Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Hvor går grensen mellom å verne sine nærme og å opplyse og bekjempe fordommer?

Å blogge er enkelt, men kan fort bli avansert dersom en ikke bare skriver om seg selv og den nye lampeskjermen en har kjøpt.

Blogging medfører en rekke etiske problemstillinger og forskjellen mellom skjønnlitteratur og blogg kan være små. Den viktigste forskjellen er tilgjengeligheten og tidsrommet mellom tanke, skrift og publisering.

Dette innlegget kan ses på som en oppfølging av Møter veggen i jakten på det perfekte liv. Som et sjelden unntak, skal jeg i dag republisere et innlegg skrevet på melivetpaaslep. Trekk pusten, det er litt langt. Jeg setter stor pris på deling av tanker og lenkinger til innlegget «overalt» – hvis dette gjør noe med deg.

Krenket privatliv?

Hvor går grensen mellom å verne sine nærme og å opplyse og bekjempe fordommer? Jeg vil gjøre det jeg kan for å verne ungene mine, men eier de min historie? Kan jeg fortelle noe om meg selv, uten at det også handler om dem? Jeg tror ikke det.

Det er vanskelige spørsmål jeg ikke kan ignorere, jeg må ta aktivt stilling til det og være bevisst. Jeg skylder meg selv og mine å vurdere før jeg publiserer. Hensynet til dem må alltid komme før hensynet til almennhetens behov for opplysning og informasjon.

Det er ikke ett svar på spørsmålet om hvor den etiske grensen går, men jeg er iallfall sikker på at det ikke er riktig å basere en blogg på en annen person eller å skjule seg selv og la barna bære bloggen. Eller andre personer enn den som skriver.

Marit Christensen har skrevet bok basert på intervjuer med, og dagboknotater til, terrordømte Anders Behring Breiviks mor. Etterhvert som historien utviklet seg, opplevde Wenche Behring Breivik at den ikke lenger var hennes. Hun gjorde derfor det hun kunne for å stoppe boken. Dette jobbet hun for helt til hun døde. Er ikke dette et brudd på respekten for et annet menneske og en annen persons tillit, å likevel gi ut denne boken til tross for hovedpersonens motstand?

Er det slik at den som aner en spennende og interessant historie i en annen persons liv, fritt kan skrive og publisere uten dennes samtykke?

Jeg har muligens overutviklet følsomhet for grenser og krenkelse av disse. Derfor er det ekstra vanskelig for meg å vurdere hva som er riktig å sette ord på. Jeg er ingen øde øy, med meg og mine fortellinger fra livet henger en del andre mennesker ved. Det jeg forteller om meg selv angår også dem.

Et menneske eier sin egen livshistorie – sier Marit Christensen til nrk

Hva betyr egentlig det? Gir det meg rett til å skrive om ting som involverer andre mennesker, siden de tilfeldigvis er en del av min historie? Krever det samtykke, eller er jeg i min rett til å fortelle akkurat hva jeg vil slik jeg vil?

Jeg er såret, lei meg, skuffet. Jeg opplever at Tommy har brutt min privatsfære, sier komikerens mor Anita Lindrup Bråthen.

Komikeren er Tommy Steine, som har satt opp et humorshow der han tar opp frykt og angst, mye hentet fra hans barndomsopplevelser.

Det er hans opplevelser han tar opp, men når han gjør det sårer han samtidig moren sin, som ikke ønsker å bli en del av hans show. Alt ville vært greit dersom han sa ifra på forhånd, sier hun til media. Jeg kjenner ikke Tommy, men jeg vet at i en del forhold der det et er skjevt maktforhold i relasjonen, er det ikke mulig for den krenkede å si ifra.

Betyr det at vedkommende skal holde sin munn lukket? At hans historie må vike for den andres behov?

Igjen spør jeg hvor går grensen? Er retten til å fortelle min historie større enn retten til privatliv for dem som er en del av historien?

Privatlivets fred har mange tragiske utfall, åpenhet er en bra ting! Undertrykking, overgrep, vanskelige livserfaringer (herunder sykdomserfaringer), eller hverdaglivets vanlige utfordringer, er temaer som trenger lufting. Det skaper også problemstillinger, for ved å lufte slike temaer forteller en samtidig historier om andre enn en selv. Disse andre har rett til å bli beskyttet, rett til et privatliv, det gjelder særlig mindreårige barn.

Vi har aldri rett til å krenke andre.

Den som ønsker å utfordre skadelige holdninger og destruktive handlinger, kan ikke gjøre det uten å hente historier fra det levde liv. Og det er nettopp her utfordringen kommer: Er min historie så viktig at det lar seg forsvare at mine nærmeste blir brukt?

En generell retningslinje er å holde seg til jeg-budskap. Det innebærer at man forteller om seg selv og sin opplevelse. Man kan lett unngå å bruke navn på andre involverte og på den måten beskytte andre, men mange vil likevel vite hvem som ikke får navn.

Foreldres viktigste oppgave er å beskytte sine barn, men er det barnas fremste oppgave å beskytte sine foreldre?

Lenker:

Se og Hør: Moren dypt såret over Steines humorshow

Nrk: Boken er en del av norsk historie (Marit Christensen)

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

11 comments on “Hvor går grensen mellom å verne sine nærme og å opplyse og bekjempe fordommer?

  1. ellens oase
    2. oktober 2013

    Mamma BB satt i glasshus nok som det var om ikke MC skulle sause til ettermælet hennes enda mer. Ut over det synes jeg at barn har rett til å utlevere foreldre mer enn motsatt.
    Når det gjelder meg selv og bloggingen, så betyr det at jeg aldri utleverer noe negativt om barna, med fare for at andre synes det blir for glatt. Jeg har også sluttet å bruke navn. Men hva de vil synes når de blir større vet jeg ikke. Jeg tenker at jeg får ta det som kommer, om de en gang leser hva jeg har har skrevet. Men jeg håper de opplever at det er skrevet i kjærlighet til dem. Og med ønske om å inspirere andre til å huske at det ordner seg.

    Lik

    • Lammelåret
      2. oktober 2013

      Enig i at foreldre har et ansvar ungene iallfall har mindre av!

      Lik

  2. Ellen
    2. oktober 2013

    Jeg er glad det er en del foreldre til anderledesbarn som deler historiene sine. Det gjør livet mitt mindre ensomt! Og jeg opplever at det blir veldig merkelig for meg selv å ikke være ærlig om endel av livets erfaringer selv om jeg da drar ungene eller andre med i fortellingen. F.eks. mener jeg endel om abort som det blir lettere for andre å forstå dersom de vet hva slags liv jeg lever. (Det var bare et eksempel). Og jeg tenker at også i politiske diskusjoner, så er menneskelige erfaringer helt essensielt. Vi må ikke bli så redde at vi slutter å dele det som er viktig for oss.

    Men sånn bortsett fra det, er det jo noen mennesker jeg håper aldri har tenkt å skrive selvbiografien sin. Haha!

    Lik

    • Lammelåret
      6. oktober 2013

      Tror nok det er lett å undervurdere effekten av skriftlige fremstillinger, det blir på en måte sterkere enn det muntlige. På godt og vondt.

      Lik

  3. annebloggen
    3. oktober 2013

    Det er en forskjell på det å ha behov for å fortelle sin historie og det og som profesjonell aktør ville skrive noe skandalepreget for tjene penger, synes jeg. Hvis det bare handler om penger og hisorien verken er viktig å fortelle for den som forteller den, eller for andre å få lese, kan man tenke seg om en gang til.

    Det er dårlig gjort av en person med makt og innflytelse å utnytte noen som er i en sårbar stuasjon.Om det er tilfellet med Marit Christensen vet jeg ikke, jeg har ikke satt meg inn i det. Denne saken er så ekstrem at det kanskje er sånn at samfunnet har behov for noe som kan hjelpe osstil å fortså hvis det kan bety at man kan forhindre at noe sånt skal skje igjen.

    Jeg er veldig enig i at man som foreldre skal beskytte sine barn uansett, mens barn har en større etisk rett til å utlevere sine foreldre selv om det kan være smertefullt.

    Lik

  4. Steinsdotter`s Saga
    3. oktober 2013

    hmmn. Jeg skjønner ikke disse kommentarene med at barn har STØRRE rett til å utlevere sine foreldre?
    Ellers i livet, privat blant venner og familie, kanskje skole og jobb, deler man jo mer enn man kanskje ville gjort på en bloggplatform?

    «Igjen spør jeg hvor går grensen? Er retten til å fortelle min historie større enn retten til privatliv for dem som er en del av historien?»

    Grensen går hos den enkelte og deres nærmeste. Jeg kan kun velge det som passer for meg, min familie, og de jeg deler tak med sitt behov for privatliv. Vi har alle historier på godt og vondt, de fleste av oss har dager vi verken er bra samboere, mødre eller mennesker. Likeså er våre nærmeste ikke alltid er en fryd å ha i hus heller.

    Her har vi satt streken ved: det må være greit å skrive om noen av de dårlige dagene eller følelsene også, men ikke verre enn at vi skal kunne LE av det i ettertid, ikke sitte igjen med sårede følelser.

    Lik

    • Lammelåret
      4. oktober 2013

      Det er vel heller slik at foreldre skal beskytte sine barn, men at barn skal slippe å beskytte sine foreldre – heller det enn at unger skal kunne utlevere sine foreldre. Det kan bli utfordrende når disse bloggeungene blir store nok til å blogge om sine foreldre – skikkelig mammablogge.. – hva vil de trekke fram da, disse som føler seg uthengt og krenket av mors mammablogging? Men, det er nå bare en side av saken.

      Det er bra at dere har snakket om hvor grensene går, ikke noe er bedre enn det!

      Lik

  5. sukkeret ditt
    3. oktober 2013

    Interessant problemstilling, som det nok neppe finnes noen fasitsvar på. Ting er gjerne ikke alltid helt sort-hvitt, og ting endrer gjerne karakter over tid. Vi gjør så godt vi kan, og tenker igjennom det. Så håper jeg det er godt nok.

    Lik

  6. underveis
    4. oktober 2013

    Jeg er veldig opptatt av dette i forhold til barna mine. Jeg synes det er en haug med grenser for hva jeg vil skrive om på bloggen min. Samtidig skriver jeg en del om familieliv og barn og foreldreskap – og balansegangen er krevende. Jeg ser at det blir et skjevt bilde dersom balansegangen fører til at jeg alltid bare skriver om det morsomme og hyggelige.
    Ungene mine – eller andre familiemedlemmer har ingen egen innvirkning på det jeg skriver. Nettopp derfor er det veldig viktig at jeg har en grundig og ansvarlig vurdering av hva jeg deler som handler om dem.

    Lik

  7. Tilbaketråkk: Ups, nå ble det ubehagelig realistisk! | Lammelårtanker

  8. lillemille
    19. februar 2014

    Hei, fantastisk blogg du har:) Jeg er helt ny i bloggverden, og jeg må si jeg er imponert over hvor mye bra som blir produsert der ute:) Dette innlegget engasjerte meg spesielt, da jeg har tenkt mye på det. Jeg skriver en svært personlig blogg, ja jeg skriver livshistorien min på en måte og den involverer jo i stor grad de som jeg har og har hatt rundt meg. Nå har imidlertid trangen til å skrive vunnet, men jeg er fremdeles usikker, hva om noen kjenner meg igjen gjennom skrivingen. Det vil jo gå ut over flere enn meg… Jeg får ta de sorgene hvis de dukker opp, akkurat nå vil jeg skrive!
    Hvis jeg får til skal jeg legge deg i min bloggrull:) Strever litt med det tekniske enda:)

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: