få år. Idretten gjør en dårlig jobb for unger som primært er med av sosiale grunner og såkalt talentdyrking får fokus altfor tidlig – skikkelig skuffende! Det gjør at mange barn slutter, dessverre.. og alternativene snevres inn når fokuset mer og mer er på resultater og forebygging og folkehelse kommer i bakgrunnen. Da er ungenes aktivitetsnivå avhengig av foreldres innsats, som ofte er laber. Dermed har passivitetskulturen gode vekstforhold. Dessverre.
Lurt å tenke seg om før en publiserer, så bruk tiden du trenger for å finne det som er riktig for deg!
LikerLiker
Jeg ser poenget ditt. Men så kommer også barnas interesser inn i bildet. Jeg som for eksempel leste og skrev. Dette var verdifulle aktiviteter jeg vokste på. Har en venn som er svært musikalsk, han begynte å leike seg med å skrive sanger da han var omlag tolv. I dag er han med i et musikkmiljø og lever godt på vei av interessen sin. Jeg synes også disse barna bør få dyrke talentene sine og ikke nødvendigvis presses ut i en aktivitet de ikke ønsker å ta del i. Barn er ulike. Mindre tv og datatid er jeg fullstendig for. Jeg tror at mor og far tar med de små ut på tur feks, kan være like verdifullt som for eksempel idrett. Ikke alle barn har interesse for dette og for at man skal ville noe, bør det være lystbetont.
Ja, skal gruble litt over det. Om jeg begynner å skrive mer, er det veldig enkelt å finne ut hva jeg gjør. Ikke det at det nødvendigvis er en stor hemmelighet, men likevel skal man jo sile når man blogger også. Det er i alle fall den kloke måten å føre en nettdagbok på, synes jeg.
LikerLiker
Noe datt ut : Jeg tror at barn som blir tatt ut på tur, ofte kan bli turglade ungdommer også 🙂
LikerLiker
Jeg er enig i at det blir for ensidig hvis barn sitter mesteparten av fritiden foran skjermen. jeg tror de trenger at vi foreldre setter noen grenser. Jeg tenker at man bør begrense tiden ved pc’en fra barna er små. Sett en grense for hvor mange timer/ minutter pr dag det er ok at de holder på, og oppmuntre til andre aktiviteter.Da vil de være vant til at det settes noen grenser for pc bruk når de blir større. Og man har i ale fall en mulighet til å begrense spillingen hvis det blir et problem. Og unngå pc og tv på barnerommet hvis det er mulig.
LikerLiker
Det er bedre å være streng fra starten enn å snevre inn grensene etterhvert og lettere for ungene å godta.
Hvordan barna reagerer på å ikke få spille sier en del om hvor viktig spillingen er for dem og om den er i ferd med å overta for viktigere aktiviteter. Om barnet trasser mye eller blir veldig sint er det tegn på at det blir for mye.
Tv på rommet er en uting.
LikerLiker
Skjermfrie dager sverger vi til, men kunne vel vært bedre på å komme oss UT også. Har inntrykk av at større unger leker mer når de blandes med yngre barn.
Mulig unger på 10-12 år sitter mye stille i dag, men jammen satt vi mye inne og i ro vi også i den alderen. Bytt bare ut skjerm med blader, bøker, tv, tegnesaker, …
Skal større unger ut og være i aktivitet må ofte de voksne lede an. Jeg er i hvert fall IKKE skryte på meg at jeg er noe flink til å dra med ungene ut…
LikerLiker
Det er nok lurt å blande unger i ulike aldersgrupper hvis en skal legge til rette for lek, ja.
Lekbaserte aktiviteter tror jeg er en god idé, men det krever selvsagt voksenledelse – noe som ofte er mangelvare.
Den fysiske utformingen av nærområdet betyr mye for hvordan det blir brukt. Tenker at dette med fysisk utfoldelse er et stort (fag)område som blant annet bør tas med i planleggingen av nye boligområder og byutformingsplaner, men akkurat dette er jo veldig overordnet, da..
Joda, unger satt på baken før også, men det gjør ikke sittingen sunn likevel..
LikerLiker
Apropos planlegging av uteområde: Vi bor så og si på en parkeringsplass. Når vi kom hit tenkte jeg at huff og huff, stakkars unger. Men den parkeringsplassen er verden beste lekeplass!! Etter klokka fire er den tom for biler og da inntar ungene/ungdommene den med sykler, skate board, og ballspill. Null tilrettelegging, men full uttelling! Ungene våre har aldri vært så mye ute og i aktivitet som etter at vi flytta hit til parkeringsplassen! Om vinteren er det en skråning 2 minutter unna som er en flott akebakke. 🙂
Unger aktiviserer seg sjøl bare vi skrur av skjermen og lar dem kjede seg litt. Men for all del – det er forskjell på unger. Og skolens «gymtapere» faller jo gjerne utafor i organisert idrett også. Men kanskje ikke i akebakken?
LikerLiker
Veldig interessant det du sier her om asfaltaktiviteter! Noe å tenke på..
LikerLiker
Jeg tenker mye på dette, som ei ung kvinne som ikke er så altfor langt unna å bli mamma selv en dag. Jeg og broren min vokste opp på en gård ved sjøen, helt uten dataspill, og vi var ute nesten hele tida. Jeg har så lyst til at mine unger også skal bli glad i naturen, glad i å finne på ting selv, være ute og leke helt til de må ropes inn eller det blir for mørkt til å se noe. Jeg håper jeg får det til. Men jeg tror det blir vanskelig…
LikerLiker
Det spørs nok på hva som er normen i miljøet dere bosetter dere i. Det er mye som kan gjøres hvis foreldregruppen er engasjerte. Det er lettere jo yngre ungene er.
LikerLiker
Grensesetting er viktig. Med tanke på skjermtid, mener jeg. Alt med måte. Og barn lærer av oss voksne. Her i huset er vi voksne aktive på sosiale medier. Jobber også med kommunikasjon begge to, og er nok over gjennomsnittlig glad i duppedittene våre. Har garantert mye å gå på når det kommer til grensesetting for egen del (og barnas). Men samtidig mener jeg vi med utgangspunkt i egeninteresse er godt rustet til å snakke med ungene om den digitale sfære, på godt og ondt. Det skal sies at vi trener begge to også. Ungene opplever altså fysisk aktivitet som noe også mamma og pappa er opptatt av. Både fordi vi trenger det og fordi det er sosialt (er med i lokalt løpenettverk).
Ungene våre er med på organisert aktivitet. De to eldste (8 og straks 11) er med på svømming og fotball. Begge har vært aktive i flere år, og vi har gjort oss noen erfaringer. Bet meg derfor blant annet merke til en ting du skriver:
«Idretten gjør en dårlig jobb for unger som primært er med av sosiale grunner og såkalt talentdyrking får fokus altfor tidlig – skikkelig skuffende! Det gjør at mange barn slutter, dessverre».
Her er jeg både enig og uenig. For hva med talentene? Klarer norsk barneidrett å fange opp dem? Å holde på dem? Det er litt som med norsk skole. Man legger seg på en gylden middelvei. Og fokus opplever jeg at ofte er å hjelpe de svake elevene, ikke å trigge de gode til å bli enda bedre. Å snakke høyt om at noen er virkelig gode er liksom ikke lov, verken på skolen eller i barneidretten.
Ta et fotballag for 11- eller 12-åringer for eksempel. Laget består gjerne av en miks av spillere som har spilt siden de var 5-6 og som brenner for det de holder på med (og som da naturligvis behersker idretten langt bedre) og helt nye spillere som har kommet til fordi venner er med (uten at de egentlig har den helt store interessen og opplagt aldri helt kommer til å få dreisen på aktiviteten de er med på). Siden barneidretten ikke tillater at man gjør forskjell på spilletid, ei heller på topping av lag, risikerer man like gjerne at talentene slutter. Fordi det blir kjedelig. For i lagidrett som fotball eller håndball blir spillet sjeldent godt hvis laget er veldig ujevnt. Jeg sier ikke at man bør tillate topping av lag og ulik spilletid. Men jeg spør, hvordan skal man sikre at behovene til også de flinke ivaretas?
LikerLiker
Det hjelper i allefall ikke hva vi SIER til ungene. Vi må gjøre det sjøl:) Det vil si: røre oss. Glemme pc, ipad og mobil. Ut og røre på oss. Ikke nødvendigvis sammen og treningsbasert, men hagearbeid mens ungene leker gjemsel..! For eksempel. Klokkestyrt tv og datatid. Maxgrense. Høres enkelt, men vet det ikke er det. Likevel: hva vi sier hjelper ikke, vi må gå foran som et godt eksempel.
LikerLiker
Inntrykket mitt er at foreldre vert meir og meir klar over dette, i alle høve utor dei eg kjenner til. At borna «berre» får spela ein, maks to, kveldar i veka er normalen. Nokre har som regel at ungane skal ut og gjere noko fysisk i nokre timar før dei får setje seg ved skjermen. Men det varierer nok veldig, kan hende?
Me har ein gut på snart to og har dimed ikkje dette «problemet» endå. Me er opptatt av friluft og aktivitet, og vonar at guten òg vert det, rett og slett med å ta han med oss. Poden var på sin første fjelltur/topptur når han var 6 veker gamal, og sidan har det blitt mange fleir 🙂 Dei neste åra venter ski- og sykkelturar i tillegg til fjellturane våre. Hund, fotball og hest er dessuten store interessar her i heimen.
Min «baktanke» er ikkje berre aktivitet for dei små, men at borna skal verte glad i dyr og natur. Og den viktigaste måten dei vert det, er ved å vere i naturen, og vere med dyr.
LikerLiker
«Problemet» kommer nok når barna er litt eldre, det er i allefall min erfaring. Min tiåring er fortsatt ute og leker med kompiser, mens de to eldste trives godt inne. Og da spesielt foran en skjerm.. Jeg er glad for at organiserte aktiviteter finnes:)
LikerLiker
Min erfaring også, ser ut til at forventningen om fysisk aktivitet synker jo eldre ungene blir. Og gymtimene er absolutt ikke nok til å holde kroppene sunne.
LikerLiker
Det er jo flere saker om hverandre dette her – selv om tidsbruk selvfølgelig er en fellesnevner. Begrensninger av dataspill etc er én sak. Det er mange av oss absolutt for av mange grunner. Men alternativet til dataspill er jo ikke bare å få ungene inn i mest mulig organiserte rammer. Det er også noe som bør doseres – ikke mest mulig av det heller. Unger trenger også fri. Fri til å finne på noe og surre rundt og leke. Noen ganger betyr det at en blir hengende med et gammelt donaldblad – det er også greit. Noen ganger bygger en en sjørøverskute i et epletre sammen med en haug med andre unger – og så er det greit og supert og aktivt.
Enig med alle som peker på at hvis vi voksne mener at fysisk aktivitet er viktig så må vi selv legge dette inn i livet. De fleste unger er i utgangspunktet glad i å røre på seg og være ute (men de kan jo avlæres dette, dersom de ser at voksne bare sitter på rumpa…). Så gå ut med dem. Dra på tur. Vær i hagen/parken/skogen osv – del opplevelsen. En trenger jo ikke alltid gjøre akkurat det samme (jeg bygger ikke mye hytter i skogen…) – men en kan være sammen eller være aktive på ulike måter sammen. Bare vi er ute så synes jeg det med fysisk aktivitet går litt av seg selv. Organisert idrett kommer i tillegg hvis en er interessert i det – aller er ikke det. Her i huset er ungene interessert i forskjellige ting – noen er i organisert idrett, noen ikke – men alle er aktive. Og spilling og annen skjermbruk er regulert.
LikerLiker
(og så tenkte jeg etterpå på at jeg bør si at jeg ikke tror at du mener «mest mulig» organisert – du sier jo «en i uka». Men jeg ville bare prøve å si noe om balanse…
LikerLiker
Organisert aktivitet er mer forpliktende enn «ut og lek»-type aktiviteter. Noen barn trenger press for å komme igang. Å ikke gidde blir for mange unger en grunn for å ikke gjøre og mange foreldre tar ikke opp kampen. Hva kan vi gjøre for at flere barn med slik bakgrunn skal få glede av å bruke kroppen?
LikerLiker
Unger og fysisk aktivitet tenker jeg veldig, veldig mye om. Det er foreldrenes ansvar å sørge for en hverdag hvor dette både er naturlig og ønsket. Det er ikke mye som slår det å finne på ting med ungene, ute i marka. Deretter er det et politisk anliggende, og et samfunnsansvar å tilrettelegge for gode muligheter for fysisk aktivitet for alle befolkningsgrupper. Visste du at en halv time gange hver dag anslås å forlenge livet med inntil åtte år (og gi enda flere år med potensielt bedre helse)? En god barndom med mulighet til allsidig bruk av kroppen legger grunnlaget for helse senere i livet, og kobles særlig mot de nye samsykdommene som virker til å bare øke i omfang. Her måtte jeg gå noen runder med pappaen i huset, som mente at «det er da ikke så farlig om de sitter og ser litt tv, alle andre gjør jo det, og det er en vanlig del av oppveksten i de fleste hjem». Mange barn møter ikke en gang minstekravet om en time fysisk aktivitet hver dag, og det er en skremmende utvikling når vi i tillegg vet at jobb- og husarbeid er av stadig mer stillesittende karakter. Hva med å sykle eller gå til skolen? Enkelt, miljøvennlig og økonomisk gunstig. Og en fin investering i ungenes framtid.
LikerLiker
Det er så mye som kan gjøres på alle nivåer! Det er både inspirerende, men også frustrerende at det er så liten bevissthet om det. På politisk-hverdagsnivå kan vi f.eks støtte forslag om å bygge sykkelstier og fjerne medlemsavgifter til idrettsaktiviteter.
Det er klart at aktivitet er et foreldreansvar, men hva gjør vi med barn som kommer fra hjem der det er motstand mot fysisk aktivitet?
LikerLiker
Tilbaketråkk: Gutter må slutte å bruke huet! | Lammelårtanker