Bloggsuksess og troen på genuinitet og at seg selv er nok
Så lenge jeg har blogget har jeg fulgt med på hva som gjør en god blogg. Jeg har kommet fram til at en god blogg ikke er det samme som en mye lest blogg (selv om det også kan være slik). Det handler mer om å finne sine lesere som er interessert i de samme tingene som en er selv. I min søken etter hvordan en blogg skal være og hvor man finner lesere, har jeg lest mange tekster som handler om nettopp dette; tekster som er skrevet av såkalte eksperter på sosiale medier. Min konklusjon er at det som gir størst uttelling er hvor deleglade leserne er, hvor stort nettverk en har og hvor eksponert bloggen er på arenaer en ikke kan styre selv. Jeg har selvsagt mange flere sidevisninger når VG lenker til bloggen min enn en vanlig dag. Uansett hva innholdet er.
Det skrives mye om at dersom du er genuin, vil leserne strømme til deg. Cecilie Thunem-Saanum skriver mye om dette. Andre veleksponerte bloggere med mange følgere og uendelig mange sidevisninger på kort tid, som Tinteguri, hevder at det er innholdet som teller og at dersom du bare har godt innhold – og er genuin – så vil statistikken få hikke og fly til himmels. Hvorfor vektlegges aldri nettverkets betydning hos disse? Samma hvor godt innholdet er, hjelper det ikke dersom folk ikke deler og engasjerer seg! Og dersom du ikke har et deleglad publikum, skjer det ikke mye. Iallfall ikke på kort tid. Og hvorfor vektlegges det så høyt å få sidesuksess med bloggen og mindre om hva du vil bruke oppmerksomheten til?
Hva er egentlig en geniun blogg? Hva er det egentlig å gi av seg selv og være seg selv? Jeg gjør det hele tiden, selv om jeg ikke publiserer bilder av meg selv eller ungene hver dag (eller i det hele tatt, nesten), er min personlighet synlig og tydelig. Jeg ser det, men vet ikke hva andre oppfatter. Det er mange måter å være tilstede i tekstene sine på, jeg er det uten at jeg skravler og dagbokskriver. Er en personlig blogg en som har disse kvalitetene?
Når jeg blogger har jeg mange hensyn å ta. Min viktigste rettesnor er barna mine. Jeg er åpenbart mye strengere på dette område enn andre bloggere. Mine barn skal få eie sin digitale historie selv, og skape den selv. Velg gjerne noe annet for dine unger! Som mange av dere vet skriver jeg også en annen blogg, melivetpaaslep, og disse tilsammen gir et ganske stort og sammensatt bilde av hvem jeg er. Jeg er langt fra anonym, hverken i innhold eller navn, og samlet sett ligger det mye informasjon der ute. Jeg er ikke sikker på om andre nettskrivere er klar over totalen og hvordan denne kan brukes og misbrukes? Det ligger et ansvar i bloggingen, som strekker seg utover innholdet i seg selv. Denne andre bloggen er annerledes i sin natur, den er kanskje både inadvent og utleverende på samme tid, formidler helt klart noe annet enn lammelårtanker. Det er også meningen. Kanskje den oppleves som mer «ekte»?
Det jeg ser i egne tekster, er at mange av dem er preget av mine kognitive utfordringer og -problemer. Det gjør at tekstene ofte mangler glød og blir tørre, for saklige og «korrekte». Når jeg leser enkelte av de gamle innleggene, blir jeg noen ganger forundret over nivået jeg presterer på, som noen ganger er høyt i forhold til hvor jeg «er» kognitivt, men jeg ser også hvor sliten jeg var da jeg skrev teksten. Det er liksom ikke noe å ta tak i som leser, ingen sevje, ingenting som dirrer av teksten. Dette kan kanskje oppfattes som fjernt og lite engasjerende? Jo dårligere jeg fungerer kognitivt, jo kortere blir setningene og jo mer saklig blir jeg. Fyllmassen, vennligheten forsvinner. Jeg kan likevel ikke la være å skrive, fordi å skrive er å puste for meg. Jeg har måtte lære meg å drite i feilene jeg gjør (selv om jeg ennå gremmes når jeg oppdager feilene – såret stolthet), og tenke at det viktigste er å uttrykke meg. De dagene jeg ikke klarer å skrive, er dårlige dager for meg.
Jeg er utrolig lite taktisk, det som kommer ut er ekte. Jeg forsøker, som sagt, å forstå bloggingens natur og lære de smarte triksene, men ender stadig med å gjøre det som ligger meg nærmest.
Fordi jeg ikke har såkalt tilknytning til arbeidslivet blir det desto viktigere for meg å bruke hjernen på andre områder. Jeg trenger kontakt med dere lesere, men dessverre klarer jeg ikke alltid å vise min takknemlighet i form av respons på kommentarer, noe som sårer meg da nettopp kommentarfeltet kan bidra til større innsikt og mer kunnskap. Jeg higer etter det! Denne bloggen er ressursbloggen min, der jeg slipper å forholde meg aktivt til mine begrensninger. Det jeg kan kommer fram, og jeg forsterker de sidene som er svake. Diskusjoner løfter! Motstand styrker meg og bekrefter at det jeg skriver om er viktig for andre enn meg.
En del tekster er tørre, men så reflekterer de også det tørre inni meg. Når disse sosiale medier-eksperter stadig gnåler om at det er nok å være seg selv, så er det ikke helt sant. Det er en spesiell måte å være seg selv på som ønskes, som får oppmerksomhet. Å bare være seg selv, med sine inadvendte tekster kommer man ingen vei med. Å blogge anonymt, krever mye mer før «suksessen» kommer enn å blogge under navn. Magnhilds antiblogg er et eksempel på en anonym blogg som har oppnådd mye, som har skaffet seg et image basert på fiksjon. Det skal godt gjøres og det krever uendelig mye mer arbeid enn den som allerede har et navn i offentligheten må gjøre for å få en godt lest blogg. Nettverket er alt som teller – og så innholdet, for det er klart at uten innhold som appellerer, faller leserne fra. Jeg er bare så lei overfokuset på at det er nok å være seg selv, så blir alt bra og du blir elsket høyt og inderlig! Det er virkelig ikke alt.
**
Ønsker du eksempel på en god blogg som også har mange lesere og sidevisninger? Jona bodde lenge i Berlin, men har nå flyttet tilbake til Norge. Da hun flyttet til gamlelandet skiftet hun bloggnavn i samme slengen. Hun kalte seg tidligere tyskertøsa, nå heter bloggen Mammalivet, og tittelen sier ganske mye om bloggens innhold. Jona skriver gode tekster, er flink til å ta imot kommentarer (som ikke bare smisker) og tar leseren på alvor. Hun er også utrolig flink til å formidle opplevelser, følelser og erfaringer på det Cecilie Staude sikkert vil kalle genuin måte. Hun har en imponerende tilstedeværelse og stemme, så det er absolutt verd tiden å bruke noe av den i hennes blogg.
**
Jeg har visst tenkt i omtrent samme baner før og skrev innlegget Hvordan kan vi fremme kvalitetsbloggene? – et innlegg som holder seg til metatemaet blogg, men på en annen måte.
Om Anne-Helene
28 kommentarer på “Bloggsuksess og troen på genuinitet og at seg selv er nok”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Hva vil man med blogginga? Det er det spørsmålet man må stille seg selv. For mange (inkl. meg) er dette en hobby, en overskuddsgreie, noe som gir en energi og glede i hverdagen, ikke et «produkt» jeg skal selge. Derfor skriver jeg også lett og fjasete som regel. I min betalte jobb må jeg forholde meg til tunge tekster, da fylles fritida heller opp med de mer overfladiske temaene uten behov for grundig research osv.
Om målet ditt er så mange lesere som mulig, holder det ikke at du har et knakende godt produkt om du ikke markedsfører det. Det gjelder for blogger også.
Og hva er en god blogg egentlig? Vi er sannelig ulike, for en blogg med mange tusen lesere hver dag kan for meg være totalt uinteressant, men tydligvis ikke for andre. Om jeg skulle begynt å skrive om dagens outfit, sminke eller helsebringende drikke, hadde det ikke holdt lenge. Da hadde det jo ikke vært moro for meg. Og akkurat det er poenget, det skal være gvende for meg. Såpass egoistisk må det være lov å være. 🙂
LikerLiker
Jeg tenkte ikke direkte på hva man vil med blogginga, men med bloggens suksess, eller «resultat», for det virker som om en del jobber for å få mange lesere, og at det er et mål i seg selv. Bare se på alle dem som har et grått filter over bloggen med spørsmål om å like bloggen på Facebook – er ikke det å tigge om følgere og å være opptatt av å få mange flere? Da spør jeg hvorfor? Hva vil man bruke dette til? I noen tilfleller er det snakk om næringsvirksomhet og da er det lett å forstå, men ellers? Føler man seg som et bedre menneske eller mer verdifull om følgerne er mange?
Jeg synes absolutt ikke du er egoistisk, det må jeg bare si, Elisabeth!
LikerLiker
Jeg er veldig enig med deg på mange punkter.Nettverk og dele-glade lesere vil jeg tro er det som genererer mye av trafikken.
Genuine blogger kan være like interessante som overskriften i vg eller like uinteressante som historier om katten til naboen. Bloggere skriver stort sett ut ifra sin egne interesseområder og da er vel de fleste blogger genuin?
Bloggen min (som mange andre) er genuin , men jeg prøver samtidig å skille privat og personlig. Hvis genuinitet var nok burde jeg flagget i toppen av mest leste listene.
Hvis man ser på det fra en annen vinkel er jo det den genuine leser man ønsker. Det er dem som følger,kommenterer,deler og bidrar til nettverk.
Stikkord: Felles interesser?
Uttrykket like barn leker best, kan vi omdøpe til like bloggere blogger best..
Han en fin fin dag:)
PS: Flott innlegg! Vekket min interesse så det så 😉
LikerLiker
Jeg tror det handler om å finne seg selv i bloggs form og holde seg til det. Poenget til Cecilie er nok at det holder å finne sin stil og at det er meningsløst å kopiere andres. Når man har funnet seg selv er man genuin da? Seg selv kan være så mangt!
LikerLiker
Jeg er helt enig med Cecilie at det er meningsløst å kopiere andre!
Hvis du har funnet deg selv i bloggs form å skriver fra hjerte og sjel,deler interessert og ønsker å engasjere, så mener jeg at du er genuin.
LikerLiker
Suksess… hjælp….må du bruke så store ord?
Nå skal jeg være ærlig: Jeg liker denne bloggen fordi du mener noe, fordi du mener noe om ting som opptar meg og fordi jeg ikke alltid (ofte ikke) er enig med deg. Det er mulig den er litt tørr, men jeg liker nå Morgenbladet bedre enn KK uansett. Jeg er tross alt akademiker et sted i bånn.
Tinteguri som du viser til over, er en blogg som jeg hopper glatt over. Det er et eller annet som byr meg imot – for meg ser den alt annet enn genuin ut. Glætt og kjedelig. Ok. Det var stygt sagt – men JEG driter egentlig om den bloggen har suksess eller ikke, og for meg som LESER er det ikke viktig om din blogg har suksess heller, men at JEG liker å lese den.
Og nå skal jeg være enda ærligere: Jeg sitter også og skriver om dagen. Og det er klart: Jeg vil bli lest! Så hvorfor lager jeg ikke en blogg? Jo, fordi jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg er ekstremt dårlig til å finne ut av alle tekniske ting med hvordan en blogg funker (jo da jeg har prøvd). Jeg er redd for ikke å få lesere. Jeg er redd for at folk skal bli sinte på meg (jeg er ganske krass i formen). Jeg er redd for å bli for engasjert og sliten (jeg har mye migrene). Jeg er i det hele tatt redd for å mislykkes.
Og samtidig kjenner jeg både i hode og hjerte at jeg hater den vinnerkulturen som vi lever i, og som nettet er fylt av. Jeg vil ikke være med! Men jeg vil bli lest, og da må jeg faktisk gi meg selv en stemme. Og jeg må gi meg selv den samme rausheten som jeg kan ha overfor blogger jeg leser: At jeg ikke bryr meg om deres suksess (for det gjør jeg faktisk ikke), men jeg bryr meg om det de skriver.
Drit i susessen! Kjør på, lammelåret!
Stor klem
LikerLiker
Du tar opp mange hindringer jeg iallfall kjenner meg igjen i. Jeg opprettet ikke bloggen min selv, men fikk i lange tider hjelp av min mann. Jeg har ikke teknisk kunnskap, men etterhvert har jeg lært noen småting som er enkle når en først kan det (!), som å lage skjulte lenker og legge inn bilder. I starten var det viktigst å skrive innlegg, ikke de andre tingene. Hvis du har dette som mål, vil jeg tro at du klarer å sette igang en blogg. Wp er litt komplisert og det tar litt tid å venne seg til hva de forskjellige tingene heter.
Jeg liker stemmen din godt, Ellen, og kommer til å lese hvis du begynner å blogge. Jeg mener vi trenger tydelige stemmer, som din!
Suksess, hva er nå det, bortsett fra stort? For min del er det strålende når jeg får skrevet ut inspirasjonen min og en del har vært innom og lest, noen har delt og noen har kommentert. Kort sagt: At jeg har møtt noen der ute og ikke kunne holdt meg til dagboka istedenfor. Det er også fint når jeg en gang imellom får henvendelser fra media, for jeg kjenner det i meg at jeg vil nå ut til flere enn dere som leser bloggen. Akkurat det kan være vanskelig å formidle uten å fremstå som utakknemlig.
Jeg vet ikke helt, det handler kanskje om en blogger-leser-match? At man passer sammen. At du leser selv om du ikke er enig med meg, liker jeg godt, for du viser likevel respekt og det er selve kjernen: Å kunne respektere hverandre selv om synspunktene avviker fra hverandre. Å kunne uttrykke egne meninger selv om de avviker fra andres, uten å bli avvist.
LikerLiker
Jeg syns du er for streng med deg selv her. Det er ikke «tørrhet» jeg sitter igjen med når jeg tenker over hva jeg har lest her hos deg.
Jeg er ikke så opptatt av å være populær. Jeg skrev/skriver for meg selv, men det var gøy å få tilbakemelding. Jeg hadde en del lesere en gang, men det har aldri vært MANGE. Nå har jeg gått lei og på mange måter fungerer ikke bloggen like godt som «ventil» lenger. Det bærer både skrivefrekvensen og de få innleggene som skrives preg av. For min del «døde» bloggen da anonymiteten forsvant. Jeg kan ikke lenger skrive slik jeg hadde tenkt.
Siden du nevner Magnhild så må jeg jo her nevne at det viser seg at det er to jenter som skriver denne bloggen. Det gjør det kanskje lettere i forhold til den arbeidsmengden det faktisk er å opprettholde skriving – i tillegg til at det kanskje gir litt lettere idemyldring og lignende. Jeg vet ikke hvordan de har jobbet, så jeg skal ikke si dette med sikkerhet.
Jeg tror jeg vil definere en god blogg omtrent slik: En blogg der både bloggskriver og bloggleser trives.
Dersom en som blogger ønsker et stort publikum så vil dette vises. Dersom en blogger ønsker en base for egne tanker så vises det også. Dersom en bloggleser trives vil de legge igjen kommentarer, eller bare komme tilbake.
LikerLiker
sotengelen
Det er nå godt at du ikke synes det er tørt her inne, men jeg merker det på en del tekster og en del ganger vet jeg at teksten ville sprudlet mer om jeg kunne brukt hele meg selv. Tekstene er litt innelukket, på en måte.
Ja, jeg vet at det er to som har forfattet Magnhild, men for meg er hun så virkelig at hun er som en egen person, så det er bra jobbet av de to! De to er iallfall pratesjuke og sprudlende!
Er ellers med på det andre du skriver her, tenker nok likt som deg.
LikerLiker
Etter min mening er det ingen sammenheng mellom en god blogg og mange lesere. Det er mye driit der ute.
Og hvorfor noe blir populært og annet ikke er et mysterium. Det er som ved sang; det er mange som er vidunderlig flinke til å synge, men så er det noen som har noe annet i seg også som gjør at de, tross ikke sååå vakker sang, blir mer populære.
Akkurat som Trine Rein og Natalie Imbruglia med «Torn». Trine sang da akk så mye finere enn Natalie, men hun slo igjennom med den sangen.
Så hvorfor Fotballfrue er så poppis, mens andre gode blogger (i våre øyne) ikke har på langt nær så mange lesere? Aner ikke.
Men det jeg VET er at det ikke har noe som helst med å være genuin å gjøre!!
Jeg TROR det har noe med å treffe publikum å gjøre. Mange er kikkere (min teori på hvorfor mammablogger med masse bilder er poppis), og noen vil være del av et fenomen (Fotballfrue).
Disse to gruppene er store. Så er alle vi andre i midten.
Jeg vet ikke dette, altså, det er bare en teori jeg har tromlet sammen i et feriebefengt hode og en meget sliten kropp 😉
LikerLiker
Synes du er ganske smart når du tromler sammen i et feriebefengt hode! Og fingrene vet hva de gjør!
LikerLiker
Takk for nok et fint innlegg. Jeg liker tekstene dine, de skaper refleksjon samtidig som det flyter lett. Det liker jeg. Og for meg som forelder er mye av det du skriver dagsaktuelt. Det vil si at du ikke å være taktisk i det du skriver, for du engasjerer alikvel.
Jeg har også tenke over temaet du tar opp i dag, da jeg hadde driv over bloggingen min. Jeg har troen på at mange får lesere og blir en populær blogger ved hjelp av nettverket sitt. Jeg har vært inne på noen av de som ligger på topp og det som slår meg er at mange av de er unge, er innenfor «kjendisrekka» eller har et arbeid som kan relateres til bloggingen. Og så tror jeg på tilfeldigheter, det å bli oppdaget av oppdaget og det å ha talent.
Uansett, stå på! Jeg setter pris på tankene dine 🙂
LikerLiker
Det er helt klart mange tilfeldigheter. Et par av bloggene jeg følger har jeg oppdaget fordi de har vært blant de ti siste oppdaterte i wp-systemet og det skal mye til for å sjekke lista akkurat når den bloggeren står der.
LikerLiker
Fint innlegg! Jeg liker så mangt når jeg selv leser blogger; noen som setter i gang tankene (din er en av dem), noen som gir veldig fin inspirasjon, noen som er morsomme og lettleste og så videre.
For egen del begynte jeg med dette fordi jeg liker å skrive og fordi det appellerte til meg å ha en «kveldssyssel» nå som jeg er hjemme i permisjon. Jeg skriver først og fremst for meg selv og de som kjenner meg best, men det er jo klart at det er veldig gøy å få tilbakemeldinger og diskusjon! Det driver liksom hele greia enda et trinn videre. Særlig når det er temaer som engasjerer meg så er det gøy å høre hva andre mener. Men jeg er enig med deg – om det eneste målet med en blogg er å komme lengst mulig opp på en liste så skal man nok jobbe ganske bra både med eget nettverk og ved å benytte andre kanaler.
Jeg synes så absolutt ikke at bloggen din er kjedelig eller «tørr»; tvert imot veldig engasjerende! Og så visste jeg ikke om den andre du skriver, så nå må jeg vel få sjekket ut den også;-)
Fin kveld til deg!
LikerLiker
Jeg er glad for at jeg har fulgt deg fra tredje innlegg eller noe sånt. Har fått med meg det meste du har skrevet og det er mye bra, så fortsett med det! Velkommen inn til den andre bloggen!
LikerLiker
Etter noen år med blogging har jeg sett at det er mange små, gode blogger, (som forblir små) og mange store blogger som ikke akkurat er så mye å rope «yey!» over. Å ha en genuin blogg er viktig. Så tror jeg mange tjener på venninneformen – de roser, takker, svarer på alle kommentarer og spørsmål, skryter av leserne.
Jeg liker blogger som jeg føler er ekte. Mammalivet, som du nevner, er en bra blogg, synes jeg.
Jeg har jo vært heldig, sånn bloggmessig, ved at jeg har opplevd ar bloggen min har blitt spredd og delt, og da baller det jo på seg. Siden jeg jobber, har jeg absolutt ikke mulighet til å følge opp med kommentering, jeg har ikke tid til intervjuer og henvendelser. Jeg husker da jeg var hjemme for et par år siden – da var jeg jo innom bloggen både tidlig og sent. Husker jeg ble litt snurt da jeg la igjen kommentar hos noen populære bloggere, og så svarte de aldri! De synes sikkert min blogg er kjempeteit, tenkte jeg. Og sa til meg sjøl at jeg aldri skulle bli sånn. Men så går tida, og jeg må bare unngå å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke følger opp lesere. Det blir bare sånn. (Så til deg, og mange andre gode bloggere – jeg er stadig innom og leser, og jeg setter alltid pris på kommentarene deres, men kan ikke prioritere å svare så ofte! ) 🙂
LikerLiker
Så vi tenker mye det samme når jeg sier at det handler mye om nettverk. Den som ikke har et nettverk han vil bruke, eller er interessert i å bruke, har en ganske langsomt og tidkrevende jobb å gjøre. Jeg har bygget meg opp fra ingenting og husker hvor lykkelig jeg ble da jeg hadde 10 og 15 sidevisninger hver dag. Det er heldigvis flere nå, men de har ikke kommet i stride strømmer, for å si det slik.
Jeg har kanskje litt venninnepreg over bloggen, slik du definerer det, men synes den skiller seg ut fra alle bestevenninnebloggene der det aldri stilles kritiske spørsmål og leseren aldri tar stilling til ting. Å diskutere saker krever distanse, kjenner jeg, for ellers blir det altfor fort personlig, og da blir diskusjoner nesten umulige.
Jeg vil jo noe mer enn å skrive blogg, men hva jeg får til er noe annet.
Jeg synes du er veldig flink til å passe på leserne dine og besøke andres blogger, jeg blir imponert over det, Pia! Det kan være litt kjipt å bli oversett når en legger innsats i kommentarer, men det kommer litt an på tematikken. Noen ganger vil jeg bare si hva jeg mener. Det kommer forresten et nytt innlegg om blogg og selvtillit om få dager. Følg med!
LikerLiker
Med venninnepreg mente jeg mer sånn «Søøøte deg!» og «Takk for herlige ord, skjønne deg!» Pluss hjerte. 😉
LikerLiker
Hva er bloggsuksess? Bloggere som åpenbart skriver «for å få følgere» blir litt som folk som kler seg i nøyaktig det samme som alle andre «fordi det liksom er hipt for tida». Da liker jeg bedre den som stikker seg ut – om enn så med en stil jeg absolutt ikke liker.
Jeg har hatt fra 50 til 10.000 lesere pr innlegg – antall lesere har ikke akkurat gjenspeilet hvilke innlegg jeg selv er mest fornøyd med. Heller ikke antall kommentarer. Så enkelt, og så vanskelig.. klezzz! 😉
LikerLiker
I de innleggene jeg er superengasjert, men som kanskje bare får en kommentar eller to og som knapt nok gir sidevisninger, ja da blir jeg litt skuffet. Det hender at jeg bare vil ha sagt noen ting og ikke «trenger» kommentarer, men så kommer det null respons der jeg virkelig er oppe.
Noe av poenget mitt i hovedinnlegget er at det er en undervurdering av eget navn (bloggerens). Mange vil strømme til et kjent navn og gi denne idéen om at bloggen er supergod, mens det i virkeligheten er kjendisstatusen som gjør at vedkommende har en bra besøkt blogg. Det blir som da jeg var nybakt mor og babyen sov som en engel og jeg konkluderte med at jeg hadde gjort alt riktig. Så kom lillebror og jeg forsto at det ikke handlet om å gjøre ting riktig, men om personligheten til babyen og hvordan jeg klarte å møte denne. Altså; det handlet ikke om meg alene, men om noe utenfor meg og min innsats. Og det irriterer meg, faktisk, at disse som tror de kan veien til bloggsuksess (definert som mange daglige sidevisninger og følgere), ikke innser hvilke andre faktorer enn bloggens innhold som teller. De snakker iallfall aldri om det. Jo, det nevnes å lenke på Facebook og Twitter, men dette henger igjen sammen med hvor mange følgere man har og hvor delevillige disse er.
LikerLiker
Hvis suksess er x antall kommentarer og leser hver dag er nok bloggen min en gedigen fiasko. 🙂 Smilefjes, – siden jeg ikke bryr meg så mye om det. Ser at jeg har noen som leser bloggen min hver dag, selv om jeg ikke er så aktiv som mange andre bloggere. Gamle som nye innlegg leses jevnlig, kanskje av nye lesere hver dag. Det er trivelig med kommentarer og «treff», men ikke grunnen til at mange blogger. Det er nok heller et behov vil har – å synes. Bli sett, anerkjent, «nikket til», bli på «hils» med andre bloggere, … tror jeg.
Kan ikke si at jeg synes du skriver kort, eller i altfor konsise vendinger. Det er alltid interessant å lese hva du skriver!
Jeg er ikke av de flinkeste til å kommentere, men hvis jeg trykker «Liker» betyr det at jeg har lest og synes det var godt skrevet….
LikerLiker
Jeg vet at en del blogger og har nok med å bare skrive, men selv har jeg behov for mye mer enn det. Jeg vil si noe til mange, men ser ikke hvor mulighetene ligger, annet enn i bloggen. Jeg føler at det blir for lite.
Jeg vet ikke, men det er kanskje derfor jeg blir frustrert når det serveres oppskrifter på hvordan få en suksessfull blogg (= mange lesere og følgere), for jeg ser ikke hva som kan gjøres bedre, hvorfor denne bloggen ikke har bredere appell. Jeg klarer ikke tro på at det nivået jeg er på er det høyeste jeg kan oppnå. Jeg tror at vi trenger manges stemmer i samfunnsdebatten, også min.
LikerLiker
Du altså!
Bloggen din fascinerer meg Lammelåret, men jeg skal innrømme at av og til (spesielt midt i den tjukkeste ammetåka) så blir det for mye å tenke på etter at jeg har lest enkelte av innleggene dine. Det er så mange spørsmål som dukker opp i hodet mitt og så mange grublestier som jeg vandrer bort på, at jeg ikke får til å skrive en kommentar som jeg er fornøyd med og tør å poste.
Jeg tror kanskje jeg har så stor respekt for skrivetalentet og det unike perspektivet du sitter på, at jeg rett og slett får litt prestasjonsangst. -ja dette er ros altså, bare sånn i tilfelle noen lurte!
Når det gjelder bloggsuksess osv, så blir jeg ikke helt klok på det jeg heller.
Når det gjelder toppbloggere i rosa-sjangeren, så er det jo helt klart hva som gjelder for å havne i teten, men foreldrebloggere…den er vrien! Det vinnes så mange typer foreldre/mammablogger der ute, og jeg blir som oftest mest forelsket i de små, ukjente men akk så velskrevne bloggene. De havner vel under beskrivelsen «genuin» uansett om bloggskribenten er anonym eller ikke, viser bilder eller «bare» skriver.
Men det som gjør en blogg god for meg, er når det går an å fornemme skrivegleden til personen og en intensjon om å ville bli lest for det en skriver og ikke bare for å få mange klikk. En sånn blogger føler jeg du er. Ekte og lidenskapelig. Tørr eller ikke tørr. Jeg liker Lammelåret.
Takk for linking og noen så inni hampen hyggelige ord! Jeg er glad for at jeg kom over dette innlegget i dag, for i dag var en sånn dag hvor jeg hadde himla bruk for ros. Sender deg en virituell klem, uansett om det er litt fjortis og har høy venninnefaktor.
Stå på!
LikerLiker
Hei Jona!
Takk for en lærerik kommentar!
Jeg har hørt dette med at jeg er «for flink» før, men opplever det ikke slik selv. For meg er dette en lavterskelblogg og jeg skulle ønske at det var det for andre også. Jeg vil samtale med og ikke bare til (selv om det noen ganger begrenser seg til enveis noen ganger) og da har jeg ingen krav eller forventninger til nivået på kommentarer eller dybden av dem. Eller jo, jeg har det, for jeg har ikke sansen for kommentarer ala Dette er for dumt å skrive om! eller Du har ikke skjønt en dritt og kommentarer i samme leia. Det er helt greit (og velkomment!) å ikke være enig, men det blir ingen samtale ut hvis det eneste folk sier er at jeg er teit. Men det er sjeldne unntak med slike kommentarer.
Jeg har skrevet et oppfølgingsinnlegg til dette, som nettopp tar for seg selvtillit og beundring, så kom gjerne innom her i kveld igjen. Jeg har tenkt mye på slike temaer og nå var det på tide å få det ut.
Tilbake til saken: Jeg synes det er vanskelig å skjønne hva som appellerer til folk. Stort sett skriver jeg om det som engasjerer og som presser på innenfra og noen ganger blir jeg overrasket over hvor liten respons det får (dømt ut fra antall visninger). Da blir jeg i tvil: Er jeg «den eneste» som bryr meg om disse sakene? Passer temaene bedre hjemme et annet sted enn i bloggen (hvor?). Jeg kunne sikkert blitt lest mer om jeg var løsere i tonen og mindre balansert (men hodet er proppfullt av ting som ikke lar seg flyte på luft). Om jeg hadde blogget om 19-åring ville tekstene vært gjennomsyret av stikkende ironi og sarkasme, noe jeg nesten er over nå. Det ligger selvsagt en annen dybde i tekstene og tankene nå enn da. Behovet for å provosere og dermed bare få dritt tilbake er ikke særlig stort. Innimellom blir det noe «AnneKat-blogging», men stort sett ikke. Så jeg lurer på: Hva er andre foreldre opptatt av? Temaer som ikke er meg-interne, men som vender blikket utover, som er samfunnsrelatert? Jeg klarer ikke forstå det.
Jeg ønsker virkelig ikke at folk skal få prestasjonsangst av å lese her. Alles meninger er viktige, man trenger ikke å ha fordypet seg i temaet og virkelig kunne noe om det for å taste ned det som faller en inn etter å ha lest. Skulle ønske jeg kunne tydeliggjøre dette.
Jeg er veldig mottakelig for klemmer, så takk for din!
LikerLiker
Det som hadde vært flott, er om dem som slutter å følge/like bloggen hadde fortalt hvorfor de sluttet, for da hadde jeg skjønt mer av hvordan denne blogggen virker inn på folk. Det samme for dem som er innom her, men ikke gidder komme tilbake. Jeg synes det er interessant.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Blogghieraki og beundring | Lammelårtanker
Bare et par ting: Jeg hat tenkt at i stedet for å kalle denne bloggen litt «tørr», så er det vel bedre å si at den er veldig saklig!
Og så lurer jeg på et par ting: Fordi du har på den modereringsfunksjonen og kommentarene ikke blir synlige med en gang, så mister du kanskje en del diskusjon i kommentarfeltet. Da får ikke vi lesere mulighet for å diskutere med hverandre, og det er jo det som ofte skaper liv. Men du har sikkert dine grunner til å ha den modereringen, men en ide er jo heller å fjerne dumme kommentarer i ettertid.
Og så lurer jeg på: Kan det være at du tenker litt for mye på hva leserne dine vil ha? Kanskje du er en skikkelig intellektuell som ikke apellerer til så mange, men kunne truffet andre dersom du rendyrket det mer…??? Eller kanskje du er en ironiker innerst inne som burde tatt sjansen og satset på det. Eller???
Det finnes en bok som heter «Kreativitet» av Julia Cameron. Det er et slags 12-ukers kreativitetskurs. Et sistat derfra jeg elsker er: Dersom noe ikke trenger å være perfekt, hvordan kan det være da? Boka kan skaffes på Adlibris, men finnes bare på dansk. Anbefales!! Jeg skal ta kurset i høst.
LikerLiker
God kommentar, Ellen!
Når overskuddet er lite blir jeg veldig saklig og knapp, mens når det er mer normalt får setningene flere ord og blir på en måte vennligere, mer levende. Folk venner seg til stilen her inne og når jeg bruker ironi er det ofte at den ikke blir oppfattet, nettopp fordi de fleste tekstene er seriøse. Så der har du ulempen. 😉
Modereringen har jeg på for å ha kontroll med kommentarene som kommer inn, altså at jeg ikke glemmer hvor det er kommentert, men det er mulig at jeg vil få beskjed per epost om nye kommentarer selv om det ikke er moderering på? Jeg forsøker å godkjenne med en gang slik at det skal være mulig for dere å diskutere uten meg, men mulig at det blir et kunstig tidshinder som gjør at folk ikke gidder/mister interessen. Godt mulig du har et poeng der, altså. Jeg kan teste det ut. Takk for tips!
Jeg tror egentlig ikke at jeg tenker noe særlig på hva leserne vil ha, men mer på å holde meg til tematikken her inne. Noen ganger skaper jeg trøbbel for meg selv på den måten og vet at jeg hadde tjent på å være mer fri – særlig for min egen del. Være mer spontan og fri, men så er det igjen det med mangel på overskudd som fratar meg denne friheten, dessverre.
Hvor mener du at jeg kunne rendyrket det du kaller det intellektuelle (haha.. høres ikke ut som et ord som passer på meg)? Mange av dem som skriver om samme tema som jeg gjør, har en langt lavere publiseringshyppighet og det er kjedelig for meg som trenger å skrive hver dag – og bloggsnakke med noen hver dag.Tips meg gjerne om andre bloggere!
Å samtale med deg er alltid fruktbart, Ellen!
LikerLiker