Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Shabana sa det!

Jeg kan vel alltids ta med meg denne lille saken også, tenkte jeg da jeg plukket med meg en høy stabel bøker sist jeg var på biblioteket. Hvilken bok? av Shabana Rehman!

Teksten Kom ut, imamer! fra 27.1.2002 er fremdeles aktuell, for eksempel som kommentar til artikkelen Kvinner må stelle hus og barn, menn må forsørge familien. Fordi det står i Koranen, publisert i Aftenposten 27.juli.

Hvis man virkelig vil høre hvordan det står til med kvinnefrigjøringen i Norge i dag, så spør de som ikke har språk, ikke utdannelse, ikke oppholdstillatelse.

Hvem spør henne i den politiske debatten?

.. sitatet er hentet fra teksten Et sotrørs bekjennelser, som tar for seg hva kvinner er og skal være i samfunnet, kan kvinner være som de er eller må vi være nydelige og tekkelige?

Shabana Rehman er for meg først og fremst en samfunnsdebattant som bruker humor som virkemiddel. Hun regnes som stand-up komiker, men som komiker når hun ikke inn til meg. Slik jeg forstår henne som menneske, gjennom boken Blåveis og dokumentarfilmen Shabanas Valg, når hun rett inn til meg. Da går hun forbi alle de ytre rammene som ellers skaper distanse til verden, som en massiv beskyttelse av selvet – det innerste i henne. Gjennom den nevnte boken og filmen finner jeg henne, føler jeg.  Og jeg blir mektig imponert over talentet hennes, over hennes klarsyn og hvordan hun har klart å dra ut ressursene og hekte seg på dem for å komme seg ut i frisk luft og delta i det store, skumle rommet som samfunnsdebatten tross alle fordeler er. Hun er i så måte et forbilde!

Boken finner du på ditt bibliotek eller på Cappelen Damm

Jeg spør meg selv om hennes ytre betyr noe for meg og hvordan jeg oppfatter henne. Det åpenbare svaret er ja, klart det betyr noe hvordan hun ser ut! På den annen side tror jeg at jeg ville vært like fascinert dersom jeg ikke hadde sett henne, men kun hørt stemmen hennes på radio.

Shabana ser ikke urnorsk ut, og følgelig har hun mye erfaring som norsk-utseende mennesker ikke har førstehåndkjennskap til. Det gir mange gode perspektiver som borrer seg kjapt ned i dybden av problematikker.

Hennes synspunkt på en rekke områder får større troverdighet nettopp pga signalene hennes ytre sender. Jeg vet at hun kan mye om rasisme, som jeg bare kan lese meg til. Derfor tar jeg lett inn tekstene hennes som dreier seg om dette, hun har en umiddelbar autoritet, som gjør at jeg leser og tankene mine vokser. Jeg blir interessert.

Ene og alene på grunn av at Shabana har omtalt Hadia Tajik sin Svart på hvitt, har jeg lånt denne på biblioteket (innlegg om den kommer senere) og siden har jeg lånt Utilslørt – Muslilmske RÅtekster (denne er ikke lest ennå). Jeg er forbausende naiv på dette området. Eller naiv? Jeg vil heller si uviten. Det er både bra og dårlig. Å bli mer opplyst er iallfall en bra ting.

Når jeg leser , som ble utgitt i 2002 og som er en tekstsamling fra to år tidligere, blir jeg rystet over hvor lite samfunnet har endret seg. På mange områder står vi på stedet hvil! Mange av tekstene hennes kunne blitt trykket den dag i dag uten at noen ville hevet et øyenbryn, for de er dessverre fremdeles dagaktuelle.

Det triste er at det faktisk er tøffere å si ifra at man blir undertrykt og mishandlet i et land hvor andre kvinner realiserer seg selv. Man har jo litt stolthet. (fra teksten Et sotrørs..)

Tenk over setningen ett minutt.

Den sier ganske mye og jeg tror at dette kan være en av flere grunner til at det er vanskelig for noen kvinner (uansett hudfarge og opprinnelige nasjonalitet) å ta kontakt med hjelpeapparatet. Det blir en dobbelt ydmykelse når man i et sånt oppegående land som Norge er, ikke engang blir respektert helt grunnleggende: At ens egen kropp kun er ens egen – og ikke en punching bag av nedverdigelse.

Jeg kjenner at jeg aldri blir ferdig med denne bloggposten, for det er så utrolig mye å ta fatt på! Og jeg håper at dere lar dere smitte av mitt engasjement! Jeg må be deg lese og gjøre deg opp dine tanker, jeg vil tro at den kan gi andre omtrent like mye som den ga meg.

Selv om samfunnet ser ut til å ha stått stille i 10-15 år, er det en stor og viktig forbedring som er skjedd. Kvinner som mishandles har ikke lenger ansvar for å anmelde overgriperen. I dag kan politiet selv anmelde gjerningsmannen, noe som letter situasjonen til kvinnen og som fratar henne vurderinger som hva som gir størst sannsynlighet for faktisk overlevelse. Verdigheten knuses når kvinnen slås, når kvinnen behandles som avfall. Det finnes ikke verdighet. Når den allerede er fratatt henne og skyldfølelsen er det eneste som vokser, da er det lettere å bli enn å gå. Når politiet anmelder, er det noen utenfra som jobber for henne. Det trengs.

Såh.. verden har gått videre. Ett lite, men stort steg.

**

Fikk du lyst til å lese boka? Har du lest bøker som har engasjert deg til å gjøre en innsats? Fortell!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

4 comments on “Shabana sa det!

  1. ellens oasel
    15. september 2013

    Jeg fikk lyst til å lese boka! Og takk for at du tar for deg bøker som ikke er helt nye. Nye bøker skal jo selges. Mens de som fremdeles er aktuelle ti år senere er det noe viktig ved. Jeg er veldig takknemmelig for Shabana. At hun er en del av vårt samfunn og at hun deltar og bidrar. Og takk til deg for en flott tekst!

    Lik

    • Lammelåret
      15. september 2013

      Så bra at du fikk lyst til å lese boka! Jeg ble helt sjokkert over hvor lite samfunnet har endret seg på disse årene. Det er vanskelig å huske hvordan det var for 10-15 år siden, men når en leser slike bøker blir en påminnet det. Jeg tenker at vi har så godt av slike tilbakeblikk for å sette ting i perspektiv.

      Jeg leser nok en del ny litteratur, er lett å «lure» når biblioteket setter fram litteratur og det er ofte nyere bøker.

      Lik

  2. Mormor
    16. september 2013

    Boken skal nok leses, igjen.
    Jeg kom til å tenke på min manns farmor. hun var en ildsjel når det gjaldt «kvinnepolitikk» og jeg husker en av de siste samtalene vi hadde. Om det temaet. Da var hun 99 år gammel
    Hun sa: Vi slåss fortsatt for omtrent de samme sakene, nå, som den gang jeg var ung. Vi har stemmerett og vi har, til en viss grad, fått økonomisk frihet. Men friheten til å være et likeverdig menneske, den slåss vi fortsatt for.
    Jeg er redd hun hadde rett og jeg tror, som deg, at den tilsynelatende jevnbyrdighet og frihet kvinner har opparbeidet, i Norge. Stenger og knebler noen kvinner. Ikke lett å være «den ufrie og ikkeliveverdige» når alle andre tilsynelatende r det.
    Klem 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      16. september 2013

      Den farmoren må ha vært en klok dame jeg gjerne skulle hatt en lang samtale med!
      Mon tro om kvinners lavstatus bunner i en slags underdanighet som ikke handler om kultur og juss, men om oss selv?

      Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: