Hvorfor nøye seg med en mann når man kan ha flere?
Tenk så deilig når du er dritlei av den tufsen du bor sammen med, så kan du bare vende baken til og finne deg en ny! Og når den nye blir gammel, så vender du tilbake til han som holder hus. Du slipper å kjede deg og har alltid noe nytt. Gøy med noe nytt, ikke sant?
Vi ser på både kjærlighet og seksualitet som noe som ikke nødvendigvis skal begrenses til parforholdet. – Poly Norge
Det beste er vel at han fra det opprinnelige forholdet aksepterer det hele – du kan gjøre som du vil! Frihet!
Sjalusi er bare en personlig følelse som man mestrer på egenhånd, det er ikke noe som skal regulere forholdet mellom deg og partneren eller som skal regulere partnerens handlinger. Om partneren blir forelsket i en annen person burde man bli glad, for hvorfor skulle man ikke bli glad når den man elsker er forelsket? At det ikke er i deg er underordnet.
Polyamori er et positivt svar på spørsmålet om det går an å ha kjærlige forhold til flere partnere samtidig (som kan, men ikke nødvendigvis må inneholde sex), der alle de involverte kjenner til og respekterer hverandre. – Poly Norge
Det er ingen stor overraskelse at man kan få varme følelser for andre enn partneren, men hva en gjør med følelsene er en annen sak. Skal det holdes privat eller skal alle følelser leves ut? Hva bygger et forhold på som tillater intimitet med andre?
Et polyamorøst forhold er et forhold uten utroskap fordi begge parter har akseptert at partneren har sex- eller kjærlighetsforhold til andre. De gode følelsene fordeles på flere, er ikke det et stort ja til mangfold?
Tror du at forhold med åpenhet for flere partnere er forhold som har gode betingelser for å vare lenge?
**
Bakgrunnen for innlegget er intervju på Ettermiddagen på tv2 onsdag 29.mai 2013 med en dame og en mann som fortalte om polyamorøse forhold, men jeg fikk dessverre ikke med meg navnene deres.
Sjekk gjerne hjemmesiden til PolyNorge! Sitatene i teksten er hentet derfra.
Følg gjerne bloggen min via Bloglovin’, på Facebook og del gjerne innleggene med andre!
Om Anne-Helene
44 kommentarer på “Hvorfor nøye seg med en mann når man kan ha flere?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Interessante spørsmål. Personlig har min relativt nyslåtte tilværelse som singel ført til at jeg har blitt mer og mer opptatt av den store kjærligheten. Ikke fordi jeg bevisst søker den, men fordi kroppen min og hjertet mitt lengter etter den. Uansett er jeg overbebvist om at den finnes og at det handler om mitt forhold til en person. Et helt menneske som svarer på min kjærlighet slik den skal svares på. Polygami for meg, er bare en flukt fra denne, eller kanskje til og med en del av letingen.
LikerLiker
Så kjipt at forholdet ditt ikke fungerte!
Når man er i ferd med å miste, eller kanskje har mistet, det er da man blir klar over hva man egentlig vil ha og hva som er viktigst, eller hva?
HAN som ble intervjuet pratet veldig åpent og overbevisende om temaet, og jeg ble nysgjerrig på hvordan følelseslivet hans er satt sammen, siden det visstnok er en uproblematisk livsstil. Kjenner at det er veldig fremmed.
LikerLiker
Takker for hyggelige ord. Jeg tror du har helt rett. Jeg sliter i tillegg med et veldig romantisk hue, som plager meg mer enn jeg har godt av. Skriver aldri om mitt privatliv på bloggen min. Det har liksom blitt et prinsipp, så det er godt jeg kan bøtte meg i komentarfeltene på din.
Jeg er enig i at den polygamiske tankegangen er fremmed. og derfor er det også interessant hva som ligger bak den
LikerLiker
Hehe.. du får bruke bloggen min som søppelkasse, tankesmie, eller hva du nå trenger den til!
LikerLiker
Har faktisk en bloggide som hadde egnet seg på siden din….
LikerLiker
Kom med den!
LikerLiker
skal gjøre det. Hvor sender jeg den hen?
LikerLiker
lammelaaret@gmail.com
LikerLiker
Jeg skjønner ikke at slike forhold kan være langvarige. Det må da være duket for konflikter før eller siden? Når én føler sterkere enn den andre vil ikke forholdet/forholdene fungere?
Én mann er mer enn nok på for min del. 😉
LikerLiker
Noe sånt tenker jeg også!
Ville vært fint med svar fra noen som har prøvd..
LikerLiker
Konflikter er da ikke eksklusive til polyamorøse forhold, såvidt meg bekjent så oppstår det konflikter i vanlige monogame forhold også. Og på samme måte, så er det bare en ting man kan gjøre for å løse dem – å snakke sammen 🙂 Er ikke spesielt vanskeligere enn som så. Men i motsetning til monogame forhold, så må man ta hensyn til flere i ett polyamorøst forhold.
LikerLiker
Konflikter oppstår selvsagt i alle forhold, men blir det ikke veldig komplisert og ressurskrevende å forholde seg til mange partnere? Hvordan klarer man å holde hodet over vann?
LikerLiker
Hvordan klarer man holde hodet over mann om man har barn, og flere enn ett barn? Det er kjærlighet vi snakker om. Det er ikke snakk om å finne en ny partner i stedet for den gamle, men å få en ny partner i tillegg til den gamle.
LikerLiker
Hei Martina!
Nå er jo dette et tre år gammelt innlegg, så jeg er spent på hvordan du havnet her i bloggen? Hvor ble det lenket til bloggen fra?
LikerLiker
Du altså! Cred for variert innhold som vanlig! 😉
Når det er sagt, så melder jeg meg nok ikke inn i foreningen med det første. Jeg er et følelsesmenneske, og jeg tror det ville blitt altfor komplisert for meg (og mannen min) å holde styr på alle emosjonene som en slik livsstil ville medført.
LikerLiker
Hverdagen krever i grunn nok fra før, synes jeg..
LikerLiker
En av mine favorittserier er Big Love, og da jeg begynte å se den, leste jeg også litt om polygamy, for å lære mer om hva det dreier seg om. Det gjorde at jeg skiftet mening knyttet til disse tingene. Det er absolutt ikke noe for meg, men jeg tror det er mulig å leve godt innenfor parforhold med flere partnere. Dog virker det på meg som om trygge rammer («ekteskap») er viktig, og en religiøs begrunnelse ser også ut til å gjøre eventuelle negative aspekter (som sjalusi og savn) lettere å bære. Men da snakker jeg også om forhold som er ment å vare, for jeg er kritisk til åpne forhold og den slags – fra et samfunnsperspektiv.
LikerLiker
Hva er ekteskapet utenom en juridisk forpliktelse? Er det jussen som utgjør de trygge rammene?
LikerLiker
Det kommer vel litt an på hva man legger i et ekteskap. For min del må et ekteskap være mer enn de juridiske rammene, da det også blir en slags hellig forpliktelse gjennom vielsen. Jeg har tenkt en del på akkurat dette, ettersom jeg er samboer, men gjerne vil gifte meg. Skulle imidlertid min eneste mulighet være å gifte meg borgerlig, tenker jeg at det heller kan være det samme.
LikerLiker
Jeg lurer på hvordan dette «ser ut» gjennom øynene til en polymarøs person? For helligheten er vel knyttet til eksklusiviteten mellom de to som er gift?
LikerLiker
Ja, det gjør jeg også. Jeg kan til dels forstå dem som har tro på eksklusivitet, bare med flere ektefeller som vier seg til hverandre, men med en gang forbindelsene blir litt løsere, synes jeg det høres forferdelig stressende ut.
LikerLiker
«Hvis man kan være tro mot en – kan man også være tro mot to eller flere»
Jeg tror at det blir vanskeligere å lyve når man er sammen med flere. Med en person kan man klare omtrent å huske det man sa, men straks det blir flere blir det mer komplisert å huske.
Min opplevelse av at jeg ikke må være alt for min partner eller at min partner må være alt for meg, reduserer mye stress i de forhold jeg er del av.
Jeg våger en påstand om at vi som er i polyamorøse forhold blir bedre til å utrykke hva vi ønsker og å sette ord på det, og til å lage avtaler med de impliserte.
Dette er hvertfall kvaliteter som må til hvis forholdene skal vare over tid.
At et forhold oppløses/ikke varer evig behøver ikke være et tegn på at det ikke var viktig. Men heller på at de involverte prøvde og fant ut at de ikke passet sammen. Kanskje prøver de på ny, med en annen enighet mellom seg, kanskje har de med seg erfaringen inn i nye forhold hvor de vet hva de skal se etter eller unngå.
Jeg er også takknemmelig til de partnere/kjærester som jeg ikke er i forhold med nå, de har brakt gaver som gjør at jeg er en bedre kjæreste med de jeg er sammen med.
Noen mennesker fungerer man fint med, når man sees ikke så ofte. Noen mennesker kan man leve tettere med. Det gir en mulighet for mer diversitet, det er mer variasjon og stabilitet i forholdene.
Jeg tror mange mennesker rett og slett blir syke fordi de stenger mennesker ute av/inne i sin kjærlighet. Og at de utvikler seg som par – på bekostning av seg selv som individer,
Ikke alle, men noen.
Uansett ønsker jeg alle lykke til i de forholdsformer de velger, om de velger cølibat, flere partnere eller en partner. Alle disse tre formene har sine utfordringer og gevinster.
🙂
LikerLiker
Synes dette virker komplisert. Du skal ha rimelig flaks for å finne match med en partner som tenker akkurat det samme som deg om parforhold, ikke blir sjalu osv. Å bli begeistra for andre enn partneren din kan vel skje de fleste, spørsmålet er om du da lever ut fantasiene eller ikke. Jeg tenker den fantasien kan være langt bedre enn «faktisk vare». Det heter «skjerpe apetitten ute og spise hjemme», det tenker jeg er greiest.
LikerLiker
Ting endrer seg når en hverdagens strev siger innover en, men kanskje det er nettopp da det er godt å ha en ekstra partner som flukt?
Høres ut som om vi har ganske like tanker, Elisabeth.
LikerLiker
Heldige meg som er fornøyd med han jeg har! Og det har jeg vært i 32 år:) Jeg var en snodig skrue som begynte å lete etter en far til de barna jeg ønsket meg – allerede som 12-åring. Det ble noen som ikke passerte nåløyet, for å si det sånn. I ettertid kan man le av det, disse 14-dagerskjærestene som aller nådigst fikk holde meg i hånden. Dog, da jeg møtte min mann i en alder av 17 tenkte jeg «se der, der er han jo!» Og han har blitt. Men jeg sier ikke at det har vært en dans på roser. Tornene har stukket og krevd sitt. Sånn er det i det virkelige livet. Men han er og blir min store kjærlighet ❤
LikerLiker
Du var jammen meg tidlig ute!
En fin personlig historie du deler som nok gir håp til dem som sliter og som ønsker å fortsatt holde seg til den ene som ble valgt, selv i tøffe tider.
LikerLiker
«Tenk så deilig å elske og å være elsket av den du bor sammen med, så kan du også vende hjertet til og elske en til! Og når den nye blir gammel, så vender du tilbake til den som holder hus (hvis ikke den personen også har den friheten til å elske noen andre.» Lett omskrevet tekst for å få den til å passe mer inn i den virkeligheten jeg lever i. 🙂
Hvis du søker polyamori bare for å ikke kjede deg så tror jeg ikke det kommer til å vare lenge – for det å holde flere forhold gående og i god form krever også en del av deg, selv om det også gir mye. Et viktig moment er å gi den friheten du ønsker selv til din partner.
Hva er kjærlighet uten frihet? Hva er frihet uten kjærlighet?
Sjalusi er en av mange følelser – smerten over at den du elsker elskes av en annen. Det finnes også en annen følelse som du kan google- kompersjon – eller compersion – nemlig gleden over at den du elsker elskes av en annen.
Hvis du elsker din partner – er det ikke bra å la din partner elskes av noen andre også? Kjærlighet blir ikke mindre av å deles – den vokser – så sant alle bringer med seg noe til bordet.
Ikke alt passer for alle, noen er slik og noen er sånn, men at folk kan velge hvordan de vil leve sine liv og sin kjærlighet (så sant de ikke skader andre) er noe jeg håper at flere får oppleve.
***
Noen tanker – diskusjonen fortsetter forhåpentligvis både på PolyNorge og på lammelårstanker :-). Har satt inn innlegget på PolyNorge – så de som ønsker å lese diskusjonen der – er velkomme til å melde seg inn 🙂
LikerLiker
Jeg har tenkt på svaret ditt her og kommet fram til at det er vanskelig å sette ord på hva som definerer parforhold og andre forhold. Jeg tenker mens jeg skriver og samtaler gjerne videre med deg!
Du spør «Hvis du elsker din partner – er det ikke bra å la din partner elskes av noen andre også?» Jo, tenker jeg og videre at det er naturlig at man får nære følelser for andre, men hva er det i dette jeg skriver nå som gjør et parforhold til nettopp det? Tillit til at det er meg og den jeg har valgt å leve sammen med som skal ha enerett på hverandre. Men: På hvilken måte og i hvilken grad? Full enerett på den andre; vil ikke det være psykopatisk dersom man skal trekke det helt ut? Full tilgang på den andres alt kan man ikke ha, da vil man utslettes som den man er og bare være noe i forhold til andre. Det er komplisert.
Som jeg forstår polyamori ligger det en nødvendig splittelse av forskjellige følelser som «tildeles» andre enn (den faste) partneren. I mitt liv er tillit, trygghet og kjærlighet godt sammensveiset og nødvendige grunnpilarer i det jeg kaller parforhold. Å gi noe av dette til andre enn partneren ville vært å splitte opp den «bunten» av grunnpilarer som gjør oss til et par. Det ville vært begynnelsen på slutten av «oss».
Andre kan bli glad i min partner, men det ligger en viktig forskjell i det og om han gjengjelder/oppmuntrer den andre til å utvikle følelsene. Å være glad i er ingen trussel, men et tegn på at relasjonen er mer enn bekjentskap. Jeg kan være glad i andre enn partneren, men ikke på en romantisk måte.
«Hva er kjærlighet uten frihet?» En viktig forskjell på «vanlige forhold» og polyamoriske forhold er kanskje hva som gir frihetsfølelsen? Jeg ville ikke følt meg fri (= trygg) dersom jeg hadde måtte forholde meg til flere enn min partner, tvert om.
I sjalusi ligger mye mer enn «smerten over at den du elsker elskes av en annen». Sjalusi handler mye om usikkerhet på den andres lojalitet og opplevelse av tilhørighet, tenker jeg. Sjalusi kan være naturlig, som nettopp nevnt, eller kunstig på den måten at det handler om erfaring med tillitsbrudd og svik, men at det erfart tidligere i livet og henger ved i det nye forholdet. I sistnevnte tilfelle er det likevel noe som angår begge og derfor at begge må forholde seg aktivt til det. I førstnevnte tilfelle kan det være en ordløs advarsel om at noe ikke stemmer.
Sterke forhold tåler slappe perioder med redusert engasjement for hverandre uten at det oppleves som en trussel for forholdet. Hvordan oppleves slike perioder for polyamorøse? Er det i slike perioder man søker andre? Om ikke: Når trenger man å spre sin kjærlighet og hengivenhet?
Til slutt: Takk for at du henviser medlemmene i Poly Norge hit, jeg oppfordrer flere til å delta i samtalen! Velkommen så mye!
LikerLiker
Hei. Jeg er selv polyamorøs, og er medlem på siden «PolyNorge».
Du snakker om hva som gjør et parforhold til nettopp det, og angir en form for «enerett» som noe av det som definerer et slikt forhold. Min erfaring er at det å åpne opp for det ens partner faktisk FØLER, ØNSKER og TENKER, og det å kunne ha en åpenhet om dette skaper en dypere intimitet. Hvis partneren også har følelser for andre, er tiltrukket av andre etc, er dette noe man kan være åpen om, og som skaper større samhold og intimitet.
Jeg ser på «romantiske» forhold som utvidede vennskap, det vil si at jeg søker å ha samme respekt for en kjærestes følelser, selvstendighet, råderett over egen kropp, tid, følelser, tanker osv, som jeg ville ha overfor en venn. Det innebærer også at når noe gjør vedkommende glad, blir jeg glad. Sjalusi kan oppstå, men det har jeg blitt ganske flink på å takle, og ofte går sjalusien over i gleden over at noen jeg elsker har det fint, selv om ikke jeg er årsaken til det der og da.
«Oss» som du snakker om blir dermed bestående av «deg» og «meg». For meg er dette logisk i og med at parforholdet i seg selv er en konstruert enhet som ikke har tanker, følelser, behov, lyster etc på egen hånd, men som er sammensatt av disse tingene hos de individene som er involverte.
Det er også slik at selv om noen har en «primærpartner» og andre «sekunderpartnere», så er det ikke alle som tenker slik. Noen foretrekker å ikke skape et hierarki der en partner er viktigere enn en annen, de er bare forskjellige.
Man «tar» ikke kjærlighet fra en partner og gir til en annen. Det er sådan ingen «splittelse» å snakke om. Alle har vi varme følelser for mer enn ett menneske. Vi har ekser vi kanskje har følelser for fremdeles. Vi har famlie vi er glade i, nære venner osv. Disse følelsene forsvinner ikke selv om man blir glade i et nytt menneske.
Når det gjelder «romantisk kjærlighet» og forelskelse ser jeg på dette som noe som «legges til» heller enn at det er en veldig annerledes og unik form for kjærlighet. Det er en type intimitet, en DIMENSJON som legges tilkjærligheten heller enn noe «annet» enn annen kjærlighet.
LikerLiker
Velkommen til bloggen, Hugo!
Du skriver:
«Min erfaring er at det å åpne opp for det ens partner faktisk FØLER, ØNSKER og TENKER, og det å kunne ha en åpenhet om dette skaper en dypere intimitet. Hvis partneren også har følelser for andre, er tiltrukket av andre etc, er dette noe man kan være åpen om, og som skaper større samhold og intimitet.»
Denne åpenheten du skriver om i første setning er en viktig del av et parforhold, synes jeg. Jeg tror det handler om en tillit til at den andre vil en vel og tåler en som en er slik at en kan være «seg selv», samt dybden av de gode følelsene og tryggheten som ligger i dette og ens historie/erfaring med partneren. Likevel: Et par deler ikke alt fordi vi får fram ulike sider i hverandre, noe som handler om såkalt kjemi og personligheter. Med flere partnere får en kanskje brukt enda flere av de gode sidene av seg selv?
Det som er så vanskelig å forstå eller få et fullstendig bilde av, er hvordan en klarer å dele det intime som definerer parforholdet (som er ulikt fra individ til individ) med flere enn en partner.
For å ta en lettvindt løsning: Kanskje polyamorøse mennesker bare er litt «større» enn oss andre? Rett og slett har større romantisk kapasitet og ikke trenger partnerens bekreftelser for å føle seg som en fullverdig samlivspartner og unik.
Er det kjønnsforskjeller? Jeg tipper at det er flere menn enn damer er komfortabel med å ha mange damer og flere kvinner som aksepterer/ønsker dette enn omvendt.
«Utvidede vennskap» kan jeg forstå i seg selv, men hva skiller denne kjærligheten fra kjærlighet til søsken?
Til slutt: Du har en veldig fin måte å forklare på, som gjør det lett å tenke videre og trygt på den måten at du ikke går i forsvar av min uvitenhet. Takk for det!
LikerLiker
Du er inne på noe. For en del polyamorøse er dette med at vi deler ulike sider av oss selv med ulike mennesker, eventuelt at ulike mennesker lettere får fram ulike sider av oss. Du spør hvordan man kan dele det intime med mer enn en. De fleste gjør jo dette selv om de er monogame, bare spredt over tid (seriemonogami). Det er de færreste idag som kun har en eneste kjæreste gjennom hele livet. Vi polyer har bare åpnet for muligheten til å dele med flere i samme tidsrom.
Jeg kan kanskje kort fortelle hvordan jeg havna oppi dette. Jeg hadde hatt en kjæreste i et par år. Vi gikk fra hverandre. Etter hvert møtte jeg en ny en. Vi ble sammen, men hadde et «åpent forhold», dvs vi kunne ha sex med andre. Ingen av oss visste vel egentlig hva polyamori var for noe på den tida. Det var sommer, og jeg hadde blitt invitert hjem til min eks. Det var sikkert første gang på ganske lenge at vi møttes bare oss to. Selvfølgelig skjedde det noe da, og jeg innså raskt at mine følelser ikke var «døde». Det var forvirrende til å begynne med, jeg hadde jo en ny kjæreste, men det føltes riktig å ha de følelsene jeg hadde, og jeg forsto at det ene ikke utelukker det andre. To ulike mennesker som jeg er veldig glad i, og ønsket å fortsette å være glad i, og dele meg selv med.
Slike situasjoner skjer ofte, men velger man å være monogam, er man tvunget til å velge kun ett menneske, selv om man har følelser for flere. Jeg tror mange velger monogami fordi de ikke kjenner til annet. Alt rundt oss i vår kultur handler om å finne den ene rette, og å være sammen resten av livet. Det aller meste av kjærlighetsdrama handler om evt følelser for og handlinger med en annen enn «den ene». Vi blir opplært til at det er slik kjærlighet fungerer, men det trenger ikke være slik.
Tilbake til spørsmålet om hvordan det er mulig å dele intimitet med flere. Akkurat som mange av oss gjerne har flere enn ett veldig dypt og godt vennskap, kan man ha flere kjærester. Mange kan til og med føle at de har en større intimitet med en nær venn enn med en kjæreste, selv om vennskapet ikke nødvendigvis inneholder dimensjoner av sex og romantikk (hvordan definerer man egentlig «romantikk» her?). Man er ikke forelsket i vedkommende, men man deler kanskje veldig mye av seg selv, mye personlig, og har dype, fine opplevelser sammen. Noen ganger kommer dette lettere også nettopp FORDI den seksuelle dimensjonen og forelskelsen ikke «forkludrer» forholdet.
Men om man altså HAR denne dimensjonen med mer enn ett menneske, så er det like mulig å dele dette som det er å dele seg selv med flere nære venner, fordi som med ens venner så kan ingen erstatte noen av de. Alle er vi unike. Det jeg og «A» har sammen kan ikke erstattes av det jeg og «B» har sammen, selv om de kan inneholde mange av de samme komponentene. Dette kan altså også gjelde sex, forelskelse, fysisk nærhet, kos, kyss, «romantikk» etc.
Når det gjelder partners bekreftelse for å føle seg unik. Jeg tror vi alle trenger dette, men som jeg nettopp forsøkte å forklare, trenger man ikke bli «mindre unik» selv om det er andre mennesker inn i bildet. Og hvor bekreftende er det ikke å få høre at selv om man har følelser for andre og ønsker leve de ut, så forandrer det ikke partnerens kjærlighet for en? Utover det tror jeg sterkt på at man først og fremst er ansvarlig for å «bekrefte» seg sjøl. Dette har jeg erfart på kroppen. At når jeg selv har det ok med meg selv, er glad i meg selv og er åpen og ærlig med meg selv, det er DA jeg har mest å gi. Jeg ser egentlig ikke på kjærlighet som noe man gir til og får fra hverandre, men noe man finner i seg selv og deretter deler med andre. Men ikke alle tenker slik. Også polyer er veldig ulike.
Kjønnsforskjeller er jeg usikker på. Jeg mener å ha lest noe et sted, men jeg husker ikke helt.
Forskjellen på forhold mellom søsken og «utvidet vennskap» i form av et kjæresteforhold for min del er vel at jeg ikke ønsker å ha sex med mine søsken, og ikke kunne jeg forelsket meg i de heller. Så den «ekstra» dimensjonen kan sannsynligvis ikke legges til det, akkurat som med en del andre forhold og vennskap mellom mennesker, pga kjemi, pga hva man har opplevd sammen etc. Det betyr derimot ikke at kjærligheten er mindre, eller at man ikke er nær hverandre. Det handler vel mer om en spesifikk TYPE nærhet, kanskje? Jeg fabulerer litt her, tenker mens jeg skriver. Men grunnsteinen i alle nære forhold er kjærligheten og vennskapet, og respekten og tilliten.
Og takk for komplimentet ang min skrivemåte 🙂 Jeg liker å disuktere disse tingene.
Polyamori er ikke for alle, akkurat som monogami ikke er for alle. Men det er flott at vi kan snakke sammen og prøve å forstå hverandre.
Ekstra lesing, en dialog mellom en poly og en mono:
http://www.morethantwo.com/polymonodialog.html
LikerLiker
Hei igjen Hugo!
Det er gått noen dager og jeg tror jeg begynner å få et riktig bilde og forståelse av hva dette dreier seg om; hva som skjer og ligger til grunn for livsstilen.
Disse samtalene med deg og andre fra Poly Norge har vært givende og lærerike. Takk så mye for at dere har delt!
LikerLiker
Jeg kunne faktisk tenkt meg å leve i et slikt poly-forhold. Jeg er ikke spesielt sjalu av meg og kunne egentlig delt min mann med 1 eller 2 andre kvinner. Det må jo være klare retningslinjer og jeg er ikke relgiøs så det kunne ikke vært basert på det som en trygg ramme, men mere som gjensidig tankegang og ærlighet. Jeg ser masse posetive ting med et slik forhold, delt på alt husarbeidet og unger med en anne kvinne og kunne delt min mann med disse kvinnene slik at man fikk en god porsjon alenetid og en porsjon sammen-med-mannen tid, man er flere om avgjørelser istedet for 2 steile argumenter så har man flere å diskutere løsninger med. Jeg tror heller ikke jeg hadde hatt no imot å dele mannen min sexsuelt i et slikt forhold, da man jo er i et partnerskap med hverandre. Med en mann med høyere sexdrift så kunne han jo velge så kan noen få sove hehe. Vel noen av de posetive tingene, det så klart sikkert en del negative også, men det kommer vel mye ann på holdningene man har 🙂
LikerLiker
I mine ører høres det ut som et savn etter et forhold som fungerer bedre enn ditt nåværende, uten at jeg har peiling på ditt privatliv.
Som du ser over deg svarer PolyNorge, så om du reelt sett er nygjerrig kan du jo ta kontakt?
LikerLiker
Jeg ser ingenting i Differanse sin post som gir intrykk av at hun er «lei» av sin nåverende partner, eller «savner» noe fra partneren sin. Kanskje dette «savnet» som du ser bare er ett tegn på at monogamiet ikke nødvendigvis passer for alle? Differanse nevner flere ting som er spennende spørsmål med tanke på polyamori: Er det bedre å oppdra barn med 2 voksne forsørgere som elsker barnet sitt enn om barna blir oppdratt med 3 voksne forsørgere som elsker barnet sitt? Eller 4? Er det større økonomisk trygghet å vokse opp i ett hjem med 2 forsørgere, eller flere?
LikerLiker
Jeg trodde jeg kunne koble fra hverandre sex og følelser, men det gikk ikke. Og følelser kan komme over tid; og behovet for å bli sett på noe mer enn bare å dele lyst sammen. Så jeg tror ikke på varigheten av typen åpne forhold.
LikerLiker
Jeg tror åpne forhold passer for veldig få og at det skal mye til for å finne folk som klarer å dele seg på samme måte som en selv. Jeg tror det er veldig krevende.
LikerLiker
Polyamori og «åpne forhold» er ikke det samme. Polyamori handler mer om kjærlighet og dypere koblinger med mer enn èn, mens et åpent forhold er et i utgangspunktet monogamt forhold der man tillater at partneren har sex med andre enn en selv.
LikerLiker
Hei! En bruker fra polynorge forumet her 🙂
Jeg fikk intrykk av at førsteposten at du var positivt innstilt til polyamori, men i svaret ditt til polynorge, så virker du ikke positivt innstilt lengre. Det er uklart hvilke kommentarer du egentlig er ute etter, hvordan du ønsker å føre diskusjonen hen og dermed hvordan jeg skal gi en kommentar.
For min del så er polyamori veldig enkelt i teorien. Det å være forelsket i noen, det å være glad i noen, det å elske noen, det er en fantastisk god følelse. Hvorfor ikke ha den følelsen for flere enn 1 person? Hvorfor nekte seg selv og sin partner muligheten til å føle en av de beste følelsene man kan erfare?
Man hører ofte andre snakker om at «Men om man føler det for andre, så blir det mindre spesielt!». Og om det er slik det er for dem, så er det kanskje det. Men for meg så blir ikke mitt forhold til 1 person gjort mindre spesielt på grunn av mitt forhold til en annen person.
Polyamori er ikke en reaksjon på mitt eksisterende forhold på noen måte, jeg ønsker ikke å «vende baken til» når jeg blir irritert. Det er ett ønske om å erfare kjærlighet på en måte som ikke er mulig gjennom monoamori. Jeg ønsker å ha ett sterkt og godt kjærlighetsforhold til mer enn «bare» 1 person, ikke fordi at 1 er «for lite», men fordi jeg ønsker mer. Hvordan kan man ikke ønske mer kjærlighet i livet sitt?
LikerLiker
Velkommen hit, Jone!
Jeg er interessert i tankegangen som ligger til grunn, eller hvordan følelseslivet er organisert og i det hele tatt hvordan et liv med flere partnere leves, men personlig er jeg ikke interessert i forhold med andre enn min mann.
Jeg synes det er supert at du tar deg tid til å svare her, for jeg tenker at det bare er gjennom dialog at man kan bli et «større» menneske. Om vi ikke snakker sammen dannes grobunn for fordommer. Jeg liker å forstå og da kan jeg ikke bare tenke for meg selv.
For å forstå er det ofte en god hjelp å sammenligne, så: Kan kjærlighet til flere partnere være «det samme» som foreldre som opplever å elske alle barna like mye? En blir ikke tom for kjærlighet, men den vokser og omfavner flere.
Jeg prøver å forstå.
LikerLiker
Tankegangen som ligger til grunnen, hvordan følelseslivet er organisert og hvordan et liv med flere partnere leves er like variert som de monogame forhold er. Det er ikke 1 monogam «mal» på hvordan kjærlighet erfares eller «skal leves», forutenom at det skjer med bare 1 partner. På samme måte er det ikke en «mal» på hvordan ett polyamorøst forhold er, forutenom at det skjer med flere partnere enn 1.
For min del ønsker jeg å være i det som vi i miljøet kaller en «V» eller en «M». Det vil si at jeg ønsker 2 partnere, og jeg har ingenting imot at mine partnere skal kunne ha ekstra partnere. Hvorfor 2? Hvorfor ikke flere? (Eller ferre?) For min del blir det nok for komplisert med flere, man har begrenset med tid å tilbringe med hverandre når man inkluderer jobb og hobby. Jeg er usikker på om jeg kunne ha knyttet meg til en 3. kjæreste i stor grad om jeg allerede hadde 2.
Jeg har jobbet med sjalusi såpass at jeg ikke har noe imot å dele en kjæreste med andre. Jeg er ikke avhengig av å tilbringe all min tid med min kjære for å stole på at hun er glad i meg, og siden jeg vet selv at jeg ikke blir mindre glad i henne når jeg er forelsket i noen andre, så tror jeg det samme gjelder henne. Og om hun skulle forelske seg i noen andre og ikke ville være med meg lengre, så har ikke jeg lyst å stå iveien for hennes lykkelighet. Jeg er jo glad i henne, og ønsker at hun skal være lykkelig – å være det som står iveien for hennes lykkelighet er dermed det verste jeg kan se for meg.
Min erfaring av kjærlighet har alltid vært av den positive sorten, det gjør vondt å erfare ett brudd med en du er glad i, men det hindrer oss ikke i å prøve å finne kjærligheten på nytt igjen. Selv de fleste monogame leter etter kjærlighet. Jeg antar vi kan ta utgangspunkt i at det å finne kjærlighet er noe som gir oss noe godt. Så det er da grunnen til at jeg ikke ønsker å bare være med 1.
Den sammenligningen med barn har jeg hørt før og tror jeg er kjent innenfor miljøet også. Men jeg føler dens eneste budskap er å få folk som ikke har opplevd (tør inrømme) eller har veldig vanskelig for å forstå noe annet en sin egen måte å erfare kjærlighet på, å ha hatt følelser for flere samtidig. Den påpeker selvfølgeligheten av at kjærlighet ikke bare er 1 ting. Den påpeker selvfølgeligheten med at man er ikke mindre glad i noen FORDI man er glad i noen andre.
Innvendinger mot dette igjen er ofte at «familiær kjærlighet» ikke er det samme som «lidenskap for en partner». Og det er forsåvidt sant. Men hva så? Poenget med sammenligningen er å vise at det finnes forskjellige måter å elske mennesker på, og å erfare kjærlighet. Det er ikke «bare 1 ekte kjærlighet» eller bare 1 måte å erfare kjærligheten på. Men det poenget i seg selv er hverken ett argument FOR polyamori, eller FOR monogami. For min del er argumentet bare noe man kan bruke mot ideen om at «det går ikke an å føle kjærlighet for flere samtidig».
For å spinne videre på «kan man gå tom for kjærlighet?», så føles det veldig selvfølgelig for min del. Om du er i selskap du koser deg i, hvordan føles det? Det føles bra, ikke sant? Når du har det bra, så smiler man gjerne og oppfører seg sannsynligvis litt mer hyggelig enn om man ikke har det bra. Slik oppførsel skaper vanligvis dominoeffekt av positivitet. Eller, for å være pirkete, det er større sjanse for å skape positive effekter om man er positiv. Om kontinuerlig er i situasjoner som gjør en positiv, da øker man sjansen for å spre positivitet. Det er en måte å se det på.
En annen måte å se det på er jo om du er monogam, når du er med din partner: føler du noen gang at du går «tom» for kjærlighet oven for din partner? Det samme spørsmålet kan man stille mennesker med flere partnere, og svarene vil nok være like varierte som antallet som svarer på det. Men å tro at kjærlighet er som antall penger du har i lommeboken, og at man må «spare» på kjærligheten for ellers «bruker du dem opp og da har du ingenting igjen» tror jeg er feil. Om man føler det slik, så blir det problematisk om man får barn og barnebarn feks, fordi til slutt har man ikke nok kjærlighet til familien sin engang, og det er litt trist. Men jeg antar at mindretallet av mennesker faktisk erfarer kjærlighet på denne måten.
Jeg håper det gav noen potensielle svar – det finnes ingen absolutte svar – på noe av det du lurte på ^^
LikerLiker
For min del er svaret enkelt (sjøl om det har vært en lang vei dit): jeg forelsker meg i flere. Og de forelsker seg i meg, også. Og sånn forblir det. Det er ikke sånn at går den ene kjærligheta inn, så går den andre ut. Det er kanskje umulig å forstå for den som ikke har vært der sjøl. Hadde jeg ikke opplevd det, så hadde jeg kankje max vært en fascinert utenforstående. Jeg leste en gang i ei bok at det ikke går an å være forelska i flere. Jeg har erfart at det ikke stemmer! Faktisk kan det være sånn at forelskelse i en «smitter» over på den andre og forsterker den. Det er polyamori på sitt beste, når det «drysser» fra en kjærlighet over på den andre. Selvsagt kan dette være komplisert, og mer komplisert jo flere enn er. Det er ikke noe vi kan underslå. Men følelsene er der, og de kan ikke jukses vekk ved hjelp av triks. Selvsagt kan man elske flere og likevel velge å holde seg til en. Men man kan også velge å prøve ut hvordan en sånn livsstil kan fungere – hvordan en sjøl og de andre kan fungere, sammen. Det er mange varianter av polyamori, akkurat som det er mange varianter av monoamori (der fikk jeg inn et nytt ord 😉 ) Det er mange praktiske varianter; bo hver for seg, dele hus, noen deler hus etc. Man kan ha lite sex, middels sex, mye sex, mer sex med noen enn andre. Man kan få barn med en eller flere. Som med alle forhold kommer det an på hva de involverte foretrekker og hvor dypt – og funksjonelt – det enkelte forholdet har vist seg å bli etterhvert. For all del, folk kan være interessert i åpne forhold mest for å ha det gøy og få varierte sexpartnere! Og sex er jo også gøy… Likevel, når det gjelder polyamori, er vi faktisk folk som forelsker oss, som elsker. Det er en blogg som heter Loving more. Det er iblant sånn det kjennes; at det er enormt mye kjærlighet. Følelsen av å få den spesielle oppmerksomheta fra to stykker i løpet av samme dag kan ikke beskrives. Jeg elskes på ulike måter, blir sett av flere speil.
LikerLiker
Elskertomenn
Velkommen hit!
.. men hvordan kjennes det i roligere perioder der kjærligheten ikke lyser? Er det ikke da forlokkende å holde seg ved den som «elsker mest» og at det dermed blir et press om å «prestere»/elske nok?
LikerLiker
Hei! Jeg skjønner at det er vanskelig å gi slipp på forestillinga om at man nødvendigvis må elske en av dem mest, og særlig i mer vanskelige perioder. Kanskje blir det slik for den som er naturlig monogam? Slik jeg derimot opplever det, er det mer som å være i en stor familie; hvis en har det bra, har alle det bra. Hvis en har det ille, så har alle det ille. Følelser av ulik kulør «smitter». Man kan dra hverandre ned, eller opp, eller begge deler. Kjærligheta lyser alltid… men livet i seg sjøl er ikke alltid lyst. Hverdager er ikke alltid romantiske. Det kan også være misforståelser, og ting fra fortida man drar med seg. Han som har kjent meg lengst, kjenner meg naturlig nok best. Han som har kjent meg kortest, var i en periode den som gjensidig gav meg New Relationship Energy, altså den første, lysende, men også vanskelige forelskelsen. Nå har det gått flere år, og forholdene er blitt mer like, det jeg vil kalle Long Relationship Energy, der den glødende forelskelsen ikke er så tydelig til stede, men en annen slags, erfaren forelskelse, basert på kjennskap, blir mer tydelig. Han som har kjent meg kortest, ser meg på andre punkter. Dette er ikke et prestasjonsmaraton, og jeg ber dem ikke konkurrere om min oppmerksomhet. Det har vært episoder med sjalusi – men jeg tror man kan forebygge slik ved å faktisk snakke sammen om hva man føler. I en familie hjelper man hverandre til å finne løsninger og kompromisser, fordi følelsene ligger i bunn og man vet at man skal holde sammen lenge. Mennene mine er like, men også forskjellige. De gir meg ulike ting. Jeg tror ikke livet er lett for noen, men når du er glad i noen må du forholde deg til det, enten du snur ryggen til den kjærligheta eller lever den ut.
LikerLiker