Sofabarn med kompass

Forrige uke ble det arrangert landsleir for speidere i Norge! Kult eller hjelp?

Kunne du tenke deg å slippe løs tiåringen din med fem-seks andre unger opp til 13-årsalderen? Et døgn med kompass som beste hjelpemiddel sammen med et kart og et kryss som viser det geografiske målet?

«Haik» er kjent terminologi i speiderkretser. Kort fortalt er det grupper av speidere som skal klare seg alene i skogen et døgns tid, for neste dag å nå et geografisk mål. Den beste investeringen er gode, lett brukte sko som puster; den beste forberedelsen er å bruke beina mye i ukene før og den beste medisin underveis er caps, vannflaske og ekstra sokker! Det blir nemlig mye gåing og det er slitsomt – særlig for sofakjære barn. Haik er stort for unger og det bærer tunge tradisjoner. Jeg har tro på at det er lærerikt i tillegg til givende, spennende og sosialt. Jeg tror det styrker selvbildet, selvtillitten – og at det varer. Alle vokser på utfordringer som krever litt, å bli stilt forventninger til er bra!

Jeg har tidligere skrevet om barn og fysisk aktivitet, som i innlegget Nervøse mødre og slappe unger – dette er temaer som engasjerer meg! Unger blir ikke slappe helt på egenhånd, men når voksne skremmes av skrubbsår og frykter arr i fjeset og er komfortable med unger som sitter stille, ja da gjør vi ungene til sofaslitere og livredde for fysiske utskeielser. Det kan gjøre ungene usikre, for de kjenner ikke kroppens grenser og tør heller ikke finne ut av dem. Det skaper et dårlig forhold til kroppen, noe som kan få destruktive følger.

Jeg er opptatt av å ikke gi ungene skylden for egen helsetilstand, for det er en foreldreoppgave å sørge for at barn deltar og får et godt forhold til egen kropp. Om man ikke selv kan delta i fysiske aktiviteter, så har vi et ansvar for å finne noen som kan hjelpe til. Løpet er ikke kjørt selv om man ikke selv kan lange ut på ski – selv om det hjelper på gleden og motivasjonen til barnet.

Når speiderleder Ingrid Nordbø uttaler i artikkelen Lar bomullsbarna prøve seg

Det blir stadig oftere stilt spørsmål rundt aktiviteter som har vært grunnleggende. Det gjør at mange lokale grupper slutter med aktiviteter som gir fantastiske muligheter for læring. Mer enn noen gang blir speiderledere stilt til ansvar for at barna deres har vært kalde på tur

og i artikkelen Foreldre vil beskytte speiderne sier hun

Vi opplever mange henvendelser fra foreldre som er opptatt av at barna først og fremst skal beskyttes mot fysisk ubehag, enten det er å bli våt og kald, kutte seg på kniv, få skrubbsår eller å ha fysiske utfordringer i naturen.

Ja, da hever jeg øyenbrynene et lite trinn, for kan ikke en gjennomsnitlig 10-åring kle på seg en genser hvis hun blir kald? Og om hun begynner å fryse; er ikke det en temmelig uskyldig lærdom? Jeg er bare glad til for at foreldre ikke nekter ungene å gå i speideren på grunn av slike «alvorlige» farer!

Jeg kjenner at hodet mitt vipper opp og ned når jeg leser Nordbøs uttalelser

Det er en arena som gir utrolig mye viktig læring. Det å få så mange unger på haik som vi har denne uken er med på å bygge en robusthet i samfunnet totalt sett ved at det er så mange barn som får en viktig turerfaring og trener viktige ferdigheter.

.. for dette trenger vi som samfunn og som enkeltindivider! Unger kan mer enn vi tør tillate dem å gjøre. Jeg tror mange foreldre er redde for alt sølet det medfører å la ungene prøve seg, om det så er på kjøkkenet eller andre steder. Vi er så redde for at noe skal gå galt at vi ikke tolerer det minste lille avvik fra den tryggeste tilstanden som kan oppdrives.

Noen ganger tenker jeg at det er oss selv vi «beskytter» mest av alt. Vi beskytter oss mot følelsen av å være en dårlig forelder og vi beskytter oss mot forstyrrelsene det skaper i livene våre dersom vi ikke kan fortsette å kjøre livet i samme hastighet som vi alltid har gjort. Mange har ikke tid til små avvik, fordi timeplanen er så tettpakket. Selv en uke uten planer fremstår som en personlig trussel.

Å gi fra seg kontrollen er vanskelig, særlig når det er mye av den. Jeg tror vi lett glemmer at ungene en dag skal frigjøre seg og derfor begrenser dem unødig. Forstår vi ikke at de trenger å løftes opp og utfordres og at det bare kan skje gjennom feiling og oppmuntring? Eller er det kanskje slik at vi er veldig klar over det og holder igjen i det lengste for ikke å miste «babyen»?

Det er mange store babyer der ute. Noen er gift med en – skal jeg tro en haug anonyme innlegg på foreldreforum!

**

Sjekk gjerne ut speiderens egen nettside: Speiding.no

~ Lik lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →