Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Sofabarn med kompass

Forrige uke ble det arrangert landsleir for speidere i Norge! Kult eller hjelp?

Kunne du tenke deg å slippe løs tiåringen din med fem-seks andre unger opp til 13-årsalderen? Et døgn med kompass som beste hjelpemiddel sammen med et kart og et kryss som viser det geografiske målet?

«Haik» er kjent terminologi i speiderkretser. Kort fortalt er det grupper av speidere som skal klare seg alene i skogen et døgns tid, for neste dag å nå et geografisk mål. Den beste investeringen er gode, lett brukte sko som puster; den beste forberedelsen er å bruke beina mye i ukene før og den beste medisin underveis er caps, vannflaske og ekstra sokker! Det blir nemlig mye gåing og det er slitsomt – særlig for sofakjære barn. Haik er stort for unger og det bærer tunge tradisjoner. Jeg har tro på at det er lærerikt i tillegg til givende, spennende og sosialt. Jeg tror det styrker selvbildet, selvtillitten – og at det varer. Alle vokser på utfordringer som krever litt, å bli stilt forventninger til er bra!

Jeg har tidligere skrevet om barn og fysisk aktivitet, som i innlegget Nervøse mødre og slappe unger – dette er temaer som engasjerer meg! Unger blir ikke slappe helt på egenhånd, men når voksne skremmes av skrubbsår og frykter arr i fjeset og er komfortable med unger som sitter stille, ja da gjør vi ungene til sofaslitere og livredde for fysiske utskeielser. Det kan gjøre ungene usikre, for de kjenner ikke kroppens grenser og tør heller ikke finne ut av dem. Det skaper et dårlig forhold til kroppen, noe som kan få destruktive følger.

Jeg er opptatt av å ikke gi ungene skylden for egen helsetilstand, for det er en foreldreoppgave å sørge for at barn deltar og får et godt forhold til egen kropp. Om man ikke selv kan delta i fysiske aktiviteter, så har vi et ansvar for å finne noen som kan hjelpe til. Løpet er ikke kjørt selv om man ikke selv kan lange ut på ski – selv om det hjelper på gleden og motivasjonen til barnet.

Når speiderleder Ingrid Nordbø uttaler i artikkelen Lar bomullsbarna prøve seg

Det blir stadig oftere stilt spørsmål rundt aktiviteter som har vært grunnleggende. Det gjør at mange lokale grupper slutter med aktiviteter som gir fantastiske muligheter for læring. Mer enn noen gang blir speiderledere stilt til ansvar for at barna deres har vært kalde på tur

og i artikkelen Foreldre vil beskytte speiderne sier hun

Vi opplever mange henvendelser fra foreldre som er opptatt av at barna først og fremst skal beskyttes mot fysisk ubehag, enten det er å bli våt og kald, kutte seg på kniv, få skrubbsår eller å ha fysiske utfordringer i naturen.

Ja, da hever jeg øyenbrynene et lite trinn, for kan ikke en gjennomsnitlig 10-åring kle på seg en genser hvis hun blir kald? Og om hun begynner å fryse; er ikke det en temmelig uskyldig lærdom? Jeg er bare glad til for at foreldre ikke nekter ungene å gå i speideren på grunn av slike «alvorlige» farer!

Jeg kjenner at hodet mitt vipper opp og ned når jeg leser Nordbøs uttalelser

Det er en arena som gir utrolig mye viktig læring. Det å få så mange unger på haik som vi har denne uken er med på å bygge en robusthet i samfunnet totalt sett ved at det er så mange barn som får en viktig turerfaring og trener viktige ferdigheter.

.. for dette trenger vi som samfunn og som enkeltindivider! Unger kan mer enn vi tør tillate dem å gjøre. Jeg tror mange foreldre er redde for alt sølet det medfører å la ungene prøve seg, om det så er på kjøkkenet eller andre steder. Vi er så redde for at noe skal gå galt at vi ikke tolerer det minste lille avvik fra den tryggeste tilstanden som kan oppdrives.

Noen ganger tenker jeg at det er oss selv vi «beskytter» mest av alt. Vi beskytter oss mot følelsen av å være en dårlig forelder og vi beskytter oss mot forstyrrelsene det skaper i livene våre dersom vi ikke kan fortsette å kjøre livet i samme hastighet som vi alltid har gjort. Mange har ikke tid til små avvik, fordi timeplanen er så tettpakket. Selv en uke uten planer fremstår som en personlig trussel.

Å gi fra seg kontrollen er vanskelig, særlig når det er mye av den. Jeg tror vi lett glemmer at ungene en dag skal frigjøre seg og derfor begrenser dem unødig. Forstår vi ikke at de trenger å løftes opp og utfordres og at det bare kan skje gjennom feiling og oppmuntring? Eller er det kanskje slik at vi er veldig klar over det og holder igjen i det lengste for ikke å miste «babyen»?

Det er mange store babyer der ute. Noen er gift med en – skal jeg tro en haug anonyme innlegg på foreldreforum!

**

Sjekk gjerne ut speiderens egen nettside: Speiding.no

~ Lik lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

21 comments on “Sofabarn med kompass

  1. ~SerendipityCat~
    19. juli 2013

    Jeg var speider fra jeg var 7, og jeg husker ikke når jeg begynte å dra på leirer både krets- og landsleirer, med haik selvfølgelig. Men det var flotte og veldig lærerike opplevelser!! Jeg ble selvfølgelig både våt, kald, fikk skrubbsår og brente meg litt på bålet. Det er en del av livet det, og bagateller i forhold til alt det positive jeg lærte.
    Ja, mange foreldre i dag overbeskytter helt klart barna sine. De skjønner vel ikke at de gjør dem en bjørnetjeneste…
    Alle barn burde fått være speidere en stund egentlig!

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2013

      «Alle burde hatt en periode i speideren», skriver du.. ja, egentlig!

      Lik

  2. Ellen
    20. juli 2013

    Ingen av mine unger driver med speiding, men jeg hadde neppe bekymret meg for å sende dem på «haik».

    I dag er mine unger på 8 og 14 dratt alene i Bø sommarland.Det bekymrer meg ikke en cm. Syns bare det er flott at de klarer seg uten oss en stund, jeg.

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2013

      Wow, jeg ville nok ikke sendt en åtteåring alene i sommerland. Er det altså lov med bare en fjortenåring som passer på?

      Lik

      • Ellen
        22. juli 2013

        Jepp. Det er opp til foreldrene. Og jeg ville heller ikke sendt hvilken som helst 8-åring i sommarland sammen med en hvilken som helst 14-åring. Men 8-åringen vår er som en fisk i vannet, og er ikke en type som tar unødig risiko. Dessuten er de godt kjent der begge to – det betyr jo endel. 11-åringen vår får ikke dra uten oss voksne. Det er forskjell på unger.

        Lik

  3. tornerosesverden
    20. juli 2013

    Her har det i alle fall alltid vært lov med kniv, hammer, sag og spiker – øksa har også blitt med etter hvert – og det går jo stort sett bra 😊 De lærer jo å håndtere redskapene etter hvert. Du lærer i alle fall ikke å bruke kniv av å aldri få bruke den!

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2013

      Jeg må si jeg lurte litt da barnehagen lot de eldste drive på med spikkekniv, men antok at det bare var uttrykk for at jeg selv er pysete. En skal ikke la egen feighet gå utover ungenes behov for å utforske, som du sier: En må prøve for å lære!

      Lik

  4. annebloggen
    21. juli 2013

    Jeg har vært på mange, mange turer og leirer med små og store speidere. Med haik og alt som hører til. Det er noe barna vokser på og sitter igjen med gode minner etter. Det er ofte de store utfordringene, som sitter igjen som de beste minnene. Barna lærer å ta ansvar for seg selv og hverandre og mestrer ofte langt mer enn foreldrene tror de gjør. Opplevelsen av felleskap mellom store og små, voksne og barn er også med på å gjøre speiderbevegelsen spesiell.

    Neste år har vårt forbund landsleir og jeg gleder meg!

    Fireåringen som akkurat nå sitter i sofaen min sammen med lillebror er allerede godt i gang med sitt speiderliv. Han har overnattet ute mange ganger, han kan steke pinnebrød uten å brenne seg på bålet, han vet hvordan man tørker våte sokker og han kan sykle tre kilometer i pøsregn hjem fra speiderhytta.

    I vår barnehage (som i de fleste barnehager) legger vi stor vekt på å få ungene ut og i bevegelse. Men det er en utfordring i mange barnehager at man som personale er blitt mer forsiktige med å la barna klatre og hoppe, eller å kjenne etter selv om de kanskje burde tatt på votter fordi man fort får klager fra foreldre hvis barna har vært våte eller kalde eller har fått et skrubbsår.

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2013

      Imponerende av fireåringen din!

      Jeg er skuffet over barnehagepersonell som ikke lar barna klatre i trær, det er så viktig for barnas motoriske utvikling og mye annet!

      Lik

  5. ~Trollmors tanker~
    21. juli 2013

    Godt innlegg! Mine eldste barn/bonusbarn var aktive i speideren i flere år. Og alle har fått lov til å bruke verktøy som sag, hammer og kniv fra de var små. Først under veiledning og oppsyn, senere alene. Noen kutt og småsår har det blitt underveis.. Slik jeg også fikk som barn. Å være på tur, og å lære å håndtere de utfordringer man møter gir mestringsfølelse som er godt å ta med videre i livet. Å bli «pakket inn i vatt» og bli FOR mye passet på som barn hindrer den naturlige utviklingen, og overgangen til voksenlivet kan bli unødvendig tøff.

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2013

      «Å bli “pakket inn i vatt” og bli FOR mye passet på som barn hindrer den naturlige utviklingen, og overgangen til voksenlivet kan bli unødvendig tøff.» – JA!

      Lik

  6. *H*
    22. juli 2013

    Som gammel speider synes jeg det er helt topp at barn får lov til å prøve seg litt på egenhånd 🙂 som mamma kjenner jeg på om jeg tør å slippe eldste ut på tur-og at hun skal klare seg helt selv…. Ikke fordi jeg ikke tror hun kan, men fordi hønemor liker å ha full kontroll… 😉 er ikke lett det der 🙂

    Lik

  7. ToPlussTre
    22. juli 2013

    For et bra innlegg!! Jeg er SÅ enig med deg; det mest naturlige i verden for barn er å løpe, hoppe, utfordre naturen og egne fysiske begrensninger. Dessverre lever vi i et samfunn som i altfor stor grad begrenser mulighetene fysisk aktivitet (det er mindre aktivitet i daglige gjøremål som skole og jobb).

    Vi foreldre har et stort ansvar i å gå foran med et godt eksempel! Vise at vi setter pris på å bruke kroppen (med de begrensningene vi eventuelt måtte ha), finner glede i naturen og ikke er livredd for å la barna våre prøve seg litt. Jeg har aldri vært med i speideren, men synes da dette høres ut som sunn (og ikke minst morsom) aktivitet!

    Fin kveld til deg 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      25. juli 2013

      Og så handler det om holdninger og språk også, hva vi signaliserer når ungen ramler og slår seg: Sier vi «Opp igjen!» eller innbyr vi til gråt og hjelpsløshet ved å ile til og løfte opp ettåringen som detter?

      Lik

  8. ellens oase
    24. juli 2013

    Veldig bra skrevet Lammelåtet. Jeg har selv en gad speider og og det blir spennende å følge ham fremover!

    Lik

    • Lammelåret
      25. juli 2013

      Speideren er en fin aktivitet – med utfordringer til både små og store.

      Lik

  9. tonetrinn
    26. juli 2013

    Tommel opp for speideren! To av våre har vært speidere i mange år og de har lært mye av det! Ikke minst når det gjelder ledererfaring. Og samarbeid. Og friluftsliv. Og sikkert mye mer.

    Lik

    • Lammelåret
      26. juli 2013

      Vi lærer gjerne mest når vi ikke prøver på det – rart med det!

      Lik

  10. Tilbaketråkk: Barndommens “tidsklemme”: Den organiserte fritiden | ToPlussTre

  11. Tilbaketråkk: Bekymring – en obligatorisk mammaegenskap? | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: