Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Ensom barndom og inkludering

En av mine kjernesaker tror jeg må være ensomhet og hva det gjør med mennesker.

Røde Kors melder om at et av fem barn mellom 8 og 11 føler seg ensomme ofte eller av og til, for 18 og 19-åringer er tallet økt til en av tre. Jeg får helt vondt! Hvorfor opplever unger ensomhet? Jeg får trang til å bortforklare og late som om det ikke er slik, som om det er noe galt med undersøkelsen og at ungene bare er spurt på en dårlig dag. Unger er jo umiddelbare og tenker ikke i lange strekk, så det er helt sikkert det som ligger bak tallene. Jada.

 

Dårlig norsk

Jeg skal ikke leke helt. Jeg holder igjen initiativet overfor folk jeg tror snakker dårlig norsk. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er vel fordi jeg er redd for å misforstå og misforstås. Det er pinlig og gjør at jeg føler meg dum. Hvorfor skal jeg la det handle om meg? Heldigvis klarer jeg å identifisere denne redselen, for hvordan kan jeg ellers gjøre noe med den? Å holde avstand selv, gjør at andre ikke trekker nærmere.

Som Facebook-slageren

X antall unger blir aldri bedt med noen hjem og det er din fordømte plikt å gjøre noe med

sier, så er det faktisk det! Jeg vet det og jeg bruker den tiden som er tilgjengelig på å se meg rundt, på å hente inn igjen kontakten med venner og vise at jeg fins.

Inkludering er

kanskje det viktigste vi kan gjøre for andre enn oss selv. Og dersom vi tenker litt utenfor egen omgangskrets, av og til veksler noen ord med noen vi ikke har hilst på før, så er en del gjort. Inkludering er lett i første omgang, verre i andre. Å invitere hele klassen, eller alle av et kjønn, til bursdagsfeiring er lett for den som håndterer et stort selskap. For den som sliter med liten inntekt, med sosial angst eller som rett og slett ikke har plass eller stor kreativitet, er det verre. Slike ting er alltid lett for (svært) ressursrike mennesker, men mange er ikke det. Mange ressursrike mennesker er dessuten ikke veldig sosiale og gruer seg i ukesvis før en slik anledning, som føles påtrengende fra skolen og «alle» som får det til. Det er liten aksept for at ikke alle kan gjøre som alle andre. Jeg skjønner det, men den innsikten har vel kanskje kommet nå som jeg skriver dette.

Inkludering er

viktig, men den som ikke føler seg inkludert kan kanskje ikke sitte og vente på andres initiativ? Jeg tenker at vi ikke må la vår ensomhet bli andres ansvar, det er mye vi kan gjøre selv. Mange av oss iallfall. I stedet for å bebreide en venn som aldri tar kontakt og være skuffet over det, kan vi sette oss selv igang og ta initiativ. Å være den som får ansvar for andres ensomhet kan være tungt og demotiverende, rett og slett legge en demper på hele vennskapet.

Inkludering er

viktig, men hvordan kan vi vite hvem som ikke har en vennekrets? Skolen og barnehagen har taushetsplikt, min erfaring er at unger ikke sier noe om det. Kanskje ser de ikke, kanskje er de mest opptatt av seg selv? Jeg vet ikke.

 

 

Bruk ressursene dine!

Som mange ganger før, mener jeg fremdeles at den som er ressursrik bør spre sine ressurser til gode for andre mennesker. Med store ressurser har man et utvidet ansvar for andre, sett fra et etisk synspunkt. Vi kan ikke tillate oss å verne så mye om oss selv at vi glemmer at andre fins. Nå vil jeg understreke at ressursene ikke alltid er synlige, ting er ikke alltid slik de ser ut.

 

Nok med meg selv

Å gjenkjenne fordommer, hente de fram i lyset og gjøre noe med dem, er krevende. Det kan være personlig tøft. Med overskudd tar jeg slike initiativ; uten snevres verden inn. Jeg har nok med meg selv og med flaks går hverdagen i hop. Ofte uteblir flaksen. Ressursene og initiativene legges på is. Det er en vanskelig situasjon.

Jeg er norsk og jeg ser norsk ut.

blondt hår

blondt hår

Jeg tror alt blir lettere når man ser urnorsk ut. Jeg tror livet mitt ville vært mer komplisert og vanskelig dersom det så ut som om jeg kom fra Kongo, uansett om jeg hadde bodd her hele livet. Vi er ganske enkle og litt redde, er vi ikke? Jeg tror vi ofte er redde for å feile og føle oss dumme, enn vi er rasister. Å snakke med folk i en annen livssituasjon, folk med en annen bakgrunn, er meningsfullt. Det gir enormt mye! Jeg har gjort det noen ganger; snakket med ukjente folk jeg tilfeldigvis har møtt på, i forbifarten nærmest. Det er så verdifullt!

 

Slutt på ensomheten

Ensomhet kan møtes på mange måter. Å anerkjenne at slik er det for noen, er ett steg langs den stien. Å krype bort fra egen redsel for å misforstå og føle seg dum er et nytt steg. Å gjenoppta kontakt med gamle venner er ett steg. Å si hei til en ny person er også ett steg i retning mindre ensomhet. Jeg tenker at vi alle kan gjøre noe, både vi som er litt redde for avvisning og som derfor holder oss unna, og vi som selv er litt ensomme og skammer oss over det. Vi må utfordre oss selv til å komme ut av skallet. Vi må utfordre oss selv til å vise andre at det er trygt å krype ut av sine skall.

 

Egen frykt

Det handler om menneskeverd, ikke om ytre faktorer som hudfarge, gebrokkent språk, tung psykiatri eller en livsstil vi tar avstand fra. Det handler vel mest om egen frykt, om egne dumme begrensninger?

 

Hver enkelt av oss har faktisk makt til å ta fra noen en ensom barndom!

**

Tallene på ung ensomhet er hentet fra Vestfold Blad uke 36/2013.

 

~ Lik Lammelårtankers Facebookside ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

13 comments on “Ensom barndom og inkludering

  1. Lammelåret
    4. september 2013

    Dette innlegget er redigert fordi den opprinnelige utgaven ikke var helt sann.

    Lik

  2. Cecilie
    4. september 2013

    Viktig innlegg med mange gode- og ærlige- tanker.

    Utdanningsdirektoratet har en ny video ute på sidene sine (udir.no) som heter «voksne skaper vennskap- sammen». Denne anbefales sterkt!!!
    Jeg forstår meg ikke på å legge inn link på ord i kommentarer, så her er link til video:
    http://www.udir.no/Laringsmiljo/Arbeid-mot-mobbing/Manifest-mot-mobbing-2011-20141/Se-filmen-Voksne-skaper-vennskap—sammen/?WT.ac=kampanje_vennskap_film&boks=3

    Lik

  3. Cecilie
    4. september 2013

    Viktig innlegg med mange gode- og ærlige- tanker.

    Utdanningsdirektoratet har en ny video ute på sidene sine (udir.no) som heter «voksne skaper vennskap- sammen». Denne anbefales sterkt!!!
    Jeg forstår meg ikke på å legge inn link på ord i kommentarer, så her er link til video:
    http://www.udir.no/Laringsmiljo/Arbeid-mot-mobbing/Manifest-mot-mobbing-2011-20141/Se-filmen-Voksne-skaper-vennskap—sammen/?WT.ac=kampanje_vennskap_film&boks=3

    Lik

  4. Ellen
    5. september 2013

    Jeg mener at tallene fra Røde kors er temmelig udramatiske. Å føle seg ensom av og til er en del av det å være menneske. Men det er klart det finnes tall bak statistikken som skjuler mer enn enn dårlig dag/periode. Det er viktig at vi voksne selv kan fortelle om at vi også er ensomme og mislykkede og føler oss dumme og venneløse av og til. For ofte ender vi opp i en velmenenehet med et perfekt ideal som mål, samtidig som det nettopp er det perfekte idealet som gjør at mange føler at de kommer til kort.

    Jeg snakket med en klok psykolog for noen uker siden (vi er så heldig å treffe noensånne siden vi har et kronisk sykt barn!!), og hun sa om vennskap: Det holder å ha en! En er faktisk nok, og så uendelig mye mer enn ingen.

    Ja, også tenker jeg på en ting til: Det å tørre å skille seg ut. Jeg blir stadig overrasket over hvor sterk flokkmentaliteten er i samfunnet vårt. Jeg skulle ønske folk turde å skille seg ut litt mer. For rullestolen eller den svarte hudfargen synes ikke så godt, dersom en annen farger håret rosa. At flere tør å bryte ut, bli sett, være seg selv, ta oppmerksomhet, det kan være gull verdt for dem som ufrivillig skiller seg ut.

    Lik

    • Lammelåret
      5. september 2013

      Du tenker som jeg gjør når jeg prøver å beskytte egen sårbarhet.

      Jeg er enig i at vi ikke skal sykeliggjøre mennesker og at det må være rom for følelser og annerledesheter, for jo større aksepten er for det jo færre føler seg annerledes eller unormale.

      Men så er det det, da, at vonde følelser kan grave seg dypt ned og etterhvert lede til sykdom eller en negativ spiral. Det er viktig å snakke om følelser, om hva som er normalt, for det i seg selv kan forebygge, eller for å bruke et ikke-faglig ord: minske opplevelsen av å ikke høre til. Derfor kan vi ikke bare avvise følelsen av ensomhet.

      Åse Havnelid, som er generalsekretær i Røde Kors, sier til VB at bak tallene skjuler det seg barn og unge som kommer fra familier med vedvarende lav inntekt, med rus- og psykiatriproblemer og unger i familier som allerede er traumatiserte fordi de kom til landet som flykninger og som asylsøkere. Jeg er redd for at viljen fremdeles skal tillegges så stor makt at forståelsen for dem som ikke mestrer livet så godt at livskvaliteten kan holdes oppe synker. Det er deres egen feil, ikke sant? Mange har denne holdningen og det er svært skadelig. Som voksne må vi se når vi kan, og gjøre noen grep for at færre skal ha det vondt, for vi må tenke helhetlig.

      Skriver meg lenger og lenger ut på sidelinjen, merker jeg.. Du har en tendens til å engasjere meg!

      Selvsagt vil noen av tallene være hverdagslige, men vi kan ikke blåse det av og ikke ta opplevelsene på alvor. Ensomhet kan lede til andre psykiske plager som kan utvikles til andre ting, for eksempel av skolen blir uutholdelig.

      Jeg er enig i at en venn er nok, men samtidig er man veldig utsatt dersom man bare har en venn.

      Er ellers helt med på dine tanker, en flott utfylling av innlegget mitt! Takk.

      Lik

  5. Carina
    5. september 2013

    Ja, dette med ensomhet, og barndom, tenker jeg også mye på. Så mye at jeg ikke klarer å skrive fruktbare innlegg om det, det er for mange tanker og redsler. Du lister opp mange årsaker og håndteringer som jeg er enig i. Som dette med å anerkjenne at slik er det for noen. Åpenhet. Det hersker, mener jeg, en forventning i samfunnet om at alle er del av et felleskap, med gode forhold til familie og venner. Det perfekte ideal, som Ellen skriver. Det å være utenfor, er tabu, forbundet med skam. Det er vel vår plikt som voksne å vise at slik er det ikke, snakke om at det.

    Vi bor jo midt i Oslo, og Barnet går i en barnehage med barn fra utallig forskjellige bakgrunner, Det er lett å tenke at dermed er vi voksne også mer åpne, inkluderende, mindre redde, fordi vi lever midt oppi det på en måte. Men, jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen i de «dumme begrensningene» som du beskriver, det er lett å søke mot de man kjenner seg igjen i. De man er trygge på.

    Lik

    • Carina
      5. september 2013

      Og der inspirerte du meg sannelig til å endelig skrive ferdig et innlegg om barn og vennskap, som jeg begynte på for lenge, lenge siden!

      Lik

  6. annebloggen
    5. september 2013

    Jeg tror også at det er en del av livet å føle seg ensom av og til for eksempel når man har flyttet til et nytt sted, begynt på ny skole, i ny jobb eller lignende. Men det er noe ganske annet enn å føle seg ensom hele tiden. Virkelig ensomhet er ødeleggende og vondt.

    I barnehagen har vi hele tiden flyktninger fra hele verden i arbeidsprakisis. Dette er gjerne familiefolk som har har et godt sosialt nettverk og ikke er ensomme selv om de har få norske venner utenom oss kollegaer. Men hver sommer har vi også enslige, mindreårige asylsøkere ute i praksis. Dette er flotte, ressurssteke ungdommer som gjør alt de kan for å lære seg norsk og tilpasse seg livet i Norge. De har ingen familie her og mange vet heller ikke hvor foreldrene er eller om de i det hele tatt er i live. Disse guttene forteller det samme: De har det fint. De blir ikke diskriminert eller mobbet eller plaget på noen måte,men de har ingen norske venner og de savner familie. Å invitere slike ungdommer på familiemiddag en gang i blant hadde vært en god ting tror jeg.

    Ellers er det jo andre muligheter enn å invitere folk hjem hvis det av en eller annen grunn føles litt «skummelt». Å sette seg ved samme bord på fellesarrangementer i skole og barnehage er en fin start. Da har man noe felles å snakke om og man finner fort ut om språkbarrieren er så stor som man tror. Ofte er den ikke det. Dugnader og matlagingsprosjekter er også fine for å bli kjent.

    Når det gjelder barnebursdager, er det viktig å tenke på at hvis barna har skole- eller barnehagekamerater som er nye i Norge, er det ikke sikkert de forstår invitasjonen eller helt vet hva som forventes av dem. Jeg vet ikke hvordan det er i skolen, men i barnehagen er det helt ok å spørre personalet om litt hjelp til å forklare/oversette slik at disse ungene ikke blir satt utenfor på grunn av misforståelser. Hvis foreldrene inviteres med, er en barriere brutt.

    Jeg mener ellers at foreldre har et stort ansvar når det gjelder å følge litt med på hva som skjer i klassen/barnegruppa. Hvis noen barn hele tiden omtales som «dumme», kan det handle om utfrysing. I løpet av min barnehagekarriere har jeg dessverre opplevd mer enn en gang at foreldre nesten bidrar til at enkelte barn blir satt utenfor. Når de ber om å leie barnehagen til bursdagsfeiring å så deler ut invitasjoner i hyllene seks av syv barn i ei gruppe, blir jeg harm. Derfor ber vi foreldre om at bursdagsinvitasjoner ikke deles ut i barnehagen. Det er ikke morsomt å være det barnet som ikke har fått noen konvolutt i sin hylle denne gangen heller.

    Jeg tror at alle kan bidra litt til å motvirke ensomhet. Det er bedre å gjøre en liten ting som man synes man har kapasitet til enn å gå rundt med dårlig samvittighet fordi man ikke får til de store tingene.

    Lik

  7. Tilbaketråkk: Psykisk helse – så mye mer enn sykdom! Le litt da! | Lammelårtanker

  8. Tilbaketråkk: Forebygger du ekstremisme? | Lammelårtanker

  9. Tilbaketråkk: Inkludering i praksis: La dem seile sin egen sjø | Lamme Tanker

  10. Tilbaketråkk: Utebursdag i februar – bare styr? | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: