Blogghieraki og beundring
Da jeg var bloggløs og nysgjerrig holdt det lenge å lese andres skriverier, men å finne de rette bloggene var ikke lett.
Jeg hadde mange krav og forventninger til meg selv, som måtte innfris dersom jeg skulle lage min egen blogg. Kravene var altfor høye og bidro bare til at jeg aldri fungerte godt nok til å kunne innfri dem.
Å ha noen personlige retningslinjer er ikke så dumt, men de må virke motiverende og postive for at det skal være meningsfullt å ha dem. Jeg har en del av disse retningslinjene, fordi de hjelper meg å kunne skrive. En av dem er at teksten min skal kunne gi noe til deg som leser.
Jeg er ydmyk og takknemlig for at du vil bruke noe av din tid på å lese her, så i respekt for deg og din tid vil jeg gi deg noe du ikke føler kastert bort tiden din. Du kan tross alt vaske doen i stedet! Selv om jeg vil at du skal få noe igjen for tekstene i denne bloggen, skriver jeg ikke bare for deg. Jeg gjør det mest av alt for meg selv. Så møtes vi kanskje over en kopp rykende varm te. Jeg vet hvem jeg selv er, men ikke hva du trenger, derfor må jeg skrive ut fra egne behov og ikke dine antatte. Vel.
En liten bit konfekt til teen?
Tilbake til saken.
Som nybegynner-blogger beundrer man lett dem man tror har suksess, eller som får til noe man selv tror man ikke mestrer. Som Cecilie Thunem-Saanum skrvier, så lider enkelte av oss av litt lav selvtillit i visse sammenhenger. Enkelte som stammer fra autoritære, nedlatende miljøer har det i seg (kremt *oss*) at en helst ikke skal stikke seg fram, og det gjør man når man blogger – og spesielt når man viser fram innleggene sine i tillegg. Dermed har beundringen gode vekstvilkår, og kanskje misunnelsen også. En gjør seg selv liten, fordi en gjør de andre så store. En lager sitt eget verdihieraki.
Noen ganger er det jo slik at en setter det andre gjør så høyt at en glemmer hva en kan selv.
Det jeg får til er liksom bare selvfølgelig, mens det andre gjør har jeg nesegrus beundring for, fordi jeg ikke har sjanse til å gjøre noe lignende selv (alle håndarbeidsbloggene er eksempler på dette). Noen bloggere ser vi som litt utilnærmelige, av en eller annen grunn, for min del handler det om hvordan jeg blir møtt når jeg henvender meg til dem. Dersom jeg ikke får svar eller svaret er fjernt i motsetning til svarene andre får, gjør det noe med min interesse – og kanskje synes jeg bloggeren er arrogant.
Uten å nevne bloggnavn, for det er ikke relevant i denne sammenhengen, har jeg flere ganger møtt meg selv i døra: Det har vært meg selv som har opphøyd den andre og dermed nedgradert meg selv. Og ut fra det bildet jeg skapte av den andre (gjerne basert på hvordan mine kommentarer ble mottatt – eller godtatt), trakk jeg mine konklusjoner. Det jeg helt glemte, var at den andre kanskje var like usikker på meg som jeg var på henne.
Budskapet mitt er vel kanskje dette: Ikke vær redd for å legge igjen kommentarer eller å vise din uenighet, men engasjer deg og vær åpen istedenfor konkluderende på svakt grunnlag. De fleste er helt greie!
Og, når det gjelder her hos meg: Jeg er skikkelig dårlig på hinting, så dersom du slutter å følge bloggen er det ikke gitt at jeg forstår at det er deg som slutter, eller at du gjør det for å markere uenighet. Mest sannsynlig legger jeg ikke merke til det engang.
**
Hvordan er det med deg: Føler du deg liten i forhold til enkelte andre bloggere? Hva tror du det kommer av?
**
Les fra i fjor Alle andre er så mye flinkere! og Bloggsuksess og troen på genuinitet og at seg selv er nok – frustrasjon over seg-selv-no-kulturen/-forestillingen
Om Anne-Helene
46 kommentarer på “Blogghieraki og beundring”
Leave a reply to villkatta Avbryt svar
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Gjett om jeg kjenner meg igjen! Det er så utrolig mange flotte blogger der ute (du er en av de som skremte meg med flinkheten din..!), og jeg skrev tidlig et Obstfelder-inspirert innlegg om hvor liten jeg følte meg i dette nye landskapet. Tror det er et viktig poeng å ikke være redd for å legge igjen et spor, også hos de vi beundrer.. 🙂
LikerLiker
Det er vel kanskje en forsiktighet fordi vi er nye, omtrent som vi har det på andre områder der vi er noviser?
Det gjelder å kaste seg ut i det, så skjønner en etterhvert at de andre ikke er så farlige likevel, eller at de er noe særlig klokere når det kommer til stykket. De fleste av oss skriver jo om det vi interesserer oss for og da virker det gjerne som om vi kan noe, hehe..!
LikerLiker
Jeg var litt sånn i starten, følte meg litt frem og turde ikke kommentere på de store bloggene, for jeg følte ikke jeg hadde noe å komme med, eller at alle andre hadde sagt det før meg. Men ærefrykten har forsvunnet litt, og kanskje har jeg bare sluttet å være bekymret for hva andre bloggere synes. Eller så er det kanskje sånn at tonen i hobbybloggene er mer oppmuntrende en andre steder, for det er vanskelig å si at du har horrible fargevalg og det er knuskjedelig det du har laget.
LikerLiker
Å ikke lese de andres kommentarer før en skriver noe selv er et triks der!
LikerLiker
Du gjør noen interessante betraktninger om blogghierarkiet. Noen bloggere som har holdt på i mange år vil nødvendigvis bli et slags forbilde for oss som er ny i denne «verdenen». Nå tilhører jeg katergorien interiør/hobby og leser derfor også flest slike blogger. Jeg bruker de fleste bloggene til å få inspirasjon til min egen blogg og for å utvikle meg videre som blogger. Jeg legger igjen kommentarer når jeg kjenner at jeg har lyst å gi respons på det som er skrevet. Jeg beundrer nok de som er dyktige innenfor sitt felt, men som regel er jeg veldig glad for at de deler dette med omverdenen. Da har vi andre muligheter til å strekke oss etter noe dersom vi har lyst :o) Jeg er uansett opptatt av at min blogg skal ha et innhold som gjør at leserne mine vil komme tilbake. Noen av interiørbloggene som har høy «status» har jeg sluttet å følge fordi de ikke gir meg noen inspirasjon lenger. Det samme gjelder andre blogger som er på størrelse med min. Dette er jo kjekt, jeg bestemmer selv hvem jeg vil bruke min tid på, uten at dette er synlig for andre enn meg selv :o) Jeg synes det er flott å få mange klikk på bloggen min og jeg blir hoppende glad når noen legger igjen en kommentar. At noen har langt flere følgere og langt flere kommentarer enn meg får så være, kanskje vil jeg ikke bli så «stor» som dem, kanskje er presset langt større hos dem om å prestere enn det er for meg som ikke er så stor…. Jeg blir strålende glad for hver nye følger jeg får, jeg håper jo og tror at det betyr at folk liker det jeg skriver om. Så skal jeg fortsette å hente inspirasjon hos de store bloggerne som inspirerer meg, nei jeg føler meg ikke liten i forhold til dem, jeg føler meg priviligert som har tatt skrittet og laget min helt egen blogg som noen finner det verdt å følge :o)
LikerLiker
En veldig fin kommentar fra deg, Hverdagsliv det gode liv! Jeg blir også glad for hver nye som følger/liker og synes det er litt kjedelig når folk slutter, men hvem som slutter, det aner jeg ikke.
Å legge igjen kommentarer er også en måte å fortelle verden at en fins, og sånn sett kan flere oppdage deg/den.
LikerLiker
Etter å ha blogget i noen måneder nå så er det gode tanker du kommer med. Jeg er redd for å kommentere i andres blogger, fordi jeg muligens er redd for å «være til bry», som i så mange andre sammenhenger. Sjøl syns jeg det er kjempegøy å få kommentarer, men motsatt så tenker jeg at JEG må ha noe viktig og orginalt å si for å kommentere andres blogger…
LikerLiker
Kjenner det litt igjen, litt sånn: Når den andre ikke gir respons, aldri besøker meg tilbake, er det da plagsomt at jeg kommenterer hos henne? Det der handler bare om selvtillitten, men joda jeg vet at det ikke er bare.
Jeg synes det er supert at du legger igjen en kommentar her nå, for det blir en påminner om at du også blogger og så kan det godt være at jeg titter innom deg bare pga kommentaren. Ellers kan det godt bli sånn at man blir glemt når det tikker inn med nye bloggoppdateringer stadig i eposten.
Man trenger ikke alltid være så smart. Tenker selv at min kommentar skal legge til noe som ikke er sagt av andre, men når jeg får kommentarer selv synes jeg det er koselig med enkle kommentarer, det trenger ikke være dypt eller saklig bestandig. Prøver å sparke meg selv på leggen innimellom.
Det er rart hvor mye strengere man er mot seg selv enn mot andre, iallfall av og til.
LikerLiker
Ææh, kjente meg veldig igjen i dette. Jeg er altfor dårlig på å legge igjen spor, men også dårlig på å svare på kommentarer jeg selv får. Og det kommer av en ting: usikkerhet. Jeg er redd for at svarkommentarene mine skal virke arrogante eller at jeg ikke får vist nok hvor stor pris jeg setter på at folk gir meg kommentarer. Så da «tør» jeg ikke svare med mindre selvtilliten er på topp.. Sukk, så tåpelig.
LikerLiker
Hei Tuva!
Fint å se deg her inne.
Mye rart man tenker, kanskje man skulle tenke mindre og handle mer?
Kjenner selv at når jeg klarer å holde tempoet oppe så blir ting enklere å håndtere.
LikerLiker
Føler meg liten i forhold til de fleste andre bloggere, de «skaper» liksom mer enn meg både i tekster, lesere, kommentarer og annet.
Samtidig lar jeg bloggene mine være som de er. Selv om jeg tidvis føler for å endre så de kan bli mer «spiselig» for flere, gjør jeg ikke det. Bloggene skal være uttrykk for hva som rører seg i mitt hode, liv og hverdag. Så hos meg eksisterer det nok en merkverdig blanding av å føle seg (veldig) liten og viljen og ønsket om fortsette å være den jeg er.
LikerLiker
Tror du det er aksept av seg selv det handler om?
Kjenner igjen det du skriver her: Hvor finner man dem som liker akkurat de tekstene en selv skriver? Det er en evig jakt etter blogger å følge, synes jeg.
LikerLiker
For min del bevarer jeg bloggen/- som de(n) er, fordi det er det ærligste uttrykket for hvem jeg er og hva jeg anser som viktig.
Men jeg føler meg liten fordi jeg ofte blir minnet om alt jeg ikke kan (pga naturlige begrensninger) og fordi jeg minnes om at jeg kan ikke «skape», følge, kommentere og annet som jeg ønsker…
Så på en måte er jo begge deler knyttet til aksept av seg selv- jeg aksepterer og står for den jeg er, mens jeg føler meg liten fordi jeg ikke alltid kan akseptere alle de begrensningene som sykdommen legger på meg…
Ikke alltid lett å få trofaste lesere og følgere som involverer seg, så vi får ta godt vare på de vi får! Og ellers enig, ikke lett å finne blogger man liker å følge selv heller!
Alt godt til deg og dine!
LikerLiker
Dette er en kommentar for å si at jeg har lest innlegget ditt, samt de andres kommentarer. For egentlig har jeg ikke så mye å si, men som du sier, det er stas når folk legger igjen et pip for å vise at de har vært her. Ehehehhe. Jeg digger bloggen din, synes du er flink og interessant!
LikerLiker
Hehe.. nå var du morsom, Ida! Har sansen for sånt.
LikerLiker
Liten ja! Spesielt når det gikk sånne «awards» og jeg havnet i sammenheng med mennesker jeg ellers aldri ville våge å sammenlige meg med.
Jeg har aldri tenkt at jeg «plager» med å kommentere, men jeg legger merke til de gangene en ikke får «respons» på det jeg har sagt (hvis det var noe som kunne responderes på, selvsagt). Selv syns jeg det er veldig koselig å få kommentarer og prøver å vise dette ved å «kvitere».
Jeg tror nok vi ofte skaper dette hierakiet i eget hode.
LikerLiker
Det er stort å bli nevnt i slike awardser, og en fin måte å fremheve andre gode bloggere, men selvsagt kan det gi litt sånn «hva med meg»-følelse.
Når vi klarer å se på andre flinke som inspirerende istedenfor å konkludere «det får ikke jeg til, jeg er ikke god nok», så har vi kommet langt. Helt enig: Det sitter i huet.
LikerLiker
Som Sotengelen skriver – jeg tror mange skaper det hierarkiet i sitt eget hode. Noen ganger – når jeg svarer på visse kommentarer men ikke alle – tenker jeg «håper hun ikke tror jeg er arrogant elle rikke bryr meg». For det er ikke tilfellet. Absolutt ikke! Jeg har vært inne i blogger med null kommentarer, og bloggene er bra!! Det er ikke antall kommentarer det handler om.
LikerLiker
Ja, det er noe med det at enkelte kommentarer tirrer mer enn andre og så må en bare svare på den med en gang. Jeg kjenner også den noen ganger; at en av de andre som kommenterer kan føle seg oversett eller uviktig. Å møte den en svarer og ikke bare svare i luften, gjør at det kan ta tid før jeg «kvitterer», som sotengelen kaller det. Og noen ganger har jeg så mye som må ut at toveiskommunikasjonen blir vanskelig. Jeg må bare videre. Men: Viktig å si at jeg leser alle kommentarene!
LikerLiker
Janteloven er nok ganske dypt forankret og inn-hamret hos de fleste… Jeg beundrer alle disse som klarer å skrive fengende, saklige og oversiktlige innlegg om aktuelle emner. Nesegrus beundring. Selv synes jeg oftest at jeg skriver fjollete og overfladisk i forhold til dem. Jeg sammenligner meg altså med disse dyktige skribentene, – selv om jeg er en helt annen type blogger.
Det viktigste er nok å huske å være seg selv, – og vite at det er nok.
LikerLiker
hm.. ja, det er kanskje jante som er på besøk?
At du skriver fjollete og overfladisk, synes jeg ikke. Oppfattet mine innlegg slik en del i starten, men så måtte jeg sette grensen og konstatere at jeg ikke kunne skrive en hel avhandling for hvert innlegg og at kortversjonen holder i massevis. Når det f.eks gjelder foreldrepermisjonen, har jeg skrevet masse innlegg med ulike innfallsvinkler og i ulike perspektiver. Om jeg skulle skrevet alt i ett innlegg ville det blitt på størrelse med ei bok, og det sier seg selv er langt utenfor bloggformatet. Etterhvert finner vi oss selv og vår måte, så blir den utviklet etterhvert som vi utvikler oss selv. Tenker jeg.
LikerLiker
Jeg har blogget i 2 år og er nok litt over alt, både i forhold til kommentarer og innhold på min egen blogg. Hadde en periode der jeg kommenterte mye hos andre, men orker ikke det så mye i dag. Jeg er ikke veldig kjapp på avtrekkeren, men skriver best når det går sakte. Derfor blir jeg bare stresset når jeg vet at svar og nye svar har en viss forventet tidsfrist. Jeg sliter ellers med å skrive ofte nok på min egen blogg, og har nok gjort den feilen en del ganger at jeg har skrevet bare for å presentere noe nytt. Det har gitt veldig varierende resultat.
Nå begynner jeg nok å bli litt flinkere, og skriver når jeg har noe å komme med. Men når det gjelder beundring og selvtillit er det mange rare tanker i hodet mitt. Det er nok mer at jeg har Jantelover mot meg selv enn at andre bruker disse mot meg. Jeg tenker ofte at de som har mange treff sannsynligvis har et mer interessant innhold, men det varmer godt med den positive omtalen jeg har fått, bl.a. av deg.
LikerLiker
Hei John Olav!
Jeg har tenkt på det med svarfrist på blogginnlegg. Så lenge jeg får melding fra wp-systemet om nye kommentarer, trenger de ikke være på nye innlegg. På en måte er blogginnleggene ferskvare, men samtidig er de ikke det. Mange leser eldre innlegg og jeg håper de har relevans også etter lengre tid. Slik er det også med dine innlegg, de strekker seg utover den dagen de er skrevet (publisert). Jeg kjenner likevel at det er det siste innlegget som er «riktig» å kommentere på, vet ikke hvorfor.
Det kan være sammenheng mellom antall klikk og godt innhold, men det trenger ikke være det. Jeg vet ikke om du har lest det forrige innlegget, https://lammelaartanker.wordpress.com/2013/08/21/bloggsuksess-og-troen-pa-genuinitet-og-at-seg-selv-er-nok/ – her skriver jeg mer om hva som spiller en rolle for hvor langt ut blogginnleggene når. Det er iallfal mine tanker, så har kanskje andre perspektiver jeg ikke ser.
Er glad for at kommentarene mine gir deg noe!
Ønsker deg en super dag, JO!
LikerLiker
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har aldri hatt noen barriere for å kommentere noen som helst plass. For meg er bloggverden et sted hvor vi alle er like betydningsfulle og jeg lar meg ikke skremme av at noen er mer kjent enn andre. Vi deler alle synspunkter og meninger og jeg føler vel at mine er like viktige der som alle andre sine.
For meg handler det mer om synlighet for at jeg skal kommentere. Det er et hav av blogger der ute og jeg har ikke lenger tid til å søke og lete og må få en bloggpost plassert rett foran trynet mitt for at jeg skal se den. Som denne f.eks. Hadde jeg ikke hatt Lammelåret på Facebook hadde jeg ikke sett den.
Jeg har heller ikke behov for å få tilbakemeldinger fra mine lesere når jeg skriver noe. Jeg skriver for min egen del og ikke for at andre skal like det jeg skriver. Veldig hyggelig om de gjør, men jeg har heldigvis kommet meg over den barrieren hvor jeg måtte skrive noe som andre likte, eller som ble tatt med på Lesernes VG fordi det gav høye besøkstall. Veldig kjekt å ha 20.000 besøkende på en helg, selvfølgelig, men det blir et blaff i vinden uansett. Helheten på bloggen er viktigere for meg. At det er et budskap som går igjen som kan gi nytte for andre. Når jeg får en mail om at noen har brukt helgen sin på bloggen min og blitt motivert og engasjert, vel da har jeg lykkes mer enn at 20.000 har lest ett av innleggene mine. Eller at ett innlegg har fått haugevis med kommentarer.
Jeg har vel blitt voksen jeg også.. kanskje..
LikerLiker
En kommer langt ved å være fryktløs, så du har en stor fordel der, Ane! Jeg er også sånn som ikke er redd for uenigheter og diskusjoner, men når det kommer til å legge igjen kommentarer og hvor en verdiplasserer den andre, så er det noe annet. Hos andre bloggere er jeg gjest og det gjør noe med meg. Men: Skriver vedkommende et diskusjonsinnlegg eller et innlegg fullt av triggere, så er det naivt å tro at det ikke vil komme innvendinger. Jeg har nok blitt mye tryggere på at jeg forstår blogging og det er en hjelp.
Det er ikke en haug usaklige, respektløse VG-lesere jeg trakter etter. Det er alle dere som kommenterer her og i andre innlegg som gir meg mest. Det er så absolutt et kvalitetstegn ved en blogg og noe som gir uendelig mye mening. Det kan overhode ikke erstattes av noen tusen ekstra tause lesere.
Kanskje du er blitt voksen, Ane, hehe..
LikerLiker
Jeg var her, leste og likte. Jeg har blitt en sånn som ikke er redd for å si fra hvis jeg er uenig i noe men kan kanskje bli litt flinkere til å si fra til de som gjør noe bra.
Du er en av dem, så da har jeg vel sagt fra …
Hilsen Morten 🙂
LikerLiker
Så bra, Morten!
Jeg er snar med å si ifra jeg óg, og glemmer gjerne å si det positive først. Kanskje jeg virker skummel av den grunn..
LikerLiker
Sukk, kjenner meg dessverre att. Usikkerhet styrar framleis eindel. No for tida hindrar det meg i å skrive, og eg tek meg i å ville skrive for andre, og ikkje for meg sjølv. Og då er eg på ville veger med ein gong. Trur eg må ta nokre steg tilbake og kome på rett spor.
LikerLiker
Så godt at du gjenkjenner faresignalene hos deg selv! Har noen sånne selv, som sier STOPP nå, ta deg en pause. En skal lytte til den konstruktive siden av seg selv, men noen ganger er det vanskelig å forstå hva som er hva.
Jeg vil gjerne lime deg fast til bloggen din, villkatta, for du er et av forbildene mine.
LikerLiker
Fekk litt hakeslepp no, og gledelig overraska, for du er nemleg ein av mine. Så takk for at du seier det 🙂
LikerLiker
Jeg kom på et nytt perspektiv, nemlig at det kan ta tid å skjønne bloggingens kultur, hvordan det fungerer og virker. Inntil man skjønner det, er det kanskje ikke så unaturlig å være forsiktig og prøvende? Det er også forskjell på de ulike miljøene, på hva som regnes som akseptabelt og ikke.
De fleste er utydelige på hva som er ok å gjøre i deres blogger. Jeg har opplevd at noen ikke aksepterer lenker, noen blir til og med provosert av dem. Her i denne bloggen er det helt greit å legge ved relevante lenker. Jeg tror folk blir ekstra forsiktige dersom en ikke skjønner hva som er greit og ikke. Selv synes jeg det er utrolig kjipt når ting blir tatt bort uten forklaring, jeg har tross alt brukt tid på det jeg skriver og legger ved. Men: Det er den enkelte bloggeriers rett til å bestemme hva som hører hjemme i deres blogg og ikke noe man som gjest kan gjøre med det.
LikerLiker
Bra innlegg!
Ja, har ved enkelte tilfeller følt meg liten. Jeg var veldig usikker når jeg startet bloggen min. Særlig fordi det er et sensitivt og litt tabubelagt tema og ta opp. Jeg følte også at det var lille meg i den store bloggverden som hadde alle disse superflinke skribentene. Jeg var liksom ikke helt på høyde med dem.
Fremdeles den dag i dag kvier jeg meg til å legge ut enkelte innlegg eller noe som jeg er stolt av.
Er litt redd for at det ikke skal være bra nok. Vet at dette er helt hull i hodet, men det er nok litt janteloven som sitter i meg.
Er veldig enig med mandagsmor. Vi mennesker har ofte en egen evne til å begrense oss selv.
LikerLiker
Jeg tror vi ofte undervurderer oss selv og kanskje ikke anerkjenner stilen vår. Når man er ny er man også sårbar for kritikk. De fleste er nok prøvende og famlende i sin første blogg og da skal det ofte ikke så mye til. Er så enig med deg i innlegget du skrev 12.august. Utrolig at noen har hatt behov for å si sin negative mening om det fine du gjør – både for deg selv og andre.
Jeg er glad for å høre at du er stolt over det du gjør! Å skrive offentlig er tøft, og for hvert innlegg blir man flinkere og kanskje vokser man inn i bloggen og den med seg. Det er en terskel å starte å blogge, det har tatt meg veldig lang tid å tørre å være synlig. Det er ikke alltid enkelt nå heller.
LikerLiker
Kjenner meg såååå godt igjen i det du skriver..
Jeg har faktisk begynt å ta meg kraftig sammen.. Jeg har begynt å like bloggingen min mer og mer.. Før var det en slags dagbok og et sted gubben kunne få se hva vi gjorde på hjemme når han var offshore. Nå liker jeg å være kreativ, prøve (!!) å ta gode bilder og gjøre hver post skikkelig fin.. og jeg koser meg med det 😀 Samtidig som jeg deler det hverdagslige og det vi finner på sånn innimellom..
Flinkere har jeg blitt til å legge igjen kommentarer også 🙂 Det har nemlig vært litt skummelt før..
Og du.. Din blogg er jo en av de jeg besøker hver gang det kommer noe nytt! 😉 Du er flink du! 😀
LikerLiker
Du kan ta bilder, det er iallfall ikke noe å lure på, June! Jeg blir stadig imponert over dyrebildene du tar og husker godt et for lenge siden av en hund i lufta, som hoppet fra en høyde, tror jeg det var.
Hyggelig å høre at du ofte er innom denne bloggen! Og veldig fint å se signaturen din er.
LikerLiker
Lammelåret skrev: «Det jeg får til er liksom bare selvfølgelig, mens det andre gjør har jeg nesegrus beundring for, fordi jeg ikke har sjanse til å gjøre noe lignende selv»
Tiltredes, med ekeløv
Ha en fortsatt fin dag 🙂
LikerLiker
Det er rart med det!
LikerLiker
Det er så gode, reflekterte innlegg om blogging hos deg om dagen, Lammelåret! Jeg har hatt til hensikt å kommentere på begge innleggene flere ganger nå, men alltid endt opp med å lese og tenke rundt kommentarene som har kommet inn. Og det er jo like spennende!
Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har det med å tenke at alle andre er så flinke, at de liksom blogger på ordentlig, mens jeg bare prøver liksom. Men det er jo ikke riktig. Og som deg er jeg ganske var på hvordan jeg blir møtt av andre bloggere.. Jeg har når sant skal sies ikke tenkt på at andre også kan være usikre.
I forhold til min egen blogg har jeg ofte lurt på om jeg virker litt utilgjengelig, litt fjern. Jeg skriver jo på en en litt lukket måte, introvert, som kanskje ikke åpner så veldig for samtale eller diskusjon? Det er kanskje ikke så mye å kommentere på, og det er vel grenser for hvor mange ganger folk føler at de kan kommentere skrivemåten min, hehe. Men samtidig har jeg jo ofte et budskap jeg gjerne vil få frem i tekstene mine, og jeg lurer ofte på hva folk som leser tekstene tenker. Og hvem de er. Derfor setter jeg jo enormt pris på kommentarer. Enormt. (Og derfor ble jeg også skikkelig skikkelig glad da du anbefalte bloggen min for en stund tilbake!!)
Nåja, nok om meg! Slik går det når man kommenterer innlegg så lenge etter at man leste selve innlegget, man skriver seg kanskje lurt bort. 🙂
Og ja, forresten, da jeg oppdaget og begynte å lese deg (gjennom Frøken Makeløs tror jeg), så tenkte jeg også på deg som litt fjern og «uoppnåelig». Absolutt ikke pga måten du fremsto, men fordi jeg opplevde tekstene dine som så gode og reflekterte, samtidig som du var veldig anonym. Jeg beundret altså, men turte ikke helt å kommentere. Men etter at du «stod frem», (og mye av) anonymitet forsvant, føltes det også enklere å kommentere. Kanskje vil man som leser gjerne plassere bloggerne, tro at vi kjenner dem?
LikerLiker
Jeg er svært fornøyd med at så mange legger igjen noen tanker her, ja, flotte folk som engasjerer seg!
Det er ikke så mye diskusjon hos deg, bloggen din gir andre ting: Et sted å hvile, å finne ro og dernest tenke litt kanskje, finne de gode tingene i sitt eget liv og livssituasjon. Du har en lavmælt blogg, jeg liker det.
Jeg skjønner at det for mange er nødvendig med et ansikt på bloggen for å kjenne trygghet eller nærhet til bloggeren og dermed våge å legge igjen noen ord. Selv er jeg helt motsatt, så det er en litt rar observasjon.
Både stemmen min og bilder er nå tilgjengelige, men det ligger bare lenker til dette, er ikke opplagt her inne (med mindre man gidder å lete). Mangler det noe her inne nå, synes du?
LikerLiker
Jeg svarer på spørsmålene du stilte til slutt: Ja, jeg føler meg ofte liten i forhold til enkelte andre bloggere. Mye av grunnen tror jeg kan oppsummeres av Janteloven – «du skal ikke tro du er noe..» Det er noe jeg har båret med meg fra barndommen av, selv om jeg prøver å bli kvitt den følelsen.
Så blir jeg usikker på om jeg har noe å komme med, og lar være. Jeg jobber med saken, vil gjerne bli modigere. Men bruker tid på å tenke gjennom flere innfallsvinkler dersom jeg skriver noe – og det går ikke særlig fort i min situasjon..
Det er godt å få respons, men blir et innlegg lest og delt av mange risikerer man å få mye oppmerksomhet og det kan kjennes litt skummelt.
Å kommentere hos andre kan kjennes ukomfortabelt av og til. Ikke alle svarer på kommentar heller, og da blir mitt innspill bare hengende i lufta på en måte. Men noen blir jeg på en måte litt kjent med gjennom bloggen deres, og får utvidet min horisont.
Jeg følger mange ulike blogger, og de gir meg noe på hver sin måte. Jeg liker blogger hvor forfatter mener og vil noe, synes det er fint å få utfordret tanker og meninger. Selv om jeg er uenig. Noen blogger leser jeg mest for kos, jeg liker fine bilder, interiør og hobby.
Og – jeg liker bloggen din fordi du tar opp aktuelle tema, skriver godt, og alltid svarer på kommentarer 🙂
LikerLiker
Tror du det blir lettere dersom du heller fokuserer på hva du vil si? Da tar du ikke så mye hensyn til andres kommentarer at ditt eget ikke teller (i ditt hode). Kanskje ikke tenke så mye, heller bare gjøre?
Er glad for at du trives her selv om du ikke alltid er enig. Det er helt greit! Det er ikke enighetskrav her.
LikerLiker
Jeg har ikke lest de øvrige kommentarene, så mulig noe av dette er sagt før….
Jeg leste innlegget med beundring og gjenkjennelse. Mange av oss som blogger gjør det med stor usikkerhet. «Hvem vil lese det lille jeg skriver?»
For min del så handlet det om å finne det uttrykk, den stilen jeg følte passet til meg. Og jeg prøver å være tro mot dette, selv om det ikke alltid er så lett.
Derimot så opplever jeg negative tilbakemeldinger på nettopp det at jeg er tro mot min egen stil. Fordi jeg ikke har ønsket å publisere innlegg fra lesere (fordi jeg ikke kjenner meg igjen i tema eller skrivestil, og det dermed ikke passer på min blogg), så har jeg blitt kalt arrogant. Etterfulgt av spørsmål om jeg var så selvsikker på meg selv at jeg trodde jeg skrev bedre enn alle andre. Slikt rister jeg på hodet av. Jeg kan vel selv bestemme hva jeg ønsker å publisere på min blogg?!?
Men, jeg er glad du tar opp dette. For det er nok mye usikkerhet ute og går blant bloggere. Og slike tilbakemeldinger som jeg fikk er med på å opprettholde usikkerheten.
Og man skal heller ikke være redd for å etterlate kommentarer. Selv om de kan være av en annen mening…. Det er lov til å være uenig. Meningsforskjeller skaper mangfold, og det er positivt. Men hold uenigheten på tema og ikke person 🙂
LikerLiker
Har du fått mange slike tilbakemeldinger, eller er det enkelte? Det høres noe rart ut å nærmest forlange at ens innlegg skal publiseres hos andre, en kan jo ikke det. Dersom en har påtrengende behov for å snakke til verden, kan en lage sin egen blogg. Det er heldigvis gratis.
Det du sier med å skille mellom person og sak, kan være vanskelig dersom bloggeren er veldig følelsesnær i formidlingen. Jeg synes det blir lettere når bloggeren er litt distansert, slik at man vet at personen ikke er ute etter å få bekreftelser på egne valg, men å faktisk diskutere et tema. Jeg ser ofte rare sammenblandinger.
LikerLiker
Jeg føler meg helt klart liten i forhold til andre bloggere.
men det er jo også fordi jeg ER det. Nystartet og prøvende, og det gjør ingenting.
Bloggen ble laget i utgangspunktet for at familie og venner skulle ha mulighet til å følge våre ivf forsøk, uten at telefonen lyste opp hele tiden (jeg er virkelig ikke glad i å snakke i den greia). Og det var spesielt hardt hver gang forsøkene ble negative, da vil man jo egentlig ikke snakke med noen på en liten stund.
Men bloggen utviklet seg fort til noe mer. Mellom forsøk ble det lite å «snakke» om, så da blandet jeg gjerne foto og interiør inn i mixen. Det er jo mine 2 «hobbyer» og en naturlig ting å skrive om når jeg deler livet mitt på nett. Og jeg storkoser meg i denne verden!
Jeg har lenge vært en bloggleser. Og det jeg ser etter i blogger er INSPIRASJON av ulik type. Ja, jeg leser også de litt mer, hva skal man kalle det, politiske/utagerende/saklige bloggene, men kunne aldri skrevet slik selv (vel, har 2 stakkarslige innlegg under sterke meninger, og er veldig personlig i min innrømmelse i innlegget «Den mammaen jeg var og Den mammaen jeg vil bli»). Men hovedsaklig synes jeg det er skummelt å skrive sånne innlegg.
Å kommentere har jeg ingen problem med. Det er bare koselig å hilse på, gi komplimenter eller være litt uenig.
Å bli en STOR blogger er ikke mitt mål. Det virker også litt skummelt om jeg skal være ærlig.
LikerLiker
Velkommen hit, Steinsdotter`s Saga!
Blogg er på en måte en ny verden som tar tid å forstå og lære seg å bruke. Det er sikkert noen vesentlige ting jeg ikke har fattet ennå. Det er ikke så nøye. Vi lærer underveis.
Jeg tror enhver må finne sin stil og ikke prøve å kopiere andre eller lage noe man tror leserne vil ha. Det er så mye lettere og mer tilfredsstillende å bruke seg selv på en naturlig måte.
Ønsker deg lykke til med Ivf-behandlingen!
LikerLiker
Tilbaketråkk: Raushetens dilemma | Lammelårtanker