Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Kvinner debatterer, eller koseprater i trygge omgivelser?

På jubileumsdagen for stemmerett for kvinner kommer det naturlig nok en rekke innspill, kommentarer og kronikker om kvinner og likestilling.

I år har kvinners deltakelse i den offentlige debatten fått størst fokus. Å stemme ved Stortingsvalget er bare en av mange måter å delta på. Å levere stemmeseddelen er en liten innsats sammenlignet med å delta i det offentlige ordskifte, å stemme er en anonym sak som nesten ikke koster noen ting.

Det er i den store offentligheten kvinner er fraværende. Hvorfor er det egentlig slik?

Å blogge er å ytre seg i det offentlige rom, jeg må ta ansvar for det jeg publiserer og holde meg innenfor loven. I tillegg må jeg tenke over om jeg kan stå for tekstene jeg skriver. Å være anonym eller å bruke navn er uvesentlig når det gjelder egen integritet: Om jeg ikke kan stå inne for hva jeg skriver så skal det ikke publiseres. Det skal heller ikke publiseres dersom jeg ikke kan se ungene inn i øynene uten å rødme. Jeg må tåle at barnas venner og deres lærere leser bloggen min. Til slutt skal ikke bloggen være en plass jeg betror meg eller publiserer tekster som ikke tåler å kritiseres. Altså kan ikke tekstene være så nære at jeg ødelegges ved kritiske tilbakemeldinger.

Selv om blogg er et offentlig nettsted, kan det likevel være vanskelig å gjøre den til en god debattarena. For få dager siden skrev Vampus Den store samtalen – som tar for seg kvinners fravær i samfunnsdebatter. Hun skriver at kvinner begrenser seg til å blogge om hus og hjem og generelt om temaer som befinner seg i privatsfæren og som mangler politisk innhold eller samfunnsengasjement. Jeg synes det kan være vanskelig å finne debattene om samfunnsspørsmål jeg er opptatt av.

Vampus’ innlegg ble først publisert på bloggen, så lenket til på Twitter, så publisert i Dagbladet og til slutt lenket til på Facebook-siden hennes. Hvis jeg vil delta i den offentlige debatten: Hvor skal jeg engasjere meg da? Jeg kan ikke legge inn fullt engasjement i alle kanaler, noe må velges inn eller ut.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter – Vampus

Facebook er altså for «privat» til at det teller.

Å delta i samfunnsdebatten: Hva teller som gode nok arenaer? Er det først hvis jeg skriver kronikker (og lar andre bestemme om de skal publiseres – det er altså ikke noe jeg bestemmer alene, men å forsøke å delta gjør jeg) at det teller? Hvor teller stemmen min mest?

Nettdebattene er stort sett diskusjoner menn i mellom. I nettavisenes debattfora, på blogger og de fleste nettsamfunn er det i snitt to tredjedeler menn som deltar. – Vampus

Igjen spør jeg: Hva regnes med? I «mine» miljøer, altså i de bloggene jeg leser, er det mange engasjerte kvinner som deltar og menn er i mindretall – også i diskusjoner om fedrekvoter, som definitivt er mannens arena (selv om mor forsøker å bestemme også her). Er det altså slik at samfunnsengasjementet kun skal vises innen områder som vedhugst, partipolitikk, teknologi, jakt- og fiske og fotball? Menn er da mer enn det.

Det er nærliggende å tro at det er en rangering av viktighet på tematikk. Er ikke det litt rart når alt i sum handler om det samfunnet vi alle er en del av?

Engasjement er bra uansett, eller er engasjement i visse saker mer høyverdig enn andre saker?

**

Les også Cecilie Asker – Tid for stemmeskifte

Som et apropos til kvinners plass i samfunnet er denne artikkelen tankevekkende:  Kvinnen er uansett og naturlig underordnet mannen – Vårt Land (jeg har hentet et sitat fra teksten istedenfor å bruke overskriften, fordi den var lite spennende).

**

Følg gjerne bloggen min via Bloglovin’, Facebook, eller i wordpress-systemet for å holde deg oppdatert på bloggen. Her finner du både samfunnsengasjerte innlegg og hverdagspjatt. Ta kontakt dersom du vil publisere en gjestebloggpost her eller om du har ønsker om temaer jeg skal ta opp. Del gjerne blogg og innlegg med kontaktnettverket ditt. Takk for at du leser!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

14 comments on “Kvinner debatterer, eller koseprater i trygge omgivelser?

  1. Casa Kaos
    12. juni 2013

    Jeg diskuterer mest på Facebook, Twitter og blogg, og har blitt kjent med mange smarte damer som tør å debattere utenfor temaer om hus og hjem. Klart disse teller!

    Lik

    • Lammelåret
      12. juni 2013

      Jeg synes det fort blir rotete når en diskusjon foregår på mange arenaer samtidig. Tror jeg går glipp av noe viktig når jeg ikke klarer å henge bedre med. Det er kanskje litt der det ligger også: En kamp for å bli med og tatt med av dem som leder samfunnsdebatten? Jeg tenker da på politiske journalister, først og fremst.

      Lik

  2. Engasjement er bra uansett, tenker jeg. Kan godt hende mange kvinner opplever det «tryggest» å blogge om oppskrifter og interiør, men mitt inntrykk er at det finnes svært mye politisk engasjement i blogger som undervurderes i den «riktige» samfunnsdebatten.

    Lik

  3. Ellen
    12. juni 2013

    Som jeg skrev på bloggen til Vampus, så synes jeg ikke det tjener til det mannlige kjønnets ære at de er overrepresentert i nettavisenes debattspalter. Der hersker det ikke noe debattklima som frister meg i alle fall. Vårt Lands Verdidebatt er et hederlig unntak.

    Jeg synes at jeg uten tvil finner de kvalitativt beste diskusjonene på blogger, og særlig hos kvinnelige bloggere. Og min teori er at det blir et så bra diskusjonsklima fordi vi på et vis blir kjent med hverandre over tid. Selv i anonyme blogger som denne, så skinner mennesket bak pseudonymet gjennom etterhvert. Og dermed beholder vi lettere respekten for hverandre i kampens hete.

    At det i bloggmiljøet finnes mange som er åpne, og som vi får vite mer om, Mammadamen f.eks., er også med å bidra posistivt. Det at det er plass til både små og store samtaler, politikk OG trivialiteter – det tror jeg at gjør at flere kvinner tør å delta i diskusjoner på blogger og face-book enn i nettavisene. Terskelen blir lavere på den måten.

    Kvinner blir ofte beskyldt for ikke å kunne skille sak og person. Men et blikk på kommentarfeltene i Blabla avslører vel at menn ikke er helt stø i dette skillet heller…Og faktisk kan det være lettere å skille sak og person dersom man føler man kjenner personene man diskuterer med. Da vet man at bak det man kanskje tenker er en håpløs oppfatning, der finnes det et menneske av kjøtt og blod med like stor verdi som meg selv. Vi er tross alt ikke bare våre meninger.

    Så i stedet for å si at kvinner ikke tar del i de offentlige debattene, så synes jeg at man skal tenke inn blogger og face-book i offentligheten og begynne å se på HVORDAN vi kvinner debatterer. Jeg synes nemlig vi gjør det storveis!

    Lik

  4. Undre
    12. juni 2013

    Det kan være at problemstillinga egentlig er «hvordan diskutere slik at menn lytter».

    Da må man til de arenaene menn leser, hører på og ser på. Da er det tv-skjermene, radio og (nett-)avisene som gjelder.

    I tillegg er det ei problemstilling til som ligger under her, nemlig «hvordan få menn til å bry seg om det som diskuteres (av kvinner)».

    Dette vet vi er en utfordring. Et enkelt eksempel er at menn leser bøker skrevet av menn, mens kvinner leser bøker av både menn og kvinner.

    Jeg tror løsningen er todelt:

    Vi må bli flere kvinner som deltar i de dominerende mediene (jeg synder selv).

    Vi må omdefinere mediehverdagen slik at måten det blir debattert på appellerer til å få kvinner til å delta og menn til å lytte.

    (Nei, jeg sa ikke at det var enkelt gjort.)

    Lik

    • Ellen
      12. juni 2013

      Og vi må få politikere til å lese dameblogger!! Hallo, hallo, det er her vi er!!

      Lik

  5. Lammelåret
    12. juni 2013

    Ellen!

    Et veloverveid svar fra deg!
    Har lurt litt på det med denne bloggen min om den er for upersonlig for leserne. Min personlighet skinner nok godt gjennom og lesere som har vært her over tid vil oppdage at det jeg skriver om er komplekst. Et eksempel på det er innlegget der vi samtalte aktivt – et tema jeg har skrevet om i flere omganger med ulike innfallsvinkler. Likevel; en blogg skal kunne flyte uten at man har fordypet seg i den over lengre tid, den skal kommunisere ut i første leste innlegg. Jeg bruker ikke navn i bloggen, men er ikke anonym.

    En blogg gir mulighet til å fordype seg i temaet dersom bloggeier legger opp til det. Det kan noen ganger være vanskelig å få tak i om bloggeren er interessert i diskusjon og motstand eller bare småprat og bekreftelser på egne standpunkt. Jeg opplever at mange bloggere trenger andres bifall. Det kan være til hinder for gode, konstruktive samtaler eller diskusjoner. Likevel; når en får til det så er det mye å lære. Kommentarer som dem du legger igjen gir meg mye, så takk for det!

    Slik vi kommuniserer krever andre ting enn å kommunisere via et kommentarfelt på en nettavis, eller via Twitter der tempoet er høyere og dybden av utsagn kan være vanskelige å oppfatte.

    Kanskje bloggforskere skulle ha en litt annen tilnærming til stoffet neste gang? For å se hva mer som er å hente i kommentarfeltet til blogger enn de korte kommentarene som ligger på andre diskusjonsarenaer?

    Lik

    • Ellen
      12. juni 2013

      Jeg snakket (ja, sånn med munn og ører – hehe!!) med en dame for en tid siden som skrev en master om bloggdiskusjonen om tidlig ultralyd. Og hun understreket at måten man diskuterte dette på i bloggsfæren var meget respektfull. Og det var mest i blogger skrevet av kvinner at temaet dukket opp. Ut fra det hun sa ble jeg veldig stolt over hvordan vi kvinner klarer å håndtere sånne vanskelige temaer.

      Jeg er enig i at en blogg også bør være tilgjengelig for en som dropper innom for første gang. Men det er sannsynligvis de faste leserne, og aller mest bloggeren selv, som setter standarden på diskusjonene. Jeg husker at denne bloggen en gang ble linket til av VG, og da ble jo kommentarfeltet fort en pinlig seanse. Jeg holdt meg langt unna. Heldigvis var ikke det hverdagskost!

      Jeg tror faktisk at nettavisene må bli strengere i modereringen. For ytringsfrihetens skyld! Folk må få MENE hva de vil – det er ordbruken og personkarakteristikkene vi må til livs dersom flere skal tørre å stikke nesa si frem.

      Og hva med at avisene der de ber om å få tilsendt kronikker oppfordrer kvinner til å skrive, slik som man oppfordrer kvinner til å søke i stillingsannonser?

      Lik

  6. Dag
    12. juni 2013

    «Og hva med at avisene der de ber om å få tilsendt kronikker oppfordrer kvinner til å skrive, slik som man oppfordrer kvinner til å søke i stillingsannonser?»

    De gjør mere enn det, de kontakter dem til og med og ber dem om å skrive:

    http://www.aftenposten.no/amagasinet/Jobber-hardt-for-a-finne-kvinner-7226235.html#.UbhCW1F1JN0

    Unnskyldningen for kvinners manglande deltakelse i større aviser var lenge at mediene ikke slapp dem til, men mediene har jobbet kjempeaktivt med å kvotere inn kvinnelig deltakelse i årevis og får slik skvist opp andelen kvinner på trykk, men uten å hente dem inn så faller deltakelsen igjen.

    Som jeg dokumenterte i tråden til Vampus så er det betydelig færre kvinner som leser politiske nyheter og som på annet hvis viser interesse for politikk. En stor del av den manglende deltagelsen, dog ikke hele, later dermed til å rett og slett stamme fra manglende interesse for temaet.

    Man søker hele tiden forklaringer i forhold utenfor kvinner som vistnok diskriminerer dem, som netthets eller glasstak eller at avisene ikke slipper dem til. Men, gang på gang viser det seg å ikke stemme. Undersøkelser blant journalister viser at manlige journalister utsettes for litt mere hets og trussler enn kvinnelige journalister. Undersøkelser viser at når kvinner faktisk jobber like mye som menn har de samme karriereprogresjon, det er manglende deltagelse i arbeidslivet som gjør at de ikke når opp. Og erfaring viser nå at det ikke var mediene som ikke slapp kvinner til, men kvinnene som selv ikke melder seg på.

    Lik

    • Lammelåret
      13. juni 2013

      Det mest interessante er hvordan kvinner selv forklarer sitt fravær; hva ligger til grunn, dypest sett? Ligger det noe i det at kvinner, kanskje i større grad enn menn, legger innsatsen der resultatene kommer raskest? Det er lettere å se synlige resultater i hjemmet enn å jobbe seg fram via ytringer i det offentlige og engasjere seg politisk. Mulig at det også ligger en større kontroll i å styre eget hjem enn å styre i samarbeid i politisk sammenheng. Denne artikkelen er dessuten tankevekkende: http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=60964

      Lik

  7. Tilbaketråkk: Knust glas og spredte ord « Verda til Villkatta

  8. Lammelåret
    13. juni 2013

    Kan man gi noen dårlig samvittighet ved måten man skriver på? Er det i det hele tatt bloggerens ansvar hva leseren føler?

    http://tyskertosa.blogspot.no/2013/06/gir-jeg-deg-darlig-samvittighet.html

    Lik

  9. Tilbaketråkk: Jeg mener, men på feil sted | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: