Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Kronikkmødres ansvar?

Jeg har fulgt deltidsdebatten blant mødre til små barn i flere år, både i sosiale medier og som ytringer i tradisjonelle medier. Temperaturen er høy når noen pirker bort i forestillingen om den gode mor.

Det slår meg er at dem som roper høyest på aksept for valget om å være hjemme utover foreldrepermisjonstiden, er velutdannede, gjennomtenkte damer i 30-årene. De lever i parforhold med tilsvarende oppegående menn. En skulle tro at damer i denne kategorien ikke trengte hele verdens bifallende smil for å kunne stå for egne valg, men det ser ut til at det er slik.

Jeg er ikke bekymret for mødre som velger å være hjemme et år ekstra med sitt lille barn og som mottar kontantstøtte for det – så lenge de er kjent med alle risikofaktorer. Dagens ordning legger til rette for det og selvsagt skal man ta imot dersom man mener at dette er riktig valg for seg og sine. Jeg skjønner bare ikke hvorfor man ikke kan akseptere at ikke alle er like lovprisende for deres valg. Hva innebærer egentlig aksept for valget? Hvorfor holder det ikke å selv akseptere sitt valg? Lovverket gir allerede muligheten til det.

Det skrives mye om deltidsstillinger, særlig har dette fått fokus i 2013. Jeg er helt enig med LO-leder Gerd Kristiansen i at heltidsstilling skal være en selvfølge. Hvorfor noen lar seg provosere av dette er meg en gåte.

Jeg ble provosert over forventningen om at jeg skulle være hjemme minst ett år da jeg fikk barn første gang. Hvorfor ble det møtt med skepsis at min mann ville bruke tid med sin nyfødte? Jeg ble provosert da jeg ikke fikk fulltidsstilling som nyutdannet, men kun ble tilbudt korte vikariater.

Hvordan kan en planlegge framtiden dersom en ikke tjener nok til å forsørge seg selv? Hvordan kan en leve som et selvstendig individ dersom en er avhengig av å sjekke inntekten til en mann før man inngår et forhold og stifter familie? Ikke alle er komfortable med å forsørges mer eller mindre.

Rett til full stilling er en kampsak jeg skulle ønske flere tok på alvor og ikke opplevde som en trussel mot morsrollen. Jeg er forundret over at det oppfattes som negativt å ville forsørge seg selv og sine ved å gå tidlig tilbake i jobb eller arbeide i full stilling. Det positive er at manglende engasjement er et uttrykk for hvor enormt privilegerte vi er i dette landet. Mange kan faktisk velge om de vil jobbe eller ikke (redusert). Men: Det er trist å se at det er mer høyverdig å ikke forsørge sitt barn enn å gjøre det.

Jeg respekterer alle dem som ønsker å bruke mer tid hjemme og mindre på jobb. Det er den enkeltes valg. Det er likevel et politisk spørsmål hva vi som samfunn skal bruke pengene på. Jeg synes det er skremmende at vi betaler fullt arbeidsføre mennesker for å være hjemme mer enn ett år etter barnefødsel. På samme tid sytes det over misbruk av NAV-penger og det klages over mennesker som blir uføretrygdet – som om det er et valg på linje med å motta foreldrepenger og kontantstøtte. Sykdom er ikke et valg.

Lettere psykiske lidelser som depresjon og angst er utbredt, omtrent halvparten av den voksne befolkningen vil rammes en gang i løpet av livet. Disse sykdommene utgjør høye tall på statistikken over sykdomsfravær. Å slite med mild grad av angst og depresjon trenger ikke være til hinder for deltakelse i yrkeslivet, men for noen er vanskene så store og omfattende at de ikke lenger klarer å jobbe. Etter noen år blir de mottakere av uføretrygd. I aldersgruppen 18-29 år har 61 prosent av uføretrygdede psykiske lidelser og i aldersgruppen 30-39 år er andelen 52 prosent (kilde: Forskning.no). Mange lever godt med småplagene selv om det i perioder kan virke hemmende på livsførselen. Likevel: Å gå hjemme over tid kan øke intensiteten på angst og depresjoner og gjøre det vanskeligere å fortsette et utdanningsforløp eller vende tilbake til arbeidslivet etter en lengre periode som hjemmeværende. 

Jeg er opptatt av hvilke signaler kronikker som hyller hjemmelivet sender til unge mødre med lav tilknytning til arbeidslivet, særlig dem med lettere psykiske lidelser. Bidrar stemmene til korttidshusmødrene i media til at flere som er i ferd med å starte et utdanningsforløp heller velger hjemmelivet og aldri kommer videre, men blir fanget av hus og hjem? Det er lettere for en som allerede har tilknytning til arbeidslivet, og som har utdannelse, å vende tilbake til arbeidsliv enn det er for en uten slik tilknytning.

Hvilke signaler oppfatter et arbeidsliv som allerede er skeptiske til å ansette unge damer i parforhold i redsel for at de snart blir gravide med påfølgende korte og lengre fraværsperioder? Bidrar disse kortidshusmødrenes kronikker til at det blir enda vanskeligere å bli tilbudt fulltidsstillinger? Eller i det hele tatt få fast stilling?

Fordi ressurssterke småbarnsmødre snakker høyt om hjemmelivets gleder er det lett å bli forledet til å tro at ulempene kun er litt trangere økonomi og tapte pensjonspoeng. Jeg lurer på hvor mange av disse som har tenkt tanken på at alvorlig, langvarig sykdom også kan ramme dem selv? Og vet de at en sterk vilje og solid utdannelse ikke er en garanti for et sykdomsfritt liv? 

Har de tenkt på hvordan hverdagslivet blir dersom de selv aldri kan komme tilbake i jobb, får lavest utbetaling fra NAV, må leve med andre menneskers uforstand og fordømming og verken har helsemessig eller økonomisk mulighet til å ta barna med på ferie? Dette er realitetene for mange mennesker i dag.

Sykdom rammer blindt – også mødre i ulønnet permisjon som vil det beste for sine barn! Det må også telle med i vurderingen av om hjemmelivet virkelig er noe å trakte etter. Det er når viljen og motivasjonen til å jobbe ikke er nok at tidligere arbeidsinnsats virkelig er en investering i framtiden; ungenes barndom. Det er lønnet arbeid som danner grunnlaget for utbetalinger i sykdomsperioder – ikke hjemmeværende barneomsorg. Det er et faktum få ser ut til å ta innover seg. Det handler om den praktiske hverdagen – det handler om det økonomiske grunnlaget for å kunne leve et verdig liv.

Jeg opplever at det er stor aksept for å jobbe redusert med omsorg for barn som begrunnelse. Jeg opplever at forklaringsbyrden ligger på mødre som foretrekker å jobbe for å forsørge seg selv og sine. Det er veldig rart at morsrollen fremstilles som kontrast til yrkeslivet, som om dyrking av morsrollen på fulltid er mer høyverdig enn å forsørge barnet. Å velge fulltidsstiling fordi man ønsker å jobbe er kontroversielt i noen miljøer;

‘hvorfor få barn hvis du ikke har tenkt å være sammen med dem?

– er spørsmål fulltidsarbeidende mødre ofte får. Å være mor er synonymt med dårlig samvittighet. Å være en god mor er synonymt med å ønske en tilværelse som hjemmeværende. Om man ikke gjør det, svikter man det lykkelige mammafellesskapet og skader barna for livet. 

**

Kilder og inspirasjon som ikke er bakt inn i teksten er hentet fra

Psykologtidsskriftet – Det du trenger å vite om forekomst av psykiske lidelser

Aftenposten – Det er som om arbeid er blitt fienden til en verdig barndom

Forskning.no – Dette sier forskningen om deltid

**

Si hva du mener og tenker og del gjerne innlegget! Du er velkommen til å følge bloggen på Facebook, via Bloglovin’ eller i wordpress-systemet ved å skrive inn epostadressen din i abonneringsfeltet på bloggens høyre side. Velkommen så mye til alle nye!

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

45 comments on “Kronikkmødres ansvar?

  1. fru storlien
    6. juni 2013

    Godt skrevet og tankevekkende! Jeg er av de som blir provosert av utspillene til LO-lederen, som jeg opplevde som lite nyanserte. Men jeg blir like provosert av de som markedsfører en rosaglanset vellykkethet hvor mor er hjemmeværende24/7 og superhappy med det. Jeg hadde aldri sett for meg meg selv som noe annet enn fulltidsarbeidende før jeg fikk barn, og var forsåvidt i full jobb mens ungene var små.
    Det å slutte i fast jobb og etablere egen virksomhet med jobbing her og der var skremmende, men riktig der og da. Om det er like riktig om noen år vet jeg ikke. Kanskje er jeg ansatt i full jobb?

    Men, det jeg egentlig blir provosert av er dette; at vi kvinner lar oss provosere og at vi lar oss fortelle hvordan vi best bør leve våre liv. Ærlig talt, kan vi ikke tenke selv? For det slår ikke feil; hver gang noen kommer med skyts i emdia enten det er LO-ledere, fiolinister eller andre med ønske om å uttale seg så går vi i taket? Og da undres jeg på om vi aldri blir trygge nok på oss selv til å stole på egne valg uten å forsvare dem og oss med nebb og klør?

    Lik

    • Lammelåret
      6. juni 2013

      Ja, en kan lure på hvorfor det er så vanskelig for mange å ikke få bifallende nikk for alle avgjørelser. Hvorfor bry seg så mye om hva andre mener når de ikke har makt til å påvirke hverdagen? Det er alltids noen som ikke er enig og som mener at man velger feil, men hvorfor henge seg opp i det?

      Lik

  2. Myrsnipa
    6. juni 2013

    Et fantastisk innlegg!!

    Lik

  3. tonetrinn
    6. juni 2013

    Det finnes ikke svart eller hvitt her heller. Det er fordeler og ulemper med å jobbe både mye og lite. Vi er så privilligerte som kan velge, det er ikke så mange i verden som kan det. Men man bidrar til samfunnet ved å jobbe hjemme også. Man har mer overskudd til frivillig innsats, man kan stille opp for barn og gamle foreldre, man forbruker mindre og har en roligere tilværelse. Så jeg syns ikke man skal ha dårlig samvittighet om man setter ned tempoet og er hjemme hvis man har råd tilmdet.

    Lik

    • Lammelåret
      6. juni 2013

      Å jobbe hjemme gir ingen inntekt og det er det jeg skriver om her.
      At den som er hjemme faktisk yter mer frivillig innsats, det lurer jeg virkelig på om stemmer..?

      Lik

  4. Ann Judith
    6. juni 2013

    Jeg tror ingen vet svaret. Kanskje vet vi det når vi er gamle. Om vi blir det da… Jeg har mest tro på å stå for egne valg. Og ikke glemme at man tok disse bevisste valgene den dagen ting er annerledes enn man tenkte. Jeg har jobbet mye hjemme. Lønn i form av penger var det dårlig med, men jeg vil absolutt si at jeg har tjent på det:)
    Det er mest grånyanser, sjelden svart eller hvitt.

    Lik

    • Lammelåret
      6. juni 2013

      Mange svar er åpenbare i dag, bare en kjenner litt til juridiske rettigheter og hva de bygger på. Før en velger bør en vite hva konsekvensene av valgene kan bli og ikke utelukkende se på de positive sidene og tro at konsekvensene først kommer den dagen en pensjoneres. Jeg vil vise til noen faktorer som er lurt å vurdere, som vanligvis ikke blir trukket fram.

      Lik

  5. tonetrinn
    6. juni 2013

    I vår familie stemmer det i alle fall! 🙂 Økonomisk er det selvsagt risikabelt å ikke ha et arbeidsforhold. Men livet er mer enn penger, og de fleste i Norge har penger nok og for lite tid. Da har man noen valg, og det mener jeg må være opp til hver enkelt.

    Lik

    • Lammelåret
      6. juni 2013

      Selvsagt må det være opp til hver enkelt, men den enkelte må også ta innover seg hva som risikeres. Det er så mange som tror at ulykker aldri kan hende dem selv og som ikke tar høyde for hva det kan bety.

      Jeg er ikke i tvil om at frivillig arbeidsinnsats for lokalmiljøet er en bra ting!

      Lik

  6. Carina
    6. juni 2013

    For et veldig godt, og velskrevet innlegg! Jeg har også problemer med å forstå at morsrollen ses som motsatsen til arbeidslivet. Og nå ville jeg egentlig skrevet mye mer, men det rekker jeg dessverre ikke. Jeg ville bare takke for et tankevekkende innlegg i en vanskelig debatt.

    Lik

  7. Helen
    6. juni 2013

    Noen her sa vi er priviligerte som kan velge. Tenk så heldige vi er! I England feks koster barnehageplass til to kanskje mer enn mor tjenter i full stilling – dermed ikke et reelt valg. Så vi er priviligerte – og bør støtte hverandre i de valgene vi tar – uansett hva det måtte være ift barn og jobb. 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      6. juni 2013

      Ikke så dumt å vende blikket utover, egne problemer minsker da..

      Lik

  8. ToPlussTre
    6. juni 2013

    Hei! Du har mange viktige poeng! Man skal ikke være naiv og glemme faktorer som uforutsett sykdom, uførhet eller samlivsbrudd. Yrkesdeltakelse er viktig. Og det er klart en yrkesaktiv mor er en like god mor som en hvilken som helst annen mor.

    Jeg synes samtidig vi skal være forsiktig med å polarisere i dette, det blir så lett «enten eller» (jobb eller barn). Jeg er som du vet tilhenger av valgfrihet og at vi kan anerkjenne at ikke samme fasit gjelder for alle.

    Jeg jobber i en bransje som sliter med å beholde kvinner til tross for at de topper statistikken blant avgangsstudentene (universitetsnivå). Det er en realitet at for veldig mange er arbeidslivets leveringskrav vanskelig å kombinere med småbarnsfasen. Med fare for å generalisere så tror jeg mange flinke damer opplever en slags «reality check» når de får barn og plutselig kjenner på helt andre og til dels uforenlige krav, både fra seg selv og fra omgivelsene. Og dermed oppstår behovet for å rettferdiggjøre de valgene man tar.

    Det er veldig synd om arbeidsmarkedet skal miste dyktige kandidater som har mange yrkesaktive år foran seg fordi det ikke anerkjenner deltidsarbeid og/ eller prioriterer fleksible arbeidsordninger. Jeg tror det er det dette handler om for mange, ikke nødvendigvis å rosenrødmale en hjemmetilværelse på bekostning av utdannelse og yrkesdeltakelse. 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      6. juni 2013

      Jeg tror det er store forskjeller i holdninger innen de ulike bransjene. Forventningen om deltidsarbeid ER et problem for mange og særlig når det forsterkes ved at fulle stillinger ikke tilbys. I andre bransjer forventes det at kvinner skal jobbe fullt og som om de var barnløse. Det virker som om utfordringene spriker veldig fra arbeidsplass til arbeidsplass. Etter mitt syn er det er stort problem at stillinger ikke er store nok, og godt nok betalt, til at man kan leve selvstendig uten partner.

      Takk for gode innspill til innlegget mitt, ToPlussTre!
      .

      Lik

  9. Kristianne Ervik
    7. juni 2013

    Tusen takk for et virkelig tankevekkende innlegg i en debatt som er så vanskelig at jeg ikke vet hva jeg mener!

    Det jeg er sikker på, er at vi må bli mye flinkere til å stå for valgene våre, og at det vi gjør må være det som passer best for oss i en periode – også som du helt påpeker: med de risikoene som et valg innebærer.

    Når det er sagt, jeg er helt enig med deg at det skal være helt naturlig å ha en heltidsstilling. Snart må vi også fokusere på at arbeid har positive sider, som kan bidra til at folk holder seg friske, at de utvikler seg, og klarer å ta mer ansvar. Men det blir jo vanskelig hvis man skal være borte halvparten av tida, iallfall hvis man vil og kan jobbe mer!

    Lik

    • Lammelåret
      7. juni 2013

      En dame med 30 år i yrkeslivet fortalte meg at hun aldri hadde hatt det så slitsomt på jobb som da hun jobbet deltid, så en skal ikke tro at deltidsstilling nødvendigvis er lettere enn å jobbe fullt.

      Og folk må være klar over at selv om man har 100 % stilling så er det fullt mulig å ta permisjon uten lønn fra deler av stillingen. I pressede perioder kan det være en god løsning.

      Lik

  10. mittmasterliv
    7. juni 2013

    Applaus til deg for et fantastisk innlegg! Dette er stort sett en diskusjon jeg styrer unna, men du er jevnt over den eneste bloggeren som får meg vil å ville skrive noen ord i ny og ne:)

    Jeg vokste opp med to fulltidsarbeidende foreldre, det er derfor naturlig for meg. Den «reality-checken» som nevnes overfor har derfor mest av alt vært et «sjokk» over: hvorfor stilles det så ulike krav til kvinne og mann? Hvorfor legges det så lite vekt på hva som gjør en mann til en god far – kontra en kvinne til en god mor? I slike diskusjoner føler jeg at verken jeg eller mannen er riktig navla:)

    Men så tenker jeg; jeg var ikke veldig opptatt av å få barn – men da jeg først fant en mann som åpenbart kom til å bli en fantastisk far – så fikk jeg lyst. Nå har vi to. Men jeg prøver hardt å ta alle kravene til hva en «god mamma» skal gjøre med en stor klype salt – fokuser på det som gir deg overskudd. (eks jeg elsker å bake, men hater å vaske hus). Men jeg opplever at disse kravene kommer mest fra andre kvinner…det var vel også et sjokk..
    For øvrig er det absolutt ikke mitt inntrykk at fulltidsarbeidende damer gjør mindre ifht til å følge opp barna sine – jeg er ikke særlig god selv, men jeg har noen turbomammaer i nabolaget som er både trenere og lagledere f.eks. – de jobber alle som en.

    Selv kunne jeg aldri latt meg forsørge – med mindre jeg skulle bli ufør – men sånn er jeg – og jeg respekterer faktisk fullt ut at noen synes det er greit. De gir kanskje barna sine noen litt roligere dager – og jeg tenker selvsagt også iblant at det nå ville være ok for barna å komme hjem fra skolen litt tidligere.
    Likevel; når man tenker på at halvparten av oss vil bli skilt, og så utrolig mange kvinner ender opp som økonomiske tapere..jeg ønsker virkelig at flere sørger for å tenke bare bittelitt på dette – før det er for sent. Ikke bare tenke omsorg – men også økonomi.

    Men til slutt; Store deler av denne diskusjonen kan legges død ved ett enkelt grep: Dersom kvinnen er hjemme fordi mannen tjener så bra: la alle pensjonspoeng han får – bli delt likt mellom dem. Hvorfor er det aldri aktuelt? Da blir det en privat løsning på et privat valg. Vips; problem solved:)

    Lik

    • Lammelåret
      7. juni 2013

      Det var veldig hyggelig tilbakemelding å få, mittmasterliv!

      Menn slipper bra unna presset om å være far på riktig måte, synes jeg. Det er en fin ting, iallfall dersom menn seg imellom diskuterer farsrollen i blant. Å diskutere sak og ikke gjøre alt så personlig er en bra ting. Når det blir for personlig blir det lett slik at folk kryper ned i skyttergravene og det fører ingen sted hen.

      Å gjøre det som gir energi er smart. Å finne seg selv i foreldrerollen er liksom trikset for å ha det bra og ikke la andres meninger styre hva en gjør. Utfordrende kan det likevel være siden en trenger å bli akseptert og inkludert.

      Forslaget ditt er godt, for vi lever tross alt i en økonomisk virkelighet!

      Lik

  11. Ellen
    7. juni 2013

    «Sykdom er ikke et valg», skriver du. Det har du kanskje rett i, men når sykefraværet blant småbarnsmødre er det som øker aller mest, hva da? Kan det være at tanken om at en barnefamilie (uansett størrelse) skal levere to fulle lønnsinntekter, kanskje blir for mye å bære for mange mammaer? Kan det være at vi er i ferd med å få et normalitetskrav som begynner å bli vel snevert? Kan det være at samfunnet produserer syke mammaer under dekket av kravet økonomisk vekst som grunnlag for å bevare velferdsstaten? Skal vi sende slitne mammer fra fulltidskarusellen til nav-karusellen uten å vurdere om bremsene burde vært satt på for lenge siden? Hvis man ikke orker å jobbe fulltid med unger i heimen – skal vi da definere disse mammene som syke? Eller er det mulig å tenke at det å jobbe hjemme eller ha deltids lønnsarbeid er en ansvarlig måte å ta vare på seg selv, sin familie og samfunnet? Kan det være at vi burde legge pensjons- og trygdesystemet til rett for dem og slutte å se på det nåværende systemet tilpasset den lønnsproduserende mannen som en naturlov? Kan det være at respekten for den grunnleggende omsorgen for medmennesker som ulønnet omsorgsarbeid representerer burde få en grunnleggende status i samfunnet? Kan det være at feminisme og kapitalisme er en skummel mix som skaper navklienter av mennesker som egentlig kunne vært sunne og glade?

    Jeg bare spør.

    Lik

  12. Heidi
    7. juni 2013

    Jeg er enig i at det generelt er bred aksept for at mødre velger å være hjemmearbeidende, og motsatt, men ikke alltid innenfor samme miljø. Det jeg imidlertid ser mindre aksept for, er det å velge deltid eller hjemmearbeid av andre grunner enn omsorg for barn. (Dog er ikke motstanden der heller så stor at jeg ser det som umulig å ta det valget for seg selv.)

    Mange psykisk syke kan bli verre av å være hjemme, men noen får det også bedre og får slik større kapasitet til å bidra i familien og lokalsamfunnet – i motsetning til en situasjon der man satser alt og blir enda mer redusert over tid. Klart, er man syk, har en visse rettigheter, men jeg synes det er et gode når folk nettopp ønsker å ta ansvar for seg selv / egen familie og finner løsninger som fungerer for dem og uten å trenge å søke støtte fra det offentlige (uten at det er noen skam å gjøre det for dem som trenger det). Jeg mener det er bra at folk ordner seg på forskjellige måter. Det er i det perspektivet jeg reagerte på LO-lederens utspill: Den manglende forståelsen for at folk er forskjellige både når det gjelder praktiske omstendigheter og ønsker og behov i familien.

    Lik

    • Lammelåret
      7. juni 2013

      Utspillet fra LO-lederen oppfatter jeg kun dithet at det er snakke om arbeidsdyktige mennesker. Når det gjelder sykdom så følger jeg deg i ressonnementet ditt.

      Er stort sett enig med deg, Heidi!

      Lik

  13. ForfatterfrueKaren
    7. juni 2013

    «Det er likevel et politisk spørsmål hva vi som samfunn skal bruke pengene på. Jeg synes det er skremmende at vi betaler fullt arbeidsføre mennesker for å være hjemme mer enn ett år etter barnefødsel. På samme tid sytes det over misbruk av NAV-penger og det klages over mennesker som blir uføretrygdet – som om det er et valg på linje med å motta foreldrepenger og kontantstøtte. Sykdom er ikke et valg.»

    TAKK for at du påpeker dette!!!

    Sånn ellers syns jeg du har veldig gode poenger, og jeg er langt på vei enig med deg i det meste du skriver her. Selv heller jeg nok mest mot at vi både for familien og ikke minst miljøets del burde trappet ned til 6 timers arbeidsdag og kuttet i forbruket vårt generelt.

    Lik

    • Lammelåret
      7. juni 2013

      Enig i at forbruket er høyt, men samtidig er det mange som ikke har råd til det andre tar som en selvfølge og det er et problem. Hvorfor tar ikke politikere tak i fattigdommen? Fordi stemmene deres er så svake?

      Det er en annen diskusjon, men måtte bare nevne det.

      Lik

      • ForfatterfrueKaren
        7. juni 2013

        Viktig spørsmål det, ja. Og definitivt noe vi kunne brukt de offentlige midlene vi kunne spart på at alle jobbet på.

        Lik

  14. gromykl
    7. juni 2013

    Godt skrevet, mange gode poeng – er spesielt enig i deg med dette: «Hva innebærer egentlig aksept for valget? Hvorfor holder det ikke å selv akseptere sitt valg? Lovverket gir allerede muligheten til det.»

    Det er merkelig at en alltid kan finne noe å klage på, selv om loven og dermed samfunnet gir deg mulighet til å være hjemme litt ekstra så skal får man altså ikke nok respekt og bifall i den offentlige debatten.

    Går vel også litt på hva man definerer som hjemme med små barn, hvor lenge etc – krangler kanskje unødvendig og misforstår hverandre med vilje. Personlige tema som tas personlig 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      7. juni 2013

      Personlig tema som tas personlig, ja, hehe..

      Lurer noen ganger på om folk som roper høyt på aksept egentlig er klar over hvor godt tilrettelagt samfunnet er for å være hjemme lenge med barn?

      Lik

  15. egedenne
    8. juni 2013

    Jeg skjønner godt din frustrasjon over å bli presset inn i en uønsket bås med ferdige krav og regler som ikke passer til det livet DU vil ha. Jeg skulle ønske det var mer helhetsvurdering og at ting var mer åpent for å legge tilrette for enkeltpersoner og ikke bare strømmen.. ( Noe jeg også ser nå med brystkreften, leger forventer at jeg også vil ha rekonstruksjon.. Når jeg vil fjerne begge to.. )

    Ps, du er nominert 😉

    Lik

    • Lammelåret
      8. juni 2013

      Det er nok veldig miljøavhengig, men likevel mange som deler mine erfaringer. For noen er det perfekt at det er sosial aksept for å være hjemme når man får barn, for andre oppleves det begrensende og tvangsmessig.

      Nominert? Oi, takk skal du ha!

      Gidder du gi meg et hint om du skriver innlegg om rekonstruksjon? Vil gjerne lese, men oppdager stadig at mye er skjedd siden sist jeg klarte å følge med.

      Lik

  16. Ambivalentica
    8. juni 2013

    Et velskrevet og veloverveid innlegg, med mange gode poeng. Jeg er særlig enig med deg angående behovet for å ta bevisste valg – og være klar over konsekvensene. Har selv skrevet litt om debatten i et folkehelseperspektiv, ta gjerne en titt: http://tretette.blogspot.no/2013/06/lo-lederens-angrep-pa-deltidsarbeidende.html

    Er forøvrig også veldig enig med ToPlussTre angående polariseringa som dessverre ofte er et «nødvendig onde» i offentlig debatt. På individnivå er det jo såre enkelt, men så var det dette med strukturene på samfunnsnivå.. 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      8. juni 2013

      Så bra at du legger ved lenke til innlegget ditt! Jeg skal lese!

      Ting ser gjerne annerledes ut når vi heiser problemstillinger opp på samfunnsnivå!

      Lik

  17. Tilbaketråkk: Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til | Lammelårtanker

  18. Linda C. Hagen
    10. juni 2013

    Jeg tror mange kvinner blir provoserte over diverse personers uttalelser fordi de føler seg krenket og beskylt på forskjellig vis, og det er jo ikke noe greit. Jeg tror det er derfor mange føler for å si ifra. Det er så mange måter å leve på, og morsrollen er noe av det som ligger oss kvinner nærmest.

    Jeg visste ikke at staten betaler kvinner ett år ekstra for å være hjemme med barna. Jeg får iallefall ingenting. Ikke permisjonspenger heller, siden jeg jo ikke er i betalt arbeid. Men når barnet er mellom 1 og 2 får jeg kontatsøtte. Det er kanskje det du tenker på?

    Det å være hjemme med barn er ikke det samme som å ikke forsørge barnet, slik det virker som om du skriver. Barne trenger ting og tang, ja så kalrt. Det kan ikke leve på kjærlighet alene. Men så er man jo ikke alene om det heller. Det å være hjemme med barn ER å forsørge barnet det også.

    Jeg tror at unge mødre har godt av å se at hjemmelivet er mulig. Det er faktisk ikke alle som egentlig har lyst til å gå ut i full jobb, men man har blitt så vant til å høre på alle forventningene at man kanskje ikke våger å trå annerledes. Derfor synes jeg det er veldig viktig at man forteller om at det er mulig. Det er også viktig å være klar over «risikofaktorer» ved å være hjemme, som de du nevner. Men det er også viktig å rope ut om gledene og viktighetene av å være sammen med barna sine mye, så alle som ønsker det for en stund tør å våge.

    Jeg er klar over hva jeg gjør, det er er et bevisst valg fra vår side. Visst kan jeg også bli syk. Men jeg vil alltid være glad og takknemlig over all den tiden jeg har fått være med barna mine. Barna blir ofte glemt eller ikke nevnt når det snakkes om samfunnet og det å bidra.

    Jeg har sluttet å la med provosere av de som synes jeg ikke bidrar (og andre ting som blir sagt). Jeg kommer aldri til å ha et svar som kan tilfredsstile dem, for vi tenker rett og slett forskjellig.

    Det viktigste er at jeg gjør det som er rett for meg og mine og alle konsekvenser på både godt og vondt får alle ta selv.

    Lik

    • Lammelåret
      10. juni 2013

      Teksten er opprinnelig skrevet som kronikk, men den ble ikke tatt inn så da la jeg den inn her. Mens jeg jobbet med teksten hadde jeg med et avsnitt om at mødre som er hjemmeværende over lengre tid klager ingenting, de roper ikke engang på aksept fra storsamfunnet. Jeg tror det henger sammen med at valget er veloverveid og at det er nok. Hva andre måtte mene påvirker ikke eget valg eller egen respekt for valget. Jeg synes det er tankevekkende i seg selv. Mitt inntrykk er at langtidshjemmeværende, som deg, utstråler trygghet og tilfredshet. Jeg tenker at mange kan lære noe av det.

      Meningen var å skrive et oppfølgingsinnlegg om hjemmeværende mødre i et samfunnsperspektiv, men så langt har jeg ikke kommet. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg: Vi, som samfunn, trenger alle slags familier med alle varianter. Jeg tror ikke vi som samfunn er tjent med at alle velger likt – vi er jo ikke like.

      Jeg ser mange fordeler med at en av foreldrene er hjemme, men som i alt annet forutsetter fordelene en rekke ting. Og jeg savner fars tilstedeværelse – både i den offentlige debatten og som deltidsarbeidende fordi han ønsker å tilbringe tid med ungene.

      Som du påpeker (ikke direkte) så er teksten rettet mot mødre som allerede jobber, siden betalt foreldrepermisjon forutsetter tidligere yrkesdeltakelse eller utdannelse. Likevel ikke bare: Utbetaling av kontantstøtte er ikke avhengig av yrkesdeltakelse. I Spydberg kommune er det så lønnsomt å ikke jobbe at utbetalingene i visse tilfeller overstiger lønnsinntekten. I Spydbergs tilfelle betales foreldre for å ikke jobbe. Jeg mener det er galt.

      Jeg er helt uenig med deg i at det å være hjemme uten lønn er å forsørge barnet sitt (med lønn inkluderer jeg også stønader fra NAV), det handler om penger i denne teksten. Å være hjemme med barn er å utøve praktisk omsorg, som selvsagt er det viktigste et barn kan få så sant det økonomiske/materialistiske grunnlaget er på et visst nivå.

      Noe av meningen med teksten er å vise til hva følgene kan bli av å være hjemmeværende uten egen lønnsinntekt. Jeg har tatt fram faktorer som jeg ellers ser at blir utelatt i den offentlige debatten. Meningen er å gi et større grunnlag for valget om stillingsprosent eller å ikke jobbe i det hele tatt. For enkelte grupper kan det kanskje være uheldig å være hjemme over tid fordi at spiren til sykdom kan vokse. Dette er noe den enkelte må finne ut av for seg selv.

      Lik

  19. Michaela Morrell
    10. juni 2013

    Jag tror många är medvetna om riskerna av att gå hemma! Men man väljer att vara där för sina barn när dom är små för att det känns riktigt för dom! Man behöver inte ha en resursstark man för att klara detta och det är absolut inte lätt! Jag skulle säga det är svårare att vara hemma med sina barn än att vara ute på arbetsmarkanden.

    Sen vill jag kommentera på att du skriver att man inte bidrar till sjukhuskassan genom att vara hemma. Då vill jag väcka en tankställare: Om jag jobbar hela mitt liv – hur mycket har jag då bidragit med?
    Om jag istället är hemma och föder 6 barn – och 5 av dom jobbar heltid hela sina liv och en valde att vara hemma, hur mycket har jag bidragit med då kontra om jag inte hade fått några barn alls?

    Att säga att man inte bidrar när man är hemma är fel de allra flesta gångerna! Min mamma har vart hemma med 8 barn. 8 barn som inte kostat samhället några kronor alls i vandalism, någon medicinska kostnader till följd av alkohol, tobak, droger, skolk från skolan etc. 8 individer som alla jobbar bra och hårt, är väldigt trygga med sina liv och själv och försörjer sina familjer! Min mamma har bidragit 8 gånger så mycket till samhället än vad vår granne gjorde – arbetande ensam utan barn.

    Min mor har offrat hennes pension, men hon har 8st «backups – plan B». På grund av hennes offer så har vi alla den starka kärleken till henne, att vi inte skulle tveka 1 sek om hon behövde någonstans att bo, pengar, mat etc. Det är för oss en självklarhet! För vi har lärt oss att vara OSJÄLVISKA!

    Jag förstår riskerna och det är därför jag har eget företag och hjälper andra kvinnor till att göra det samma som mig! För att både kunna ha en intäkt och samtidigt vara hemma och ta hand om sina barn!

    http://www.michaelamorrell.com är min blogg.

    Mycket står på spel hela tiden! Alla sätter bara olika saker på spel! Det handlar om prioritering!

    MVH/Michaela

    Lik

    • Lammelåret
      10. juni 2013

      Velkommen til bloggen, Michaela!

      Kan du fortelle litt om hvilke forskjeller du har observert mellom Norge og Sverige? Hva handler deltidsdebatten og hjemmeværende mødre-debatten om i Sverige?

      Jeg skriver ikke her om BNP (som jeg tror du mener når du skriver «sjukhuskassan»), men om lønnsinntekten til det enkelte menneske. Det er tidligere lønnsinntekt som gir rett til utbetalinger fra NAV og det må en selv sørge for. Å ikke gjøre det kan gi forringet livskvalitet fordi den veldig ofte er knyttet til økonomi.

      Det er likevel et viktig perspektiv at en del folk som har vært hjemmeværende over tid kan være vant med skral økonomi og har lært seg mange smarte knep for at pengene skal strekke til. For noen vil kanskje en tilværelse som aleneforsørger ikke bli vesentlig annerledes (økonomisk), under forutsetningen av at de selv ikke har belastende sykdom å slite med? Det er en interessant tanke.

      Vet ikke om du har lest de andre svarene, så jeg gjentar: Enten så bidrar man med lønnsinntekt til familien eller så gjør man det ikke. Det er ikke noe imellom dette. Å forvalte penger en ikke selv har tjent er noe annet – og altså ikke det jeg tar opp i denne teksten. Og bare for å understreke det: Det ene gjør en ikke til et bedre menneske eller forelder enn det andre! Menneskeverdet er uansett likt.

      Interessant at du hjelper andre kvinner til å kunne velge å leve på en deltidsinntekt. Kunne du tenke deg å fortelle mer om hva du gjør?

      Moren din høres ut som en sterk kvinne! Honnør til henne!

      Lik

  20. Anne Louise Tveter
    10. juni 2013

    Det er mange måter å leve livene sine på. I Norge har vi etterhvert en klokkertro på at to lønnsinntekter må være normen i hver familie, hvis ikke faller samfunnet og likestillingen fra hverandre. Jeg trodde på dette. Jeg gjorde alt det «samfunnet» forventet. Tok lang utdannelse, begynte i et mannsdominerte yrke og trodde det skulle gå greit å kombinere med små barn. Jeg delte til og med barselpermisjonen for første barnet med far, lenge før dette ble vanlig, selv om kroppen min langt fra var på plass, og jeg strevde med å pumpe meg på jobb, slik at barnet skulle få morsmelk de dagene jeg var borte. I min naivitet trodde jeg det skulle bedre tilknytningen mellom far og barn. Jeg jobbet 60%, men hadde mine 100% arbeidsoppgaver så lenge tidskontoen varte. For det ble ikke satt inn vikar, selv om jeg hadde rett til permisjon (og burde være strålende takknemlig for det). Jeg strakk ikke til, hverken på jobb, eller for den lille hjemme (- og jeg har ikke høye krav – hverken til støvfrihet eller perfeksjon!) Selv om far tok sin turn. Så skiftet jeg jobb, og det ble etterhvert to og tre barn. Jeg jobbet fullt. Min mann var student. Jobben var rigid. Møt kl 08.00 – og gjerne krav eller forventing om å sitte lenger, mye lenger enn til 16.00. Det gjorde jo mine mannlige kollegaer. Selv om mannen min var fleksibel, ville både han og barna se mamma. Og jeg ville bidra. Men kunne ikke. Pga jobben. Med nattamming og vakter gikk det på kreftene løs. Men jeg sa stadig til meg selv at dette skal man klare. Og jeg klarte det, en del år. Helt til jeg fikk kreft. Selv etter behandling gikk jeg tilbake til full jobb. Men så kom kreften tilbake og da sa legen stopp. Hvis jeg skulle ha sjans til å leve, måtte jeg bruke kreftene annerledes. Jeg forhandlet meg til å jobb deltid. Jobben er del av min identitet. Men, hvis jeg har ett, fem, ti år igjen å leve, er det på jobben jeg vil tilbringe tiden, mens barna mine vokser opp? Vi vet ingen av oss hvor lang tid vi har.
    Jeg har god økonomi. Maks pensjon faktisk. Og det er fint å ikke slite økonomisk. Men tenk hvis det at jeg ble syk har sammenheng med den situasjonen jeg levde i i mange år? Vi vet en del om at stress påvirker immunforsvaret, selv om man ikke enda har kunnet påvise direkte sammenhenger mellom stress og konkrete krefttyper. Men det er underlig at brystkreft øker i forekomst. Jeg skulle ønske noen så nærmere på dette.
    Ville jeg ha gjort ting annerledes når jeg vet det jeg vet i dag? Jeg ville nok hatt større mot til å kjenne etter. Når er nok nok. Og kanskje tenkt at livet går i faser. Barn er ulike og trenger ulik oppfølging i mange år. Men de årene er viktige, og jeg tror det er bedre være deltidsarbeidende i perioder, hvis det er mulig, enn å være deltidsforeldre. Mine barn er entydige i sin dom. Det er MYE bedre å ha noen hjemme når de kommer fra skolen, enn å komme til tomt hus. Det er mye bedre at det er en voksen i huset, enn ikke, selv om vi ikke gjør ting sammen. Det handler om trygghet, og det er kanskje det viktigste vi gir dem.
    Ja, man risikerer noe i dag ved ikke å ha lønnet arbeid. Men i likestillingens navn bør det å oppdra barn i noen år være en samfunnsoppgave som anerkjennes som nettopp det. Det er krevende og givende arbeid. Derfor bør de praktiske ordningene la seg løse: del pensjonspoengene, sikre deling ved skilsmisse/samlivsbrudd. Gi sykepengerettigheter ved omsorg for barn. Slik vil samfunnet vise at de verdsetter at det settes barn til verden uten at de som påtar seg ansvaret mens barna er små, taper.

    Lik

    • Ellen
      11. juni 2013

      Takk!

      Lik

  21. Lise
    12. juni 2013

    Takk Linda Cathrine og Anne L. Tveter, for god lesning. Dere berører essensen i problematikken:)

    Lik

  22. Monica
    16. juni 2013

    Godt skrevet. Og her kjenner jeg meg så absolutt igjen, for det er meg du skriver om! Høyt utdannet dame i 30-årene, lever i parforhold med tilsvarende oppegående mann. Har behov for større aksept for valget om å være hjemme utover foreldrepermisjonstiden.
    Det stemmer! Det vil si at jeg lengter etter mer forståelse rundt dette valget. Mer nysgjerrighet, mindre kritikk.
    For i min oppegående, og forøvrig svært velutdannede omgangskrets så er vi i hjemmeværende/deltidsforeldrene i mindre tall. Noen jobber deltid, men jeg er faktisk den eneste som virkelig har hoppet av karrierer karusellen for noen år mens barna er små.
    Så er jeg også den eneste som ikke snakker om tidsklemma hele tiden, ikke snakker om at jeg av og til blir så sliten at jeg har lyst til å slå barna mine, at jeg aldri har nok tid til dem osv, lista er lang…
    Jeg er sikkert provoserende superlykkelig, er bevisst mine valg, lever i harmoni og balanse og nyter livet med små barn. For livet er på sitt beste akkurat nå og jeg har ikke tid til å glippe av øyeblikkene. Og jeg vil ikke at barnehagen skal ta av seg hele oppdragelsen til barna mine.
    Greia er: Jeg unner andre det samme. Thats it!
    Ja, jeg vet om de økonomiske konsevensene. Men tid er mer enn penger, vi bor da i Norge, og ingen av oss vet hvor lenge vi er her…
    Det eneste jeg vet, er at dette kommer jeg ikke til å andre på.

    Lik

  23. Tilbaketråkk: Billige kvinner | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: