Gjesteblogg: Sår kjærlighet

Utveksling av tanker og erfaringer er noe av det jeg liker best ved blogging. Den siste tiden har kjærlighet blitt et tema som har fått større plass i mine tanker og midt oppi tankevrimmelen dukket det opp et gjestebidrag i innboksen min. Jeg ble glad!

Finn Hjalmar har jeg kjent ganske lenge, vel å merke som bloggkollega! Han skriver tankevekkende tekster som ofte er ubehagelige, særlig pga bildebruken, men like fullt viktige. Sjekk gjerne ut bloggen: Finn Hjalmars blogg – En blogg med meninger, engasjement, harme og humor. Dette innlegget er nydelig og sårt på samme tid. Del det gjerne!

Den vonde kjærligheten

En kvinne i slutten av 20- årene sitter og leser utenfor huset sitt. Håret hennes skinner i solstrålene. Hun er svært vakker, men øynene mangler gløden. Ektemannen parkerer sin Volvo V70 og går i retning kona si. Ingen kyss, ingen kjærlige blikk. Han er ikke engang fristet til å stryke over håret hennes. Jeg ser på . Blir rasende.

Jeg har vært der selv. Forhold som begynner med de beste hensikter. Romantikk som dør, en sakte grå, kjedsommelig død blant pynteputene og det nye kjøkkenet. De gode små kjærtegnene som blir stadig færre. Lappene på kjøleskapet som uteblir. Telefonsamtalene som blir korte små beskjeder med innhold om logistikk og ting. Den store røde kjærligheten som sakte farges grå, samme farge som den sølvgrå Volvoen som står utenfor det grå Block Watne huset. Samtalenes innhold som endrer seg fra drømmer og kjærlige ord til oppussing av bad som ikker trenger å pusses opp til hvem som skal kjøre ungene til ett eller annet.

Etter noen år skilles de. Unnskyldningen er patetisk. «Vi har vokst fra hverandre» er den mest vanlige. I noen tilfeller er det sikkert sånn. I mange handler det om det kysset kona aldri fikk av den firkanta, logistikkinfiserte grå mannen hun deler seng med. Hun har sluttet å bry seg. Hun har blitt like grå.

Misforstå meg rett. Et ekteskap er i stor grad et partnerskap. Både økonomisk og praktisk. Ting må snakkes om, ting må planlegges. Ting må flyttes på. Men vi glemmer kjærligheten.

Jeg er utstyrt med en altfor stor dose romantikk. Jeg vil elske. Hele kroppen min verker etter å elske. Hver eneste celle i mitt røslige legeme roper ut at jeg vil elske. De kvinnene jeg har elsket ble partnere, noen av de venner, noen uvenner. Jeg forsøkte å puste liv i kjærligheten, men til ingen nytte. Den grå logistikkverden tok livet av den.

Det var aldri den store dramatiske slitsomme kjærligheten jeg søkte. Det var den vare, lille varme kjærligheten. Den som gir deg kraft og ro. Den som får deg til å stå opp hver dag. De små lappene på døra, den uventede telefonsamtalen. At vi tok litt ekstra vare på hverandre. Kanskje en fotmassasje mens vi så på Dagsrevyen. De små ordene. Etter hvert kom det lite tilbake Til slutt døde også min kjærlighet for dem.

Jeg pleide alltid å avslutte mine telefonsamtaler med min elskede med et «jeg elsker deg» Det gjorde jeg fordi jeg aldri visste hva som kunne skje. Hvis jeg døde i en trafikkulykke på vei hjem fra jobb var det det aller siste jeg sa til min elskede.

Jeg har elsket mer enn normalt en eneste gang. Hun er alt jeg noensinne kunne drømme om. Hun var lik meg. Ville elske meg. Hver dag. Ville ha det jeg kunne tilby. Hver eneste dag. Hun kommer fra et annet land. Vi kan ikke være sammen. Årsaken er at det vil gå ut over farens stolthet. Han vil miste ansikt. Så for at en sta gammel gubbe ikke skal miste ansikt så må jeg lide. Kjærlighet for meg er en forbannelse. Mine bønner om å ta den bort er nytteløse. Jeg våkner hver eneste natt med hennes navn på leppene. Hver kvinne jeg møter blekner i lyset av hennes øyne. Dessverre, må jeg si, for de kan ikke noe for det. Jeg trodde hun var en velsignelse en slags bekreftelse på hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg har dette hodet fylt opp av kjærlighet. Det var ingen velsignelse. Kun en forbannelse. Noe jeg må leve med hver dag. Jeg skulle ønske jeg slapp. Akkurat nå lengter jeg nesten like mye til den grå tilværelsen som til kjærligheten til min elskede. Derfor blir jeg sint når jeg ser at tidligere elskende driter i kjærligheten de en gang delte.

Til den grå mannen; Kyss kona di hver dag. På vei ut og inn av døra. Legg inn et lite kjærlig ord når du ringer for å be henne kjøpe melk og brød. Til dere begge: bruk noen minutter hver dag til å tenne glimtet i øynene hver dag. Dere har i hvert fall hverandre. Det er ikke sikkert dere har det om dere glemmer de små romantiske tingene. Og det er ingen unnskyldning for å ta hverandre for gitt. 10 minutter av den dyrebare tiden har dere til hverandre Jeg unner ingen å ende som meg.

Til slutt vil jeg takke Lammelåret. Av prinsipp skriver jeg ikke om private ting på min blogg, så jeg takker for at jeg får bøtte meg på hennes.

– Finn Hjalmar Pedersen –

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →