Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Barnet mitt puster ikke!

Til side for meg, halvveis bak ryggen min, ligger han.

Hjertet mitt vrir seg, kroppen følger etter og i et blindt øyeblikk er han borte. Munnen min puster med åpent gap, hjertet dunker hardt.

Panikken legger seg; han er ikke borte, han er ikke død. Jeg ser han, huden er lyserød, kinnene myke, han forsvinner ikke.

Blikket mitt slipper ikke. Uten meg er han ikke. Uten meg oppløses han som en drøm når man vekkes.

Jeg slutter å puste, slutter å spise, mister fokus. Jeg våkner midt på natten, velter nattbordet midt mellom søvn og våken tilstand, roper, fekter, desperasjonen setter fart på pulsen.

En rolig hånd legger seg varmt på skulderen min, en enda roligere, men insisterende, stemme snakker til meg. Stemmen forteller meg at barnet sover i sengen sin, at jeg ikke mistet han, at bråket kommer fra meg selv. Den rolige hånden stryker over meg, hjelper puls og pust ned til et vanlig tempo, gjør at jeg våkner nok til å forstå at det bare var en drøm. Babyen min sover. Gjennom alt bråket jeg lagde. Han er nok en engel.

~^~^~

Jeg triller tur med det døde barnet mitt, tenker folk må se hvor dum jeg er. Hva tror jeg? Hvorfor søker jeg ikke hjelp? Hvor er panikken min? Men, den er der – dypt inni meg ligger den og ulmer.

Jeg er veldig lang, skyver vognen foran meg og har ikke vendt meg til at hendene alltid må holde fast i noe, at de aldri noensinne kan henge rett ned igjen. Hendene er like fulle som resten av meg er, helst vil jeg bare slippe taket og løpe hjem igjen, men jeg forstår at jeg ikke kan. Jeg må fullføre runden jeg har bestemt meg for, men jo lenger jeg fjerner meg fra hjemmet, jo mer vokser frykten for at noe er galt, for at jeg bare kan slippe alt og gi opp. Jeg er bundet til hjemmet, bundet til den lille med rosa kinn, som kanskje lever mer enn meg. Om et år får han kanskje lys lugg, som meg.

Panikken bryter gjennom når avstanden bak meg øker. Er det livet mitt jeg legger igjen? Jeg vet ikke noe om å være mor, har bare en selv. Jeg er ikke «mamma», det er hun – den eneste av sorten. Skrekkslagen kommer jeg på at den lille kan bli sulten og kreve brystet, hva gjør jeg da?!

Føttene setter opp tempoet, tankene tar sats, jeg snur når jeg tror ingen ser meg, redd for at noen skal tro jeg bare har tatt dette barnet, at jeg må gå derfra uten. Redd for at noen skal se hvor liten og udugelig jeg er –  i håp om at noen skal se meg, fortelle meg, være hos meg; bare si at alt vil bli bra, at jeg klarer dette her!

Jeg småløper hjemover, undrer meg over hvor rolig en baby kan være, hvor lite han smittes av min uro. Kjenner en hamrende redsel for å snuble, for å bli liggende og se vognen gli fortere og fortere fra meg ned bakken mot veien, den som aldri har mer enn femti meter mellom hver bil. Jeg tror ikke jeg takler dette her, det blir for stort, for mye.

Jeg sier ingenting når mannen kommer hjem, spør tafatt hvordan jobben var i dag, venter ikke på svar. Noen timer senere våkner jeg av pupper som bly, av knirk fra en nyfødt. Han er min, han vil ha meg. Jeg er bare redd. Jeg vet så lite. Jeg er så alene.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

14 comments on “Barnet mitt puster ikke!

  1. TreTette
    19. september 2013

    ♡ Du skriver utrolig fengende og godt, jeg blir så revet med. Frykt er fantastisk irasjonell og vond, og aldri har jeg vært så sårbar, men også sterk, som etter at jeg ble mamma. Dette innlegget kommer jeg til å tenke på i flere dager..

    Lik

    • Lammelåret
      19. september 2013

      Takk for fin kommentar, TreTette!
      Det er godt med respons når jeg gir mye.

      Lik

      • TreTette
        20. september 2013

        Ja, jeg er imponert inn til ryggmargen over hva du får til med ordene dine..

        Lik

  2. diaperdivadiary
    19. september 2013

    Lammelåret.. dette rørte dypt gitt. Og du skrev det så vakkert. Og sårt.. Jeg er uten ord..

    Lik

    • Lammelåret
      19. september 2013

      Takk, diaperdivadiary! Det er godt med de ordene du legger igjen.
      Dette er vel det næreste og mest personlige jeg har lagt ut på denne bloggen, så jeg er glad for at det blir lest. Og jeg håper at det også blir delt og kan nå ut til mange. Jeg tror det er noen der ute som trenger disse ordene.

      Lik

  3. Carina
    20. september 2013

    Så alene ja. Jeg ville også løpe, slippe taket. Takk for fine, vonde, ærlige ord.

    Lik

  4. tantebe
    20. september 2013

    Rystende og vakkert og medrivende. Sitter i magen før jeg tasse meg ut i verden..

    Lik

  5. fjellcoachen
    20. september 2013

    Vondtvakkert!

    Lik

  6. havku
    20. september 2013

    Hoi! Fantastisk godt skildret. Det tok helt pusten fra meg.

    Lik

  7. molar85.blogspot.no
    20. september 2013

    Noen mennesker, enkelte ganger, treffer meg med sine skildringer langt inne i sjelen. I dag var du en av dem.

    Lik

  8. Ann Judith
    23. september 2013

    Har ikke ord…

    Lik

  9. Lammelåret
    23. september 2013

    Takk for at dere leste og la igjen noen kommentarer! Takk også for delinger, godt å se at innlegget ikke bare er holdt internt på bloggen min!

    Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: